1. Dream Scenario. Original filmide med Nicholas Cage som igjen demonstrerer hvor mye forskjellig han kan gjøre. Veldig underholdende, ganske grim, mange typer tatt på kornet, spesielt Cages sutrete, middelaldrende professor som er misfornøyd med hva verden er villig til å gi ham, og som omtrent ikke har et sympatisk bein i kroppen.
(«Why me? I don’t know. I’m special, I guess.») Den
sier kanskje ikke så mye om noen av de mange temaene de er innom, men det er litt gøy, da.
2. Slow Horses (sesong 1). Stramt regissert MI5-drama med tidvis hylende morsom sarkastisk dialog, særlig fra en aldeles strålende Gary Oldman som seriøst utbrent og usympatisk sjef.
(«Bringing you up to speed is like trying to explain Norway to a dog!») Grimt og spennende og underholdende og med gode skuespillere over det hele, og ryktene sier at de kommende sesongene er enda bedre, så vi gleder oss.
3. Menus Plaisirs – Les Troisgros. Fire timers dokumentar om en fransk restaurant som har hatt tre Michelin-stjerner i tre generasjoner. Ikke helt real-time; filmen følger riktigok kokketeamet gjennom en hel dag, fra handling om morgenen gjennom både lunsj og middag, men det er også klippet inn besøk hos flere av leverandørene deres, så man får litt innblikk i økologisk storfedrift, geitemelkproduksjon og ostemodning. Langsom film helt uten kommentarer eller fortellerstemme; mannen min skrev på Letterboxd at «The only acknowledgment of the presence of a camera that I noticed, were by some goats who realized that something out of the ordinary seemed to be happening». Den er sikkert mest interessant for folk som er interessert i matlaging og restaurantdrift - men det er vi jo mange som er, vet man etter årevis med
MasterChef og
Great British Bake-Off, for ikke å snakke om
The Bear! Jeg var dypt oppslukt og kjedet meg ikke et minutt.
4. The Holdovers. Julefilm med Paul Giamatti som gretten, usympatisk historielærer som jula 1970 er stuck med å passe på de av studentene hans som ikke skal reise hjem til jul. Det er en bittersøt film med mer vekt på bitter enn søt; de to hovedpersonene er dysfunksjonelle, deprimerte og traumatiserte, og det er ikke så veldig mye de egentlig kan gjøre med den situasjonen de er i.
(«I find the world a bitter and complicated place. And it seems to feel the same way about me.») Men de finner i alle fall en slags gjenklang hos hverandre, om ikke annet, og så gir det et litt annet blikk på egen ulykke å bli mer bevisst at folk rundt en ofte ikke har det så greit, de heller. Og så
er den jo en komedie, da, småtrist som den er, med både hjerte og empati i nikotingulnede omgivelser.
5. Slow Horses (sesong 2). Fremdeles både spennende og underholdende; serien er grim, men den tar ikke seg selv veldig høytidelig, og den har en veksling mellom spente superspiongreier og komisk inkompetanse som gir et snev av
Justified til det som ellers er en slags moderne variant av John le Carrés Smiley-historier. Gary Oldman er fortsatt fantastisk som Jackson Lamb, en lurvete, sarkastisk, traumatisert sjef helt uten hjerte av gull
(«Oh, anger already? Aren’t you supposed to go through denial first? What is it? Denial, anger, drinking? More drinking. There’s something else. I know acceptance comes in somewhere»), og Jack Lowden er dyktig, om enn ikke på Oldmans nivå, noe som passer veldig godt for dynamikken mellom rollefigurene. Kristin Scott Thomas glitrer som Lambs sjef/nemesis, og innimellom dukker Jonathan Pryce opp for å strø litt ekstra karisma over det hele.
6. Fargo (sesong 5). Strålende! Juno Temple (fra
Ted Lasso) bærer historien aldeles fantastisk som Dorothy, en blid og kjærlig kone og mor med både nerver og ryggrad av stål som blir konfrontert med gamle traumer og tidligere historie som hun har forsøkt å begrave. Hun viser seg å være tøffere og mer kompetent enn de aller fleste hun møter på, men er på ingen måte usårbar eller har superkrefter, noe som gjør historien enda mer overbevisende. Jon Hamm er fantastisk som personifiseringen av våpenglad, brutal, høyreekstrem maskulinitet; Joe Keery gjør, som i
Stranger Things, en utmerket jobb som en ung mann som gjerne skulle vært skikkelig tøff, men ikke er det; Jennifer Jason Leigh er frydefullt usympatisk som milliardærsvigermor fra helvete, og det kryr av andre nydelige bifigurer. Tematikken er tydeligere og mer åpenlyst politisk enn det som har vært tilfelle i tidligere sesonger, og det handler i stor grad om gjeld og skyld, og om hva som skjer når man ikke er i stand til å innfri, eller man ikke hadde noe valg da man pådro seg gjelden.
(«I know you don't think they're coming. Consequences. But they're almost here.») Skikkelig spennende, veldig underholdende og temmelig brutalt (og den verste brutaliteten er skremmende dagsaktuell, men blir håndtert med respekt både overfor publikum og dem som blir utsatt for den).
7. Poor Things. Vi så denne fantastiske filmen før jul, og vi tok en kinotur til, både for å se den uten teksting og for å ta med oss venner som vi mente også burde se den. Og den er like overdådig, både visuelt og historiemessig,
som jeg husket den, og både Emma Stone og kameraføringen er om mulig enda mer imponerende når man vet hva som skjer og kan følge mer med på mer subtile ting enn akkurat hva som foregår.
(«I’m a changeable feast, as are all of we.»)
8. Håndtering av udøde. I likhet med
Låt den rätte komma in er denne basert på en roman av John Ajvide Lindqvist, og igjen er det skandinavisk sosialrealisme og fremmedgjøring sett gjennom horrorsjangeren. Kanskje handler filmen like mye om sorg som om skrekk, og dessuten er detnoe sterkt her om døden og hvordan vi møter den, eller kanskje heller distanserer oss fra den. Vi har fjernet oss fra døden og forsøkt å gjøre den klinisk og symbolsk og organisert, enten det er via helsevesen eller religion, og jeg tror filmen i alle fall delvis handler om hvor begrenset og fremmedgjørende og kanskje også skadelig det kan være å ikke ta død og tap og sorg inn over seg. Samtidig kan det hende den handler om å bli konfrontert med det uhyggelige og destruktive i oss selv. Urovekkende, dypt trist og velspilt film med virkelig ubehagelige visuelle effekter.
9. Slow Horses (sesong 3). Denne serien blir bare bedre og bedre, og de siste fire episodene hadde vi heldigvis spart til en fredagskveld med god tid, for det var ikke aktuelt å ta noen pause! Nå må vi dermed vente til høsten før vi får vite mer om hvordan det går med Jackson Lamb
(«So, Sly. Now, that’s a terrible name. What’s it short for? Slime?») og River Cartwright og Diana Taverner
(«I don’t want excuses. I want you to never have happened.») og alle de andre mer eller mindre [in-]kompetente og [u-]pålitelige folkene både i Slough House og i MI5 generelt sett. Vurderer å rett og slett lese noen av bøkene i mellomtiden, men på den annen side vil jeg helst ikke få spoilet det hvis noen av teoriene våre blir be- eller avkreftet der.
10. Anatomy of a Fall. Vellaget og velspilt drama om en mordmistenkt kvinne, spilt av fabelaktige Sandra Hüller (som spilte fru Höss i gruoppvekkende
Zone of Interest). Hva skjedde egentlig den dagen mannen hennes døde? Husker den blinde sønnen deres riktig, og snakker han sant? Og hvordan føles det å få brettet ut alle de verste sidene ved ekteskapet sitt og alle sine egne private svakheter i en rettssak på et fremmed språk, foran publikum, journalister og sin egen tolvåring? Mer enn velfortjent Oscar-nominasjon til både filmen, Hüller og regissør Justine Triet.
