I lys av vogntråden - forbruk

Men tenk så misunnelige miljøorganisasjonene er, da dere.

kie skrev:

Men tenk så misunnelige miljøorganisasjonene er, da dere.

Medlemmer av miljø-organisasjoner har et genuint interesse for miljøet, og lever og ånder for jordas fremtid. All ære til dem som driver slikt arbeid - det skulle vært mange fler!

Selvfølgelig er det mange, og til og med de fleste av oss, som er opptatt av miljøet og som ser miljøfaren ved overforbruk. Argumentene for å ikke oppfordre og bidra til overforbruk er mange og gode og intensjonen til de aller, aller fleste som slenger seg ut i debatten, er gode.

...Og det finnes noen som synes overforbruk bare er teit, og at merkevogner og design, dyre biler og Per's nybygde hytte er enda teitere og enda mer unødvendig - og som ikke har noen intensjon å snakke om miljproblematikken eller farene ved overforbruk, men som sitter og skammer seg aldri så litt fordi det er flaut å innrømme at de er misunnelige fordi de rett og slett ikke har råd til et slikt forbruk.... og det innrømmer man da virkelig ikke!! Eller? Da høres det i hvert fall litt bedre ut at man skylder på at det er mye bedre å spare pengene til ungene blir større, oppfordre til bruktkjøp og fnyse litt på nesen og si "hva skal dere med det?" når nabokona stolt viser frem sine nye hagegruppe fra Skeidar til 10 000,-.....

Det er en heeelt annen diskusjon, det er jeg enig, men kom ikke å si at misunnelse ikke eksisterer, for tror man det, ja da er man rimelig blind og godtroende.

Misunnelse finnes selvsagt, og det ville være rart om det ikke fantes misunnelse i noen av dem som kritiserer andre for å kjøpe dyre ting. Jeg tror likevel det er mer vanlig å bli irritert fordi folk bruker mange penger på ting man selv overhodet ikke kunne tenke seg, men dette kan jo også godt være kombinert med en slags misunnelse - av sorten "fy søren, tenk å ha så mye penger til overs at man kan betale så mye for noe så teit!". Enten dette teite nå er en dyr bil eller et abstrakt maleri eller noe helt annet. (Jeg har ikke det minste lyst på en bil til mange hundre tusen, så jeg misunner ikke folk som har det - men jeg er slett ikke hevet over å tenke småbittert på hva jeg kunne tenkt meg å bruke pengene på hvis jeg hadde hatt så god råd. Men jeg sier ikke det til vedkommende, altså.)

Skilpadda skrev:

Misunnelse finnes selvsagt, og det ville være rart om det ikke fantes misunnelse i noen av dem som kritiserer andre for å kjøpe dyre ting. Jeg tror likevel det er mer vanlig å bli irritert fordi folk bruker mange penger på ting man selv overhodet ikke kunne tenke seg, men dette kan jo også godt være kombinert med en slags misunnelse - av sorten "fy søren, tenk å ha så mye penger til overs at man kan betale så mye for noe så teit!". Enten dette teite nå er en dyr bil eller et abstrakt maleri eller noe helt annet. (Jeg har ikke det minste lyst på en bil til mange hundre tusen, så jeg misunner ikke folk som har det - men jeg er slett ikke hevet over å tenke småbittert på hva jeg kunne tenkt meg å bruke pengene på hvis jeg hadde hatt så god råd. Men jeg sier ikke det til vedkommende, altså.)

Godt sagt.

Elin skrev:

Det er en heeelt annen diskusjon, det er jeg enig, men kom ikke å si at misunnelse ikke eksisterer, for tror man det, ja da er man rimelig blind og godtroende.

Jeg skjønner virkelig ikke de sprangene tankene dine tydeligvis tar når du leser andres innlegg i denne tråden. Ingen her har vel sagt at misunnelse ikke eksisterer?

Og siden du tydeligvis vet at den og den innerst inne er misunnelig, men ikke sier det til noen...Når ble du tankeleser?

Jeg synes det er helt på trynet å møte ekstremt gode poeng fra sine "kritikere" med en lettvint "alle er så misunnelige på meg"-greie. Jeg beklager, men da ser jeg både tyggisbobler og tvinning av blonde lokker. For så urteit blir det.

