Spinnoff av juletråden: Gifter folk seg i kirken fordi det er fint der?

Kanina skrev:

Vi hadde et stort og staselig bryllup i Oslo Tinghus, og er ikke det minste misunnelig på dere kristne. Høytidelig stemning, fin musikk, tale og vigselssermoni, men det hele var over før noen rakk å bli lei. 😛

Bare for å understreke at vi aldri ville ha valgt å gifte oss i kirken pga all orgelmusikk i verden. Jeg har selvsagt ikke noe i mot at folk gifter seg i kirken hvis de føler at det er riktig for dem.

Hattifnatten skrev:

Det å la være å være fadder synes jeg er ganske naturlig for en ateist fordi fadderskap faktisk innebærer en forpliktelse. I forhold til ekteskap er forpliktelsen man inngår kun knyttet til ektefellen.

Jeg er ateist og fadder for min niese. Vi spurte presten om det var et problem, og jeg sa at jeg kom til å prøve å hjelpe til å oppdra barnet i takt med kristne verdier (for de er så sammenfallende med mine siden jeg er vokst opp i en kristen familie), men ikke aktivt i den kristne tro og det syntes han var helt ok.

Kanina skrev:

Esme: det kan jeg godt være enig i. Derimot er det en helt annen grunn som kan forklare hvorfor ateister holder seg unna kirker i slike sammenhenger. Av respekt for de som faktisk tror. Min mann ble spurt om å være fadder i en dåp, og siden han er ateist syntes han at det ville være både hyklersk og respektløst overfor kirken. For hans egen del kunne han jo godt gått med på noe som han uansett ikke tror på betydningen av, men å stå og lyve for andre mennesker er ikke særlig fint, religiøs eller ei.

Vi har også fått forespørsler om å være faddere for div. nieser, nevøer, venners barn og slikt, men vi sier nei. Vi kan ikke stå å lyve slik, det ville vært helt feil for oss. (For ikke å snakke om hyklersk, respektløst og ufint som du nevner.)

Skilpadda skrev:

Enig. Jeg ville ikke sagt ja til å være fadder. (Jeg hadde derimot ikke hatt noe problem med å la barnet mitt døpes.)

Den skjønner jeg ikke. Er ikke dåp egentlig en av de Ultimate Kristne Handlingene?

Hattifnatten skrev:

Det å la være å være fadder synes jeg er ganske naturlig for en ateist fordi fadderskap faktisk innebærer en forpliktelse. I forhold til ekteskap er forpliktelsen man inngår kun knyttet til ektefellen.

Men er det ikke også en forpliktelse overfor Gud? Og det vil i alle fall føles unatrlig å inngå en slik forpliktelse med en gud som vitne, når man overhode ikke tror?

Kanina skrev:

Men er det ikke også en forpliktelse overfor Gud? Og det vil i alle fall føles unatrlig å inngå en slik forpliktelse med en gud som vitne, når man overhode ikke tror?

Sånn tenker jeg også. (På den annen side, fryktelig praktisk å ha et vitne som man egentlig ikke mener er der, i tilfelle second thoughts.)

alfaCharlie skrev:

Den skjønner jeg ikke. Er ikke dåp egentlig en av de Ultimate Kristne Handlingene?

sammen med aC.

(Nå ser jeg at tråden har løpt fra meg mens jeg satt i telefon, men siden det meste var skrevet allerede poster jeg den likevel).

Jeg ville nok ønsket det samme selv om sermonirommene ble byttet om. Min viktigste motivasjon for å gifte meg i en kirke var at jeg syns den obligatoriske delen av ritualet på rådhuset var platt og dårlig, mens jeg syns den obligatoriske delen i Den norske kirke var ganske god. (Jeg har ikke fulgt med på disse greiene siden, mulig noe av det er endret nå). Jeg tror jo dette henger sammen med at kirken har lange tradisjoner, mye øvelse og dyktige folk til å forfatte slikt, noe regjeringens komiteer og høringsinstanser så ut til å ha vært totalt blottet for på 90-tallet iallefall. Jeg kjente dessuten presten godt, hvilket gjorde det greiere å tilpasse resten av innholdet til noe vi var fornøyd med også. Men det gjorde naturligvis ikke noe at Nidarosdomen er kulere enn rådhuset i Trondheim heller da.

Jeg hadde helst sett at det var mulig å gifte seg på Posten ved å sende inn et skjema, da jeg tror denne muligheten ville ha en verdifull opplysende effekt for mange i forhold til hva å gifte seg er, men når man er lovpålagt en sermoni så syns jeg kvaliteten og innholdet i denne er viktig. Og selve ekteskapsinngåelsen er en juridisk handling også om den blir utført av en prest i Den norske kirke; de religiøse delene av sermonien er plassert før og etter denne.

Ben "mail order groom" Murphy

Embs skrev:

Må det det? Det er vel det jeg har motforestillinger mot, at teksten skal tilpasses de som ikke-kristne som vil gifte seg i kirken fordi det er pent der. Jeg synes at mange «shopper åndelighet» (ikke veldig godt uttrykk, men jeg mangler noe bedre) og bruker kirkens sermonier når det passer dem selv fordi det er pent/noe alle gjør/fordi svigermor forventer det osv. For meg blir det veldig feil, og hvis jeg var prest ville jeg ha motforestillinger mot å vie noen som egentlig ikke ønsket det kristne budskapet.

