Er å rose noe implisitt å kritisere noe annet?

Dette er noe jeg tenker på med jevne mellomrom og ble trukket fram i bevisstheten igjen da jeg leste tråden om menn som barberer under armene.

I den nevnte tråden var det riktignok aktiv misliking av mannebarbering, og da blir det ikke så veldig implisitt (og med det ikke så veldig egnet som utgangspunkt for denne tråden), men det fikk meg til å tenke over saken likevel. For kan man ikke si at man foretrekker menn som lar håret være uten å med det kritisere menn som velger annerledes - og for den del kvinner som velger menn som velger annerledes?

Jeg har en svigermor som er selveste dronningen av å tolke ros av noe som kritikk av noe annet. Jeg husker enda godt en episode for mange år siden da jeg akkurat hadde hilst på svigermors yngste bror for første gang og sa til henne at jeg syntes han var veldig hyggelig. Hvorpå hun strammer munnen og sier snurt "De andre brødrene mine er hyggelige de også, altså."

Jeg ble så satt ut av vendingen samtalen tok! Og det slår meg av og til ellers også at enkelte man omgåes har en tendens til å reagere på det viset ("Så fin du er på håret i dag!" "Å? Er jeg ikke vanligvis det, altså?"), og jeg tar meg i å kvalitetssikre setningsstrukturen på det jeg har å si av positive saker så det ikke kan bli vridd til å ha en negativ undertekst. Det er helt sikkert lettere å reagere på den måten om man har en dårlig dag/synes dårlig om seg selv/er i det mistroiske hjørnet. Samtidig er det sikkert av og til betimelig å reagere på den måten også - av og til er det sikkert en kjerne av sannhet i at avsender har en negativ undertekst til budskapet sitt.

Jeg prøver å ta hensyn til at folk kan reagere negativt når man framhever noe som positivt, men samtidig kan jeg synes det er too much hard work å sikre seg på alle bauger og kanter når man snakker også. "Så fin du er på håret i dag! Ja, du er jo alltid fin på håret, altså, det var bare ekstra fint i dag - men for all del, du var skikkelig fin i går også! "

Jeg er i grunnen glad for at de fleste jeg kjenner ikke har for vane å tolke positive utsagn med mistroiske øyne, for det skal innrømmes at jeg lett kan bli utålmodig med en sånn reaksjon. (Om jeg reagerer sånn selv, så blir jeg igrunnen utålmodig og lei av meg selv også ) Jeg nysgjerrig på hvordan andre oppfatter denne måten å reagere på, om man kjenner at man gjør det ofte selv og hva som er den beste måten å komme folk i møte på når de gjør det?

Minner meg om ei jeg bare kjente fra skolen, som jeg møtte ute på byen. Hun kjente meg ikke igjen, før hun utbrøt: "Hæ, Elise, er det DEG? Jeg visste ikke at DU kunne bli så... så... PEN!?!?"



(Jeg ble ikke fornærmet jeg altså, og synes forsåvidt det er greit at jeg ser bedre ut på fest enn på skolen, men da jeg fortalte det til noen andre mente de at det absolutt var grunn til å være fornærmet.)


Jeg skjønner hva du mener, og det er skummelt å rose folks vekttap, f.eks. Men å si at noen er hyggelige, det skjønner jeg ikke at kan bli feil.

Jeg har et gulleksempel.

Sf trøster kollega med problemer på julebord: Jammen, du er da vel litt av en mann du altså.
Kollega: Litt bare? Hvor mye da? Under halv?


På den alvorlige siden. Noen ganger er det implisitt kritikk å rose noe. Andre ganger ikke.

Det er noe jeg har tenkt på mange ganger. Jeg fikk barn for tidlig og Internett for sent til at jeg har fått med meg mammafora på nett, men jeg har likevel skjønt at dersom man gjør noe bra for eller med barnet sitt kan andre bli vonbrotne og er jeg en dårlig mor jeg da lissom? Det samme med mat. Lager man mat fra bunnen av og snakker om det, hender det at noen tar det som en slags personlig kritikk, helt uten at noen har kritisert noe som helst.

Fascinerende fenomen, egentlig.

Ja, det minner meg om da eldstemann ble født og jeg var opptatt av å gjøre ting riktig. Det måtte jeg forsvare stadig vekk - og det at jeg ville vente med å introdusere matvarer til anbefalt alder kunne bli sett på som kritikk av andres valg om å introdusere matvarene tidligere (selv om jeg ikke sa et ord om andres valg).

Folk som tar vanlige komplimenter som implisitt kritikk av noe annet, kan bare ha det så godt, synes jeg. Slikt gidder jeg virkelig ikke ta høyde for.

Jeg kjenner jeg er totalt på linje med Teofelia her. Gir jeg et kompliment, er det et ærlig kompliment, og gidder noen tolke det som at jeg da, underforstått, kritiserer noe annet, får folk ta det på sin egen kappe.

Jeg hadde ei venninne, hvor jeg måtte veie mine ord på gullvekt, hun hadde fantastisk lange tær. Det ble mer og mer taust, og vennskapet har rent ut i sanda forlengst. Det er slitsomt å forholde seg til så hårsåre folk.