11. Predator. Jeg hadde ikke sett denne ikoniske Schwarzenegger-filmen fra 1987 før, og jeg kan jo skjønne hvorfor den slo så godt an som den gjorde; den er stramt og spennende regissert, monsteret er flott laget, og Schwarzenegger er på sitt mest muskel-macho, samtidig som han er marginalt mindre usympatisk enn resten av gjengen sin, for ikke å snakke om den CIA-ansatte eks-kompisen som er mer enn bare litt shady.
(«We're a rescue team. Not assassins.»). De få «vittige» one-linerne han kommer med, faller derimot veldig flatt til jorden, og jeg lurer på om de virkelig ikke gjorde det den gangen også? Men så
veldig engasjerende synes jeg jo ikke det er. Kanskje det ligger en slags tanke bak å gjøre monsteret like posør-macho som menneskene det jakter på, men for meg ble hovedinntrykket mest at det ikke egentlig er noen her som har en interessant agenda, og at 80-tallsbrutalitet uten særlig kritisk eller ironisk distanse er noe tiden har gått litt fra.
12. The Princess Diaries. Fra det ene til det andre! Dette er også en ikonisk film, særlig for dem som var tenåringsjenter da den kom ut i 2001, og det er lett å se hvorfor. Historien om en alminnelig jente som oppdager at hun er en ekte prinsesse er vel ikke revolusjonerende nyskapende; make-overen som tydeligvis er påkrevet for at folk skal se at Anne Hathaway er vakker, er ikke så veldig overbevisende - og
det er, når sant skal sies, heller ikke ideen om at prinsesser er med på å endre verden til det bedre. Men det er jo veldig sjarmerende, da! Hathaway vet vi jo at er god, og hvem kan vel være en mer overbevisende moderne dronning enn Julie Andrews? (Og så satt jeg hele filmen og lurte på hvorfor søte Michael virket så kjent, og det er jo fordi han blir spilt av lillebroren til Jason Schwartzman!)
13. Oldboy. Veldig underholdende, voldelig, stilig og dramatisk film av Park Chan-wook – det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Tarantino var så begeistret for denne da den kom ut i 2013! Action, drama, neo-noir eller tragedie; det er mange ting man kan kalle den, og den
er jo alt dette, men glimtvis er den også hylende morsom. Jeg satt en drøy halvtime og tenkte at dette ligner da på mange vis på
Greven av Monte Cristo, og plutselig sa en av karakterene også det, så det var tydeligvis ikke noen tilfeldighet. Filmen er en hevnhistorie på mer enn én måte; den er basert på en manga, og den minner dessuten på flere måter om en gresk tragedie. Mye blod er det også. Men først og fremst er det en ekstremt vellaget og ekstremt underholdende film, noe vi jo forventet etter å blant annet ha sett
Decision to Leave,
Thirst og
The Handmaiden av samme regissør. Vi fikk straks lyst til å se mer han har laget, og satte blant annet Le Carre-adaptasjonen hans,
The Little Drummer Girl, på må se-listen.
14. Makta. Fantastisk NRK-serie som har overrasket og imponert fra uke til uke. Hvem skulle trodd at norsk politikk på 1970-tallet skulle kunne bli til en av de beste norske TV-seriene i nyere tid? Vi har frydet oss over infam satire, ledd høyt av absurde hendelser (og blitt sjokkert over at det meste av det faktisk er historisk!), latt oss røre av genuin idealisme, blitt imponert over skuespillprestasjoner og ikke minst latt oss begeistre over nyskapende og variert historiefortelling og utnyttelse av TV-mediet. En sjeldent vellykket blanding av ulike sjangre og ulike måter å fortelle historie på, og en overraskende siste episode som jeg synes avsluttet fortellingen (og satte i gang 80-tallet) på en imponerende god måte.
15. All Of Us Strangers. Andrew Scott er en av de aller beste sceneskuespillerne jeg har sett; han er riktignok også strålende karismatisk i de film- og TV-rollene jeg har sett ham i, men dette er den første filmrollen der jeg har sett ham virkelig ta ut hele spennet sitt. Paul Mescal er også et virkelig funn. Nydelig, rørende, hudløst og vondt om ensomhet og sorg og kjærlighet og intimitet, og om behovet for aksept og ønsket om å få, eller gi, en sjanse til. Og om muligheten for nærhet og tilhørighet i en verden befolket av fremmede. (Dessuten med et soundtrack fra min egen ungdom.
I'll protect you from the hooded claw, keep the vampires from your door …)
16. True Detective: Night Country. Den første sesongen med
True Detective blendet meg fullstendig med karismatiske og intense hovedrolleinnehavere, og selv om jeg vagt husker at sesongen sluttet litt skuffende, er det fremdeles samspillet mellom de to jeg sitter igjen med. Denne nyeste sesongen har
litt av det samme; de sentrale skuespillerne er aldeles fantastiske, rollefigurene er fengslende og gripende på ulike dysfunksjonelle vis, og jeg innså underveis at jeg egentlig ikke var så forferdelig investert i å få mysteriet løst, jeg var mest opptatt av personene. Sesongen rundet likevel av historien på en veldig tilfredsstillende måte, sett som kriminalmysterium. Men primært synes jeg dette var en intens historie fra noe som på mer enn én måte er randen av sivilisasjonen. Nær grensen av hvor man kan bo, nær grensen mellom virkelighet og drøm (eller psykose? eller faktiske spøkelser?), nær tidspunktet der mørket er på sitt dypeste og i ferd med å snu over til lysere tider.
(«It's a long fucking night. Even the dead get bored.») Jodie Foster og Kali Reis er begge fabelaktige; både de og resten av personene i serien er i stor grad skadeskutte, traumatiserte og dypt feilbarlige, og så å si alle befinner seg i denne lille byen i Alaska fordi de ikke egentlig har noe valg. Regissøren Issa López har tidligere laget horrorfilm, og det er det ikke vanskelig å se; mye av sesongen ligner mer på skrekkfilm enn kriminalhistorie. Solid!
17. Synchronic. Vi fant frem denne lavbudsjetts-scifi-filmen fordi vi har sett flere andre bra ting av Justin Benson og Aaron Moorhead i det siste. Filmen har Anthony Mackie og Jamie Dornan som kompiser og paramedic-kolleger, og de gjør begge en god jobb. Historien involverer tidsreiseproblematikk, alvorlig sykdom og designer drugs, men er til syvende og sist en overraskende
liten fortelling som er presist konstruert og gjør akkurat det den skal. Vellaget, tidvis rørende, men kanskje ikke så veldig minneverdig.
18. Past Lives. Aldeles nydelig film om koreanske barndomskjærester som mister kontakten når hennes familie emigrerer til Canada, og som tar opp kontakten igjen med mange års mellomrom. (Eller foregår historien bare i fantasien til personen som ser dem sammen i en bar i den første scenen i filmen?) Na Young skifter navn til Eleonora, forkortet til Nora, når hun flytter til Vesten, og gitt at hun ender opp som dramatiker, tror jeg ikkke navnevalget er tilfeldig; den aller mest kjente «kvinnen som går» i verdensdramatikken heter jo nettopp Nora.
(«I liked you for who you are, and who you are, is a person who leaves. But for him, you’re the person who stays.») Det er en tilsynelatende veldig enkel film, men den er så subtil og velspilt at den er en fryd å se. Den viser veldig elegant hvordan ganske små ting kan gjøre stor forskjell i et liv, og den illustrerer også hvor stor forskjell det kan være på den rollen man spiller i sitt eget liv og den man spiller i andres. Og så er den en bittersøt fantasi om sorgen over alle de livene man ikke lever, på grunn av tilfeldigheter eller valg. Velfortjent Oscar-nominasjon og imponerende regidebut.