Slik jeg har oppfattet det, "forlanger" ikke den norske kirken at man skal la det kristne budskapet forkynnes i en bryllupsseremoni. Talen presten holdes i et bryllup er ikke en preken, men en tale til brudeparet, og jeg synes det er rimelig at presten da prøver å si noe som gjelder det aktuelle brudeparet. Dersom hverken brud eller brudgom er kristne, kan vel presten nekte å vie dem dersom han/hun ønsker det - det ville jeg i alle fall synes var helt greit - men å nekte å vie dem fordi de har bestemte ønsker om hvordan talen skal utformes og hva det skal legges vekt på, det ville jeg synes var ganske urimelig.

alfaCharlie skrev:

Den skjønner jeg ikke. Er ikke dåp egentlig en av de Ultimate Kristne Handlingene?

Jeg ville ikke hatt noe problem med det dersom mannen min ønsket at barnet vårt skulle døpes, mente jeg. Jeg ville ikke tatt initiativ til det selv, og ville ikke båret barnet til dåpen selv, men jeg ville ikke hatt noe problem med handlingen, eller med å delta i feiringen, eller noe sånt.

Interessante problemstillinger.

Jeg ser at det er mange som gifter seg i kirken uten å ha et aktivt forhold til den fordi det er pent og hyggelig og tradisjon. Dem om det, tenker jeg. Selv kunne jeg ha giftet meg i kirken dersom det betydde mye for min mann, men det gjorde det heldigvis ikke og jeg synes at den borgerlige seremonien var pen (og rommet var pent) og seremonien var akkurat passe lang.

Når det gjelder dåp så tenker jeg helt motsatt av Skilpadda. For meg ville det vært vanskelig å døpe mine barn. Jeg er ikke medlem av kirken og jeg er kritisk til veldig mye av det kristendomspresset som det har vært i norsk skole. Ettersom mye av det begrunnes med at det er så mange som er medlem av kirken ville jeg syntes det var vanskelig å melde mine barn inn i den, både for dem individuelt og fordi jeg ville vært med på å bygge opp under et press jeg ikke liker. Jeg ville derimot ikke hatt problemer med å være fadder i en dåp. Jeg har riktignok bare vært fadder ved navnefest, men jeg mener at det er foreldrene som definerer hva fadderen er og skal gjøre og bety overfor deres familie og ville takket ja om jeg ble spurt, også ved en kirkelig dåp.

alfaCharlie skrev:

Sånn tenker jeg også. (På den annen side, fryktelig praktisk å ha et vitne som man egentlig ikke mener er der, i tilfelle second thoughts.)

Embs skrev:

sammen med aC.

Ja, og det lurer jeg og på.

Kanina skrev:

Men er det ikke også en forpliktelse overfor Gud? Og det vil i alle fall føles unatrlig å inngå en slik forpliktelse med en gud som vitne, når man overhode ikke tror?

Nei, når man er ateist så er det ingen gud som vitne.

Jeg gifta meg i "rettssal nr 1" (byfogden) og det selv om kirka her er veldig flott. Det føltes riktig for 17,5 år siden og føles fortsatt riktig.

Hattifnatten skrev:

Å la barnet sitt bli døpt innebærer at man ønsker at barnet skal bli døpt, men man trenger ikke påta seg noen forpliktelse i den sammenheng.

I følge teksten som blir lest, gjør du som forelder det. Fra dåpsliturgien:

{L} Vil foreldre og faddere reise seg.
{L} Dere som i dag bringer dette barnet til Kristus, skal være vitner om at han er døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Sammen med denne menighet og hele vår kirke får dere del i et hellig ansvar: å be for barnet, lære ham selv å be, og hjelpe ham til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at han kan bli hos Kristus når han vokser opp, likesom han ved dåpen blir forenet med ham.
Foreldre og faddere blir stående.

Vi giftet oss i kirke; uten at det at det skjedde i en kirke var et viktig poeng for oss. Vi ville gifte oss i utlandet, så vi gikk gjennom aktuelle ambassader og sjømannskirker. Valget falt på en skjømannskirke fordi den lå i en by vi synes det var fint å gifte seg i (New York). Så for vår del var lokalisering viktigere enn selve lokalet.

Vi er begge medlem av statskirken og har døpt begge ungene, så det var heller ikke noe problem for oss at det var en kirke som var sted for sermonien.

Esme skrev:

Nei, når man er ateist så er det ingen gud som vitne.

Nei, det sier seg jo selv. Men blir det ikke da som å sverge ved Julenissen (for å trekke inn en tidligere nevnt sammenligning ).

Hatifnatten forklarer det jo greit. Jeg ville ikke ha følt meg hyklersk om jeg giftet meg i kriken dersom brudgommen var kristen, nei. Da ville jeg jo ha visst at "Gud" betydde noe for oss, gjennom hans tro.