Hvilken type komplimenter blir du glad for/betyr noe for deg?

Lille*My skrev:

Jeg har heller aldri hørt ungene snakke om utseende, vektnedgang e.l. på noen lærere de noengang har hatt. Det virker ikke som om de tenker over sånt med lærerne.

Det kan jo hende at dette er fordi vi foreløpig har unge barn.

Knerten har informert meg om at læreren hans er veldig høy, men de har hatt om måling i klassen og da målte de læreren også. Og han er unektelig veldig mye lenger enn gjennomsnittet, så for min faktabaserte sønn, så skjønner jeg litt at han reagerte på avviket.

Jeg har ikke foreløpig unge barn. Har aldri hørt 18- og snart 16-åringen kommentere utseendet til lærerne sine. Snurrige personlighetstrekk - ja. Utseende - aldri.

Jeg har en datter som har kommentert sin lærers vekt til andre elever, det ble tatt opp på foreldresamtale, og var ikke særlig kjekt.

Pebbles skrev:

Ja, det gjør de stadig vekk - det er høflighet og bekreftelese av relasjon. Men det er ikke viktig for dem hvordan lærere ser ut. Og selv glemmer jeg meg selv helt når jeg underviser.

Ja, det er litt interessant. Yngstejenta har ei venninne som nærmest automatisk lirer av seg kompliment når du sier noe hyggelig til henne. Sist hun var hos oss sa jeg at det var hyggelig å se henne, det var lenge siden hun hadde vært på besøk. Hun svarte umiddelbart "takkhyggeligåværehersåfinduerpåhåret", uten engang å se på meg.

Jeg synes de vanskeligste komplimentene er når jeg ikke er fornøyd selv. F.eks så spilte jeg piano på et arrangement her om dagen, mens deltakerne sang. Jeg var ikke fornøyd selv, men får høre etter på at det var "kjempebra". Det var virkelig ikke kjempebra sånn helt objektivt sett, men det kan jo ha vært veldig ålreit at jeg faktisk spilte til tross for lav kvalitet og litt feilklimpring. Men det hjernen min fokuserer mest på, er at det nok var så dårlig at folk føler at de må si det var bra for å trøste meg.

Magica skrev:

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har et vanskelig forhold til det med komplimenter rundt utseende og kropp. Det er så vanskelig at jeg ikke greier å forklare det. Men det handler om at jeg har store problemer med hvorfor noen skal mene noe om hvordan jeg ser ut. Og det handler ikke om at jeg er fæl eller noe, eller ikke fornøyd med meg selv. Det handler om at jeg jo er den jeg er uansett. Og hvordan jeg ser ut, bør være veldig lite relevant for hvem jeg er.

Jeg innser at jeg har et noe forvaklet syn på dette her. Og jeg bryr meg jo litt om hvordan jeg ser ut, men det er for min egen del, ikke for andres del.

Det er litt samme med andre komplimenter, jeg føler jeg jo bare er den jeg er og gjør det jeg gjør fordi jeg trives med det. Ikke for å bevise noe. Være seg om det er på jobb, og noen skryter av at jeg f.eks har vært tydelig i kommunikasjonen om noe, så tenker jeg inni meg - ja, det skulle jo bare mangle, det er jo det som er poenget her: være tydelig og gjøre en god jobb.

Jeg kjenner meg igjen i det å ha problemer med å ta imot komplimenter for utseendet, men ikke av de grunnene du skisserer her. For meg handler det om å ha så dårlig selvfølelse at jeg ikke tror på folk uansett hvor oppriktig de kan være og tenker for meg selv at de sier det bare for å være hyggelig. Så er jeg glad for at de liker meg såpass at de ønsker å si noe hyggelig til meg. Men jeg klarer altså ikke å respondere adekvat eller "riktig" på komplimenter. Så når jeg får et kompliment er min ryggmargsrefleks å svare med å påpeke alle feil og mangler jeg måtte ha innenfor "området" jeg har fått kompliment for, det være seg hår, klær eller whatever. Blir rimelig oppgitt av meg selv kjenner jeg.

Skulle ønske at man kunne klare å bare ta imot komplimenter uten å måtte analysere det i stykker, ta det som en negativ ting eller måtte umiddelbart påpeke noe negativt "for å veie opp". For jeg tror helt på ordentlig at det er slik at alle som gir komplimenter for noe, inkludert meg selv, gjør det fordi man oppriktig ønsker å si noe pent til vedkommende. Så kan det hende at noen komplimenter blir litt keitete og "feil" av og til, men det er alltid godt ment, og jeg synes giver (som ønsker å si noe fint og positivt) også fortjener å få en positiv respons. Det er bare vanskelig av og til. Og for min del vet jeg veldig godt at det handler om MEG.

