Spinoff: Hva påvirker valg av og bevissthet på livssyn?

Spinoff fra diskusjonen om religionsnøytralitet i skolen.

Jeg lurer på hva det er som gjør at enkelte blir veldig bevisst i sine religionsvalg, mens andre følger strømmen, tradisjonen og "sånn har vi alltid gjort det"?

Blant de man treffer på (her inne oftere enn ellers i samfunnet?) møter man personer som helt klart har tatt et bevisst religiøst valg. Enten ved å bekjenne seg til en eller annen religion, eller ved å melde seg ut av statskirken og stå utenfor enhver livssynsorganisasjon. I tillegg møter man "mainstream a4 norsk" (Sitat Ulvefar) som døper og konfirmerer på bakgrunn av tradisjon, er passive medlemmer av statskirken selv om de ikke tror, og som generelt tenker lite over religiøse spørsmål.

Hva kommer forskjellen av? Har det noe med oppdragelsen i hjemmet å gjøre? Skoleundervisning? Skolegudstjenester? Venners holdninger og tro? Andre ting?

Hører gjerne på hvilket grunnlag dere her inne har kommet fram til deres livssyn.

Beata skrev:

Hva kommer forskjellen av? Har det noe med oppdragelsen i hjemmet å gjøre? Skoleundervisning? Skolegudstjenester? Venners holdninger og tro? Andre ting?

Hører gjerne på hvilket grunnlag dere her inne har kommet fram til deres livssyn.

Jeg er kristen.
Jeg har vokst opp i et hjem helt uten religiøse tradisjoner på noe hold. Jeg hadde aldri kristendom på skolen. Jeg lærte hjemme at Jesus var en fortelling som alle andre eventyr. Heldigvis lærte jeg også å ha respekt for alle trosretninger og livssyn.

Mitt valg av kom etter en tung periode i ungdomstiden med mye tull som jeg ikke vil komme inn på her. Trøsten og svarene på mange av mine tanker fant jeg i bibelen. En prest ble en god samtalepartner. Som 19 åring ble jeg døpt av samme prest i kirken vi sogner til. Et valg jeg er stolt av og som har gitt meg trygghet og tilhørighet.

Vennene mine kommer fra alle mulige livssyn og trosretninger. Flere fra andre kristne menigheter, flere humanister og til og med ei med Åsatru.
Mannen min er vel det som Ulvefar kaller "mainstream A4 norsk" og hans venner tilhører denne kategorien alle sammen.

Beata skrev:

Hva kommer forskjellen av? Har det noe med oppdragelsen i hjemmet å gjøre? Skoleundervisning? Skolegudstjenester? Venners holdninger og tro? Andre ting?

Hører gjerne på hvilket grunnlag dere her inne har kommet fram til deres livssyn.

Det kommer av at jeg ikke tror med en eneste liten celle i hele kroppen at det eksisterer noe utenfor vitenskaplige forklaringer på alt. Vel, sikkert også at kristendomsundervisningen i barneskolen var tortur. Helt til vi kom i niende og fokuserte på etikk og moral og sånt no. Hvorfor det var tortur er usikkert, muligens fordi jeg allerede da gjennomskuet dette eventyret som folk skulle ha meg til å tro på.

Venners og families holdning spiller absolutt ingen rolle. Jeg har fått så vanvittig mye pes irl, fra alt fra familie til bekjente, når det gjelder dette med at jeg ikke lar barna delta på julegudstjenester i regi av skolen. Faktisk så mye pes fra enkelte at jeg rett og slett har kuttet dem ut. Og dette er selvsagt med på å farge mitt syn av mennesker som kaller seg selv troende. Det er ALLTID de som rakker ned på MINE avgjørelser. Skulle likt å se hvordan folk reagerte om jeg kom til dem og sa at de var helt idiot som trodde, at de kom til å ødelegge ungenes liv om de døpte de osv osv osv.

Nei, her i bibelbeltet er det iallfall et ensomt ståsted å være total ateist. Noe som gjør meg bare enda mer sikker i min sak. For de som hele tiden føler seg nødt til å stille spørsmål ved mine valg, det er jo de det må være noe galt med.

Jeg tror kanskje "skoleflinkhet", lesevaner, refleksjonsvaner, og selvtillit har en del å si. At foreldre snakker men en, at man blir bevisst ulike sider ved en sak. At man kan "drøfte", som man ofte skal i skolesammenheng. At man ved økte kunnskaper og innsikt føler behov til å ta stilling til ting. At man våger å skille seg ut, og ikke bry seg for mye om hva andre i familien eller andre mener om ting. Ikke være så "snill jente" i alt.