Min motvilje bunner dessverre ikke mest i miljøhensyn, selv om jeg skulle ha likt å ha kunnet sagt det og synes miljøargumentene er gode og noe jeg er enig i. Men selve motviljen kommer av den mentaliteten jeg ofte synes jeg ser ligge bak overforbruk. For meg så virker det så til de grader overfladisk, egoistisk og kunnskapsløst. Og ja. Siden jeg setter pris på innsikt og sånt hos medmennesker så gjør det for meg en forskjell om folk f.eks. behandler ting pent, selger eller gir bort etterpå osv. Selv om det kanskje er nøyaktig samme innkjøp.

Når det gjelder folk som bruker store deler av sin fritid på å jakte på nye, dyre gjenstander så finnes jeg ikke misunnelig. Det handler ikke om at jeg er et edlere menneske eller noe sånt, men at jeg ikke kan fordra handleturer og styr. Gi meg derimot et større gavekort på Amazon.com.... :drømme:

Det jeg derimot kan forstå, er gleden over å skulle kjøpe noe man har spart til og prosessen med å velge mellom forskjellige produkter. Men for meg er jo dette at man må vente litt, spare litt osv. halve gleden. Så da kan jeg på en måte forstå en del av det som er fint med å kjøpe ting. For all del. Men jeg tror man går glipp av noe når det går inflasjon i det.

Men misunnelse?
Nope.

Kanskje fordi jeg føler meg veldig rik på det som betyr noe for meg? Jeg er tilfreds med eget liv og bruker kreftene mine på å forbedre det fremfor å skule så mye til sidemannen. Jeg vet jo også at en del av de som flotter seg med forbruk egentlig ikke har råd til det og kan vel ikke akkurat si at jeg misunner dem den smellen som kan komme den dagen livet forandrer seg. Jeg vet om flere tilfeller der det for et par år siden var sydenturer, husbygging, nye biler, det siste og nyeste innen alt osv. og hvor det nå er uførhet, samlivsbrudd, søvnvansker, kreditorer, tvangssalg og en utmattende sjonglering med regninger som alle er like viktige. Jeg misunner ikke i det hele tatt.

Men jeg gleder meg på vegne av de som nå faktisk klarer å finne glede i andre ting enn kjøpefesten. Det har vært mange morsomme spleisemiddager, mye humor, kreative julegaver og fine samtaler. Ting det omtrent ikke var rom for før. Selv med den belastningen dårlig råd gir så må jeg innrømme at jeg ser på f.eks. en av de jeg kjenner best og ser at hun aldri har virket lykkeligere. Om noen år vil økonomien være på rett kjøl igjen og hun vil sitte der med en rimelig god ballast i forhold til hva som virkelig betyr noe. En del av kjøpefestvennene forsvant jo så fort hun ikke hadde råd til å være med på moroa lenger. Istedet har hun venner som virkelig er der og setter pris på henne.

Faktisk må jeg innrømme at hun selv har blitt veldig mye mer likandes, empatisk og morsom å være sammen med enn da alt bare handlet om shopping, utseende, klær, frisør osv. Jeg er utrolig glad på hennes vegne og gleder meg med henne for hvert skritt hun kommer nærmere å få økonomien på bena igjen også.

Verken nå eller da har det falt meg inn å skulle være misunnelig. Om jeg ønsker meg noe så bretter jeg heller opp ermene og jobber mot målet selv.

Elin skrev:

Du skal ikke undervurdere misunnelse. Misunnelse er i langt større grad en årsak enn vi ønsker å tilkjennegi og akseptere for oss selv, og andre. Hvem skulle noensinne få seg til å si "Ja, jeg er misunnelig - det innrømmer jeg glatt!".... Ikke så veldig mange tror jeg. Det er da mye mer behagelig og selvtilfredsstillende å skylde på alle andre ting.

Det er mulig at jeg er annerledes laga enn folk flest, men jeg er ikke redd for å innrømme at jeg er misunnelig på noe.

Jeg er misunnelig på dem som har unge, spreke besteforeldre i nærheten som er levende engasjert i ungenes liv og levnet og som faktisk ville ha sett meg og mannen min av og til også. Det har ikke vi.

Jeg er misunnelig på dem som har trygge barnevakter lett tilgjengelig, sånn at ikke en kinotur eller en bursdagsinvitasjon virker som et uoverkommelig prosjekt.