19. Dune: Part Two. Visuelt overdådig, verdt å se på den beste kinoen man kan finne. Timothée Chalamet er ikke bare et vakkert ansikt, men overbeviser med karisma nok til at man kan tro på ham som nesten-magisk arveprins, og nok til at det er troverdig at kulten han ender opp i, ser ham som den messias-figuren de har ventet på. Solide skuespillere og, som nevnt, fantastiske landskaper og visuelle effekter (spesielt solariserings-effektene i gladiatorkampen!) gjør det spennende nok, og filmen bærer
nesten sin egen selvhøytidelighet. Men det letter veldig de uhyre få gangene det faktisk er noe å le av. Hadde det vært så vanskelig å gi oss flere?
20, 21, 22. The Hollow Crown: Richard II; Henry IV parts 1 and 2. Vi trengte forberedelse til å se
Henry IV på teateret i London, og denne BBC-produksjonen har vi egentlig hatt lyst til å se siden den kom for ti års tid siden. Den første delen starter med Ben Whishaw som en vakker, über-camp kong Richard som ser ut til å være mer opptatt av å iscenesette seg selv overfor de vakre, unge mennene han omgir seg med enn av å faktisk være konge, mens David Morrissey, Patrick Stewart og David Suchet (på et tidspunkt utbrøt mannen min «er
alle med i denne?») irriterer seg mer og mer og ender opp med å krone en noe motvillig Rory Kinnear til Henry IV i stedet. I de to neste stykkene, som foregår en del år senere og henger tett sammen, er det Jeremy Irons som spiller Henry IV, lunefull og småparanoid og veldig skuffet over kronprins Hal, som bare drikker og horer og fester sammen med en gjeng småkriminelle kompiser, ledet av den legendariske Falstaff. Hal spilles av Tom Hiddleston på sitt aller vakreste og mest sjarmerende (den skinnjakken!), og Simon Russel Beale fikk velfortjente priser for sin aldeles fantastiske, larger-than-life Falstaff. Veldig underholdende og tidvis rørende, og så er det jo alltid stas å se et Shakespearestykke for første gang og oppdage hvilke kjente sitater som kommer herfra. (Denne gangen var det følgende lille dialog, som jeg har sitert mange ganger uten å egentlig kjenne konteksten:
Glendower: I can call spirits from the vasty deep! Hotspur: Why, so can I, or so can any man. But will they come when you do call for them?)
23. River. Japansk film fra teamet som lagde den veldig underholdende lavbudsjettsfilmen
Beyond The Infinite Two Minutes for et par år siden, der en gjeng nerdete venner oppdager at overvåkningskameraet deres viser det som skal skje om to minutter, og hilarity ensues. I
River er det også snakk om tominutters tidsmanipulering; et lite gjestehus i Kyoto blir plutselig rammet av en tidsloop (eller
tay-mee roop), og både de ansatte og gjestene blir tvunget til å tenke over hva de egentlig driver med i livet sitt, samtidig som de forsøker å samarbeide om å finne ut hva som foregår og hvordan de kan få slutt på det. Overraskende rørende og menneskelig, samtidig som den er morsom og nødvendigvis noe heseblesende. («Det viste seg å være en
Doctor Who-episode!» sa jeg til mann og datter da rulletekstene kom, og de var ganske enige i den beskrivelsen. En
god Who-episode vil jeg også kalle det, og det er helt klart ment som en anbefaling.)
24. Ibelin. Historien om Mats Steen, som døde av muskeldystrofi da han var 25, og foreldrene hans, som ikke oppdaget før etter at han døde hvor mange venner han hadde og for et rikt og sosialt liv han hadde levd i WoW, har rørt veldig mange etter at den ble kjent. Filmen forteller overbevisende og gripende de to livshistoriene til Mats. Den ene handler om en gutt som vokser opp og blir mer og mer fysisk hjelpeløs, og som til slutt dør uten å ha fått utrettet så mye mer enn å sitte alene og isolert foran datamaskinen sin i mange timer om dagen de siste ti årene av livet sitt. Den andre handler om en sterk, vital mann i WoW-fantasyverdenen, og om hvordan han møter og blir kjent med en rekke mennesker og spiller en stor og viktig rolle for mange av dem gjennom en årrekke. Flere av Mats' onlinevenner er med i filmen, både som sine RL-selv og som avatarer. Og når familien til Mats kommer i kontakt med disse vennene og møter flere av dem i begravelsen, er det akkurat like gripende som man skulle tro.
Ibelin fungerer nok
aller best for dem som ikke allerede vet hvor nære og ekte nettrelasjoner kan være - folk som Mats' egne foreldre - og for dem tror jeg den kan være en virkelig nyttig og utviklende øyeåpner. Men filmen er rørende og ærlig nok også for dem av oss som kjenner mer til gamermiljøer og nettfellesskap. (Selv ble jeg nesten mest rørt over kvinnen som fikk hjelp av Mats til å få et bedre forhold til den autistiske sønnen sin gjennom gamingen.) Det er ikke verdens beste dokumentarfilm, men den er godt strukturert, og selve historien er så gripende at bare det å få den fortalt på denne måten egentlig holder.
25. Eternal Sunshine of the Spotless Mind. Jeg har hatt lyst til å vise Datteren denne filmen i årevis, og nå fikk vi omsider somlet oss til det. Den er like rørende som jeg husker den, og om den er
litt mindre, tja, komplisert? imponerende? enn jeg syntes for 20(!!) år siden, så er vel det litt fordi jeg har blitt eldre og sett mer film i mellomtiden, men kanskje enda mer fordi denne typen temaer har blitt tatt opp og behandlet i mange filmer som har kommet senere. (Datteren refererte for eksempel store deler av plottet fra
Arrival etter at filmen var slutt, fordi det er en god del beslektede temaer der.) Men det betyr ikke at filmen virker grunn eller
for enkel likevel. Det smertelig menneskelige i den er nydelig spilt av både Jim Carrey og Kate Winslet, og av Kirsten Dunst i en hjerteskjærende liten birolle (og hvem andre enn meg hadde glemt at det er
Mark Ruffalo som spiller hennes kollega/kjæreste?!). Gleden og kjærligheten vi opplever blir ikke kansellert av sorgen eller bitterheten som følger etter, og selv om vi
vet at noe kommer til å ta slutt, så må vi velge å begynne på det. Fordi det er det livet går ut på.
(-It's going to be gone soon. - I know. - What do we do? - Enjoy it.)
26. Drive-Away Dolls. Ethan Coen og kona Tricia Cooke hadde egentlig lyst til å kalle denne underholdende, pulpy, skeive kombinasjonen av road movie, heist movie, buddy movie og 80-talls sexkomedie for
Drive-Away Dykes, men det fikk de visst ikke lov til. Det er en temmelig tøysete film, men veldig sjarmerende, og det er gøy at det går an å lage en film med to lesbiske hovedpersoner (og
så mye sex) som bare er underholdende og ikke «tematiserer» skeivhet på noen som helst måte.
(They are all repressed in New England. That is why we are going the other way.)
27. Showing Up. Langsom film med strålende Michelle Williams som keramikkunstneren Lizzy. Hun sliter litt med både familie og sosialt liv, og med relasjonen til den mer utadvendte og mindre nevrotiske kunstneren Jo, som hun deler hus med. Men Lizzy har et solid og positivt forhold til sin egen kunst, og filmen beveger seg rundt de to og kunstskolen de begge er knyttet til og gir et varmende og positivt bilde av dem begge. Filmen er både morsom og rørende, og selv om den ikke er en like åpenbar crowd-pleaser som regissør Kelly Reichardts forrige film,
First Cow, er den vel verdt å se.
