Er NAV virkelig så ille?

Tja, hva skal man si. Det er utrolig vanskelig å si noe i sånne diskusjoner pga at dette er et sårt tema for mange. Jeg jobber for tiden som saksbehandler i NAV og har både med folk på AAP som har vært lenge utenfor arbeidsmarkedet og i det siste mye med ungdommer som stort sett har falt ut av videregående skole.

For det første så skjønner jeg veldig godt at det er frustrerende å havne i "klørne" på NAV som noen kaller det. Det er stort, byråkratisk og kaotisk. Det er en million regler, skjemaer og rutiner som det er vanskelig å henge med på. Og det er sånn at det er du som privatperson og syk som må følge opp din egen sak for den kan så fort forsvinne i den store mengden. Jeg er litt uenig med Shute angående oppdelingen. Den fungerer nok bedre i Trondheim enn i Oslo, men jeg synes at det er bra at det er mer samlet. De som jobbet der tidligere sa at de før bare skrev bestillinger til hverandre og dermed bare skjøv arbeidsmengden rundt. Dette gjelder spesielt mellom trygd og arbeid. Jeg har også på følelsen at det er mest på sosialsiden at det er størst turnover og det er dessuten der det er mest bruk av skjønn så da blir ofte frustrasjonen størst. Det har vært utrolig spennende å bli kjent med systemet fra innsiden og ikke minst så har jeg møtt vannvittig mange forskjellige folk og skjebner. Samtidig så merker jeg også på håpløsheten i mangelen på ressurser og ikke minst tungroddheten i systemet og er forsåvidt på utkikk etter noe annet å gjøre. Problemet er at jeg ser ikke så mange supergode løsninger på problemene. Det er ikke realistisk at man kan bruke enda mer penger i systemet enn det som allerede er. Velferdsordningene våre koster en formue og det kommer bare til å bli enda mer innstramminger. Uunngåelig. Så er spørsmålet hva som bør prioriteres. Er det mange nok ansatte til tettere oppfølging? Er det penger til tiltaksplasser? For eksempel så strammes det mer og mer inn på dette. Både praksisplasser og ikke minst utdanning som jeg tror nesten snart det kommer til å være utrolig vanskelig å få. Det er også det tiltaket som det diksuteres mest rundt på jobb. Veldig veldig mange ønsker seg utdanning og/eller sertifikat. Det er dyre tiltak og man vet ikke helt hvor godt det egentlig virker. Det er også utrolig utrolig vanskelig å avgjøre om noen skal få det innvilget eller ikke. Kravet er at man ikke kan jobbe med noe som helst annet i markedet med den kompetansen man har pga helse. Problemet oppstår spesielt fordi ingen vil gå "ned" i jobbmarkedet og mener at dette er noe staten skal kompensere for. Er du for eksempel lege og ikke takler jobben din pga stress så er reglene sånn at du må ta jobb på bensinstasjon om helsen din tilsier det. Selv om du går ned i lønn og i "rang". Dette er de aller vanskeligste diskusjonene vi har og jeg klarer ikke helt å bli klok på hva jeg selv mener heller. Veldig mange sliter med lettere psykiske plager i i tillegg til ledd/ryggvondt og kanskje er det det som skal til. Om ikke annet så hjelper det på selvfølelsen og motivasjonen. På andre siden så skjønner jeg kritikken om at folk må betale sin utdanning selv og at det er resultatet av valg som er gjort. Det er en grensegang som er utrolig vanskelig. Diskusjonen rundt dette med "å ha noe å gå til" er viktig. Og i disse innstrammingstider så gir det egentlig ikke rom for sånne tiltak. Korteste vei ut i jobb og hjelp raskest til de som er nærmest arbeidslivet er mer og mer gjeldende. Det gjør at mange med psykiske lidelser for eksempel ikke har noe å gå til. Så er spørsmålet om det er rett bruk av penger eller om man burde skjerpe inn og bli strengere til de "friskeste" og heller bruke mer penger på de som sliter mest selv om det kanskje ikke fører til ordinær jobb? Hvem skal betale for økt livskvalitet og den statistiske lille sjansen for at det kan gå bra? Statistikken viser jo at jo lengre folk er vekke jo vanskeligere er det å komme tilbake.

