Hvorfor har du valgt å bo der du bor?

Jeg tar meg friheten å starte en ny tråd med utspring i Storby-tråden fordi jeg gjerne vil ha en annen vinkling enn landet er kjipt-byen er kul og landet er sunt-byen er farlig. Det er veldig mange fine steder å bo som ikke er storby og som ikke er bygdedyrtettsted, og jeg ble plutselig nysgjerrig på hva som er kriterier for valg av bosted.

Jeg ser i den andre tråden at mange byboere har begrunnet sitt valg av bosted med stort kulturtilbud (og god kaffe latte ), og selv setter jeg også pris på at kulturtilbudet er godt, men for meg er det andre elementer som har veid tyngre ved mitt valg av bosted.

Jeg bor i byen jeg er født og oppvokst i, og årsaken til det er først og fremst at jeg vil være i nærheten av familien og nettverket mitt. Det har alltid vært viktig for meg å ha et stort og stabilt nettverk. Det er selvsagt også en forutsetning at jeg har jobbmuligheter her. I andre rekke kommer nærhet til sjøen, strender og båtliv, nærhet til fine turområder og en rekke andre småting som jeg syns er viktig. Jeg er opptatt av kultur jeg også, og her må man legge seg i selen for å få max ut av det som finnes - av og til må man skape sitt eget. Nå er det snaue 2 timers vei til Oslo og det er jeg veldig komfortabel med.

Hva med deg?

Vi bor i Oslo fordi det er den byen hvor vi (en filolog og en sivilingeniør) lettest får jobb, og fordi vi har et stort nettverk her. Vi studerte i Trondheim og trivdes veldig godt der, men jeg tenkte hele tiden at jeg skulle til Oslo når jeg var ferdig med studiene. Jeg er oppvokst i en nabokommune til Oslo og har familie og venner rett i nærheten.

Grunnen til at vi bor akkurat i Groruddalen, er at vi har overtatt leiligheten etter mine besteforeldre. Pappa er enebarn, og vi kjøpte leiligheten av ham. I tillegg er jeg fornøyd med å bo på denne siden av byen. 🙂

Vi bor midt i Oslo sentrum, og stortrives med den avgjørelsen etter å ha vært nomader i 5-6 år.

Det er flere grunner til at vi har valgt å bo her:
-Kort vei til jobb for oss begge
-Til høsten blir det også kort vei til barnehage
-Nærhet til alle mulige tilbud - også grøntarealer i umiddelbar nærhet
-God kollektivtransport
-Ingen hage å passe på, kun en hyggelig bakgård
-Skoler og barnehage har en flerkulturelt perspektiv - på godt og vondt

Det vi ser på som negativt er noen ganger støynivået. Samtidig er vi heldige og har hytte vi reiser til når vi har behov for å ha det helt grønt, stille og rolig rundt oss.

Forelsket meg i en odelsgutt, så da sa det seg selv hvor jeg ble boende 🙂

Vi bor på landet pga gubbens jobb. Men satser på å få flyttet tilbake til byen asap!

Jeg bor også der jeg er født og oppvokst. I Trondheim.
Vi bor nesten i sentrum, men har stor hage. Tror ikke man kan få så stor hage nærmere sentrum. Ivertfall ikke på denne siden.

Grunnen til at vi bor akkurat her er billig husleie.
Vi leier halve huset til foreldrene mine.

Regner med vi bli boende her til jeg er ferdig med skolen.
Så får vi se om vi finner oss noe annet. Blir nok mest sannsynlig i Trondheim det også.
Vi har ingen slekt eller venner andre plasser. Utenom pappan til jentene da, men det er uaktuelt å flytte dit 😉

Vi har valgt å bo i en mellomstor by. Dvs ikke en av de minste, men langt fra en av de største. Vi bor forsåvidt sentralt i østlandsområdet, med gode kommunikasjoner i alle retninger, og mange byer og mange servicetilbud (og kulturtilbud) innen rekkevidde.

Vi har en god del familie i nærheten, men ikke så mange i akkurat vår by. Vi valgte denne byen fordi vi begge fikk jobb her, og dermed slapp reiseavstand. Det er likevel ikke langt til familie.

Bomiljøet er viktig for oss, og viktigste grunn til at vi ikke ville ønsket å bodd i Oslo - og tilsvarende har utelukket mange boområder både i denne byen og andre byer.