28. Crossing. En middelaldrende georgisk lærer krysser grensen til Tyrkia og reiser til Istanbul for å lete etter sin niese, som ble kastet ut hjemmefra en del år tidligere, da hun kom ut som trans. Hun tar med seg en ung gutt som kan både litt tyrkisk og engelsk, og sammen leter de etter den bortkomne niesen blant Istanbuls sexarbeidere. Rørende, gritty film som føles nesten som en dokumentar. Til tross for den ofte ganske triste og vonde historien gir den et hjertevarmt bilde av mennesker som alle prøver å hjelpe og gjøre sitt beste, selv om de alle sliter på ulikt vis med å få livet sitt til å henge sammen.
29. Challengers. Stilig, kul, elegant konstruert film om et trekantdrama med tre tennisspillere, der man tidvis er usikker på om tennisspillet er i stedet for å ha sex eller om de har sex i stedet for å spille tennis. Zendaya gnistrer som Tashi, den i flere betydninger sentrale spilleren, og de to kameratene/rivalene spilles veldig godt av Mike Faist og Josh O’Connor. Filmen hopper frem og tilbake i tid, men det er aldri uklart når noe skjer eller hvor de ulike personene er i livet sitt på ethvert tidspunkt. Luca Guadagnino har tidligere laget bl.a.
Call Me by Your Name og
Bones and All, og han er et imponerende grep om fortellerstruktur og både undertrykt og uttrykt seksualitet. Anbefales definitivt, enten man er interessert i tennis eller ikke.
30. Certain Women. Enda mer Kelly Reichardt. Veldig fin, ganske lavmælt film; egentlig tre novellefilmer som såvidt er vevd sammen ved at de foregår i samme univers, der man et par ganger kan se personer fra den ene historien i den andre. Triste, men ikke tragiske historier sentrert rundt kvinner som alle er litt fanget i en ikke helt tilfredsstillende hverdag, men som gjør forsøk på å endre på ting, og som heller ikke er udelt ulykkelige der de er. Laura Dern, Michelle Williams og Lily Gladstone er alle overbevisende, sammensatte og uttrykksfulle, og alltid strålende Kristen Stewart lyser opp i en liten, men viktig birolle. (Og Jared Harris er imponerende irriterende og ufordragelig, samtidig som man jo får sympati med ham for de helt genuine problemene han har.)
31. Love Lies Bleeding. Brutal, sexy, 80-talls-film med en ensom, lurvete, halvkriminell Kristen Stewart som havner i et et heftig og dysfunksjonelt forhold med en ung kvinnelig bodybuilder som er på haiketur til en konkurranse i Las Vegas. Veldig voldelig, temmelig amoralsk og definitivt underholdende, og med Ed Harris som omtrent 120 år gammel crime lord. Har sett filmen omtalt som både «romantic thriller» og «psycho-thriller»; begge deler kan vel på sitt vis stemme. Regissøren Rose Glass har tidligere laget
Saint Maud, som også er stilig, foruroligende og original, og vi skal helt klart følge med på hva mer hun gjør fremover.
32. Fallout (sesong 1). Jeg ser med begeistring det aller meste som har Walton Goggins (fra
Justified) på rollelista, og denne serien har dessuten Ella Purnell (som er veldig kul i
Yellowjackets) og Kyle McLachlan (fra
Twin Peaks), så det ligger allerede fra starten an til å bli TV-underholdning fra øverste hylle. (Zach Cherry fra
Severance og Michael Emerson fra
Lost er med på å styrke følelsen av at vi prøver å trekke inn så mange kult-serier som mulig.) Og jeg var virkelig underholdt! Jeg har aldri spilt noen av spillene selv, men har plukket opp litt mytologi underveis, og serien virker som en utmerket adaptasjon av det karakteristiske ved spillene. Det er lett å trekke paralleller til
Last of Us, som også er basert på et dataspill som foregår i et postapokalyptisk Amerika med helt ekte monstre (og monstrøse mennesker), men selv om det er ganske brutalt, dette også, er det så pulpy og corny at det aldri føles
helt på alvor. (I alle fall nesten aldri.) Den gjennomførte 50-tallsestetikken (selv om atomkrigen slett ikke foregikk på 1950-tallet; det er bare at absolutt alt av kultur og design stagnerte på den tiden og holdt seg der i et par hundre år!) er med på å skape ironisk distanse, og den absurde kontrasten mellom all-American Lucy «Okey dokey!» MacLean og den på alle måter lovløse verdenen hun begir seg ut i skaper både komedie og drama. (Lucy er både sjarmerende og kompetent, men jeg liker i grunnen den mindre heroiske og langt mer misantropiske lillebroren hennes enda bedre.) Og Goggins’ legendariske sjarm holder sammen både de pre-apokalyptiske flashbackene og nåtidens actionsekvenser, som fort kunne blitt for dystre og robotaktige med mindre interessante skuespillere.
33. Hit Man. Noe tøysete premiss blir berget og vel så det av en ekstremt sjarmerende hovedrolleinnehaver og et veldig vittig manuskript. Den sympatiske, nerdete filosofiprofessoren Gary har ekstrajobb med å lage avlyttingsutstyr for politiet, og en dag må han plutselig hoppe inn som undercover-agent for å late som han er leiemorder og få opptak av en potensiell kunde som bestiller et «hit» fra ham. Gary viser seg til alles overraskelse å være kjempeflink i denne jobben, og går inn for den med liv og lyst (og et utall fantastiske forkledninger!), inntil han en dag treffer en veldig tiltrekkende dame som blir sjarmert av hans oppdiktede hit man. Historien er faktisk inspirert av en ekte person, og filmen er strålende underholdende (og tidvis underholdende amoralsk). Anbefales!
34. The Scent of Green Papaya. Vietnamesisk film fra 1993; nydelig film og gripende portrett av en jente (og etter hvert ung kvinne) som lever noe man kunne kalle et veldig enkelt og begrenset liv, men som evner å oppleve og glede seg over alt hun har rundt seg. Nesten en stumfilm, særlig i den andre delen av filmen.
35. Jennifer’s Body. Blodig satire om to tenåringsjenter og et veldig ulike og dysfunksjonelt vennskap. Premisset med en ond cheerleader gjør at den minner om f.eks.
Heathers, men jeg synes ikke den er like vellykket. Det kan tenkes det i utgangspunktet var en del tanker her om hvordan samfunnet ser på kvinnekroppen, hvordan unge jenter kan utnyttes av skruppelløse menn (og hvordan kroppsfokuset kan styre og tvinge dem), men i så fall har mye av dette forsvunnet underveis. Amanda Seyfried er veldig overbevisende som (i utgangspunktet) sympatiske, smånerdete Anita, og det er flere andre underholdende og sjarmerende skuespillere, men jeg var ikke så begeistret for filmen som helhet.
36. Perfect Days. Nesten meditativt stillferdig film om et nesten meditativt stillferdig liv. Taus, men uttrykksfull hovedperson som virker tilfreds, nesten lykkelig med sitt enkle liv og nesten identiske dager. Han har åpenbart stor glede av både å gjøre dovaskerjobben sin grundig og av de daglige opplevelsene med plantene sine, musikken han spiller i bilen sin (elsket soundtracket!), treet han spiser lunsj under (og tar bilde av) hver dag og boklesingen hver kveld før han sovner. I løpet av filmen blir rutinene hans forstyrret av folk som på ulikt vis bryter inn, og som han må (eller velger å) engasjere seg i, og dette er nok frustrerende, men også noe han greier å åpne seg for og også sette pris på. Det er uklart om disse forstyrrelsene fører til endring i det rutinepregede livet hans eller om det bare er noe som vil gå over, men det er i alle fall med på å gi oss (og kanskje ham selv) mer innsikt i hvem han er og i hvorfor livet hans nå er som det er. Nydelig film er det i alle fall.
