Et likestilt brøl

Hva som vil passe best for hver enkelt familie varierer med så mange faktorer at jeg syns det er lite sannsynlig at en mer rigid ordning faktisk vil kunne gi en god løsning for de fleste familier. Det varierer med

- mors form etter fødsel (og man blir ikke sykemeldt før man er på sykehus eller mangler begge armene)
- om barnet tar flaske og når det vil ta fast føde
- avstand til mors jobb, og antallet biler i husholdningen (ikke alle bor steder der kollektivtrafikk er et reelt alternativ for hverken mor å komme seg til jobb, eller far å komme etter med babyen for mating)
- om man klarer å pumpe
- hvilken type jobb man har (hjemmesykepleien på bygda, for eksempel)
- om man har en jobb som krever reising
- hvilken jobb far har
-etcetc


Jeg syns også det er et poeng at en tvungen tredeling for de familiene som får det best til å gå opp ved at mor går tilbake i jobb etter 6 uker vil hindre dem i dette. Jeg kjenner en som gjør det sånn, fordi jobben hennes egner seg veldig godt til det (jobber hjemmefra med full kontroll over egen timeplan) og fordi det ville være økonomisk svært vanskelig for henne å være lenge borte fra jobb (miste en kundekrets det har tatt lang tid å bygge opp).

Interessant nok er dette en kvinne som for 18 måneder var dypt sjokkert over at norske menn ønsket å være sterkt delaktige i å oppdra barna sine, og til og med kunne tenkes å kreve samvær og medbestemmelsesrett ved et samlivsbrudd. Hun kommer fra en kultur der mannen er forsørger, punktum. Mitt argument om at det jo er fint å være TO foreldre, om ikke annet i tilfelle en selv skulle falle fra, ble bare møtt med ytterligere sjokk: det var utenkelig at barnet skulle bo hos en far som var enkemann! Da skulle barnet selvsagt bo hos hennes søstre og mor! Hun følte faktisk avsky over den norske måten å gjøre det på, og nesten hatet mannen litt for at han ville ha slike rettigheter.

Og se på dem nå.



Ellers: Jeg syns 12 uker er en veldig fin størrelse på en dedikert pappakvote, fordi det i større grad sikret at mannens permisjon bare benyttes til fellesferie der far bare får passe på barnet under tett overvåkning av mor.

Så set oppfyller hensikten med en pappakvoten. Jeg forstår ikke den manien med en tredeling. Er der symmetrien som er forlokkende? :forvirret:

Jeg tror også det er symmetrien som får det til å fremstå som så fint med akkurat tredeling.

Polyanna skrev:

Ellers: Jeg syns 12 uker er en veldig fin størrelse på en dedikert pappakvote, fordi det i større grad sikret at mannens permisjon bare benyttes til fellesferie der far bare får passe på barnet under tett overvåkning av mor.?

Mente du "sikret" her? Eller "hindret"?

OK, beklager faktafeilene. Jeg har visst blitt En Som Har Store Barn.

Jeg kunne nok brukt et annet ord enn «sutre», men jeg synes altså dagens ordning er godt innafor det jeg synes er en god balanse mellom hensynet til amming og mors helse (det er rom for fullamming av anbefalt lengde og litt slækk deretter) og et godt likestillingstiltak (et som fungerer som bare juling!), og blir irritert av sånne krisemaksimerende «Tenk om babyen fortsatt fullammes ved åtte måneder og vi ikke har RÅD til å gå ned i 80 % inntekt for én person i familien!»-argumenter. Det er ikke dermed sagt at jeg synes at fordelingen bør bli så mye mer radikal enn det, jeg mener at standardløsningen bør være skeivdelt av biologiske grunner.

Skilpadda skrev:

Mente du "sikret" her? Eller "hindret"?

Ja, tror det?

Altså, da den var 4 uker så kunne familier der mor var redd for at far aaaaldri ville kunne stelle barnet alene bruke permisjonen til en lang felles ferie. Nå har de færreste ferie nok til gode til det.