Vi bor også langt ut i periferien på grunn av mannens yrke. Vi kunne ha valgt å bo i en mindre by, men det ville skapt mange vanskeligheter for min mann. Vi ville fått ekstremt lite tid til å være samlet familie og det er jo ikke ønskelig.

Vi har valgt å bo rimelig nær min familie siden min manns familie er så veldig langt unna. Vi har dårlig erfaring med å bo langt fra begge familiene for da blir all ferie spist opp av familiebesøk og det ønsker vi ikke.

I tillegg til dette synes jeg som Kasia nevner i hovedinnlegget at det å vokse opp et sted som ikke er storby, men dog uten bygdedyrstettheten er fint. Det er stort nok her til at man kan velge å være forholdsvis anonym, men smått nok til at det er mulig å få oversikt og føle seg hjemme.

Vi bor dessuten nær sjøen og det var et stort poeng for oss. Enebolig har de aller fleste råd til her også og tomtene er gode størrelser på, så man bor ikke for tett på hverandre.

Her er stort nok til at det normalt vil være mulig å finne en ny, relevant jobb hvis det er ønskelig å bytte selv om valgmulighetene i så måte er mye mindre enn i Osloområdet.

Den eneste virkelig store ulempen slik jeg ser det her, er at vi trenger to biler for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg bor i byen der jeg er oppvokst. Flyttet hjem i 2000 etter sju års studier i Trondheim og to års jobbing på Østlandet. Da fikk jeg plutselig behov for å bo nærmere familien.

Nå er jeg etablert her med fast jobb, og kommer nok ikke til å flytte siden faren til ungene også bor her. Jeg synes ikke jeg har rett til å flytte vekk fra ham med dem. Jeg ville nok også hatt problemer med å flytte fra resten av nettverket mitt, som stiller mye opp. Og i tillegg begynner ungene på skolen til høsten (samme skole som jeg gikk på, faktisk), og da blir det enda mer usannsynlig at vi kommer til å flytte lenger enn innad i skolekretsen før de er store.

Jeg må innrømme at jeg lengter ut av og til; byen er ganske liten og har riktignok et godt kulturtilbud men ikke i nærheten av f.eks. Oslo. Det er også dyrt å reise til utlandet herfra siden vi først må fly til Oslo. Negativt både privat og i jobben; er tysklærer og kunne godt tenkt meg å reise på klassetur med elever oftere enn vi klarer.

Vi bor på landet, ca 1 times kjøring fra Bergen.
Grunnen til at vi havnet her er flere:

• Boligprisene. Vi kjøpte enebolig med 1,4 mål tomt til 700 000,- (Verd mer enn det dobbelte i dag.)
• Mannens familie er herfra. Mannen hadde mange venner her, og litt familie.
• Bestevenninnen min bor i samme kommunen, men i en annen bygd.
• Kort vei (2 km) til grendaskolen med 50 elever fordelt på 7 klassetrinn
• Full barnehagedekning
• Fantastsik natur. Vi har fjell, skog og sjø.
• Gode jobbmuligheter, vi fikk begge fast jobb etter endt utdanning.
• Jeg bor ca 50 min. bilkjøring fra mine foreldre og 30 min. unna svigers. Slipper å ha dem rennende, men kan lett treffes.
• Jeg falt for huset og stedet da vi var på visning.

En dag, når jeg blir voksen, flyter jeg og min kjære tilbake til Bergen sentrum. Det blir når barna er voksne, og vi kan klare oss med en 3-roms leilighet på Nordnes.

Jeg er født og oppvokst i Oslo, som mange begge mine foreldre, alle fire besteforeldre og 7 av oldeforeldrene. Det er min by, rett og slett.

Selvom det ikke er så mye igjen av familien, så har man jo et kontaktnettverk her. I tillegg har jeg alt i mer eller mindre umiddelbar nærhet. Marka, badeplass, en rekke lokale butikker og mange alternative former for offentlig kommunikasjon. Og alt dette kun en trikketur fra sentrum.

Nei, jeg kunne nok ikke tenke meg å bo noe annet sted. Ikke nå ihvertfall!

Slettet.

Tjah, jeg har etter en omflakkende tilværelse foreløpig slått meg ned drøye kilometeren fra der jeg vokste opp.
En stor del av skylden skal boligprisene ha, her kunne vi få en 4-roms til prisen av en hybel i sentrum. Dessuten er det jo greit å ha besteforeldre og oldeforeldre i nærheten!