Kravet til fleksibilitet og bruk av skjønn mot kravet om likebehandling er også veldig veldig vanskelig. Ved bruk av skjønn så blir forskjellene større på hva man "får". Sånn er det bare. Det kommer an på budsjettår, saksbehandler, lege, tiltaksplasser på tidspunktet, lokasjon osv. Et firkantet system er mer likt, men føles også veldig frustrerende for de som er på kanten. For eksempel så er de fleste enige om at ikke alle som vil kan få utdanningen sin dekt, men de fleste mener at i noen tilfeller er det lurt. Ja, da blir det noen vanskelige vurderinger. Det samme er reglene for AAP. Det er lagt opp til at noe nedsatt arbeidskapasitet må du så og si dekke selv, men det gjør at brukere gjør seg dårligere enn de kanskje er hos NAV fordi de er redd for å ikke være syk nok. Det gjør det vanskelig å fokusere på ressursene. Legene er ofte i skvis og jeg møter mange leger som synes dette er vanskelig.

Jeg synes det er en selvfølge å bli møtt med respekt. Jeg krever å bli behandlet med respekt også som ansatt. Det har hendt seg jeg har avsluttet møter med at jeg ikke finner meg i å bli snakket sånn til. Det er dog veldig veldig sjelden. Mest av alt har jeg fine møter. I NAV finnes det idioter som overalt ellers og som ikke burde jobbet med mennesker. I tillegg så tror jeg at saksbehandlere av og til glemmer hvor forferdelig vanskelig det er for mange å være på møte med oss. Det skal så utrolig lite til før man tråkker noen på tærne. Alle piggene er i utgangspunket ute og man ser på alle spørsmål med en viss skepsis. Jeg har møtt folk som har grått av lettelse fordi de har grudd seg sånn, men fått en positiv opplevelse på møte. Jeg har også opplevd å fått klage pga spørsmål jeg har stilt som jeg virkelig har stilt i beste mening og som er en del av jobben.

Jeg synes ikke Krinoline stiller så ufine spørsmål jeg. Jeg lurer ofte på det samme selv. Hva ER det nå som gjør at såpass mange havner utenfor. Spesielt med ungdommene. Det de har til felles er iallefall stort sett mislykket skolegang og lite følelse av mestring. Det er mye ADHD, angst, depresjon, søvnproblemer (ofte pga spilling på natten) og en del diagnoser innenfor autismespekteret. Det er heller ikke til å stikke under en stol at for en del så er ordningene såpass lukrative tross alt at de har ingen motivasjon til å komme seg videre.

Min erfaring er at velferdsordningene våre er superviktige å hegne om, men også at det er for mange som misbruker dem. Sønn til en venninne som jobber der dro akkurat på langtidsferie til Spania med en gjeng kompiser. Han var den eneste som ikke fikk dagpenger mens de var der. Jeg møter mennesker på sykepenger som jeg nesten kan garantere jobber svart. Jeg møter mennesker som bruker alle pengene sine på tull og tøys og vet at de får penger hos NAV siden de har omsorg for barn og det dumt de havner på gaten. Jeg møter de som plutselig blir friske nok til å stå i full jobb dagen da sykepengene går ut. Jeg møter folk som aldri møter på tiltak og blir kjempesinna når pengene stanser. Vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om hvor mye de kan jobbe på uførepensjon når det først har fått den etter å ha vært så syk at de ikke kan møte på noe som helst de siste ti årene. Møter mange som rett og slett ikke forstår at man ikke får reise på ferie med sykepenger.

Jeg møter også mange fortvilte syke mennesker som så gjerne skulle vært i jobb. Som strekker seg lengre enn det som godt er. Jeg har argumentert for uførepensjon til folk som nekter å gi seg, men der vi ser sammen med legen at nå må du fokusere på deg selv, familien og egen helse. Jeg møter mange stolte mennesker som synes det er et kjempestort nederlag. Jeg møter mange som tar kontakt selv og som står på sitt og krever progresjon. Jeg møter veldig mange som er gitt veldige dårlige kort i utgangspunktet og pga sosial arv om man kan kalle det det sliter veldig med å se noe alternativ. Det er mange skjebner som har gjort uutslettelig inntrykk og som jeg kommer til å bære med meg resten av livet.

