Ambivalent i forhold til vår og sommer

Ok, nå føler jeg meg unormal.

Jeg går ikke rundt og misunner andre hvordan de ser ut. :datapunkt:

Floksa skrev:

Ok, nå føler jeg meg unormal.

Det trenger du ikke, fordi jeg vet at det er jeg som er det.

Men jeg synes faktisk at det er viktig at det kommer fram at noen av oss mennesker har det slik. Og det trenger ikke vises utenpå. Fordi mine nærmeste har først nå fått greie på det.
Det tok meg 30 år å forstå at jeg selv måtte ta et grep, og jeg er egentlig ikke dum altså.

Kreps-77 skrev:

Ja, jeg vet jeg er unormal/syk, jeg vet jeg må jobbe med dette, for det er kun meg selv som kan gjøre noe med det.
Og jeg jobber, tro meg! Det er bare det at det går så sakte framover.

Heia deg! Det er jammen ikke lett å endre på hvordan man tenker og hvordan man ser på seg selv. Håper du fortsetter å merke at det går framover.

Da jeg leste om øyenbrynene til Kreps77, gikk det opp for meg at jeg på generell basis ikke legger mye merke til folks utseende. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt "ser du ikke at jeg har farget håret engang? " eller "herlighet, hun må jo ha gått ned minst åtte kg..." uten at jeg har fått med meg de nevnte tingene. Jeg ville blitt et elendig vitne for politiet i en sak der jeg måtte beskrive en evt. gjerningsmann, for jeg er veldig lite observant på slike ting. Bortsett fra når jeg depper over trange bukser, da legger jeg merke til alle med smal midje.

Kreps-77 skrev:

J
Ja, jeg vet jeg er unormal/syk, jeg vet jeg må jobbe med dette, for det er kun meg selv som kan gjøre noe med det.
Og jeg jobber, tro meg! Det er bare det at det går så sakte framover.

Du er ikke verken alene om å ha det sånn eller unormal som er slik. Det finnes mange med lavt selvbilde og det er ikke overflatisk og navlebeskuende dilldall de problemstillingene en da kan slite med. Det er alvorlige saker.

Jeg tror ikke alle vet eller skjønner at dette er noe det er mulig å gjøre noe med. Man kan venne seg til følelsen av at man aldri er bra nok og tro at det bare må være sånn. Du er superflink som tar tak i dette på en så bevisst måte som du gjør! Det føles sikkert som om det går veldig sakte i begynnelsen, men jo oftere du klarer å tenke positivt om deg selv, jo lettere går akkurat det. Og etterhvert vil du bli vant til følelsen av å være bra nok - og da vi du ikke godta noe annet en det. Jeg på deg!

Det høres fryktelig vanskelig ut, Kreps, men så flink du er som tar tak!

Og jeg kan garantere at jeg aldri legger merke til andres øyenbryn, bortsett fra når de ikke er der.

Minerva skrev:

Bedre, som i lettere? For det er jeg enig i.

Eh, ja. Vet ikke helt hva som skjedde der.

Kreps: Det er lurt å snakke med andre ja, eller tenke at alle har sine greier. Jeg har f.eks. siden i høst måtte holde en del personalmøter på engelsk. Tidligere ble jeg stum av prestasjonsangst bare på å hilse på en engelsktalende person. Men så fant jeg jo ut at vi var flere som ikke hadde praktisert så voldsomt mye muntlig, og at jeg jo selv ikke reagerte når andre snakket. Jeg syntes faktisk det var mye bedre at de sa noe, enn at de ikke klarte å si noe. Så nå har jeg møter på engelsk, og husker jeg ikke et ord, så spør jeg, og roter jeg noe, så bidrar noen fra sidelinjen. Det kan kanskje høres helt selvsagt ut for noen, men for meg var det et gigasprang ut av komfortsonen. Jeg kan velge å tenke at jeg dummer meg ut, eller jeg kan velge å tenke at jeg er sporty og hopper i det.

Takk for fine kommentarer og svar. Jeg klarer faktsisk å ta det til meg.

Det finnes ikke synd i meg, men jeg syntes bare det var passende at det kom et innlegg fra denne siden også (kanskje vel langt på siden, da. )
For det er ikke bare å la være å tenke slik, eller å si til seg selv at man skal ha et godt forhold til kroppen sin.
Jeg har lest hvert innlegg i diskusjonen, og vært veldig i tvil om jeg skulle skrive noe. For jeg ønsker ikke å drepe den med "stakkar-meg-snakk."

rine skrev:

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt "ser du ikke at jeg har farget håret engang? " eller "herlighet, hun må jo ha gått ned minst åtte kg..." uten at jeg har fått med meg de nevnte tingene.

Tjaaa. Noen er så svimete at de ikke får med seg at de selv går ned ti kg i vekt. Mulig det kan kalles ammetåke? De kiloene kom i alle fall raskt på igjen.