Jeg er misunnelig på dem som har mer overskudd, tid og krefter enn meg og som har kustus nok på seg selv til å trene jevnlig.

Det jeg ikke er misunnelig på er materielle ting. Både fordi vi har det romslig selv og fordi jeg ikke er så opptatt av ting og alldeles ikke aner hva naboene/vennekretsen har eller ikke har. Jeg aner virkelig ikke hva slags bil naboene kjører, ikke hva slags biler venninnene mine har en gang. Hvis jeg aner hva noe som noen har koster, er det fordi de har fortalt meg det, ikke fordi jeg har spurt.

Hattifnatten skrev:

At en bil har fått nye felger til 50000 ser jeg ikke. Jeg ser heller ikke forskjell på en kåpe til 500 og en til 10000.

Alfa nikkar instendig!

Synes debatt om misunnelse hadde vært interessant å ta videre.

Det er en god grunn til at folk flest nødig vil innrømme at de er misunnelige.

En ting er å ønske seg noe for seg selv eller for sin familie - noe helt annet å misunne.

I begrepet mis-unne ligger det at man ikke unner den andre det den har.

Jeg har en svigerinne som er fryktelig misunnelig. Hun blir aldri glad når andre oppnår- eller får noe hun selv ikke har.
Ikke en sjarmerende menneskelig egenskap, akkurat ...

:grundig avsporing av debatten:

Zoë skrev:

En ting er å ønske seg noe for seg selv eller for sin familie - noe helt annet å misunne.

I begrepet mis-unne ligger det at man ikke unner den andre det den har.

Ja, det er et problematisk ord, det synes jeg også. Det er temmelig sjelden jeg mis-unner andre ting de har, selv om jeg godt kan tenke på at jeg skulle ønske jeg hadde noe av det selv.

I det store og det hele er jeg uansett såpass fornøyd med livet mitt at jeg ikke går rundt og ønsker meg å bytte med noen - og de fleste tingene jeg kunne ønske meg, vet jeg at henger sammen med andre valg som jeg ikke har lyst til å ta, så da er det i grunnen greit. (Som i: skulle gjerne hatt mye mer penger, men ønsker meg ikke den jobben h*n har; skulle gjerne hatt mer plass og en stilig stue og en flott hage, men kunne ikke tenke meg å bruke så mye tid og penger på bolig som det som skal til for å få det.)

Hattifnatten skrev:

Jeg er nok ganske lik Nenne.


En ting jeg merker er at noen kan bli småfornærmet noen ganger over at jeg ikke kommenterer at de har fått noe nytt og flott. Det kan kanskje oppfattes som misunnelse at jeg ikke kommenterer og lovpriser deres nye anskaffelser, men sannheten er at jeg ikke legger merke til det.

At en bil har fått nye felger til 50000 ser jeg ikke. Jeg ser heller ikke forskjell på en kåpe til 500 og en til 10000.

Jeg er og på linje med Nenne.

Og det Fnatten sier her kunne jeg sagt ord for ord. Og lagt til slanking. Jeg ser ikke alltid om folk har tatt av 5 ellr 7 kilo, og kommenterer det derfor ikke.

Skilpadda skrev:

Ja, det er et problematisk ord, det synes jeg også. Det er temmelig sjelden jeg mis-unner andre ting de har, selv om jeg godt kan tenke på at jeg skulle ønske jeg hadde noe av det selv.

I det store og det hele er jeg uansett såpass fornøyd med livet mitt at jeg ikke går rundt og ønsker meg å bytte med noen - og de fleste tingene jeg kunne ønske meg, vet jeg at henger sammen med andre valg som jeg ikke har lyst til å ta, så da er det i grunnen greit. (Som i: skulle gjerne hatt mye mer penger, men ønsker meg ikke den jobben h*n har; skulle gjerne hatt mer plass og en stilig stue og en flott hage, men kunne ikke tenke meg å bruke så mye tid og penger på bolig som det som skal til for å få det.)

Og jeg er rørende enig med Skilpadda.

Det forbauser meg stort når noen tror at folk er misunnelig på dem hvis de ikke berømmer valgene deres.

nolo skrev:

Det forbauser meg stort når noen tror at folk er misunnelig på dem hvis de ikke berømmer valgene deres.