I tillegg er 12 uker en reell permisjo der man faktisk er BORTE fra jobb. Ikke bare har noen uker med hjemmekontor og telefonkonferanser med barnet på armen.

Jeg trodde nok jeg gjettet hva du mente, Poly, men det du sa, var at 12 uker er bra fordi det sikrer at pappakvoten bare brukes til fellesferie. (Beklager sikkert unødvendig flisespikking. )

Jeg trenger litt flisespikking disse dagene, tror jeg. 😛

Polyanna skrev:

Jeg trenger litt flisespikking disse dagene, tror jeg. 😛

Ah, gravid?

Nei, du. Bare litt dopa.

Polyanna skrev:

Ja, tror det?

Altså, da den var 4 uker så kunne familier der mor var redd for at far aaaaldri ville kunne stelle barnet alene bruke permisjonen til en lang felles ferie. Nå har de færreste ferie nok til gode til det.

I tillegg er 12 uker en reell permisjo der man faktisk er BORTE fra jobb. Ikke bare har noen uker med hjemmekontor og telefonkonferanser med barnet på armen.

Finnes faktisk fedre som må ta 12 uker hjemmekontor og telefonkonferanse med barnet på armen også. Driver du egen virksomhet og har ansatte som er avhengig av at sjefen får inn jobber er det ikke noe som heter å være borte fra jobben.

Toffskij skrev:

OK, beklager faktafeilene. Jeg har visst blitt En Som Har Store Barn.

Jeg kunne nok brukt et annet ord enn «sutre», men jeg synes altså dagens ordning er godt innafor det jeg synes er en god balanse mellom hensynet til amming og mors helse (det er rom for fullamming av anbefalt lengde og litt slækk deretter) og et godt likestillingstiltak (et som fungerer som bare juling!), og blir irritert av sånne krisemaksimerende «Tenk om babyen fortsatt fullammes ved åtte måneder og vi ikke har RÅD til å gå ned i 80 % inntekt for én person i familien!»-argumenter. Det er ikke dermed sagt at jeg synes at fordelingen bør bli så mye mer radikal enn det, jeg mener at standardløsningen bør være skeivdelt av biologiske grunner.

Jeg er veldig enig med deg. Det vil alltid finnes ekstreme situasjoner som gjør at ting ikke fungerer for enkelte, men seg synes ikke de situasjonene burde være det som blir lagt til grunn for hvordan permisjonsordningen skal legges opp.

Anita72 skrev:

Finnes faktisk fedre som må ta 12 uker hjemmekontor og telefonkonferanse med barnet på armen også. Driver du egen virksomhet og har ansatte som er avhengig av at sjefen får inn jobber er det ikke noe som heter å være borte fra jobben.

Er dette noe som bare er tilfelle for menn, mener du?

Anita72 skrev:

Finnes faktisk fedre som må ta 12 uker hjemmekontor og telefonkonferanse med barnet på armen også. Driver du egen virksomhet og har ansatte som er avhengig av at sjefen får inn jobber er det ikke noe som heter å være borte fra jobben.

Eller noe som heter at man ikke klarer å delegere, og gi fra seg ansvar. 🙂

Neida, jeg skal ikke være alt for kverulerende. Jeg føler bare ikke at regler rundt foreldrepermisjon kan ta hensyn til at enkelte ikke kan være fullstendig borte 12 uker fra jobb, kvinner som menn. Jeg tror også at i en del tilfeller så går dette med uunnværlighet mer på vilje til å gjøre noen tiltak enn hva som er teknisk gjennomførbart. Og vilje til å tape noen kroner. (Nei, da snakker jeg selvsagt ikke om folk som lever på sosialhjelpsnormen, noe jeg tror sjeldent gjelder de som mener å være helt uunnværlige på jobb.) Hva skjer når disse uunnværlige må på sykehus eller noe sånt? Er man garantert konkurs, da?

