Gir du komplimenter til fremmede folk?

Jeg er visst ikke så sjenert at det gjør noe. Ungene mine påpeker stadig oftere at jeg gir komplimenter til vilt fremmede folk. Og det gjør jeg av og til. Har kanskje ikke vært så bevisst på det før, men jeg tror jeg har økt frekvensen de siste årene. Ungene mine synes det er litt pinlig.

Hvis jeg ser et menneske med et klesplagg, en veske eller et par sko som jeg virkelig liker, så sier jeg det gjerne. Jeg er egentlig lite tilhenger av å kommentere folks utseende, men når det gjelder fremmede folk er det jo lite annet å komplimentere. Og det gjelder kun klær og sånt, jeg sier selvsagt ikke noe om hvordan folk ser ut sånn ellers. Men jeg liker altså å gi komplimenter for slike ting jeg nevner over her. Noen ganger for å finne ut hvor de har kjøpt den nydelige kjolen, andre ganger kun fordi jeg har lyst å si hvor fine de er. Jeg klarer ikke helt å la være. Jeg har lagt merke til at de fleste blir nokså overrasket, men jeg har uten unntak fått positiv respons. Mange blir veldig glade. Jeg liker godt å gjøre andre glade på den måten (også).

Jeg gjør det oftest i situasjoner hvor det er litt naturlig, da. For eksempel i en kassakø i en blomsterbutikk eller til damen bak disken (når jeg tenker meg om har jeg nok aldri komplimentert en mann...). En gang ropte jeg faktisk «du har en veldig fin kjole!» til en dame som syklet forbi. (Hun lo litt og takket. )

Jeg har også opplevd at folk sier lignende ting til meg. Det gjør meg veldig glad, selv om det selvsagt er nokså overflatisk å kommentere folks klær. Men jeg er tilhenger av å spre litt glede likevel.

Gjør du det samme, eller er dette helt utenkelig i din verden? Hvordan hadde du reagert?

For ordens skyld så må jeg si at jeg vanligvis ikke legger så veldig merke til hvordan andre ser ut eller hva de har på seg. Jeg er den siste som ser når noen har klippet seg. Så det er kun når jeg virkelig ser noe som er så spesielt pent at jeg må se to ganger at jeg sier det.

Det er jo bare hyggelig, men jeg er for sjenert til å si noe selv.

Kaija skrev:

Det er jo bare hyggelig, men jeg er for sjenert til å si noe selv.

Jeg tenkte nok det samme før, men så har jeg jo sett at folk blir så glade. I dag kommenterte jeg en fremmed dames Birkenstocksandaler med gullspenner, men det er fordi jeg akkurat har kjøpt slike selv, og jeg måtte høre om de var gode å gå i.. Hun bekreftet det, men så først litt perpleks ut. Vi var inne på et restaurant-toalett.

Når jeg tenker meg om, kommenterer jeg høylydt andre folks hunder også. :roll: De legger jeg alltid merke til fordi vi hadde hund før, men den er død nå.

Jeg kan finne på å gjøre det samme en sjelden gang, Hyacinth. Liker det du sier om å spre litt glede.

Jeg tror at første gang jeg overvant sjenansen var da jeg stod bak ei dame i køen på et hagesenter, og jeg kjente at jeg ikke klarte å gå derfra uten å finne ut hvor hun hadde kjøpt kjolen sin...

Ikke så mye her i Norge, men det var mye av det da vi bodde i USA. Folk ga komplimenter over alt, og det smittet. Egentlig burde vi være flinkere her også. Det kan gjøre ganske mye med dagen din om noen gir er kompliment for håret, skoene eller whatever. Shallow å komplimentere utseende? Kanskje. Men det kan lyse opp dagen okke som.

Jeg kan gjøre det. Sjelden/aldri på klær/utseende, sånn sett, men jeg kan fortelle ukjente at smilet deres, høflighet, måten å snakke til andre, servicen de gir osv gjør meg glad.

I vinterferien observerte jeg en så fantastisk storebror på en utstilling vi var på. Hans måte å ta med lillebroren rundt på var helt nydelig og det fikk han høre. Mulig han syntes jeg var helt koko, men det lever jeg i så fall godt med. Koko og ærlig, fin kombo det.

Milfrid skrev:

Ikke så mye her i Norge, men det var mye av det da vi bodde i USA. Folk ga komplimenter over alt, og det smittet. Egentlig burde vi være flinkere her også. Det kan gjøre ganske mye med dagen din om noen gir er kompliment for håret, skoene eller whatever. Shallow å komplimentere utseende? Kanskje. Men det kan lyse opp dagen okke som.

Helt enig!

Det kan jeg finne på å gjøre, ja.

Syrinx skrev:

Jeg kan gjøre det. Sjelden/aldri på klær/utseende, sånn sett, men jeg kan fortelle ukjente at smilet deres, høflighet, måten å snakke til andre, servicen de gir osv gjør meg glad.

.

Det er jeg også flink til! Jeg sender gjerne en mail i ettertid hvis jeg har fått god kundeservice. Og jeg kan også si det der og da.

Jeg kan godt finne på å gjøre det, men jeg kunne gjerne ha gjort det oftere. Jeg synes det er en fin ting!

Stadig vekk. Spesielt på jentedoen etter noen glass vin.

Det hender rett som det er at jeg gir et kompliment til en fremmed, om det passer seg slik, ja, seinest i går, da jeg bare måtte kommentere ene tatoveringen en servitør på restauranten vi spiste middag på hadde, den var så utrolig fin.

Jeg gjør det iblant.
Har opplevd det selv noen ganger, og har blitt så glad, og det har igrunn vært inspirasjon til å gjøre det selv.
Husker ei eldre dame i en kassakø på kiwi, som så på meg og sukket: "Du va så fin. Kjolen, og alt. Det er sjelden eg ser nåke så fint"
Det passet godt etter en lang dag alene med barn i sol og varme, med ruskete hår og et hvitt skjørt a la laundry fra Noa Noa som jeg tror hadde både gulp og yoghurt på seg.

Ja, det gjør jeg.

Både gjør det og utsettes for det.

Jeg gjør nok ikke det særlig ofte, muligens aldri? Det bunner nok i at jeg ville blitt svært ukomfortabel i en slik situasjon selv, jeg synes det er ubehagelig når fremmede «ser» meg.

Ja! Det gjør jeg.

Hmnei. Ikke til fullstendig fremmede. Min mor er bergenser og gjør det hele tiden, da.

Eller, unntak: Jeg komplimenterer glatt ukjente menneskers hunder og motorsykler.

Opplever i og for seg jevnt og trutt at ukjente komplimenterer et eller annet og det er jo hyggelig, så jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjør det selv. Mulig det er de 50 %-ene østfolding i meg som har overvunnet bergenseren.