Regelverket skal altså da passe alle disse forskjellige menneskene og det er vanskelig. Man skal ikke måtte føle seg annenrangs og med lua i hånda om man trenger hjelp. Alle kan komme dithen at man mister jobben eller blir syk. Desto viktigere er det at man klarer å hjelpe folk der de trenger det mest til rett tid. Og forhindrer misbruk og unødvendige langvarige ytelser. Dette er seriøst vanskelig.

Uansett hvordan det utvikler seg så tror jeg at man kan bli mye flinkere til å avklare forventninger til hverandre. Dette er ditt ansvar og dette er mitt. Mye sinne og skuffelse ville nok vært unngått der. Dette kan vi bidra med,men dette og dette må du ta ansvar for selv.

Kjempeflott innlegg vixen!

Flott innlegg, vixen!

Jeg tror også at gruppen med ungdom som havner utenfor samfunnet bør man konsentrere seg på, og for meg sånn synsefølete så virker det mer fornuftig at de får tilrettelagt opplegg som kan virke som trening på jobb mer enn at de får en sjekk i måneden og så blir overlatt til seg selv. Vi har ikke som samfunn råd til at ungdom starter voksenlivet sitt på den måten.

Samfunnstjeneste for alle, hadde det vært en løsning?

Jeg tror også at vi har mye å gå på innen ungdomsmedisin og ungdomsoppfølging og at det er der det er verdt å sette inn mye ressurser. Voksne må i større grad finne seg i å bytte beite uten å få betalt utdanning tror jeg. Bra innlegg, vixen!

Jeg tror at vi har lagt opp et utdanningsløp her i landet som gjør at altfor mange ungdommer faller av lasset. De praktiske fagene har blitt for teoretiske. Jeg tror mange trenger å føle at de mestrer, og får til, og at de er viktig, at de kan bidra.

Vixen sitt innlegg var kjempeflott, ja! Og som lærer til ungdom i et land med et så godt utbygd velferdssystem, føles det av og til som å pisse i motvind når man prøver redusere frafall og antall stryk med mer IKT, mindre teori, lesegrupper, leksehjelp, tettere kontakt med hjemmet, spill i undervisningen, mer helsesøster og hva_har_du. Disse tiltakene er vel og bra de, men hovedgrunnen til frafallet er jo at ungdommen ikke er "sultne" nok lenger. De mangler motivasjon til å komme seg gjennom skolen, rett og slett, og det tror jeg dessverre velferdssystemet vår har en stor del av skylden for. (Det gjelder selvsagt ikke alle, men altfor, altfor mange.)
Var det noen som så Kongsvik vg. skole på søndag, der Kine følte på bittebittelitt depresjon og spiseforstyrrelse for å få sykmelding og dermed slippe tentamen? Lene K.J tar den norske skolehverdagen så på kornet at jeg nesten satte latteren i halsen der jeg satt. Og er det egentlig så rart at ungdommen har bittelitt depresjon og litt vondt i ryggen når de våkner, når vi voksne holder på på samme måten? De er godt opplærerte, tenker jeg. Nå høres det selvsagt ut som om jeg ikke tror at ungdom kan være syke og ha det vanskelig på samme måte som voksne, og det er vel ikke helt det jeg mener, men mitt inntrykk er holder på å slippe en generasjon med svært lite motstandsdyktige voksne ut i arbeidslivet, de av dem som i det hele tatt er interessert i eller kvalifisert for å få en jobb.

rine skrev:

Vixen sitt innlegg var kjempeflott, ja! Og som lærer til ungdom i et land med et så godt utbygd velferdssystem, føles det av og til som å pisse i motvind når man prøver redusere frafall og antall stryk med mer IKT, mindre teori, lesegrupper, leksehjelp, tettere kontakt med hjemmet, spill i undervisningen, mer helsesøster og hva_har_du. Disse tiltakene er vel og bra de, men hovedgrunnen til frafallet er jo at ungdommen ikke er "sultne" nok lenger. De mangler motivasjon til å komme seg gjennom skolen, rett og slett, og det tror jeg dessverre velferdssystemet vår har en stor del av skylden for. (Det gjelder selvsagt ikke alle, men altfor, altfor mange.)
Var det noen som så Kongsvik vg. skole på søndag, der Kine følte på bittebittelitt depresjon og spiseforstyrrelse for å få sykmelding og dermed slippe tentamen? Lene K.J tar den norske skolehverdagen så på kornet at jeg nesten satte latteren i halsen der jeg satt. Og er det egentlig så rart at ungdommen har bittelitt depresjon og litt vondt i ryggen når de våkner, når vi voksne holder på på samme måten? De er godt opplærerte, tenker jeg. Nå høres det selvsagt ut som om jeg ikke tror at ungdom kan være syke og ha det vanskelig på samme måte som voksne, og det er vel ikke helt det jeg mener, men mitt inntrykk er holder på å slippe en generasjon med svært lite motstandsdyktige voksne ut i arbeidslivet, de av dem som i det hele tatt er interessert i eller kvalifisert for å få en jobb.

