Andres barn

Hei.
Jeg er ny her:)

Har en sak jeg gjerne vil høre deres synspunkter på:
Sønnen min på 12 år, går mye sammen med nabogutten. Han kommer fra et vanlig hjem, men er ekstremt høylytt! Han snakker og ler høyt uten stopp, så det er utrolig slitsomt å høre på. I vårt hus har vi mye åpne løsninger, så jeg sitter og irriterer meg uansett hvor jeg befinner meg. I tillegg er han veldig tøysete av seg, men det er på godt og vondt. Når disse to guttene har gjort lekser sammen hos oss (De er nesten alltid hos oss), kommer jeg hjem fra jobb til et ekstremt støynivå, rot og gris. Nabogutten er egentlig en snill gutt, men dette går meg på nervene snart. Jeg har flere ganger sagt at vi bruker innestemme hos oss, men det har ikke hjulpet til nå. Har dere noen tips å komme med?

Om det er rot hos oss når jeg kommer hjem, setter jeg prompte kidsa i arbeid. Og det er helt uavhengig om det er mine eller andre sine barn. Har de vært med å rote, kan de være med å rydde opp. Da får de også brent av litt energi.

Vi har et sånt hus hvor det gjerne er åtte unger når vi kommer hjem, og tre ekstra rundt middagsbordet. De har som regel alltid gjort leksene når vi kommer hjem. Det kan jo du sette som en regel, forutsatt at du er senere hjemme enn barna. Da er det en enkel sak å sende dem ut, om innestemmen svikter. (Nå skal det sies at med tre egne barn og to ekstra er jeg immun mot støy. Derfor blir de sjeldent sendt ut med tvang, men hadde ikke hatt problemer med å gjøre det heller).

Noen barn er bare slik; det er vanskelig for dem å være rolige, og de roter og snakker høyt av natur. For noen barn er dette symptomer på bakenforliggende vanskeligheter, mens hos andre er det tegn på umodenhet eller ganske enkelt en litt støyende personlighet.

Du kan snakke med guttene om å roting og søling. Jeg pleier ofte å ta slike samtaler med alle de involverte, både mitt eget barn og gjestene det angår. Da sier jeg til dem akkurat hva jeg forventer: "Det er greit å ta mat når dere kommer hjem, men jeg vil at dere rydder bort både brødet og pålegget og dessuten at dere tørker av benken etter dere." Min erfaring er at det ofte hjelper å ansvarliggjøre gjesten like mye som mitt eget barn og at begge har fått identisk beskjed.

Når det gjelder barn med en støyende personlighet, så må man jo bare leve med det inntil et visst punkt; det er vanskeligere for noen barn å dempe seg enn for andre. Når det blir for ille pleier jeg enten å sende dem på rommet til barnet mitt, eller jeg sender dem ut for å leke. Det er også mulig å si, helt hyggelig: "Nå bråker dere så mye at jeg ikke orker å høre på lenger. Dere kan velge: enten demper dere dere en hel del, eller så må dere gå ut og leke."

TUSEN TAKK:) Skal si dere var raske til å svare Jeg skal si ifra til begge fremover, så får jeg krysse fingrene for at det hjelper.

Og velkommen til Foreldreportalen, glemte jeg å si. 🙂

Velkommen til fp:). Håper du vil trives:).
Sier meg helt enig i svarene du har fått. Snakk med begge guttene om rot og rydding og be dem ordne opp etter seg heretter. Det er også helt greit å be dem gå ut pga støy. Å snakke ordentlig med unger fungerer mye bedre enn kjefting. Det gjelder vel forøvrig både voksne og barn:).

Ja, hvor er manerene mine: Velkommen!

Helt enig med de over. Og så DET bra brukernavnet da. Helt utrolig at det ikke var opptatt. 🙂 Velkommen.

Nå som ungene har blitt større, så lages det mer spennende mat på kjøkkenet. Tidvis ser det ikke ut når jeg kommer hjem. Hvordan det er mulig å rote SÅ mye bare ved å steke et par arme riddere er utenfor min fatteevne, men ....

Uansett: jeg ber involverte unger om å rydde. Besøket også. Og det selv om jeg kanskje ikke er spesielt poppis akkurat da, så skjønner de jo hvorfor. Jeg skal i gang med å lage middag, og da må kjøkkenet se nogenlunde ålreit ut.

Høylydte unger finnes. Jeg forsøker å tenke på at de ikke vil meg vondt selv om jeg noen ganger lurer. Og så lurer jeg på om de kanskje blir enda mer høylydte og styrete hvis de er litt usikre på situasjonen. Jeg har i hvert fall erfart at en del unger roer seg med tida, men så treffer jeg dem i en "fremmed" setting, og så er de like mye igjen.

Hvis jeg virkelig trenger ro, så sendes de ut eller på et rom for å leke. Det synes jeg er helt innafor. Og hvis det ikke er avtalt besøk, så sendes de tidvis også bare hjem. Med beskjed om at de er hjertelig velkommen en annen dag.

Teofelia skrev:

Noen barn er bare slik; det er vanskelig for dem å være rolige, og de roter og snakker høyt av natur. For noen barn er dette symptomer på bakenforliggende vanskeligheter, mens hos andre er det tegn på umodenhet eller ganske enkelt en litt støyende personlighet.

Du kan snakke med guttene om å roting og søling. Jeg pleier ofte å ta slike samtaler med alle de involverte, både mitt eget barn og gjestene det angår. Da sier jeg til dem akkurat hva jeg forventer: "Det er greit å ta mat når dere kommer hjem, men jeg vil at dere rydder bort både brødet og pålegget og dessuten at dere tørker av benken etter dere." Min erfaring er at det ofte hjelper å ansvarliggjøre gjesten like mye som mitt eget barn og at begge har fått identisk beskjed.

Når det gjelder barn med en støyende personlighet, så må man jo bare leve med det inntil et visst punkt; det er vanskeligere for noen barn å dempe seg enn for andre. Når det blir for ille pleier jeg enten å sende dem på rommet til barnet mitt, eller jeg sender dem ut for å leke. Det er også mulig å si, helt hyggelig: "Nå bråker dere så mye at jeg ikke orker å høre på lenger. Dere kan velge: enten demper dere dere en hel del, eller så må dere gå ut og leke."

Jeg gjør som Teofelia. Og jeg er ikk supertolerant for støy, så jeg holder ikke ut veldig lenge før jeg gir handlingsalternativer.

Ellers har jeg god effekt av, når man skal snakke til støyende, å dempe stemmen betraktelig når jeg sier noe til dem. Snakke ganske dempet og lavt. Det kan smitte.

Charlie skrev:

Jeg gjør som Teofelia. Og jeg er ikk supertolerant for støy, så jeg holder ikke ut veldig lenge før jeg gir handlingsalternativer.

Ellers har jeg god effekt av, når man skal snakke til støyende, å dempe stemmen betraktelig når jeg sier noe til dem. Snakke ganske dempet og lavt. Det kan smitte.

Og når de er såpass store som 12 år så kan man helt klart forvente at de rydder etter seg synes jeg Selv om det kan føles litt "kjipemamma" å være tydelig (og litt streng) med andres barn, så er det likevel riktig. Han er på besøk i deres hjem, og da følges deres regler.
Ang høy stemme, så er jeg også litt lite tolerant for det. Og hvis de har for mye energi i både kropp og lyd, så "hiver" jeg de ut rett og slett.