Jeg har fortsatt ikke slått meg til ro, men jeg har lyst å bli værende i hjembyen min. Dog har jeg importert en østlending, så vi får se hvem den beste forhandleren er! 😉

Slettet.

Monsoon skrev:

Hva mener du med bomiljø? Er det hyggelige naboer og den slags, eller kvalitet på skole og barnehager, trafikk eller andre forhold? :nysgjerrig:

Bomiljø - da tenker jeg på at området er stille og rolig, mange barnefamilier, trygt i forhold til trafikk, lite "bråk", lite kriminalitet, nærhet til natur, mye grøntområder, god skole i nærheten - den type ting tenker jeg på.

Vi bor sentralt i Oslo. Jeg har bodd her fast siden jeg var 14, før de bodde jeg på diverse tettsteder i varierende størrelse på Østlandet i tillegg til Oslo (skilte foreldre). Sambo er tilflytter fra en litt mindre by på Østlandet.
Jeg har jobbet innen kulturfeltet, og utvalget jobber er størst i Oslo. Sambo er selvstendig næringsdrivende, og det vil være vanskelig å få en stor nok kundegruppe andre steder i Norge.

Vi bor i Oslo fordi her har vi vårt nettverk, og en mengde kultur- og aktivitetstilbud både for barn og voksne vi vanskelig finner andre steder. Siden vi begge jobber og virker innen kulturfeltet er dette viktig for oss. Vi liker å bo sentralt for å slippe kø, slippe kjøring og ha det meste innen rekkevidde med sykkel eller offentlig transport.

Akkurat nå studerer jeg i Oslo, og det er derfor helt uaktuelt å flytte før jeg er ferdig. Vi vurderer allikevel å flytte til sambos hjemby, som ligger ca en halvtime fra Oslo. Dette fordi vi ser at stedet har utviklet seg betraktelig på kultursiden, det finnes et variert tilbud aktiviteter for barn og voksne, og vi kan ha råd til en enebolig i sentrum.

Dette avhenger av at jeg får jobb i nærmiljøet, sambo må fortsette å jobbe noen dager av uka i Oslo og det er uaktuelt at vi begge pendler.

Det er også uaktuelt å flytte til et tettsted.

Vi hadde i utgangspunktet et ønske om å bo i Oslo (etter mange, mange år på Majorstua så blir man godt vant), men jeg og min eks hadde avtale om delt daglig omsorg for eldstemann da han begynte på skolen, så da eksen min flyttet hit, valgte jeg å flytte til samme skolekrets. Jeg følte lenge at bostedet var en klamp om foten; dyrt, langt til jobb osv., men vi gjorde det for eldstemanns skyld. Nå ser vi jo at vi faktisk trives her til tross for et snev av bygdementalitet. Vi tenkte alltid at vi skulle flytte fra Bærum når eldstemann ble eldre og ikke trengte en 50/50-ordning. Men yngstemann har spesielle behov, og har man barn med spesielle behov, så flytter man ikke UT av Bærum, det skal være visst. Hjelpeapparatet er meget godt her. Så nå blir vi sikkert værende. Selv om vi aldri blir bærumsk. Jeg er for lite "mårn dø" av meg til det.

Jeg er født i Oslo og vokst opp i Stvgr. Flyttet til godt til Østlandet da jeg studerte og bodde mange år i Oslo. Nå har vi endt opp på final destination inntil jeg blir gammel og grå og skal dø i en leilighet i rullatoravstand til Frognerparken. Har valgt å bygge hus i en nabokommune til Oslo med 15 minutter med toget til jobben i Oslo og noen-og-tjue minutter til Oslo sentrum. Prioriterer gangavstand (<100 meter) på bilfri vei til barneskole, 10 meter til marka, kort vei til bademuligheter og gangavstand til tog til Oslo. Jeg føler jeg at jeg har flyttet til paradis.

Vi bor på "utsiden" av en stor by, det er vel 20 min til sentrum ca.
Grunnen til at vi valgte å bosette oss her var:
- Nær jobb
- Flott boligområde
- Grei pris på huset, men måtte/må pusses opp
- Prisvekst på huset (verd minst 1 mil mer nå)
- Enebolig
- Og sikkert mye mer siden vi omtrent kjøpte huset på impuls.