37. One From the Heart. Jeg har alltid elsket Tom Waits, og dette soundtracket har jeg spilt nesten i stykker, så jeg kan hver linje utenat. Men jeg har aldri før sett filmen til Coppola. Og jeg kan ikke si den tilførte så veldig mye! Den er fremmedartet stilig; filmet helt på soundstage, noe som gir en veldig uvirkelig look som passer godt til å forestille et ikke helt ekte Las Vegas. Så rent visuelt likte jeg den, og de delene som egentlig bare var en litt lang og påkostet musikkvideo, var jo morsomme. Men den mannlige hovedpersonen var så tvers gjennom usympatisk og usjarmerende at det var umulig å være investert i den sentrale kjærlighetshistorien. (Den kvinnelige hovedpersonen er ikke akkurat perfekt, hun heller, men hun er i det minste ganske hyggelig innimellom.) Mannen min minnet meg om at filmen er fra 1981, men jeg fastholder at selv i 1981 burde man kunne forvente
noen positive trekk hos en mann. (Han var ikke egentlig uenig.) Jeg likte Nastasja Kinski og Raul Julia som idealiserte love interests for hovedpersonene, men ble bare sur da jeg skjønte hva den nydelige avslutningssangen skulle brukes til.
(I'm so sorry that I broke your heart; please don't leave my side. Take me home, you silly boy, cause I'm still in love with you …)
38. Furiosa. Vi
trengte jo ikke egentlig en prequel til fabelaktige
Fury Road, fremholdt jeg etter kinoen; vi hadde da fått akkurat passe mye backstory allerede? Men dette ser stilig ut, det også, for all del. Og jeg har absolutt aldri noe mot å se Anya Taylor-Joy. Og jeg ble dessuten riktig imponert over veldig unge Alyla Browne, som både var intenst uttrykksfull og ekstremt lik Taylor-Joy. Morsomt også å se Chris Hemsworth spille en så usympatisk person, han så ut som han koste seg ordentlig. Det er ikke noe feil med filmen, og den ser flott ut og gir både en troverdig historie og en troverdig grunn til at Furiosa ender opp med å jobbe for Immortan Joe (han er like ond som alle de andre, men han er i det minste kompetent!). Det hele er bare kanskje litt unødvendig? Men liker man historien (og Anya Taylor-Joy), så er jo filmen verdt å se på et stort lerret.
39. Ripley (1 sesong). Fantastisk vakkert filmet, man kunne virkelig rammet inn omtrent hver frame av serien og hengt den på veggen! Nydelig svart/hvitt, nydelige italienske byer, nydelige mennesker og stilige klær. Andrew Scott er isnende overbevisende som en av tidenes huleste «skurker», med overfladisk sjarm som skrubbes av i flekker, med åpenbar intelligens og kompetanse, men med veldig uklare beveggrunner. Vet han selv hva han vil? Vet han selv hvem han er? Han er
nesten den typen kriminell man heier litt på fordi han er så dyktig, men så er han ikke helt det likevel. Det er ubehagelig å se på hvordan han holder smilet
litt for lenge, eller hvordan det tar akkurat
litt for lang tid før han reagerer på det som skjer, men det er også veldig imponerende og underholdende å nyte det virtuose skuespillet. Og selv om de andre personene forsvinner litt i skyggen av Scott (og Ripley selv knapt ser dem som ekte mennesker), så er det dyktige folk over det hele.
40. The Sympathizer (1 sesong). Veldig interessant og underholdende serie satt mot slutten av Vietnamkrigen, basert på en bok av en vietnamesisk forfatter, regissert av koreanske Park Chan-wook. Svart komedie og satire; hovedpersonen er en kommunistisk spion i den sørvietnamesiske hæren, og historien er fortalt, veldig subjektivt og ikke alltid pålitelig, i flashbacks fra ham. Et av de aller morsomste grepene serien gjør er å ha Robert Downey Jr. i de fleste større amerikanske rollene (og dermed snu på hodet den klassiske «de ser like ut alle sammen»); han gjør en strålende jobb med å parodiere fire amerikanske alpha-male-klisjeer. Hoa Xuande spiller hovedrollen; vi får aldri noe annet navn på ham enn «Captain», og dette er bare ett illustrerende eksempel på at han ikke er sikker på hvem han er. I Vietnam er han outsider fordi han er halvt fransk og fordi han har blitt nesten akklimatisert amerikaner; i USA er han aldri annet enn asiat. For kommunistene er han en spion de holder på stadig lengre avstand, og for generalen han jobber for er han en tiltrodd høyre hånd som forventes å gjøre akkurat det han blir bedt om. Lojaliteten hans er etter hvert like fragmentert som identiteten, og det er ofte uklart om han gjør det han gjør fordi han må, fordi han vil eller for å unngå å bli mistenkt. Serien starter som lettere og morsommere enn den avslutter, men den er fascinerende hele veien gjennom.
41. La Chimera. Vårens siste Troll i Eske var denne fantastiske italienske filmen med britiske Josh O'Connor (fra
Challengers) i sentrum. Nydelig kompleks uten å være vanskelig, med et stort persongalleri som blir tegnet tydelig med få og effektive grep, og masse backstory helt uten eksposisjon. På mange måter en neorealistisk film, men uten undertonen av elendighet; snarere er det glimt av en nesten Fellinisk overdådighet i fortellingen. Isabella Rosselini er praktfull som matriarken Flora med et kobbel av pratsomme, voksne døtre, og Carol Duarte er veldig fin som hennes uttrykksfulle (om enn tonedøve) sangelev/tjenestepike Italia med sterke meninger og opptil flere hemmeligheter, men Josh O'Connor er virkelig strålende som Arthur, som på så mange måter ikke passer inn der han er. Som engelskmann i Toscana; som mystisk-magisk arkeolog i en gjeng jordnære(!) gravrøvere; som mann i Floras kvinnefylte familie; som levende på leting i de dødes rike. Etter
Challengers har nok mye av verden oppdaget denne skuespilleren, men her ser man virkelig potensialet hans på en helt annen måte. (Jeg ble veldig glad da jeg leste at både han og Andrew Scott skal være med i neste
Knives Out-film!)
42. Shetland (sesong 1). «Å, skal dere til Shetland?» spør folk. «Er det fordi dere har sett serien?» Nei, det er det ikke, men vi fant ut at kanskje vi skulle ta en kikk, siden vi skal den veien om en drøy måned. Og sesong 1 er bare to episoder, så det var jo fort gjort! Krim er ikke noe jeg alltid blir så engasjert i, men dette var jo ganske bra, om ikke akkurat løsningen var superoverraskende. Artig hvordan landskapet (med mange øyer og ferger, spredt befolkning og dårlig mobildekning) tvinger etterforskningen ned i et gammeldags tempo, og jeg likte folkene og lokalsamfunnet og hvordan Shetland er som et helt land i miniatyr. Kan godt hende vi ser mer.
43. Derry Girls (sesong 1). Supersjarmerende og vittig serie om små og store viderverdigheter og konflikter blant selvopptatte, kortsynte nordirske tenåringer (og voksne!) tidlig på 90-tallet. Fullstendig usentimentalt og veldig morsomt. Elsker sarkastiske Sister Michael!