Jeg blir i grunn glad for det meste av komplimenter, og er svak for gode tilbakemeldinger. Dessverre er jeg også veldig var for kritikk, og kan lett ta saklig konstruktiv kritikk veldig personlig og tenke på det lenge etterpå. Egentlig en utrolig slitsom egenskap som jeg prøver å plukke av meg.

Jeg liker ikke kritikk kamuflert som et kompliment. Sånn som han som sa at jeg burde få meg andre briller fordi de skjulte de vakre øynene mine. Jeg er veldig fornøyd med akkurat de brillene og det sa jeg til ham og, men det forhindret ham ikke fra å gjenta det en annen gang.

En jeg kjenner hadde en tendens til å krydre komplimentene sine med å male ut hvor ille det var tidligere.

"Du ble sååå fin på håret da du klippet deg! MYE finere nå, enn da du hadde det lange, tjafstete håret du hadde før, det fikk deg til å se skikkelig nitrist ut".

"Ja, jeg synes absolutt du kan gå med slike bukser. De er kjempefine til deg! MYE finere enn de andre buksene dine, de er skikkelig kjerring".

Lille*My skrev:

En jeg kjenner hadde en tendens til å krydre komplimentene sine med å male ut hvor ille det var tidligere.

"Du ble sååå fin på håret da du klippet deg! MYE finere nå, enn da du hadde det lange, tjafstete håret du hadde før, det fikk deg til å se skikkelig nitrist ut".

"Ja, jeg synes absolutt du kan gå med slike bukser. De er kjempefine til deg! MYE finere enn de andre buksene dine, de er skikkelig kjerring".

Sånt blir jeg skikkelig sur av.

Det er avhengig av nivå hvorvidt jeg virkelig bryr meg eller ei. Jeg blir glad for alt av skryt og ros og positive tilbakemeldinger på generelt nivå. Alt bra er gøy. Jeg har ingen issues når det gjelder utseende, så jeg hverken higer etter komplimenter eller bryr meg spesielt mye om dem. Jeg liker å få positive tilbakemeldinger for en ekstra innsats på pynting (og det får jeg ofte, siden jeg liker å være pyntet til hverdags). Jeg tar ikke innover meg eventuelle nyanser av sniping eller misunnelse som muligens kunne ha ligget i "hvordan rekker du alt" osv. Jeg tar alt som reale komplimenter og det gjør verden mye lettere. Jeg blir også veldig fornøyd med komplimenter for noe jeg har gjort en real innsats for, vunnet gjennom en vanskelig sak eller fått til noe som virket umulig , øvd mye og lyktes på konsert osv.

Jeg avfeier aldri komplimenter, men takker pent eller tøyser litt og sier "I know!". Det er visst ekstremt provoserende, har jeg lest. Man bør visst avfeie, fnise og rødme.

Candy Darling skrev:

For øvrig har jeg en litt kjip historie andre veien også; en litt fjern bekjent av meg kom på en fest med folk hun ikke hadde sett på en stund, og INGEN kommenterte at hun hadde gått ned sikkert 15 kg - og hun ble skikkelig lei seg for det. Hun følte seg så fin og hadde jobbet så hardt for det, og følte seg fullstendig oversett. Så lett er det ikke.

Men den der tenker jeg at man må tåle om man går ned i vekt. Kroppskommentarer er såpass kleint for mange at det er bedre å droppe enn å forsøke å unngå at folk blir skikkelig lei seg over manglende kommentarer.

Enkelte kan med fordel legge på seg noen kilo og kan jo finne på å bli lei seg over at det ikke blir kommentert. Det er likevel ikke veldig sosialt lurt på generell basis å kommentere at folk har gått opp i vekt.

En annen ting er når folk går så mye ned i vekt at det ser skummelt ut og er på vei inn i noe farlig. Det er visst vanlig å få både heiarop og "ååå så fin du er" langs hele den prosessen. Å si noe helt ærlig er nærmest umulig, selv om det kan ligge mye hjelp og omsorg i at en som er tett på ser hva som egentlig foregår. Kjempevanskelig.

Guava skrev:

Men den der tenker jeg at man må tåle om man går ned i vekt. Kroppskommentarer er såpass kleint for mange at det er bedre å droppe enn å forsøke å unngå at folk blir skikkelig lei seg over manglende kommentarer.

Enkelte kan med fordel legge på seg noen kilo og kan jo finne på å bli lei seg over at det ikke blir kommentert. Det er likevel ikke veldig sosialt lurt på generell basis å kommentere at folk har gått opp i vekt.