Irma skrev:

Eller noe som heter at man ikke klarer å delegere, og gi fra seg ansvar. 🙂

Neida, jeg skal ikke være alt for kverulerende. Jeg føler bare ikke at regler rundt foreldrepermisjon kan ta hensyn til at enkelte ikke kan være fullstendig borte 12 uker fra jobb, kvinner som menn. Jeg tror også at i en del tilfeller så går dette med uunnværlighet mer på vilje til å gjøre noen tiltak enn hva som er teknisk gjennomførbart. Og vilje til å tape noen kroner. (Nei, da snakker jeg selvsagt ikke om folk som lever på sosialhjelpsnormen, noe jeg tror sjeldent gjelder de som mener å være helt uunnværlige på jobb.) Hva skjer når disse uunnværlige må på sykehus eller noe sånt? Er man garantert konkurs, da?

Når du skriver sånt som over, er det lett å tro du er helt uten kunnskap om hvordan små firmaers hverdag er. Og det er mange, mange, mange av dem. Faktisk jobber 50% av oss i små aksjeselskaper, her i Norge. (Var sånn for få år siden i alle fall.) Det gjelder damer også. Ikke bare menn. Når nøkkelpersoner blir borte, lider bedriftene big time. Og mange av dem går konkurs (av ulike grunner). Bare å se på statistikken hvor lett det er å overleve. Det handler om å trygge de arbeidsplassene som er, da kan ikke konkurs (som du trekker frem som eneste gode grunn) være kritereie for om en ordning lar seg gjennomføre eller ikke. 🙂

Nå kommer jeg lovlig seint inn i tråden her, men jeg vil si meg hjertens enig med Katta. Det er frustrerende når man anbefales seks måneders fullamming, ikke har romslig nok økonomi til å velge permisjon med 80% lønnsdekning, og ikke har ferie å flytte på for å forlenge permisjonen. Lille i magen vil jeg kunne være hjemme i med i 7,5 måneder. Det gir oss 1,5 måneder å innføre fast føde på, samt å komme opp i porsjoner av en størrelse som gjør at babyen kan klare seg en del timer uten puppen. Jeg er ikke-pumpbar, og tar det ikke som en selvfølge at babyen vil ta flaske (2 av mine 3 har vært flaskenektere). Jeg kjenner at det stresser meg litt. Med ettåringen hadde jeg fire ekstra uker, fordi de fire ferieukene mine (som ligger fast i juli) slumpet til å havne mitt i min permisjon. Denne gangen er det mannen som får 16 uker, siden hans fire ferieuker havner mitt i hans permisjon. Jeg syns det er superdupert med pappaperm, og understreker at vi med 03-barnet valgte at mannen var hjemme i 12 uker (da var bare stakkarslige fire uker forbeholdt far), men da hadde vi mulighet til 80% dekning, så jeg fikk likevel være hjemme til babyen var omtrent 9 måneder, hvilket er noe helt annet enn 7... Med eldste fikk jeg all permisjonen siden mannen var fulltidsstudent, og det var ikke heldig. 12 måneders perm + 2 måneders ferie/avspasering gjorde meg smårar, så det er ikke sånn at jeg vil være hjemme lengst mulig eller frarøve mannen noe som helst, men ja, jeg blir småstressa av dårlig tid ved introduksjon av fast føde, av flere nattmåltider når man skal fungere 100% på jobb, av ammefri som gir dårlig samvittighet ift elevene mine på jobb som får en dårlig start på dagen med vikar osv...

Jeg er likevel for en viss "tvangsdeling" av permisjon, for å få fedrene mer på banen hjemme, for å sende signaler til arbeidsgiver om at det er OK at menn tar sin del, for å likestille unge menn og unge kvinner i søkerbunkene og for å sikre tilknytning mellom far og barn. Men det må ikke gå på bekostning av ernæringen som den samme staten så varmt anbefaler bør bestå utelukkende av morsmelk de første seks månedene.