Jeg tror absolutt noen er sånn. Men det går heller ikke an å si at alle er sånn. For det er definitivt hardtarbeidende ungdom der ute, som gjør en strålende jobb.

Men at vi får en generasjon(er) som er veldig klar på rettighetene sine, og hva de kan kreve, istedet for plikter og ansvar - det tror jeg nok vi kan se. Som føler at de rettighetene er noe som bare er der, uten at de helt vet hva som ligger bak alle ordningene, og at pengene faktisk må komme fra et sted. Og ikke minst, hvor bra vi faktisk har det med alle våre ordninger.

Input skrev:

Jeg trooooor det kan dreie seg om at mange husker den forrige diskusjonen, der Krinoline dro fra "småbarnsmamma-ME" og et annet veldig nedlatende ord.

Jeg husker den imidlertid ikke, og skulle ønske at folk kunne lese det som faktisk står skrevet, fremfor å tillegge andre en hel rekke tenkte motiver fordi de skrev noe i en diskusjon for lenge siden.

Billa skrev:

Jeg husker den imidlertid ikke, og skulle ønske at folk kunne lese det som faktisk står skrevet, fremfor å tillegge andre en hel rekke tenkte motiver fordi de skrev noe i en diskusjon for lenge siden.

Jeg synes ikke hun var særlig krass heller, og det er jo ingen tvil om at hun er inne på noe når vi ser på tallene. Klart det kan føles litt sårt, og jeg har kjent på det mange ganger gjennom mine AAP-år. Men sånn er det med mye.

Problemet med solskinnshistorier ala prolapsen tidligere her er jo at det trykker på noen knapper hos mange som lever i en slitsom situasjon. Er man ikke synlig syk er det utrolig hvor mye sladring og synsing man blir utsatt for, å få det insinuert at mange sykeliggjør seg selv hjelper ikke på selvfølelsen.

Blondie skrev:

Problemet med solskinnshistorier ala prolapsen tidligere her er jo at det trykker på noen knapper hos mange som lever i en slitsom situasjon. Er man ikke synlig syk er det utrolig hvor mye sladring og synsing man blir utsatt for, å få det insinuert at mange sykeliggjør seg selv hjelper ikke på selvfølelsen.

Definitivt. Og jeg kjenner stikket jeg og, men har på en måte hatt så mange år med usynlig diagnose/smerter, at jeg har lært meg å koble det litt ut. Jeg, de rundt meg og fagfolk rundt meg kjenner ståa. Det får holde.

Nå gjør NAV andre ting enn å forholde seg til kompliserte lidelser, da.

Jeg er hovedsakelig i kontakt med de for helt, fullstendig normale ting. Avvikling av pappaperm, hvordan søke utsettelse, hvordan gjør man det egentlig når man jobber freelance og så videre. Det kan være opplagt for oss, men har man bodd i Norge i to år er det ikke nødvendigvis like opplagt, og da er skjemaveldet virkelig helt vanvittig å forholde seg til. Spesielt hvis man ikke snakker norsk.

Maverick skrev:

Nå gjør NAV andre ting enn å forholde seg til kompliserte lidelser, da.

Jeg er hovedsakelig i kontakt med de for helt, fullstendig normale ting. Avvikling av pappaperm, hvordan søke utsettelse, hvordan gjør man det egentlig når man jobber freelance og så videre. Det kan være opplagt for oss, men har man bodd i Norge i to år er det ikke nødvendigvis like opplagt, og da er skjemaveldet virkelig helt vanvittig å forholde seg til. Spesielt hvis man ikke snakker norsk.

Det er ganske vanvittig uansett Man kan virkelig bli forvirret.
Jeg hadde iallefall fylt ut feil skjema sist.

Ja, eller så får man feil info fra nav forvaltning, eller saksbehandler eller kundesenteret.