44. The Truman Show. Vi så denne da den var ny og har tenkt i årevis på å se den sammen med Datteren, og nå fikk vi omsider somlet oss til det. Og den har holdt seg virkelig overraskende godt, med tanke på hvor gammel den er og hvor mye som har skjedd på realityTV- og SoMe-området siden den gangen. Jeg lurer riktignok på om vi burde se
Dum&Dummere eller noe sånt snart, for å gi Datteren en mer realistisk forståelse av hvem Jim Carrey er!
Men han er jo en ordentlig god skuespiller, og han gjør seg veldig godt her, som en forbausende ekte person midt i en veldig uekte verden. Ed Harris er flott som nesten parodisk selvviktige showrunner Christof
(«Cue the sun.»), og så var det gøy å se hvor mange av de andre skuespillerne som var blitt stjerner siden sist. Noah Emmerich og Paul Giamatti, for eksempel.
45. Dogtooth. En tidlig, greskspråklig film fra
Poor Things-regissør Yorgos Lanthimos som satte en ordentlig støkk i oss med hvor ubehagelig den er. Det har riktignok vært litt ubehag her og der i andre av filmene hans også, men den underlige uvirkelighetsfølelsen i f.eks.
The Lobster og
The Favourite er ingenting mot ick-nivået i denne særdeles merkverdige familien. Tre unge voksne søsken er vokst opp under total isolasjon fra omverdenen og har aldri vært utenfor eiendommen, og for alle foreldre som lurer på hvor grensen går mellom et ønske om å beskytte barna sine og et ønske om å kontrollere barna sine: den går
lenge før det som beskrives her. Det er mange morsomme scener og absurde situasjoner, og flere plutselig sjokkerende scener, og altså en gjennomsyrende og stadig økende ubehagsfølelse.
46. Lost In Translation. Jeg absolutt elsket denne filmen da den var ny (for over 20 år siden!!) og har hatt lyst til å vise den til Datteren i årevis. Og det var et hjertelig gjensyn. Den åpner enda langsommere og tommere enn jeg husker den, og relasjonen mellom de to hovedpersonene utvikler seg tilsvarende raskere enn den gjorde i minnet mitt. Kanskje har blikket mitt endret seg litt, og kanskje er det bare det å kjenne historien fra før som gjorde at jeg sterkere opplevde ubehaget eller usikkerheten i hva slags relasjon det egentlig er snakk om. Det er i alle fall tydeligere for meg hvordan Bob flørter-men-ikke med 30 år yngre Charlotte, og tydeligere at han holder seg tilbake fra å være mer pågående eller å forsøke å dra den åpenbare nærheten mellom dem over i seksuell retning. Men filmen er like rørende som før, og det er fremdeles stort å få være med på å dele de to deprimerte og ensomme hovedpersonenes glede over å oppleve genuin menneskelig kontakt og forståelse, som man får følelsen av at ingen av dem har hatt på veldig lenge.
(«Let's never come here again because it would never be as much fun.») At man ikke forstår japansk er nå én ting, men at man ikke kan ha en samtale med den man er gift med uten å bli feiltolket, det er noe annet. Og det er også klart at filmen ikke
handler om å være i et land der man ikke kan kommunisere med noen; omgivelsene gjør det bare enda tydeligere hvor isolert og ensomme både Charlotte og Bob allerede er.
47. Saltburn. Sosial outsider begynner på Oxford som scholarship-student og blir dypt fascinert og oppslukt av en av de styrtrike medstudentene sine, som tar ham under sine vinger og introduserer ham for livet i og blant overklassen. Den historien har vi hørt flere ganger før. Men vent litt: Dette er ikke den historien. Snarere er det en historie
om denne typen historier (og om vårt, altså publikums, fascinasjon med overklassen og store herregårder og kostymedrama). Hvem
er egentlig Oliver? Hva
er egentlig forholdet hans til Felix? Og er det
noen i denne filmen som har et normalt bein i kroppen? Barry Keoghan er i hver eneste scene og gjør en aldeles fantastisk innsats, og filmen både underholder og sjokkerer. Rosamund Pike er strålende som Felix' selvsentrerte og mer enn halvsprø mor, og Richard E. Grant er en sann svir som faren. (Og ekkoene av Ripley og Brideshead er tydelige nok, men jeg tror ikke den er ment å være en oppdatert versjon av noen av delene.)
48. I Saw the TV Glow. Vi visste nesten ingenting om denne, men hadde en vag idé om at det var en horrorfilm med PG-13-rating, så kanskje ganske lettbent. Det er den
ikke. Den er ikkke skummel (selv om man kanskje kan si at det er en horrorfilm inni der et sted); den er derimot en desperat trist film med en ekstremt mistilpass tenåring som finner vennskap gjennom sitt intense forhold til en underlig TV-serie (som har mye til felles med
Buffy), og det er absolutt noe her om hvor viktig fandom kan være for skeive og nevrodivergente tenåringer, og for andre som ikke passer inn. Og filmen som helhet kan antagelig tolkes på flere måter. Men primært tror jeg den er en rystende trist fabel om å vokse opp som hemmelig trans, om hvor ødeleggende og isolerende det er å tvinge seg selv til å spille rollen som noe annet enn den man egentlig er, og hvor lammende skremmende ideen om transisjon kan være. Underlig film, men veldig god. Og et aldeles fantastisk soundtrack som jeg allerede har hørt mye på.
49. Kinds of Kindness. Førpremiere på den nyeste filmen til Yorgos Lanthimos; mange i publikum så kanskje for seg at de skulle få noe som lignet på publikums- (og Oscar-)favoritten
Poor Things. Men her er han i mye større grad tilbake i
Dogtooth-territorium, og
abrasive er et godt ord her også. Filmen består egentlig av tre timelange kortfilmer med de samme skuespillerne, men der hver har sitt helt eget persongalleri og sin egen handling. Den er tidvis fysisk brutal og veldig ofte emosjonelt brutal; den er ukomfortabel og merkelig, og den overskrider flere ganger grensen for det realistiske. Emma Stone har sentrale roller i alle tre, med Jesse Plemons i den sentrale mannlige rollen og Willem Dafoe som en form for autoritetsfigur. Tematikken jeg leste ut av den er kontrollbehov, sjalusi og angst for å bli avvist eller sveket, og videre behovet for intimitet og tilhørighet, og hva folk er villige til å gjøre for å få det. Og alt dette er tydelig, tidvis ekstremt, fysisk/kroppslig i stedet for mentalt eller emosjonelt. At en person krever av sin partner at hun skal gi opp deler av seg selv for å bevise sin kjærlighet er ikke en ny idé hverken på film eller i virkeligheten; at det skjer så direkte som her er ikke vanlig! Og hvorfor ønsker noen å gi opp kontrollen over sitt eget liv? Enten det nå er til en viljesterk partner eller en sprø kult? (Det var morsomt å spekulere på vei hjem hva tittelen egentlig refererer til. Det er ikke mye av det jeg typisk ville kalle
snillhet i filmen, men samtidig er det mange som utfører handlinger for andres skyld, så en eller annen form for uselviskhet finner man helt klart i alle de tre historiene.) Jeg tror nok denne filmen vil stryke ganske mange mot hårene, men jeg ble fascinert av den selv.
50. The Vampire Lovers. Veldig lesbisk vampyrfilm fra 1970. Uklart hvor mye vi egentlig var ment å sympatisere med de moralsk forargede fedrene og de andre mennene som på inkompetent vis forsøker å bekjempe den sensuelle og forføreriske Marcilla/Mircalla/Carmilla, som trollbinder den ene unge, uskyldige ungjenta etter den andre? Filmen er basert på Sheridan Le Fanus
Carmilla fra 1872; jeg er nesten fristet til å lese den for å se hvor tydelig den lesbiske tematikken kan tenkes å være der.