For min egen del så var jeg veldig skoleflink i hele oppveksten. Mine foreldre dyrket individualisme, og fokuserte på å aldri følge strømmen. "Tenke selv, klare deg selv, ikke bry deg om andre, gå egne veier", var holdningen de innprentet i meg. Det harmonerte dårlig med "gruppearbeid" som det etter hvert ble mer av i skolen, men...

Jeg tenkte og reflekterte mye over ting. Følte meg i skoletiden ofte mentalt sett modnere enn mine klassekamerater. Jeg var opptatt av å ta stilling til en del ting. Vurderte å melde meg ut av statskirken som 15-16 åring, men feiga ut. Når jeg derimot var 19 og flytta hjemmefra, var det noe av det første jeg gjorde. Jeg snakket også med mannen like etter jeg traff han, om hvorvidt han ville døpe barna sine eller gifte seg i kirka. Det var nemlig helt uaktuelt for meg. På samme tid ble jeg også politisk bevisst. Hva stemte med meg og mitt syn på verden. Hvem er jeg? Hva står jeg for? Etter en introduksjon til ulike livssyn på lærerskolen, "fant jeg meg selv" i Humanetisk forbund.

Jeg er ikke redd for gudstjenester derimot, og når ungene går i barnehagen får de være med om de vil. Men i barneskolealder der de begynner å forstå ting, så skal de få bestemme selv. Og vi er klare i hva dette er: eventyr, på samme måte som andre historier.

En av favorittbøkene mine som barn var forresten en barnebibel. Den, og Disney sine årstider, syns jeg ga gode eventyr på sengekanten.

Sitron skrev:

En av favorittbøkene mine som barn var forresten en barnebibel. Den, og Disney sine årstider, syns jeg ga gode eventyr på sengekanten.

Jeg kunne drømme langt etter både Disney og barnebibel. Slikt var absolutt ikke lov i mitt hjem.

Bakgrunn, observasjoner, research og tankevirksomhet, på gode dager kalt refleksjon.

Jeg vokste opp i et kristent hjem av den sympatiske sorten, hvor min mor var opptatt av "det du vil andre skal gjøre mot deg skal du også gjøre mot dem", og en far med æresbegreper Snorre antakelig ville gjenkjent uten å blunke. Gikk i speideren (KFUM) og på søndagsskole.

Har alltid vært vitebegjærlig og ønsket å finne ut hvordan ting henger sammen, og religion ga svar på så mye. Så etter en "vekkelse" i konfirmasjonsperioden og kontakt gjennom skolelaget på videregående begynte jeg å vanke i et frikirkemiljø på Jessheim, som blant annet reiste for å drive misjonering i Russland innimellom bibelgruppene, noe jeg var med på flere ganger.

Men etter hvert ble det hele for vanskelig å tro på. De forskjellige forestillingene de (vi) trodde på var ofte i konflikt både med hverandre og med verden omkring. Dette ga seg utslag i intens vitenskapsfornektelse i miljøet (unntatt i de tilfellene der vitenskaplige resultater med en del velvilje kunne tas til inntekt, da ble de hyllet som "bevis" for troen, mens de motsatte tilfellene ble fortiet og forkastet), og sekterisme hvor tydeligvis Guds sannhet bare var kjent av et femtitalls mennesker på Jessheim, Norge, mens resten av verdens milliarder var mer eller mindre villedet.

For å holde det vaklevorne verdensbildet sammen måtte man enten kontinuerlig sette på nye ad-hoc hypoteser for å skjule sprekkene, eller kaste resonneringsevnen på båten og late som de ikke var der.

Et halvår som førstelinje-sanitetsmann i krigen mellom "muslimer" og "kristne" i det tidligere Jugoslavia, som blant annet innebar å plukke opp restene av barna som ble ofre for de kristne ("serbiske") styrkene i Srebrenica støttet heller ikke hypotesen om at Gud hjalp de uskyldige og forklarte sin moral til de som trodde på ham.

Et halvår i det sørlige Afrika, samt generellt voksende politisk engasjement og kunnskap om samfunn og historie avdekket bare flere store hull i det religiøse verdensbildet, hull som ble påpekt av Acsa som jeg hadde mange diskusjoner med i begynnelsen av forholdet vårt, og hun så selvmotsigelsene jeg skjulte for meg selv og hjalp frem et oppgjør med dem.

