Tror du på spøkelser?

Jeg har bare lest HI. Svaret mitt er nei, sånn når du spør. Men så er det ganske mange rare ting som har skjedd i huset vårt og som ikke var enkelt å forklare. Jeg ble skikklig redd en gang, men de andre gangene har det gått greit. Det er ikke enkelt å skremme meg for å si det slik. Jeg har nattorientert mange ganger mitt ute i skogen.

Alt sluttet etter at jeg fikk nok og tok dit en dame som angivelig kunne få vekk slike ting. Men nei, jeg tror ikke på det. 😉

Polyanna skrev:

"Lyset" forklares veldig lett nevroligisk, gjør det ikke? Når oksygentilførselen stenges helt ut så skjer det noe med synssignalene til hjernen, med en velværefølelse, etc.

Ja. Det er mulig at dette lyset har en slik forklaring.

Velværefølelsen var for mitt vedkommende stor. Når den enorme smerten ga seg og jeg forstod at jeg kom til å dø, så var det med en opplevelse av at det var helt greit. Jeg var veldig rolig og tok farvel med den største styrke og selvfølgelighet. Dette på tross av at jeg var nybakt 5-barns mor og hadde mine to nyfødte babyer liggende rett ved meg.

Alt dette kom før lyset og en opplevelse av å se pappa.

Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg tror på menneskets fantasi.

Snart 8 år etter, Amor, og jeg får fortsatt frysninger over hele meg.

amor skrev:

Da dette skjedde møtte jeg min pappa igjen. Han døde i en dramatisk bilulykke da jeg var 11 år. Det var han som "møtte" meg. Han stod i et lys med et smil om munnen. Jeg var på vei mot han, men kom ikke helt frem. Før jeg var fremme, så vinket han til meg og snudde seg.

Lignende historier som denne har jeg hørt flere av.

Og jeg har en venninne som sier at om du drømmer noen som er død og vil ha deg med på noe - ikke gå med dem, snu deg og gå vekk. Hvordan man styrer slikt i drømme, vet jeg ikke helt men....

Divine skrev:

Jeg har aldri opplevd noe jeg kan definere som paranormalt (med unntak av noen skikkelig spooky sannferdige drømmer), så jeg har ingen "grunn til" å tro på spøkelser. Og egentlig så tror jeg ikke på spøkelser. Men samtidig så er det en liten del av meg som ikke avviser det helt. Det er ikke noe jeg liker å flagge, for jeg vil ikke bli definert som en som tror på spøkelser, for egentlig så GJØR jeg jo ikke det. Når barna mine har snakket om spøkelser, så har jeg sagt ganske hardnakket at det ikke finnes, for det er jo den læren jeg ønsker å formidle. Men læll ...

Så en del av meg er ganske nekete, må jeg innrømme.

Jeg tror jeg er litt nekete sammen med deg.

For lenge, lenge siden, omtrent femogtyve år, så døde min daværende "svigerfar". Jeg hadde bare møtt han en gang noen mndr tidligere, såvidt hilst på han. Og så hadde jeg og min tilkommende mann vært innom sykehus og "hilst på han", han lå bevisstløs etter et slag, før vi reiste til hans hjem og feiret jul. Én natt våknet jeg av at noen sto i døra til gutterommet og så på oss, men jeg rakk ikke å se hvem det var før døra ble lukket. Jeg vekket min tilkommende, men han hadde ikke merket noe. Noen timer senere var det blitt morgen, og da kom beskjeden om at "svigerfar" var død. På det tidspunktet da jeg våknet av noen i døra....

Men en slik historie er også vanlig, at den døde er innom og sier farvel før han drar....

Absolutt, både spøkelser - som i sitter igjen i enkelte hus, ikke har "gått over" osv., og ånder - som i død, men kommer innom på besøk, men bare hyggeligt! Men, jeg tror ikke ukritisk på alle levende mennesker.

-ea- skrev:

Og jeg har en venninne som sier at om du drømmer noen som er død og vil ha deg med på noe - ikke gå med dem, snu deg og gå vekk. Hvordan man styrer slikt i drømme, vet jeg ikke helt men....

Hvorfor ikke, egentlig? Jeg er ærlig nysgjerrig.
Jeg drømmer stadig om oldemor, som har vært død i ti år nå, og hun skal ha meg med på ting. Stort sett urkjedelige, politiske møter. Jeg går villig med hver eneste gang.

Siden jeg har bodd i bolig med spøkelse, så er jeg nesten nødt til å tro på det, ja.

Jepp! Uten tvil! Og jeg elsker det!

C3PO skrev:

Siden jeg har bodd i bolig med spøkelse, så er jeg nesten nødt til å tro på det, ja.

Hva gjør at du tenker at det er et spøkelse? :nysgjerrig:

Apple skrev:

Hva gjør at du tenker at det er et spøkelse? :nysgjerrig:

Her hadde jeg egentlig skrivi ett langt svar, men så sletta jeg det. Det er igrunn ingen ting som man kan skrive som kan overbevise en som ikke tror.

Men at huset faktisk blir rolig etter at det er renset, det har vært selve trumfkortet som har overbevist meg. Jeg trodde før å, men nå vet jeg.

Ja det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder i hvertfall.

Som sagt - jeg tror ikke på spøkelser. Men samtidig, når mennesker jeg kjenner som ytterst jordnære og tvilere til det meste forteller ting, kan en jo begynne å lure. Min svigermor, for eksempel - hun tror hverken på Gud eller spøkelser. Men da de bodde i et hus som var borti hundre år gammelt, og svigermor forteller at ved et par anledninger har hun sett en gammel mann tusle over kjøkkengulvet med katta i hælene - og den gamle mannen slett ikke var svigerfar, så underer en jo litt. Svigermor sa det ikke var noe som helst skummelt eller ekkelt, bare litt hyggelig - som om gamlefar som bodde i huset før dem ennå var der og passet på.