Det er vel ikke heller alltid at man tror at folk er misunnelige selv om folk ikke berømmer valgene man tar? Eller er det slik? Jeg er også av typen som ikke alltid legger merke til at folk har anskaffet seg noe nytt - det forbir går ofte i stillhet, heller legger jeg dessverre også sjelden merke til om folk har gått ned eller opp 5 kg. Men dersom venninnen min har slanket seg 10 kilo neste gang jeg treffer henne, da vil jeg f.eks. si "Så utrolig flink du har vært også så fin du er". Eller jeg kan måle henne litt opp og ned, analysere, tenke et par timer og si "du burde ikke gå ned noe mer nå altså, for da vil du se sjuk ut. Jeg gidder ikke å slanke meg jeg, for alle som slanker seg blir da så rynkete i huden!". Det er jo ikke sikkert jeg er sjalu med kommentar nr. 2 - men i så fall bør jeg sannelig begynne å tenke på hva og hvordan jeg sier ting, for i beste fall, og mest sannsynlig, vil jeg bli oppfattet som bittelitt misunnelig.

Forskjellen på å være stilltiende og det å komme med upassende, på kanten til ufine kommentarer, og med et avslørende ofte negativt kroppsspråk som tydelig sier hva man følerer, er en annen ting.

....Og jeg har lest alle foredragene til Hattifnatten og kie, og jeg blir så matt av slik lesning at jeg rett og slett nesten ikke orker å kommentere det. I hvert fall ikke akkurat nå :stuptrøtt:

Skilpadda skrev:

Misunnelse finnes selvsagt, og det ville være rart om det ikke fantes misunnelse i noen av dem som kritiserer andre for å kjøpe dyre ting. Jeg tror likevel det er mer vanlig å bli irritert fordi folk bruker mange penger på ting man selv overhodet ikke kunne tenke seg, men dette kan jo også godt være kombinert med en slags misunnelse - av sorten "fy søren, tenk å ha så mye penger til overs at man kan betale så mye for noe så teit!". Enten dette teite nå er en dyr bil eller et abstrakt maleri eller noe helt annet. (Jeg har ikke det minste lyst på en bil til mange hundre tusen, så jeg misunner ikke folk som har det - men jeg er slett ikke hevet over å tenke småbittert på hva jeg kunne tenkt meg å bruke pengene på hvis jeg hadde hatt så god råd. Men jeg sier ikke det til vedkommende, altså.)

Dette innlegget liker jeg! I grunnen er det vel dette jeg vil frem til, og Skilpadda trekker heller ikke frem teite argumenter som at de som har høyt/høyere forbruk ofte blir gjeldsslaver, må selge gård og grunn, mens de tvinner de blonde lokkene og tygger tyggis, og at den eneste måte man kan sette pris på at man anskaffer seg noe (som da selvsagt er et produkt som er politisk korrekt - f.eks. bøker) er ved sparing eller ved bruktkjøp.

Elin skrev:

Det er vel ikke heller alltid at man tror at folk er misunnelige selv om folk ikke berømmer valgene man tar?

Nei, jeg tror ikke det. Jeg kommer stort sett ikke på tanken at folk skulle være misunnelige, men jeg vet jo selvsagt at det forekommer.

Men det ble nevnt helt konkret tidligere i tråden, av SSS, at kanskje det var misunnelse som gjorde at mange syns det var teit med vognmani. Det var vel utfra dette utsagnet at diskusjonen om misunnelse oppstod.

Zoë skrev:

I begrepet mis-unne ligger det at man ikke unner den andre det den har.

Det er vel kanskje det, det betyr ja, men det er vel ikke sånn det brukes i grunnen. Skulle jeg legge denne definisjonen til grunn misunner jeg ingen tror jeg. Kanskje med unntak av en del båteiere jeg observerer fra verandaen. Jeg ønsker meg ikke båtene dere, jeg vil ikke ha enda en ting å vedlikeholde, men jeg synes båtene er dekadente og unødvendige og synes det er stor skam at folk bruker 2-3-4 millionoer på noe de bruker bare et par uker i året. Tenk så mye godt de pengene kunne vært brukt til. Jeg unner dem neimen ikke de båtene.

Nenne skrev:

Det er vel kanskje det, det betyr ja, men det er vel ikke sånn det brukes i grunnen.