Så kom nådestøtet: Det finnes folk som kan forklare både hvordan vi har blitt til og hvorfor flodbølger, sykdommer og kriger rammer menneskene. Ikke ved hjelp av bønn og mysterietankegang, men med (statistisk) presisjon uten å ty til noen gud som en forklaringsvariabel! De kalles forskere og får tilogmed betalt for å finne ut av viktige ting!

Hele Det Ondes Problem, hvordan en god og allmektig Gud kan la all faenskapen skje, og som har plaget filosofer og prester fra Thomas Aquinas til bibelgruppelederen på Jessheim, faller da elegant på plass som et ikke-problem. Tsunamier skyldes tektonikk, ikke tilbedelse av falske guder, sykdommer evolverer med vertene sine, ikke for å bli effektive svøper for gud, og menneskene har en hjerne som er evolvert, ikke skapt for å være snill frem til syndefallet.

Etikk og De Store Spørsmål (Hvor kommer vi fra? Hvorfor er vi som vi er? Hvor går vi?) har alltid vært viktige for meg. Alt for viktige til å være fornøøyd med å stå i stum forundring foran Guds uransakelige (dvs per definisjon uforståelige) veier og fortsatt ha et syn jeg innså var inkonsekvent, særlig ikke når det er så mye som kan forstås bare man forlater det lettvinte tradisjonene og prøver å forstå med åpent sinn.

Tja, ikke vet jeg. Selv kjører jeg en pragmatisk linje på hele religionsspørsmået. Mange på min mors side er læstadianere, og det er virkelig en religiøs gjeng. Såpass at de kontaktet presten da vi giftet oss (vi snakker nå om min mors søskenbarn) og ba ham kjøre læstadianerliturgi da vi giftet oss. Noe han da også gjorde, sniken. Men, det var egentlig greit nok.

Jeg har forøvrig observert at de ikkereligiøse ofte har et minst like religiøs innstilling til sin ikkereligøse livsførsel, som de som er skikkelig religiøse.

Jeg er kristen, og er vokst opp i en ikke-kristen familie (slekt). Det var ingen kristne i mine omgivelser i oppveksten.
Jeg ble kristen som 21-åring, etter å ha truffet kristne mennesker som gjorde varig inntrykk. Det var et møte med nestekjærlighet i praksis det var umulig å ikke blir fascinert av.

Ulvefar: Minus de eksotiske internasjonale innslagene så er våre historier forbløffende like! Det er rart å tenke på at jeg har holdt andakter. 😛

Fargo skrev:

Mange på min mors side er læstadianere, og det er virkelig en religiøs gjeng. Såpass at de kontaktet presten da vi giftet oss (vi snakker nå om min mors søskenbarn) og ba ham kjøre læstadianerliturgi da vi giftet oss. Noe han da også gjorde, sniken. Men, det var egentlig greit nok.

Ikke noe hobbyreligion der nei! This is the real thing!

Fargo skrev:

Jeg har forøvrig observert at de ikkereligiøse ofte har et minst like religiøs innstilling til sin ikkereligøse livsførsel, som de som er skikkelig religiøse.

Hvis du mener "føler like sterkt for sitt livssyn" så har du selvsagt rett.
Hvorfor skulle de ikke det?
De har ofte kommet til sitt syn i opposisjon til samfunnet, så det er gjerne folk som ikke har et lunkent forhold til etikk og religion som har giddet å jobbe seg frem til et bevisst standpunkt i stedet for å adoptere flokkalternativet.

Hvis du mener "like dogmatiske" så er det to viktige forskjeller:
1) Gi meg en god grunn for å tro på en religion som ikke avhenger at jeg først tror, så ser, så bytter jeg standpunkt.
2) Ateisme kan ikke brukes til å rettferdiggjøre noen oppførsel på godt eller ondt, man må begrunne sine valg ut fra hva slags konsekvenser de har for en selv og andre.

Jeg har gått på søndagsskole og var kristen i ungdommen. Men, som Ulvefar sier på en mye bedre måte, etterhvert så innså jeg at for meg så stemte alt i verden med det samme jeg innså at det ikke finnes noen overnaturlige vesener. Den kristne Gud er ikke mer reell enn Tor med hammeren, og den eneste grunnen til at jeg noen gang hadde trodd på det, var miljøpåvirkning fra jeg var liten av.

@Ulvefar: Tror jeg brukte ordet pragmatisk oppe i her. Dog, forstår det kunne støte at jeg brukte ordet religion og religiøst om noe som egentlig var dogmatisk.

Jeg er oppvokst med en halvkristen mor (type kirke på julaften), en far som var agnostiker og en megakristen mormor. Jeg var mye med min mormor som liten, så jeg var en ivrig søndagsskolegjenger. Gikk på en søndagsskole som ikke akkurat var av det moderne slaget.

