Jeg kan ikke bidra med teskje (fordi jeg ikke vet nok selv), men med det jeg tror vil være et eksempel på en sak som vil havne i en slik instans, nemlig saken gassrøreierne nylig anla mot staten, men tapte. Staten måtte dekke saksomkostningene, siden de hadde opptrått uaktsomt, men ikke uaktomt nok til å være erstatningspliktige, i følge dommen. Jeg antar at den vil bli anket, det blir veldig spennende.
http://www.dn.no/nyheter/energi/2015/09/25/1002/Jus/staten-vant-gassledsksml
Dette tror jeg er en sak som nettopp belyser det behovet man mener finnes for helt statsuavhengige instanser: Når staten plutselig endrer rammevilkårene for utenlandske investorer, og staten selv skal vurdere om det de har gjort er lovlig og greit.
(Her har direktoratet fasilitert et salg, og "reklamen" var at dette er stabil og nesten risikofri, om enn ikke så høy, avkastning, samtidig med at departementet utredet og besluttet å kutte ratene slik at verdien av de solgte andelene droppet med ca 15 milliarder)
Dommen blir nok stående, er min gjetning. Det er nok ikke ulovlig å gjøre sånt, men det skader åpenbart Norges omdømme som et sikkert land å investere i, og siden vi har gjort det ulønnsomt å investere norsk kapital i Norge (i andre ting enn eiendom), så trenger vi utenlandsk kapital for å få gjort noe som helst.
For land med mer ustablie styresett blir dette enda mer akutt. Utviklingsland trenger virkelig utenlands kapital, og de trenger at investorer ser på det som noenlunde trygt å investere der. Høyere risiko betyr at hvert case må være mer attraktivt for at noen skal investere i det, noe som igjen betyr at mange i og for seg lønnsomme ideer og virksomheter ikke får kapital til å gjennomføres, pga den opplevde risikoen.
En slik ordning burde derfor, i teorien, være en fordel for land med korrupte styresett, fordi risikoen reduseres og kapitaltilgangen økes.
Nedsiden er selvsagt redusert suverenitet. Man kan lett argumentere for at det bør være Norges egen sak om de ønsker å ta den smellen det er å bli rangert som et mindre stabilt og sikkert land å investere i, for å oppnå den effekten man ønsker (i saken over: Redusert kostnadsnivå på sokkelen). Man kan se for seg ganske "høyverdige" formål for å gjøre beslutninger som plutselig gjør det vanskeligere for de som har investert i et land. For eksempel om man innfører en voldsom økning i sukkeravgiften på bakgrunn av nye og foruroligende studier av sukker=gift, like etter at Coca Cola har fått tillatelse til og har bygget en ny brusfabrikk i Norge.
Kanskje "markedseffekten" egentlig er tilstrekkelig? At mange slike stunts har en kostnad i form av redusert kapitalinngang til landet, og at det holder som reguleringsmekanisme? Kjipt for de som sitter i korrupte regimer og prøver å skaffe kapital til sine foretak, selvsagt, men kanskje greit likevel?
Jeg har ikke landet på hva jeg mener enda.
Så spurte intervjueren om det ikke ville bli vanskelig å faktisk oppnå noe, når man hadde spredd innsatsen så tynt utover? Jo'a, politikeren var enig i det, det skulle nok godt gjøres å faktisk oppnå dette, han var enig i at det nok var ganske usannsynlig at disse målene ville føre så mye med seg, men for en fin prosess - det hadde vært!