Følelsen av fattigdom

Fingrene i ørene strategien hjelper jo ikke på det faktum at piler som måler ulikhet øker i Norge. Fakta på bordet stimulerer heller tenking rundt hva vi kan gjøre med det, og legitimerer tiltak som kan settes inn for å bremse uønsket utvikling.

Man må erkjenne forskjellene om man skal jobbe med dem. Jeg synes Noam Chomsky, som har utrolig mange spennende tanker om forskjeller i samfunnet, spesielt USA, reflekterer godt rundt det. I alle år har de som sitter godt i det sagt de ikke liker å bruke ord som arbeiderklasse osv. Middelklasse, øvre og nedre, har blitt en term som er mer stueren. Det har blitt brukt ord som skam og stigma om man snakker om noe over og under, men for hvem egentlig? Anbefaler å se dokumentaren "Requiem for the American Dream" på Netflix. Dette er ikke direkte overførbart til Norge, men om utviklingen fortsetter, og velstanden synker, så er det likevel kloke tanker som vi bør ha bevissthet rundt.

When asked if he believes that America hates its poor people, Chomsky’s response boils down to a very simple, “Of course.” He argues that we do not refer to the “working class” because that suggests the class war, and instead we use a gentler term like “middle class.” The result is the same, however; there is a very class-conscious group of people who work very hard to ensure they can maintain the control they currently enjoy over wealth and power. These incredibly wealthy people are doing everything in their power to ensure that the “lower classes” do not come together in any kind of coordinated way and try to fight back. The theory is that if we ever began to think of what might be in the benefit of the common good, it is likely that we would begin to organize and fight back, with power coming in numbers.

daffy skrev:

Kom til å tenke på denne tråden da jeg leste om professor Raj Chetty som holdt en forelesning for Agenda forrige uke. Hans forskning som visstnok er i samsvar med norske undersøkelser, viser at barn fra familier med få ressurser som vokser opp i områder med mange ressurssterke familier, får i voksenlivet høyere inntekt, tar mer utdanning og færre blir gravid i tenåra. Jo tidligere barna flytter til et ressurssterkt område, jo større blir den positive effekten av flyttingen.

Dette er jo interessant i et personlig perspektiv.

Som jeg skrev tidligere i denne tråden, så er jeg vokst opp i et område hvor vi hadde klart mindre å rutte med enn alle rundt oss. Jeg har aldri betegnet meg som fattig, for jeg hadde klær og var aldri sulten. Men jeg hadde ikke skiutstyr slik de andre hadde, og heller ikke det samme sportsutstyret som de andre på laget. Sommerferiene mine bestod i å jobbe i butikken til besteforeldrene mine (noe jeg syntes var toppen av lykke).

Jeg er også den første i slekta som fullførte videregående, for ikke å snakke om høyere utdannelse. Dette til tross for at familien advarte meg mot at jeg leste for mye bøker og tok skolen altfor seriøst. Kan det være at det ikke er tilfeldig?

Polyanna skrev:

Du foretrekker sånn: ?

Nei, men det høres veldig svart/hvitt ut. Enten er man lavt utdannet, røykende ikke mosjonerende, trygdet osv på østkanten eller akademiker joggende i skogen med rødbrun setter i vest, satt på spissen. Områdene er så mye mer sammensatt enn dette og kan heller ikke sammelignes med USA. Det er mer enn personlig ubehagsfølelse som sitter igjen fra oppvekst og tidlig voksen, tror jeg.

Eg har begynt på romanen og det er ganske tydelig at det er ein Chetty-tankegang som ligg bak valet om å flytte til Nordstrand og å ha barnet på Steinerskolen. Barnet har for øvrig friplass, så romanfiguren er ikkje fattig fordi ho betaler på skuleplass. Ho er fattig fordi ho var ufaglært i ein fysisk krevande jobb då ho blei aleinemor og studerer med AAP etter å ha fått belastningsskader i den opprinnelege jobben. Altså eit scenario eg finn truverdig. Under ein samtale med mora, tenker romanfiguren:

Det er selvfølgelig en skuffelse at jeg som hadde alle forutsetninger, som kommer fra brunbeiset enebolig med bærbusker i hagen, ikke er kommet lenger i livet enn ... hit. Det er egentlig et stort fall fra Sinsen, hvor vi tross alt bodde i en normal leilighet og var omgitt av likesinnede, mer eller mindre, som jeg ikke ville identifisere meg med, men som jeg ikke skilte meg ut blant. Og så er jeg skuffet - over at jeg vedvarer å være en slik skuffelse. Jeg burde vært som alle andre, som folk flest. For lenge siden.
- Det er jo bare midlertidig, sier jeg

Eg synest romanen er god (så langt), med eit distansert og kritisk blikk på hovudpersonen, som har vald privatskole og flytta utifrå ein snobbete tanke om at ungen hennar ikkje skal bli påverka av nabobarn, som blir henta i barnehagen av rusa foreldre eller av barnevernet. Ho gjer det ho kan for at ungen skal vekse opp i eit betre miljø, men ho faller igjennom på alle områder. Og sjølv om romanen handler om forskjeller og om å vere fattig i eit rikt miljø, er det på ingen måte sutrete. Hovudpersonen er passe sjølvmedlidande, men skrivemåten skaper ein avstand, som gjer at eg ikkje bare har medkjensle for hovudpersonen. Og miljøskildringene og skildringane av andre hovudpersonen møter i boka er svært gode!

(Eg har lese ca. 25% av boka nå).

daffy skrev:

Kom til å tenke på denne tråden da jeg leste om professor Raj Chetty som holdt en forelesning for Agenda forrige uke. Hans forskning som visstnok er i samsvar med norske undersøkelser, viser at barn fra familier med få ressurser som vokser opp i områder med mange ressurssterke familier, får i voksenlivet høyere inntekt, tar mer utdanning og færre blir gravid i tenåra. Jo tidligere barna flytter til et ressurssterkt område, jo større blir den positive effekten av flyttingen.

Video her:
http://www.tankesmienagenda.no/innlegg/chetty-oslo/

Dagbladets oppsummering her:
http://www.dagbladet.no/kultur/den-amerikanske-drommen-lever-i-norge-men-vil-det-vare/64029043

Noen som vet om dette funker motsatt også?
At barn av ressurssterke foreldre som vokser opp i nabolag med lav inntekt og utdannelse er mer utsatt for tenåringsgraviditeter, uføretrygd, skoledropuots osv?