Trenger tips: Dikt i vielse

Mange gode boktips å få med seg på dette forumet Men er det noen av dere som er glade i dikt? Jeg trenger et dikt som kan leses opp i en vielse. Jeg skal gifte meg i sommer, og min datter på 11 vil så gjerne bidra med noe i vielsen. Vi skal ha en HEF-seremoni, så en diktopplesning passer fint.
Jeg er ingen lidenskapelig lyrikkelsker selv, så jeg tar gjerne imot forslag om passende dikt!

Å eiga

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?
Når to møtes
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
Og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det alndre men’skje med
i kvar røsle ein gjer?
Ja, kan ein då noko sinn bli eismall att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men’skje bundne
og veil ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
og elskar deg.


Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.

Fyrst når to men’skje kan sei til kvarandre:
gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i javne, rolege pulsslag –

Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre




Aslaug Vaa


Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annen veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærlieken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og alri halde opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.

Alf A. Sæther

Vi kan ikkje eige kvarandre

Vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi kan ikkje eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake.

(Arne Ruset)

Ord over grind av Haldis Moren Vesaas

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Takk for fine diktforslag

Fadese skrev:

Lærdom

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annen veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærlieken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og alri halde opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.

Alf A. Sæther

"Å eiga" er nydelig, bortsett fra at jeg analyserte det og sammenlignet det med et eller annet på nynorsk artium eksamen . Minner meg bare om den store gymsalen og alle vennene og alt den gangen .

"Lærdom" har jeg ikke lest før. Det synes jeg var veldig fint og akkurat sånn det er.

Tenker så det knaker her...

Blir glad for flere forslag
Jeg tror nok nynorske dikt er litt uaktuelt for dattera mi å lese offentlig -hun er bare snart 11, og hun må føle at hun behersker det.

Jeg tenkte på Inger Hagerup. Hun har jo mange fine dikt på bokmål, som samtidig er relativt "lettfattelige" (regner med at H synes det er hyggelig å lese et dikt som kan forstås uten å tolkes). Dessverre har hennes triste dikt om ting som aldri ble noe av vært dem som har truffet meg mest i årenes løp, og de egner seg jo dårlig i bryllup.
Jeg fant et av Jan Erik Vold. Det er ikke akkurat et kjærlighetsdikt, men jeg synes det er fint til en hverdag sammen likevel, selv om det like gjerne kan være om vennskap (mulig gal linjedeling. Jeg har en håndskrevet versjon):

TA VARE
på vennene, TA VARE på vennligheten,
vis gjerne litt selv om du kan,
dagen er blå og dagen er grønn,
dagen er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle
borte - nå eller om litt, take it easy menneske,
but take it,
det er ikke annet enn virkelighet vet du,
snart er 101 inne snart er 101 ute
- jeg sier
vennligheten varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE på vennene
- HEI HEI! Ta nå vare på hverandre.

Fadese skrev:

Å eiga

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?
Når to møtes
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
Og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det alndre men’skje med
i kvar røsle ein gjer?
Ja, kan ein då noko sinn bli eismall att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men’skje bundne
og veil ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
og elskar deg.


Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.

Fyrst når to men’skje kan sei til kvarandre:
gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i javne, rolege pulsslag –

Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre




Aslaug Vaa

Dette er virkelig en jeg kunne tenke meg å lest høyt for mamma og pappa i morgen. Vi skal ha overaskelsesselskap i anledning 42 års bryllupsdag, og jeg gleder meg til å gjøre litt ekstra stas på de. Men jeg er så utrolig lettrørt, at bare det å lese dette diktet inni meg fremkaller nesten krampegråt, så jeg kan vel like så godt gi det opp. Skulle ønske jeg kunne klare det. Virkelig vakkert dikt.

Samlivsgartnerfaget

Et samliv er ei plante
av det sarte, skjøre slaget,
som med riktig pleie
kan få vokse til et tre.
Det er bare det at selve
samlivsgartnerfaget
bygger på en viten
det er lett å overse.

Mange tror at lykken
er det vakreste i hagen
det som dufter deiligst
som er fargerikt og frekt.
Men det viktigste av alt
er det du ikke ser i dagen
at rotsystemet slynger seg
i tillit og respekt.

Det kan være fristende
å luke bort det meste
alt som virker vissent
alt som tørker inn og dør.
Men husk at tomme greiner
eier kimen til det neste,
og kanskje er det vakrere
enn det du hadde før.

Tommy Rodahl

Det diktet var nytt for meg, Inagh! Takk for tips.

Apan: du tenker helt likt som meg her

Kjærlighetens evangelium.

"LYKTEMANNEN"

Kjærligheten er den største, den er selve livets salt.
Kjærligheten er det første, den forstår og tilgir alt.
Den er lyset i ditt øye, den er gjerningenes mor;
Den er kommet fra det Høye, som et stjerneskudd til jord.

Den er helsenot for sjelen, den er all hjerters trang.
Den er perlen og juvelen, den er Himmelens egen sang.
Den er lysringen om tronen som kun englene får se.
Den er kraften, den er kronen, selve skapelsens idè.

Om jeg sliter hardt og strever med en streng moralitet.
Er det spilt det liv jeg lever hvis jeg ei har kjærlighet.
Om jeg gjør alt det som kreves og er ren som asket.
Er det like fullt forgjeves, om jeg mangler kjærlighet.

Om jeg her i verden have på min vandring rundt omkring.
Eier stor profetisk gave, så betyr det ingenting.
Selv om alt mitt gods jeg sender til den fattigse jeg vet.
Og om mitt legeme jeg brenner om jeg ei har kjærlighet.

Kjærligheten er rettferdig, bærer ikke nag og nid.
Aldri usann og uverdig, den består til evig tid.
Om jeg vner å fortelle alt jeg kan og alt jeg vet.
Er jeg kun en klangfull bjelle om jeg mangler kjærlighet.

Kjærlighet tror og tåler, er langmodig, håper alt.
Den er hjerteslagets måler, den gjør aldri noe halvt.
Den forsoner og forlater, og står ondskapen imot.
Og den tvinger den som hater ned i kne ved korsets fot.

Den vil lege all din smerte, den vil bøye all din tross.
Den er født i Jesu hjerte og gitt videre til oss.
Den vil alle synder sone, den vil løse hvert problem.
Den er evighetens tone, i det Himmelske system.