Ei dame på jobben har gjort - eh - et eller annet med håret. Farget det? Klipt det? Farget og klipt det? Jeg vet ikke, og turte ikke kommentere det. 😮

Lille meg skrev:

Ei dame på jobben har gjort - eh - et eller annet med håret. Farget det? Klipt det? Farget og klipt det? Jeg vet ikke, og turte ikke kommentere det. 😮

Sånn er jeg også.

Jeg ser overhodet ikke nye støvletter eller ny jakke eller farget hår eller klippet hår på andre. Såvidt jeg ser det på meg selv! Det påvirker nok at jeg innbiller meg at andre ikke ser sånt på meg heller, og følgelig går jeg i år i samme jakka for syvende år på rad. Antakeligvis er det noen som ser det og "tenker sitt" likevel, men det plager meg heldigvis ikke.

Hehe, vel det er alltids en eller annen som legger merke til sånt også. Min svigermor kommenterer om jeg går ned en halv kilo, da vet jeg jo at hun legger merke til det når vekta går andre veien også selv om hun aldri åpner munnen sin da.

I boken "An Adult Childs guide to whats Normal" heter det om det å fri seg fra en usunn barndom, usunt oppveksmiljø, usunne foreldre-barnrelasjoner og en usunn måte å se seg selv på at "Instead of feeling better or worse than others, we feel as we belong somewhere (...)". Boken har en lang rekke kjennetegn på voksne med en slik bakgrunn og spiseforstyrrelser, rusmisbruk, treningsnarkomani, arbeidsnarkomani og sexavhengighet er blant de "ventilene" som beskrives. Boken gir noen tips om hvordan man rett og slett kan slippe barnet - som hele tiden blir målt i verdi av andre - fri, og bare være seg selv - en funksjonell og fornøyd voksen.

Boken kan være særdeles relevant for mange i tråden.

Mange? Noen? Den er sikkert nyttig/bra, men jeg gidder ikke lese den bare fordi jeg har mage-issues, altså. Jeg føler meg på ingen måte mindreverdig og er voksen så det holder.

Neisj, jeg tror de aller fleste har godt av å tenke gjennom hva de gjør og hvordan de forholder seg til omverdenen og seg selv. Mageissues eller andre issues. Hvordan reagerer man når man er sint, lei seg eller blir såret? Hvorfor blir man såret? Hvordan kommuniserer man når man får kritikk? HVordan forholder man seg til autoriteter? Hva får en til å føle seg fornøyd? Blir man noen gang fornøyd? Hvordan håndterer man stress og press?

Poenget mitt er at kroppsissues egentlig ikke handler om kropp. Det handler om noe annet. Om ekkoer av kritikk fra fortiden. Om å bli målt i forhold til andre eller kun etter prestasjon. Om trygghet eller manglende trygghet. Om at man uttrykker følelser på andre måter enn med ord.

Noen må gjøre som hun vil.

Harriet Vane skrev:

Poenget mitt er at kroppsissues egentlig ikke handler om kropp. Det handler om noe annet. Om ekkoer av kritikk fra fortiden. Om å bli målt i forhold til andre eller kun etter prestasjon. Om trygghet eller manglende trygghet. Om at man uttrykker følelser på andre måter enn med ord.

Øh, det der var fryktelig enkelt. Mine dog ganske små kroppsissues henger rett og slett sammen med at jeg ikke på noen enkel måte finner klær som passer til meg. Det har lite eller ingenting med kritikk fra fortiden å gjøre. Da jeg som 12-åring gråtende måtte akseptere å kjøpe herresko fordi damesko kun gikk til maks 41, da var det ikke trygghet som var problemet. Problemet var at sko til damer og jenter stoppet på størrelse 41.

Ekkoer av kritikk fra fortiden?

Jeg blir mest klar over hvor beinranglete jeg er når jeg får stadige, velmente kommentarer i nåtiden om at "nå er det på tide at du legger på deg litt, altså. Du vil vel ikke se syk ut?"

Så koselig, Maverick.

Min mormor pleide å klype meg i siden og si jeg måtte passe på, så jeg ikke ble tjukk som min mor. Mens min mor var i rommet.

Apropos ekkoer fra fortidens kritikk: Det var en liten dilemmaspalte i BT som handlet om dette. Hvordan man skulle oppføre seg mot ungene sine. At dersom man kom med sånne "du burde ikke gå med [insert klesplagg] siden du har såpass [insert kroppsdel med fritt valgt skavank]", så kunne man skape livslange komplekser. Godt voksne damer kan ikke gå med miniskjørt fordi deres mor kom med en "velmenende" kommentar om at med sånne legger eller sånn rompe eller sånn mage, så kan man ikke gå med sånn og sånn skjørt.

Jeg måtte bli langt over tjue før jeg sluttet å ha komplekser for de utsående ørene som min far stadig påpekte. Som er utstående, men som ikke hindrer meg i å ha pinnkort hår lengre og som jeg ikke ofrer en tanke. Eller halsen, som min mor mente vi hadde lik og som var så kort at vi aldri aldri kunne gå med pologenser. Halsen min er helt fin, den.