Jeg har alltid vært en rimelig selvstendig sjel, som ikke har vært opptatt av å følge strømmen, og etterhvert begynte jeg å stille spørsmål ved det meste som angikk kristendommen. Jeg gikk på en liten barneskole, der de fleste lærerne var godt voksne og religiøse. Vi ba bordbønn , lærte salmer utenat og gikk i kriken til jul og sommer. Vi hadde selvsagt ikke religionsundervisning, men kristendomundervisning.

Videre, på ungdomsskole og videregående endte jeg opp med kristendoms/religionslærere som var tidligere misjonærer. Den ene ble senere prest. Her var det ikke mye nøytralitet å spore i undervisningen, men ren forkynning. På videregående fikk jeg faktisk dårligere standpunktkarakter enn jeg skulle hatt, da jeg stilte kristiske spørsmål om kristendommen....(læreren innrømmet dette etter min feilfrie eksamen).

Jeg fant ihvertfall fort ut at religion ikke var noe for meg. Det standpunktet har jeg enda, og selvsagt prøver jeg, så godt jeg kan, å indoktrinere LilleVenn til å bli en god hedning 😉

Fargo skrev:

@Ulvefar: Tror jeg brukte ordet pragmatisk oppe i her. Dog, forstår det kunne støte at jeg brukte ordet religion og religiøst om noe som egentlig var dogmatisk.

Nå ble jeg bare mer forvirret og skjønner ikke hva du mente med noen av innleggene...? 😕
(Bortsett fra at du selv har et pragmatisk syn, hva nå enn det egentlig måtte bety?)

Ja ja, some things mankind was not meant to know. 😉

Ulvefar skrev:

Nå ble jeg bare mer forvirret og skjønner ikke hva du mente med noen av innleggene...? 😕
(Bortsett fra at du selv har et pragmatisk syn, hva nå enn det egentlig måtte bety?)

Ja ja, some things mankind was not meant to know. 😉

Man blir sånn av nærkontakt med læstadianere, et gjeng som mener haugianerne er pyser.

Fargo skrev:

Man blir sånn av nærkontakt med læstadianere, et gjeng som mener haugianerne er pyser.

Tror deg. Læstadianismen er ikke for pingler. Hvis tro hadde kunnet flytte fjell hadde de vært engasjert av Mesta hele bunten.
(Men fortsatt ikke mye klokere på hva du egentlig prøver/prøvde å si).

Jeg får forsøke meg da.

Jeg tror at ønsket om sannhet er grunnleggende for mennesker. Så kan man diskutere det der, opp og ned ad stolpe. Tar en liten bit: Jeg mener at religionen har tilført verdier i mange samfunn, og kanskje mer før enn nå.

La oss ta disse søskenbarnene til min mor (hele 42 av dem fra samme fjordtarm). Alle vet hvem ens egne tremenninger er, og firemenningene er jo nesten reine slekta, og det begynner å bli flere hundre. Så har man slekt i Pajala, eller ett eller annet læstadianerreir et annet sted.

Å vite "kem man e uinna" er noe man får fra samlingen. Hvorfor, kan man jo spørre seg? Vel, det er nok ganske enkelt for å unngå innavl. Det er steder i denne landet hvor religionen kom sent, og hvor man fremdeles ser virkningen av det. Både i Nord-Trøndelag og faktisk også i eget fylke, eks Skogsfjordvannet, er det nokså tydelig hva jeg her snakker om. dette er behørig forsket på, og jeg har lest flere oppgaver på det - oppgaver som fremdeles holdes skjult av frykt for regelrett folkemobbing i enorm skala.

Jeg er helt sikker på at uten kirken eller religionen, så hadde svært mange bygdesamfunn ikke bare i dette landet bukket under. I sin tid var jo da også kirken den eneste som ført inn navn, dette var altså godt inn i forrige århundre. Dette er det vanskelig å få byfolk til å forstå. Men vi snakker her om folk som måtte gå i dagesvis før de kom til en gård hvor slekta ikke regjerte.

Så har jo religionen ført til mye fanskap også, men jeg tror nå i sum at religionen (uansett merke) i bunn har vært ganske nyttig for menneskeheten. Men jeg går ikke hen og blir tungt religiøs av dem grunn, jeg respekterer og anerkjenner dens innvirkning.

Jeg ser poenget med kriger, og velger å replisere med at Mao, Hitler, Saloth Sar (Pol Pot) og Stalin (de fire største despotene og menneskehetens verste forbrytere) alle var ateister.