United skrev:

Når du skriver sånt som over, er det lett å tro du er helt uten kunnskap om hvordan små firmaers hverdag er. Og det er mange, mange, mange av dem. Faktisk jobber 50% av oss i små aksjeselskaper, her i Norge. (Var sånn for få år siden i alle fall.) Det gjelder damer også. Ikke bare menn. Når nøkkelpersoner blir borte, lider bedriftene big time. Og mange av dem går konkurs (av ulike grunner). Bare å se på statistikken hvor lett det er å overleve. Det handler om å trygge de arbeidsplassene som er, da kan ikke konkurs (som du trekker frem som eneste gode grunn) være kritereie for om en ordning lar seg gjennomføre eller ikke. 🙂

Jeg har en god del kunnskap om hvordan små firmaers hverdag kan være siden jeg har en mann som driver et A/S alene hvor jeg styremedlem, og vi har fått smake medaljens bakside økonomisk i forbindelse med sykdom og foreldrepermisjoner og ingen inntekter inn i firmaet i perioder og alt hva det innebærer. 🙂 Jeg tror fortsatt at for mange så dreier det seg om vilje til å ofre litt, til å planlegge foreldrepermisjonen både for firmaets del og for privatøkonomien, til å delegere og reorganisere, og til å leve på mindre en periode. Jeg mener at reglement rundt foreldrepermisjon uansett ikke kan ta utgangspunkt i foreldre som er helt uunnværlig fra jobb.

Toffskij skrev:

OK, beklager faktafeilene. Jeg har visst blitt En Som Har Store Barn.

Jeg kunne nok brukt et annet ord enn «sutre», men jeg synes altså dagens ordning er godt innafor det jeg synes er en god balanse mellom hensynet til amming og mors helse (det er rom for fullamming av anbefalt lengde og litt slækk deretter) og et godt likestillingstiltak (et som fungerer som bare juling!), og blir irritert av sånne krisemaksimerende «Tenk om babyen fortsatt fullammes ved åtte måneder og vi ikke har RÅD til å gå ned i 80 % inntekt for én person i familien!»-argumenter. Det er ikke dermed sagt at jeg synes at fordelingen bør bli så mye mer radikal enn det, jeg mener at standardløsningen bør være skeivdelt av biologiske grunner.

Igjen - jeg synes dagens ordning er helt grei. Det er videre kvotering som tas fra fellespotten jeg er motstander av.

Irma skrev:

Eller noe som heter at man ikke klarer å delegere, og gi fra seg ansvar. 🙂

Neida, jeg skal ikke være alt for kverulerende. Jeg føler bare ikke at regler rundt foreldrepermisjon kan ta hensyn til at enkelte ikke kan være fullstendig borte 12 uker fra jobb, kvinner som menn. Jeg tror også at i en del tilfeller så går dette med uunnværlighet mer på vilje til å gjøre noen tiltak enn hva som er teknisk gjennomførbart. Og vilje til å tape noen kroner. (Nei, da snakker jeg selvsagt ikke om folk som lever på sosialhjelpsnormen, noe jeg tror sjeldent gjelder de som mener å være helt uunnværlige på jobb.) Hva skjer når disse uunnværlige må på sykehus eller noe sånt? Er man garantert konkurs, da?

Ja, noen ganger er de garanterte konkurs da. Faktisk. Og da blir det konkurs. Sånn er livet. Men det burde jo være lov å få barn uten å gå konkurs selvom man har en livssituasjon som ikke håndterer lengre sykdom?

Er det best for babyen at feks. familiegården går konkurs, slik at far kan ta permisjon?

Jeg var der Irma er, men tre svangerskap som har vært tøffere og tøffere, tre hastekeisersnitt og tre veldig ulike barselperioder og ikke minst forskjellige babyer har fått meg til å havne på linje med Katta og Polyanna.

Det synes jeg er fint å høre, HV. Ikke at du har hatt det tøft, såklart, men at man innser at fordelingen det første året gjerne blir sånn fordi svangerskap, fødsel og barseltid er så forskjellig fra kvinne til kvinne, og at det er noe man bør ta hensyn til.

Jeg har også forandret mening, så jeg er på linje med Katta og Poly også. Til tross for at vi slet veldig den perioden mannen hadde perm, fordi utbetalingene aldri kom når de skulle fra NAV og sånn, men legger vi det økonomiske til side ser jeg hvor viktige disse ukene er for far.