Er det ikke sånn det brukes?
Jeg bruker det sånn - detfor sier jeg aldri til noen at jeg er misunnelig på dem. Det høres stygt og smålig ut.

(Men jeg skjønte at du ikke mente ditt innlegg slik - jeg tenkte at du mente "ønske seg" istedet for misunne.)

Elin skrev:

Dette innlegget liker jeg! I grunnen er det vel dette jeg vil frem til, og Skilpadda trekker heller ikke frem teite argumenter som at de som har høyt/høyere forbruk ofte blir gjeldsslaver, må selge gård og grunn, mens de tvinner de blonde lokkene og tygger tyggis, og at den eneste måte man kan sette pris på at man anskaffer seg noe (som da selvsagt er et produkt som er politisk korrekt - f.eks. bøker) er ved sparing eller ved bruktkjøp.

Som du tolker. Er det virkelig så viktig for deg å tviholde på din egen tolkning fremfor å lese det folk skriver, altså?

Verden må virkelig være et fælt sted for deg å være når du insisterer på å tolke så til de grader feil og negativt.

Jeg snakker om at overforbruk også kan være et problem i forkant av økonomiske problemer. Er det virkelig en bombe?

Jeg snakket om at jeg fikk "tvinne blond lokk og blåse tyggisboble"-vibber av det lettvinte argumentet med at "alle som ikke berømmer meg er bare misunnelige". Jeg svarte på hvorfor jeg ikke like lett kobler overfladiskhet med å kjøpe (og lese, selvsagt) bøker, som jeg ville ha gjort det med et sinnsykt høyt forbruk i forhold til "stæsj". Jeg snakker om at JEG setter mer pris på ting når de ikke kjøpes ved første innfall, men når man faktisk kan glede seg litt til det. En verdi jeg viderefører til barna mine. De får også lov til å glede seg til ting.

Bruktkjøp har jeg vært inne på her som en ting jeg setter pris på ved at andre bruker mer penger enn meg. At jeg synes det er flott at folk som har et høyere forbruk enn meg ikke bare lar tingene ligge og bli ødelagt, men faktisk selger eller gir bort.

Du tviholder på en slags offerrolle, virker det som. Og kommer med diverse idiotiske påstander om hva andre her mener. Klipper og limer til den store gullmedalje, nekter å se sammenhengen eller noe som helst annet enn det du kan presse inn i din egen forutinntatte tolkning. Kaller det foredrag og gud vet hva.

Det hadde vært langt mer interessant å diskutere om du kunne trekke til deg tærne og drite i martyropplegget ditt.

Og ja. Nå skriver jeg til deg. Det virker kanskje personfokusert som bare det, men jeg mener at det er hakket mer ærlig enn de småstikkene og halvkvedete "sannhetene" du serverer jevnt over her.

Dette ligner virkelig ikke deg slik jeg har lært deg å kjenne. Jeg vet at du kan bedre enn dette, så det hadde vært fint å se det på et mer anstendig nivå når du diskuterer. Dette er deg ikke verdig. Skjerp deg.

Jeg blir litt matt når det settes likhetstegn mellom overforbruk og merker. Når man tar et valg på å kjøpe en bugaboo fremfor en simo må da dette være opptil hver enkelt. Kjøper man seg derimot fire vogner til et barn og seks trekk til bugaboo'en er det selvsagt overforbruk, men at valg av merke på vogn gjør at man skal fremstilles som større forbruker enn andre, det skjønner jeg ikke.

Jeg kjøpte fire levisbukser til Torden for 600 kr (for alle fire). Han slet ut alt i HM og jeg tok et valg på å kjøpe han klær som holdt til hans bruk. Dette er de eneste buksene han har, men jeg må stadig forsvare dette "snobberiet" for besteforeldre, barnehage og venninner. Barnehagen spurte til og med om jeg ikke hadde andre bukser han kunne bruke i barnehagen.

Jeg driter i grunnen i merker. Dvs. jeg handler det som funker best for oss. Men jeg vurderer verken meg selv eller andre utifra merker. For meg er det irrelevant i en slik sammenheng.

Det jeg reagerer på, er når noen lar merkene avgjøre "verdien" av seg selv eller sine medmennesker. Det er DET verdisynet jeg har et problem med. Om man lar merkeklær eller piercinger være "valutaen" er ikke relevant.