Fetteren min bor på et eldgammelt gårdsbruk. Da jeg var lita var det Asbjørn som eide gården, men han døde da jeg var veldig liten, jeg husker ham knapt. Etter det har det vært flere eiere før fetteren min overtok. Asbjørn har overhodet ikke vært noe samtaleemne der i gården.

Fetteren min og kona bodde på gården i flere år før de endelig fikk barn. Da jenta var rundt 4-5 år, hadde hun en usynlig venn, slik mange barn har i den aldren. Denne usynslige vennen var svært så virkelig for henne, hun førte lange samtaler med vennen sin, og hun ble dødelig fornærmet om pappa satte seg i en stol hvor denne vennen satt fra før - hallo - pappa måtte da se at vennen satt der!

Så en dag spør nå fetteren min om denne vennen har noe navn. Joda - det hadde han. Han het Asbjørn.

Far min får forvarsel når noen i familien skal dø. Han får varsel på samme måte hver gang, og det har alltid slått til. Han får ikke vite hvem som skal dø, så han går jo selvsagt og er redd i ettertid for hvem som står for tur.

Min mor var en meget jordnær dame, men dette friket henne såpass ut at hun til slutt ga far streng beskjed om at neste gang du får et slikt varsel - så holder du kjeft om det!

Samboeren til min onkel - en dame nærmere 60 år nå - utdanner seg til å bli healer for tiden... Så noe opplevelser rundt dette må hun sannsynligvis ha. Hun - og forsåvidt jeg - syns det er litt trist vi bor et stykke unna hverandre, for hun trenger noen å øve seg på.

Selv har jeg fått påvist hjelperne mine. Jeg har visstnok tre hjelpere, en på hver side og en bak meg. (Så hvorfor pokker er jeg ei så diger snublebøtte da? Eller er det kanskje deres fortjeneste at jeg ennå er i live, siden jeg har ramlet ned fra det meste det går an å ramle ned fra uten noensinne å ha endt opp med noe mer dramatisk enn ei forstuva storetå.) Den ene hjelperen er min morfar, som døde nøyaktig ni måneder før jeg ble født.

Jeg - ultraskeptikeren - fikk så utlevert de to pinnene i kirurgisk stål, som damen brukte til å finne hjelperne mine med. "Nå skal du få lov å finne mine." Jeg humret godt, men tok nå disse pinnene, og holdt dem helt rolig i hendene mine, mens jeg gikk mot dama.

Da jeg nærmet meg en hjelper åpnet pinnene seg - de skle ut til hver sin side. Ikke søren om jeg gjorde noe som helst for at dette skulle skje - det skjedde helt automatisk, og jeg klarte ikke holde dem igjen. "Her er hjelperen min, nå skal du se hvor høy han er," sa dama. Jeg løftet så armene - pinnene sprikte til hver sin kant - helt til et visst punkt - hvor de så - helt automatisk klappet sammen igjen - da var jeg kommet til punktet over hjelperens hode.

Gudane veit hva som egentlig skjedde - jeg har ingen fornuftig forklaring på det.

Jeg kunne også stille spørsmål til healerne ved hjelp av disse pinnene. Dette var übersnodig. Dama holdt pinnene mot meg. Dersom de gikk fra hverandre, var svaret "ja" - dersom de gikk mot hverandre var svaret "nei."

Og her kommer det rare. Jeg stilte aldri spørsmålene høyt - jeg tenkte dem. Konkrete ja/nei spørsmål. Jeg var aldri i berøring med pinnene - bare sto overfor dama som holdt dem. Inne i hodet mitt stilte jeg spørsmål - og kynikeren stilte selvsagt bare spørsmål jeg visste svaret på. Hver eneste gang svarte "pinnene" rett.



Som sagt - jeg tror ikke på spøkelser, jeg er en kyniker av rang, med beina så til de grader planta på jorda at jeg står litt for stille... Så hva i all verden det er min svigermor, min far og jeg selv har opplevd - det skulle jeg gjerne ha en rasjonell forklaring på.

Apple skrev:

Hva gjør at du tenker at det er et spøkelse? :nysgjerrig:

Jeg så den ikke med egne øyne. Jeg opplevde noen som stadig kom bort til meg når jeg var alene hjemme (ikke festlig kan jeg si deg), bestemte dører som stadig åpnet seg uforklarligvis, katter som ble plutselig redde når han "dukket opp". Soverommet mitt ble endevendt en gang (alle dører og vinduer var låste da vi kom hjem og oppdaget dette - ingenting annet i huset var berørt) - rommet var fullstendig kaos, og til og med sengen min var kastet fra en side av rommet til en annen. Både faren min og broren min så ham flere ganger. Faren min hadde kontroll på ham. Etter å skjelt ut spøkelsen, var det som regel rolig når faren min var i byen.

Det tok en stund før jeg skjønte hvorfor det skjedde så mye rart i leiligheten, men da jeg fikk beskjed om hva det var, var det enklere å forstå hvorfor det hang så mange krusifikser i huset da vi flyttet inn. Selv om dette var i Latin-Amerika, er det ikke vanlig å ha små krusifikser rundt i hele huset. Vi fikk også vite hvem det var.

Til tross for at jeg bodde meg spøkelse i 3 år, er jeg fryktelig skeptisk til de fleste spøkelseshistorier gjennom årene.