Teofelia skrev:

Folk som tar vanlige komplimenter som implisitt kritikk av noe annet, kan bare ha det så godt, synes jeg. Slikt gidder jeg virkelig ikke ta høyde for.

Det er det jeg tenker også, men så lurte jeg på om jeg var for kold&hård.

Zoë skrev:

Jeg har en svigermor som er selveste dronningen av å tolke ros av noe som kritikk av noe annet. Jeg husker enda godt en episode for mange år siden da jeg akkurat hadde hilst på svigermors yngste bror for første gang og sa til henne at jeg syntes han var veldig hyggelig. Hvorpå hun strammer munnen og sier snurt "De andre brødrene mine er hyggelige de også, altså."

Haha, jeg gikk inn i denne tråden fordi overskriften minnet meg sånn om svigermor. "så fint du har fått det her på hytten" = "så stygt du har det hjemme"

Ja, det er det. Det har jeg nemlig lært på FP.
For vis jeg sier at: dine unger er greie og omgjengelige stort sett, fordi du og mannen faktisk er flinke i rollen som foreldre så har jeg implisitt sagt at de som strever med ungene sine ikke duger som foreldre.

Hehe, plutselig ble det en svigermor-tråd.
Jeg later som om jeg ikke forstår at noen blir fornærmet, jeg. Jeg gidder og orker ikke bry meg om tøys lenger. Jeg bedriver ikke dobbelkommunikasjon og hadde aldri giddet å nedlate meg selv til å fornærme og stikke noen på mer eller mindre subtile måter. Jeg sier hva jeg mener og mener det jeg sier, det får folk forholde seg til.
Og så later jeg også som om jeg ikke oppfatter det når noen kanskje forsøker å fornærme meg med å komme med pussige rosende kommentarer med en liten sting. Jeg later rett og slett som om jeg er dønn dum, det funker forresten utmerket.
Livet er for kort, jeg er for gammel, det er så mye annet å bry seg om her i livet.

Elise skrev:

Minner meg om ei jeg bare kjente fra skolen, som jeg møtte ute på byen. Hun kjente meg ikke igjen, før hun utbrøt: "Hæ, Elise, er det DEG? Jeg visste ikke at DU kunne bli så... så... PEN!?!?"

Eller min alltid like elskelige stemor da jeg nettopp hadde fått mitt første barn: "Tenk at du er en så GOD MOR, Karima! Det hadde jeg ALDRI trodd!!!"

Eh. Takk. Tror jeg.

Etter 20 år vet jeg fortsatt ikke sikkert om hun gjør det med vilje eller ikke. Starter alltid ut med godvilje, men etter som dagene går og hun fyller kvota si, vokser følelsen av at hun forkler kritikken sin i komplimenter og ikke motsatt.

En søt og pen slektning av meg har en venninne som alltid skryter min slektnings mann oppi skyene. Han er virkelig fantastisk kjekk. Og hyggelig også. Og rett og slett veldig kjekk. At det går an. SÅ kjekk. Helt utrolig. Og det er når hun kommer til "helt utrolig" at man forstår hva hun egentlig mener: helt utrolig at DU kan ha skaffet deg en så kjekk mann.

Og nei, det er ikke overtolking. Hun har sagt det rett ut også. Men stort sett komme eder altså i form av skryt av mannen. Så det kan hende folk tolker sånn fordi det innimellom faktisk er ment sånn?

Selv om det ikke er ment som kritikk, bør man kanskje vurdere hva man sier til hvem når av og til. For selv om man ikke mener å kritisere den som står ved siden av mens man gir et kompliment, er det en helt klar risiko for at det kan bli tolket sånn. Spesielt hvis det er barn vi snakker om. Hvis man er søsteren til hun med det pene smilet og de lyse krøllene, får man fort mange nok ikke-komplimenter til at det er vanskelig å ikke plassere seg selv i landskapet.

Om man skal ta all ros i verste mening så blir det nok veldig slitsomt! Men jeg kjenner et par stykker som er veldig slitsomme å forholde seg til, for de ordlegger seg veldig klokt slik at du alltid sitter igjen som et spørsmålstegn og føler deg angrepet selv om ordene som ble sagt ikke var stygge. Den ene har jeg faset ut den andre er en kollega jeg må forholde meg til av og til dessverre.

Nå kom jeg forresten til å tenke på en kommentar som, veldig spontant, ramlet ut av munnen min, og som fort kunne blitt tolket feil vei, om ikke folk kjenner meg, og valgte å le rått og ubarmhjertig - av meg - i stedet:

Min eldste nevø hadde fått seg kjæreste. Dette fortalte han meg, og da jeg skjønte at jeg kjenner jo denne kjæresten fra før, ramlet det ut av meg, og det kom fra hjertet: "Åh hun - og hun er jo så pen!"

Ja, for det er ei direkte vakker jente, og det bare ramlet ut av meg. Og så ble jeg ledd nådeløst fordervet av min nevø, og alle de som sto rundt, for det kunne jo kjapt tolkes som: "jøss, har du klart å dra ei så pen dame?"

Ja, ja - de er godt gift i dag, nevøen min, og den fremdeles like pene dama - og gud bedre for noen vakre barn de har! (Pilutta de som ikke har så pene barn, sånn underforstått. )