51. Maxxxine. Den tredje filmen i Ti Wests horrortrilogi (de to første var
X og
Pearl) er kanskje litt mindre original og underholdende enn de to første; det
er ikke lett å lage en god avslutning, og når trådene jo skal samles på et vis, så er det kanskje ikke så rart at det hele blir mindre overraskende. Og så er jo filmen til dels en pastisj, føler jeg; den er mer et eksempel på sjangerkonvensjoner og bruk av dem enn den er ment å være genuint skummel. Mia Goth er fantastisk, da, som hun har vært i alle tre (
«I Will Not Accept a Life I Do Not Deserve»), og «den minst underholdende av tre veldig underholdende filmer» er egentlig ikke så ille.
52. Deadpool & Wolverine. «Den minst underholdende av tre veldig underholdende filmer» kunne jeg kanskje sagt om denne også.
Det er jo ikke en
god film, men det later den på ingen måte som om den prøver å være heller. Ryan Reynolds har åpenbart levd hele livet sitt som forberedelse til å spille Deadpool, jeg elsker jo Hugh Jackmans Wolverine, og de to sammen er veldig sjarmerende. Primært er dette en haug med in-jokes og teite ordspill og veldig upassende kommentarer (
«They call me the Merc with a Mouth. Not Timmy the Truth-Telling Blowjob Queen of Saskatoon») og one-liners (
«IT WAS AN EDUCATED WISH!!»). Vi lo.
53. Le Samouraï. For å markere Alain Delons bortgang, satte vi på denne überstilige neo noir-filmen fra 1967. Delon spiller leiemorderen Jeff, en mann som er (forståelig) forfengelig nok til å gå i ekstremt gjenkjennelig trenchcoat og hatt, selv når han er på jobb og det kanskje egentlig hadde vært lurere om
ikke alle la merke til ham og hvor kjekk han er. Filmen er en ren stilstudie helt uten substans (man får egentlig aldri vite noe som helst om noen av personene), men Delon er jo pen nok til at det er stas å bare sitte og se på ham. Det er veldig lett å tenke at den er tvers gjennom klisjépreget fordi den åpenbart har hatt stor påvirkning på mange senere filmer. (Finchers
The Killer fra i fjor, for eksempel. Der har jeg ikke bare følelsen av at regissøren har sett
Le Samouraï mange ganger; jeg tror
hovedpersonen også har det!)
54. Longlegs. Ser at denne omtales som en veldig skummel horrorfilm; det er mulig jeg bare ikke helt
virker som horrorpublikum, for jeg ble ikke skremt på en flekk. Handlingsmessig er den veldig tilbake i Satanic Panic-perioden på 1980-/90-tallet, og satanisme har liksom aldri virket særlig skremmende på meg! Men Nicholas Cage er passe hysterisk unsettling, og alle scenene med ham i er effektive og forstyrrende. Videre er filmen på mange måter veldig godt og snedig laget, med underlig klipping og zooming og litt rare utsnitt som er med på å understreke det marerittaktige og forsterke følelsen av at vår kanskje-synske hovedperson, FBI-agenten Lee Harker (veldig godt spilt av Maika Monroe fra
It Follows!) har glemt eller undertrykt vesentlige deler av sin egen historie. Som sagt, stilig på mange måter, men jeg klarte ikke å bli så veldig engasjert i løsningen på mysteriet.
55. Hundreds of Beavers. Veldig tøysete film som fremstår som en krysning mellom stumfilmer fra Buster Keaton-æraen og klassisk Tom&Jerry-animasjon. Det burde ikke fungert i mer enn et drøyt kvarter, og det er helt utrolig at det er så morsomt som det er. Det er ikke så fryktelig mye av en «handling», men hovedpersonen er en slags pelsjeger som prøver å overliste og ta livet av overkompetente bevere og andre dyr. Ekstremt enkle effekter (alle dyrene er for eksempel mennesker i lodne drakter), og måten det hele eskalerer på gjør at man bare må gi seg over til det hele etter hvert.
56. The Bear (sesong 3). Jeg er fremdeles veldig glad i denne serien og i personene i den, men som sesong synes jeg ikke dette fungerte helt. Litt for fragmentert, litt for mange ting som henger i luften og ikke ble avsluttet, og rett og slett litt for lite Carmy, tror jeg. Men sesong 4 ble visst spilt inn samtidig og skal forhåpentligvis komme om ikke altfor lenge, så jeg har valgt å tenke på dette som en halvsesong og vente med vurderingen min til den neste er slutt.
57. Election. Småsvart komedie fra 1999 med Matthew Broderick som lærer og Reese Witherspoon som over-achieving elev som vil bli elevrådsleder. Underholdende usympatiske voksenpersoner tvers gjennom (morsomt å se Broderick, som pleier å være så søt, være så selvopptatt og sleazy!) og en rimelig vellykket satire. Ikke vanskelig å skjønne at Witherspoon ble bedt om å spille en litt lignende, men mye hyggeligere hovedperson i
Legally Blonde et par år senere.
58. Drømmer. Veldig vellykket norsk Troll i Eske-film av Dag Johan Haugerud, om en tenåring som blir forelsket i læreren sin, og om relasjonen hennes til sine nærmeste (og deres til hverandre). Morsom og overbevisende; tatt-på-kornet selvopptatthet hos både moren og bestemoren (spilt av henholdsvis Ane Dahl Torp og Anne Marit Jakobsen), som likevel er genuint glade i både hverandre og i tenåringen Johanne, spilt helt fantastisk av en strålende Ella Øverbye. Den forrige Haugerud-filmen vi så var
Barn, som jeg egentlig likte veldig godt, men som var for lang og hadde for mange delhistorier; i
Drømmer har han holdt seg til bare noen få personer, og resultatet er virkelig bra. (Øverbye overbeviste forresten i den også, husker jeg.)
59. Blink Twice. Brutal og intelligent thriller-satire med Channing Tatum som sjarmerende milliardær. Solid skrudd sammen historie, smart og grim og ofte morsom. Veldig stilig, og overbevisende skuespillere. Nevnte jeg brutal? Den er brutal.
60. Sex. Den første filmen i Haugerud-trilogien som
Drømmer er den andre av; denne er ikke fullt så god, men det er veldig mye å like her. Særlig ser vi igjen at Jan Gunnar Røise er en skikkelig god skuespiller. Tematikken (som, ikke overraskende, i stor grad er sex; hva det betyr for ulike mennesker og hvordan det påvirker folks forhold til hverandre) er overbevisende og tidvis tankevekkende presentert gjennom samtaler som føles ekte, og det er godt gjort at jeg aldri syntes noen av scenene ble pinlige! Fin fremstilling av nært vennskap mellom to sympatisk fremstilte menn, og også av to litt ulike kjærlighetsforhold.
61. Doctor Who (sesong 1?? serie 14? hva det nå er). Det er forsåvidt greit å ha Russell T. Davies tilbake etter noen ganske mislykkede sesonger, men det føles likevel ikke helt som om vi er tilbake der vi burde være. Ncuti Gatwa som Doktoren er riktignok så karismatisk at det nesten ikke skulle vært lov, og forholdet hans til Ruby er overbevisende solid og sjarmerende, men med noen få unntak er det ikke så
veldig engasjerende. Jeg likte Jonathan Groff som Rogue, da! Og
73 Yards var ordentlig chilling, og
Dot and Bubble er uvanlig krass satire med en genuint usympatisk hovedperson, noe
Doctor Who sjelden tar sjansen på. Vi skal nok gi neste sesong en sjanse også.