Jeg er dog veldig fornøyd med mitt kontor idag, hun ringte og nå håper jeg at det blir riktig sånn som vi avtalte.
Jeg opplever en saksbehandler som er grei, det er bare det at veien for å komme gjennom til henne er fryktelig lang.

Jeg skjønner godt hva rine mener, og jeg tenderer til å være enig i at omfanget av fysisk sykdom og psykisk sykdom blant både ungdom og voksne i dag er veldig stort og antakeligvis henger sammen med både manglende motivasjon hos en del og gode velferdsordninger. Samtidig svir det skikkelig for en person som jeg som alltid har både vært ressurssterk, gjennomført utdanning til punkt og prikke, omtrent ikke vært borte fra skole eller jobb en dag i mitt liv og tatt ansvar for syke foreldre og egne barn å høre at diagnosen / tilstanden man har kjempet seg gjennom de siste årene ikke skal generere sykepenger - med tanke på at jeg hadde langt dårligere allmenntilstand enn de fleste personer med langtkommen kreft (sitat lege). Jeg var virkelig ikke i stand til noe som helst, og er man i en slik tilstand mener jeg at et velferdssystem som vårt bør dekke i hvert fall noe av kostnadene. Ikke bare fordi "jeg fortjener det", men også fordi det å slippe å flytte pga katastrofe i økonomien var en var vesentlig grunn til at jeg nå er nesten tilbake i full jobb og at familien vår fremdeles er velfungerende og samlet. Å sette folk på bar bakke økonomisk i en situasjon som fra før er særdeles vanskelig og hvor man rett og slett ikke fungerer fysisk, kan virkelig tippe lasset og sørge for at man aldri kommer seg på beina igjen og igjen kan bidra til fellesskapet.

For øvrig deler jeg oppfatningen om at vi nå har teoretisert så mange yrker at det nesten ikke finnes yrker igjen til dem som er teorisvake - og at skolegangen følgelig også er altfor teoretisert. Jeg tenker med skrekk og gru på hva jeg selv skulle drevet med hvis tegning (som jeg virkelig, virkelig ikke mestrer) skulle vært så avgjørende for livet mitt som lesing er for dem som har dysleksi.

Når det gjelder NAV har jeg gode erfaringer - bortsett fra at de er umulige å få tak i og at jeg hadde fem saksbehandlere på to måneder. Alle jeg har møtt har vært hyggelige og konstruktive, og de har ikke vært vanskelige på noe vis (bortsett fra da pappaen måtte ta over permisjonen fordi jeg ikke kunne løfte sønnen vår, det var vanskelige greier - men vi fikk orden på det også til slutt).

Oslo78:Jeg er med på at velferdsstaten bør dekke noe av kostnaden jeg også, men jeg er ikke for 100 % sykepenger til mer diffuse diagnoser og subjektive plager. (Og det var en generell uttalelse, ikke ment som kritikk/spark/stikk til deg eller andre i tråden.)

Hva er diffuse og subjektive plager, egentlig? Må man ha et amputert bein for å være syk? Hvem definerer hva som er sykt nok hvis ikke det er legen? Jeg har inntrykk av at flere tror at det bare er å si at en er syk så får man stønad. Sånn er det heldigvis og selvsagt ikke. En behandlende lege er jo inne i hele prosessen og avgjør om behovet for en mer tilrettelagt hverdag er tilstede. Hvorfor denne holdningen om at alle forsøker å svindle til seg stønad? Er det virkelig så attraktivt å havne utenfor arbeidslivet?

rine skrev:

Oslo78:Jeg er med på at velferdsstaten bør dekke noe av kostnaden jeg også, men jeg er ikke for 100 % sykepenger til mer diffuse diagnoser og subjektive plager. (Og det var en generell uttalelse, ikke ment som kritikk/spark/stikk til deg eller andre i tråden.)

Jeg vet at det var en generell uttalelse, men jeg er bare ikke med på at det er subjektive plager når man faktisk svimer av fordi man gjør noe så syndig som å prøve å gå i dusjen. Det er grader av alt, og selv om det ikke er kreft eller influensa som gjør at man er fryktelig syk, føler jeg det vondt å få det kalt "subjektive plager". Kanskje fordi jeg hele tiden har følt dårlig samvittighet for at jeg ble syk, at det burde kunne gå an å ta seg sammen...