En annen ting er når folk går så mye ned i vekt at det ser skummelt ut og er på vei inn i noe farlig. Det er visst vanlig å få både heiarop og "ååå så fin du er" langs hele den prosessen. Å si noe helt ærlig er nærmest umulig, selv om det kan ligge mye hjelp og omsorg i at en som er tett på ser hva som egentlig foregår. Kjempevanskelig.

Ja, jeg har ei venninne som stadig vekk får kommentarer og komplimenter for hvor flott hun ser ut, etter å ha gått masse ned i vekt på grunn av et veldig vondt og vanskelig år i fjor, som holdt på å ta knekken på henne. Jeg har hørt henne forklare flere ganger til folk at hun ikke har slanket seg med vilje, men har mistet vekt på grunn av andre ting. Har sett at folk blir ille berørt av dette, selv om hun tar brodden av alvoret ved å slenge på en liten munter kommentar om at "aldri så galt at det ikke er godt for noe" e.l.

Jeg tenker at andres kropp og kroppsfasong er noe man ikke trenger å kommentere i det hele tatt. Det er så mange feller å gå i, og det finnes så mye annet ved en person, som det er mye mer interessant å fokusere på.

Jeg har nok kommentert at jeg syntes noen ser bra ut, uten å påpeke vekttapet deres. Syntes det må være innafor.

Joika skrev:

Jeg har nok kommentert at jeg syntes noen ser bra ut, uten å påpeke vekttapet deres. Syntes det må være innafor.

Men hva er det du kommenterer da?
Hva vil det si å se bra ut?

Jeg fikk "jeg liker den jeg er sammen med deg" fra en jeg liker veldig godt. Det tror jeg er det fineste jeg har hørt noen gang.

Jeg blir glad for komplimenter. Men de som betyr mest for meg er komplimenter for hvordan jeg er som mor, og hvordan jeg er mot andre mennesker.

Harriet Vane skrev:

Jeg avfeier aldri komplimenter, men takker pent eller tøyser litt og sier "I know!". Det er visst ekstremt provoserende, har jeg lest. Man bør visst avfeie, fnise og rødme.

Jeg har øvd meg på å bli god til å ta i mot et kompliment ved å smile og takke istedet for å avfeie, og det er så utrolig behagelig! Jeg synes også det er veldig fint å gi komplimenter til andre som synes det er greit å ta i mot komplimentet med en enkelt takk istedet for å begi seg ut på en lang tirade med å gjøre seg selv mindre og å avfeie. Selv når jeg kanskje tenker at komplimentet ikke stemmer (kaka var egentlig ikke så god som jeg hadde planlagt at den skulle bli, f.eks), så biter jeg meg i leppa for å unngå å gå i martyr-husmor-fella og begynne å legge ut om at kringla hevet mindre enn jeg hadde tenkt og er den ikke litt for søt? og sånn. Moren min er på det kjøret, og det er så slitsomt.

Men om en ikke kan ta i mot et kompliment, så handler det vel som oftest om selvverd - eller kanskje en tillært holdning om at en for all del ikke må tenke godt om seg selv? Uansett blir jeg aldri irritert om folk ikke klarer å ta i mot et kompliment - men jeg anbefaler å øve seg på det. En får en god følelse av selvverd og integritet når en er komfortabel med komplimenter.

Svigermor tror at folk blir fullstendig ødelagt av å få ros, så hun deler ut et kompliment hvert tiende år ca. Selv er jeg oppvokst med en holdning om å være raus med ros, så jeg gir ofte komplimenter til andre. Men om noen strever veldig med å ta i mot, blir jeg er tilbakeholden sånn at de ikke skal føle for mye på ubehag.

Det med å ta imot komplimenter har jeg jobba mye med. Jeg har vært helt fæl på å avfeie og unnskylde, og forsøker meg nå heller på et "tusen takk". Det satt langt inne, altså.

Jeg liker komplimenter generelt sett, selv om jeg jo setter større pris på det jo viktigere personen som kommer med komplimenten er for meg, og jo større respekt jeg har for vedkommendes vurderingsevne. Det er veldig stas å få konkrete, positive tilbakemeldinger på noe jeg har gjort, særlig hvis det blir knyttet opp til en generell positiv vurdering av noe ved meg selv. ("Det var en veldig fin XXX du gjorde/presenterte/skrev/lagde; jeg synes du er så flink til YYY", liksom.) Jeg har nylig byttet jobb, og da fikk jeg mange fine kommentarer fra kolleger og kunder i den gamle jobben min som jeg satte veldig pris på. Det er ikke alltid enkelt å vite hvordan jeg skal respondere på sånt - "takk" passer ikke alltid - men det er hyggelig likevel!

Jeg synes det er stas med utseendemessige komplimenter også, absolutt, men de er ganske ukompliserte å takke for, og så er de ikke så viktige for meg.