62. Megalopolis. Francis Ford Coppola er en merkelig regissør; han har laget noen fantastisk flotte filmer og noen temmelig dårlige, og det virker som om han har en slags indre driv til å gjøre noe storslagent. Og hvis dette er hans endelige forsøk, så er det særdeles mislykket. Det er flotte skuespillere her, og det er noen få anslag til ett eller annet, men det er usammenhengende og ufokusert, visuelt ser mye av det ut som billig KI, og jeg har ikke noe mot å bruke Shakespearemonologer eller alludere til Romerriket for å prøve å si noe høytflyvende om Amerika eller menneskelig eksistens, men da må man jo faktisk
si noe! Og i 2024 mener jeg det er utilgivelig å ha en kvinnelig hovedperson hvis
eneste oppgave er å inspirere kjæresten sin til storhet og faren sin til å vise et snev av menneskelighet. I tillegg er den kjedelig. Det er virkelig sjelden jeg liker en film
så dårlig. (Men vi har hatt noen underholdende timer i etterkant med å diskutere hva som er feil med den, da!)
63. The Substance. Fantastisk underholdende body horror om Hollywoods kroppspress og besettelse med ungdom, om kvinners angst for å bli eldre, om hvor ødeleggende overfladisk berømmelse er, om kroppsdysfori og misogyni og hva det kan gjøre folk villige til å gjøre med seg selv. Den er
grim, altså, men også morsom. Demi Moore er et praktfullt valg til hovedrollen, og gliset til Dennis Quais har aldri vært mer sleazy og mindre sjarmerende.
64. Slow Horses (sesong 4). En brutal sesong, og kanskje mindre morsom enn de foregående tre (sikkert delvis fordi
Vis spoiler
River og Jackson Lamb ikke har noen scener sammen før helt til slutt
), dessuten på mange måter tristere enn før.
Vis spoiler
Demens er tragisk, og Jonathan Pryce spiller det hjerteskjærende overbevisende; i tillegg er det dramatisk sett et spennende valg å la en etterretningstopp bli dement
. Men underholdende er det definitivt fremdeles. Og den nye MI6-sjefen bidrar med en del sårt tiltrengt comic relief.
65. Invasion of the Body Snatchers. Klassisk horror fra 1978 med en veldig sympatisk og sjarmerende Donald Sutherland i hovedrollen sammen med Brooke Adams. Monstrene de kjemper mot, endrer folk rundt dem fra alminnelige, rotete, komplekse mennesker til generisk velkledde konformister, og filmen kan, fra vårt ståsted, lett sees som hippietidens advarsel mot jappe-80-tallet, som var like om hjørnet. Oppleves egentlig mer som en politisk/sosial fabel enn som en horror, synes jeg.
66. I Saw The TV Glow. Like gripende og vellaget og underlig som sist vi så den. Har hørt veldig mye på soundtracket i mellomtiden, noe som gjorde konsertsekvensen enda bedre enn sist.
67. Green Room. Intens, brutal og klaustrofobisk om et pønkeband som roter seg inn i en gjeng (og et rom) de burde holdt seg langt unna. Patrick Stewart er griseskummel, salig Anton Yelchin er overbevisende både som vettskremt og smart, og filmen er veldig effektiv som klassisk «innesperret av monstre»-skrekkfilm, samtidig som vi oppdager at det er en annen historie her, som våre protagonister uforvarende har kræsjet inn i, og som er overbevisende, den også.
68. Anora. Sean Baker har tidligere laget blant annet
Tangerine og
The Florida Project; følsomme, usminkede filmer med mange morsomme scener om folk som lever i utkanten av, eller godt utenfor, de livene de fleste i salen kjenner til. Her forteller han om Anora, eller Ani, som hun helst vil kalles, som er stripper og danser og tidvis sexarbeider, og som hverken er stakkarslig eller traumatisert, men har et godt forhold til kollegene sine og jobben sin, og som fint greier å ta vare på seg selv. Hun treffer en veldig ung, styrtrik, sjarmerende russer som liker henne og er sjenerøs med pengene sine, og filmen utvikler seg derfra. Jeg vil ikke si noe om hvordan det går, så jeg holder meg til å si at filmen er fantastisk godt laget og har en del utrolig underholdende sekvenser, uten at den mister menneskeligheten eller den underliggende sårbarheten av syne.
69. The Devil's Backbone. Spøkelsesfilm av Guillermo del Toro fra 2001 om et spansk barnehjem mot slutten av den spanske borgerkrigen der verden er veldig nær ved å allerede ha gått under for de fleste allerede, og der det er mye som er både skumlere og farligere for barna enn spøkelser. Brutal og trist og nydelig laget; selv midt i krigsruiner skaper barna sin egen lille mytologi. Kan sees som en ganske streit liten spøkelseshistorie, eller som en allegori om denne krigen spesielt eller krig generelt; det er alltid barna og de fattige det går verst ut over.
70. One Cut of the Dead. Japansk film om en regissør som er besatt av å lage en overbevisende zombiefilm, men så blir innspillingen plutselig invadert av helt ekte zombier, og produksjonen går ikke helt som forventet. Veldig morsom, og verdt å se hele av, selv om man eventuelt ikke er så glad i zombier.
71. C'è ancora domani (There's Still Tomorrow). Fantastisk bra italiensk film som foregår i Roma i 1946. Den er i svart/hvitt og ligner mye på neorealistisk film fra samme periode, men innimellom bryter den med formen, ofte på en uventet morsom måte. Tematikken er alvorlig, til og med dyster, men det er også en veldig underholdende og til og med oppløftende film. Imponerende regidebut fra Paola Cortellesi, som også spiller hovedrollen, og man kan skjønne hvorfor dette ble fjorårets virkelig store kinosuksess i Italia (den spilte inn mer enn både
Barbie og
Oppenheimer!)
72. What We Do in the Shadows. Jeg elsket denne mockumentaren om vampyrer i Wellington da den kom ut for ti år siden, og den har overhodet ikke tapt seg. Rhys Darbys usannsynlige alfa-varulv er fremdeles min absolutte favoritt, med en lederstil som er gjenkjennelig fra
Flight of the Conchords og ble tilnærmet perfeksjonert i Our Flag Means Death. Werewolves, not swearwolves!
73. Perfect Blue. Anime fra 1997 om en tenåringsjente som går fra popstjerne til skuespiller; om stalking, forskrudde fans og farene ved berømmelse, og om utnyttelse av sårbare unge mennesker i en skruppelløs bransje. Spennende psykologisk thriller der man ofte lurer på hva som er i hodet til den litt skjøre hovedpersonen og hva som faktisk skjer.
74. Kneecap. Ekstremt underholdende mockumentary om hvordan Belfast-hiphopbandet Kneecap ble til. Veldig uærbødig og upassende, samtidig som den er overraskende genuint opptatt av det irske språket og hvor viktig språk er for unge menneskers identitet og mulighet til å uttrykke seg. Både bandmedlemmene, som spiller «seg selv», og de profesjonelle skuespillerne er overbevisende og ofte hylende morsomme.
75. But I'm A Cheerleader. Glitrende subversiv parodi samtidig som den er genuint sjarmerende. Ikke det minste rart at denne filmen ga Clea Duvall den posisjonen hun fremdeles har i det skeive miljøet!
76. Hundreds of Beavers. Vi ville vise denne til Datteren, og den var egentlig enda morsommere andre gang. Skjønner fortsatt ikke helt hvordan denne filmen fungerer i det hele tatt, men det gjør den altså.
77. Wallace & Gromit: Vengeance Most Fowl. Wallace og Gromit er tilbake! Ultraskurken fra
The Wrong Trousers er tilsynelatende trygt bak gitteret i dyreparken, og Wallace koser seg med å finne opp en AI-utstyrt hagegnom som kan gjøre nær sagt hva som helst.
(No job is too small!) Hva kan vel gå galt? Mange hylende morsomme scener; filmen er kanskje ikke
helt på høyden med den forrige, men på den annen side er det veldig få filmer som er det. Et hjertelig gjensyn med gamle favoritter!