Jeg tror det vil tvinge seg fram et kostnadskutt i forhold til sykdom og uførhet generelt, men jeg håper ikke det vil kuttes slik at noen diagnoser ikke får noenting. Spesielt de som har "gått på en smell" og som kun i en (nokså kort) periode er ute av arbeidslivet av den grunn, har samfunnet all grunn til å hjelpe over kneika for å få dem på banen igjen både i forhold til jobb, familie og den frivillige innsatsen samfunnet vårt er avhengig av.

Litt på siden kanskje, men relevant til debatten allikevel:

I går var jeg på kurs med Nav i forhold til oppfølging av sykemeldte. Og måten de tenker at vi skal håndtere ansatte som kommer med sykmelding er interessant syns jeg:

For det første så anbefaler de å snakke med alle ansatte i "fredstid", altså før det er sykmeldinger, og oppfordre ansatte til å konktakte lederen sin FØR de går til legen. Kanskje det kan gjøres tilrettelegginger som gjør at man ikke trenger sykmelding?
Når den ansatte kommer med en sykmelding så regnes legens sykmelding i dag som en anbefaling, og det er opp til ansatt og leder og finne ut hvor mye den sykmeldte evt kan jobbe. Det skal gjøres en funksjonsvurdering av den ansatte, se på oppgavene som ligger i jobben eller eventuelt andre aktuelle oppgaver, og om det er mulig med noe aktivitet. Dette skal dermed sendes til legen og NAV i en oppfølgingsplan. Det å være sykmeldt betyr ikke nødvendigvis at man skal være hjemme, men at man er sykmeldt fra oppgavene. Derfor kan man godt komme litt på jobb selv om man er sykmeldt.
Noen ganger er det så alvorlige medisinske tilstander som gjør at arbeid virkelig ikke er aktuelt, men ganske ofte er det jo mulig å være litt på jobb. Om man har vondt i ryggen feks kan man kanskje være noen få timer på jobb, ha mulighet til å ta ting i litt sakte tempo, gjøre litt andre oppgaver, og dermed slippe full sykmelding.
De viste frem statistikker som sier at arbeidsevnen vår synker drastisk under sykmelding, og dess lenger vi er borte fra jobb dess verre blir det. Det er derfor en stor positiv innvirkning på hvor lenge man forblir syk at man er innom jobb og selv om man kanskje ikke er veldig effektiv så er man i kontakt med jobben, som beviselig er viktig.
Det krever mye av arbeidsgiver dette, for man skal finne tilrettelagte oppgaver og det vil kanskje økonomisk være like greit å sette inn en vikar, ihvertfall i enkelte yrker. Samtidig så vil jo de fleste arbeidsgivere ha den ansatte tilbake i jobb så raskt som mulig, og sånn sett er det fint at det legges litt press på denne oppfølgingen.

Jeg tenker at dette er et godt tiltak for å få ned sykefraværet fordi det at ansatte holder kontakt med arbeidsstedet er forebyggende for lange sykmeldinger, og det legger samtidig press på arbeidsgiver til å tilrettelegge.

rine skrev:

Oslo78:Jeg er med på at velferdsstaten bør dekke noe av kostnaden jeg også, men jeg er ikke for 100 % sykepenger til mer diffuse diagnoser og subjektive plager.

Akkurat dette vil nok alltid være slik. Det er noe med at medisin er et fag som også hele tiden er i utvikling. Da jeg vokste opp, var det ingen som hadde diagnosen adhd (jeg vokste opp i ei bygd), nå vet de fleste hva adhd er, og diagnosen er vel også blitt mer differensiert med i alle fall add (og en til tror jeg? Men husker ikke nå hva?). Samme med dysleksi, som også er blitt utvidet til dyskalkuleksi.

Jeg har i tidligere diskusjoner om ME hevdet at det neppe er en - 1 - sykdom. Det er en såpass ny diagnose at jeg vil tro at det "vil skje noe" med diagnosen (enten vil den bli delt i flere diagnoser, eller den vil fremkomme som en "gammel sykdom i ny drakt", eller så vil det komme mer objektive diagnosekrav, eller den vil "forsvinne" eller, eller, eller) Poenget mitt med denne tiraden er at det vil alltid eksistere diagnoser som er uklare, nye eller av andre grunner ikke "helt håndfaste".