Takk for alle svar!
Jeg tror jeg har visst omtrent det samme som Skilpadda fra før, men en ting som var veldig nytt for meg er at begrepet bibelske apokryfer brukes om tekster knyttet til den greske oversettelsen av den hebraiske bibelen som ble gjort før vår tidsregning, altså før den kristne kirka fantes. Den greske oversettelsen, Septuaginta, inneholder en rekke tekster som senere ikke ble regnet som kanoniske av jødene, og som altså ikke ble med i den hebraiske bibelen videre (bestemt i et rabbinermøte i år 90). Hieronymus som skrev den første latinske oversettelsen av bibelen på 400-tallet ville egentlig ikke ha disse med, men han ble overstyrt så den latinske bibelen, Vulgata, inneholder også disse apokryfene. Først med reformasjonen og Luthers bibeloversettelse ble apokryfene skilt ut som et eget tillegg til bibelen, som Luther mente ikke var en del av selve bibelen men som gjerne kunne leses som oppbyggelig tilleggslitteratur. I Norge var det først på 1800-tallet at apokryfene gradvis forsvant ut av den bibelen som ble trykket og distribuert, og årsaken til at se ble fjernet var visstnok påvirkning fra skotske kalvinister. Calvin var nemlig enda mindre fan av apokryfene enn Luther. Så dermed er vår norske bibel kortere enn f.eks den anglikanske som inneholder noen av apokryfene, og kortere enn den katolske bibelen som er basert på Vulgata. Den gresk-ortodokse bibelen er basert på Septuaginta og der er altså alle apokryfene med. I tillegg finnes det masse jødiske tekster skrevet på eller oversatt til gresk mellom 150 f.Kr og 70 e.Kr som kalles pseudepigrafer som også er bibel-lignende tekster og som har vært i omløp i tidlig kristendom, noen av dem ble med i folkereligionen langt opp i middelalderen.
De nytestamentlige eller rettere sagt tidlige kristne apokryfene er en egen gruppe med tekster som på samme måte som disse andre ikke ble med i den kanoniserte bibelen.