Ambivalent i forhold til vår og sommer

Jeg er HELT enig med Teofelia. Dette med selvbilde sitter 110 % i hodet. Om man lar seg såre av kommentarer er det fordi man er sårbar på de områdene og jeg tror at alle kan - med eller uten hjelp - klare å trene opp de sårbare områdene til å bli røffere og tåle mer. Min erfaring er at det er når jeg ER sår at jeg LAR MEG såre. Og det er jeg som må ta ansvar for hvordan jeg vil la andres kommentarer, eller mine fikse ideer om hva andre kanskje syns, tror og mener, gå inn på meg.

Dette var faktisk en skikkelig irriterende tråd å lese. Makan til syting og klaging! Det er selvopptatthet og selvsentrering fra vegg til vegg! Liker man ikke å ha hage? Kvitt deg med hagen. Liker man ikke sommer? Bo i Trøndelag eller på Nordmøre, Sunnmøre eller i Hordaland, eller hvor som helst i Norge, så slipper du å gå i bikini, men kan få gå med ullgenser på kontoret i juli.

Har du hvite legger? Lev med det. Tenk på noe annet. Whatever. Man er voksen, finn en strategi!

Jeg mener helt seriøst at man burde finne noe annet å bruke tid og energi på enn å sitte foran speilet og forstørre det man er misfornøyd med. Jo mer tid man bruker på å se på det man ikke liker hos seg selv, jo mer kommer skavanken i sentrum. (Eller den fiktive skavanken). Jeg tror man har for mye tid og for lite skam hvis man rekker å bruke så mye tid på å grue seg til bikinisesongen. Det er andre ting å tenke på her i verden.

Amen til det HV.

Benzo skrev:

Jeg er uansett for gammal til å sprade rundt på stranda, så den reklamen vekker ikke mye i meg.
Sånn sett er det bedre for meg å være 40 enn 20.

Det går fint an å være på stranda uten å sprade også, altså. 🙂

I mitt hode er bleke legger en ikke-sak og burde være det for alle, jeg har iallfall aldri lagt merke til leggene til folk, tror jeg. Bolledeigmage i bikini synes jeg ikke er så kult, det innrømmer jeg, men det er da bare ubehagelig de minuttene man går til og fra solstolen og føler at alle stirrer (med trykk på føler) og ikke noe jeg reflekterer over i det hele tatt før og etter badeturen. Det ville vært trist, men jeg tror faktisk også man kan øve seg på å "ikke tenke på det."

Jeg håper først og fremst at det blir en sommer jeg husker, ikke en ubestemt årstid som er våtere og kjøligere enn den skal. Som i fjor, og ikke var det bedre på Mallorca de to siste ukene i juli heller. I år har jeg bestilt reise til Sardinia fordi jeg vil ha lange kvelder, varme, sjøbad og solnedgang.

Det kan godt være dere leser meg som fast og fin fordi jeg trener ofte. Men sannheten er at jeg er kraftig og har ujevn hud, ikke noe å skryte av i bikini. Fordelen er at jeg er fast i kroppen. Jeg har kraftige åreknuter på høyre legg og to soriasis merker. Men jeg elsker bading og strandliv. Har funnet meg en tynn tunika til å ha over bikinen og flere løse og ledige bukser. Alt er komfortabelt og jeg gleder meg. Solen gir meg pigmentflekker i ansiktet selv nå som jeg bruker spf 30, det plager meg mest.

Jeg har en mor i str 36 eller mindre, som alltid har scannet vekten min, og kommentert løst og ledig. Jeg har vært tykk i hennes øyne siden jeg vokste ut av barneklærne. Nå skal jeg på ferie med henne, i bikini.

Jeg har varslet min mann og min mor om at jeg ikke vil diskutere kropp og størrelse mens barna hører på. Vi er bare forskjellige. Vi har litt av hvert i familien.

Det har vært snakk i barnehagen om tykke mødre, det var en litt lubben, og barna sa de hadde store rumper. Jeg vet helt sikkert hvor det kommer fra. Og jeg har gitt klart uttrykk for at det ikke er interressant å snakke om. Men når mødrene bruker barnehage sammenkomster til å utveksle hårfarger, frisører og bukse typer og størrelser, så har vi litt å jobbe med.

Man kan fint øve seg på det. Jeg hadde noen år som jeg ikke likte å gå i bikini, det var ikke fordi ikke formen var fin nok men jeg følte meg bare for naken. Det har jeg jobbet med, og går på stranda i bikini uten å skjems selv om jeg er godt voksen og ikke har noen perfekt binkinikropp, i den grad noe sånt måtte finnes. Jeg liker å være på stranda, jeg liker sol, jeg liker å bade og være sammen med ungene, jeg vil ikke la kroppskomplekser hindre meg i det eller pakke meg inn i unødvendige klær. Jeg sprader ikke, jeg bare er der.

Jeg hadde ikke diskutert "kropp og størrele" med min mor verken med eller uten barn.

Forresten så glemte jeg å si hva jeg tenker på når det nærmer seg vår.

Jeg tenker at Fanden og, nå er jeg enda en vår nærmere døden, nå er det kanskje bare 40-50 vårer igjen! Nå må det nytes!

Jeg snuser intenst på livet, på alt som spirer og gror, gleder meg over hver blomst som kommer opp i hagen, hver fugl som bygger reir hos oss og for hver dag der det drypper, risler og bli litt varmere, så gleder jeg meg over solen, å kunne sitte ute med kaffekoppen og høre ungene som sykler og spiller ball i veien, fuglene som kvitrer og naboen som raker.

Så kort menneskelivet er. Det gjelder å kjenne ordentlig etter det man er i, om det er våren eller en annen årstid. Jeg ville syntes det var dumt å ligge på dødsleiet og vite at jeg brukte mange år av livet mitt på å være misfornøyd med bagateller, mens det var en hel verden der ute av fantastiske ting å se, oppleve og gjøre.

(Dette høres sikkert skikkelig floskel ut, men det er deilig å leve og en hage med tilhørende pusling gir faktisk enormt med glede og sjelefred. Særlig hvis man satte løk om høsten. )

rine skrev:

Jeg hadde ikke diskutert "kropp og størrele" med min mor verken med eller uten barn.

Enig! Saken her er at vi noen i familien som bare rister av seg, hensynsløst og utenksomt. Det sitter bare i hodet på de, en slags kropsfiksering og trang til å kommentere lite eller stort. Hun har sagt til 8 åringen, at "nå så du slank ut", min svigerinne ble sint, mens hun aner ikke hva hun har gjort galt.

Harriet Vane skrev:

Jeg snuser intenst på livet, på alt som spirer og gror, gleder meg over hver blomst som kommer opp i hagen, hver fugl som bygger reir hos oss og for hver dag der det drypper, risler og bli litt varmere, så gleder jeg meg over solen, å kunne sitte ute med kaffekoppen og høre ungene som sykler og spiller ball i veien, fuglene som kvitrer og naboen som raker.

(Dette høres sikkert skikkelig floskel ut, men det er deilig å leve og en hage med tilhørende pusling gir faktisk enormt med glede og sjelefred. Særlig hvis man satte løk om høsten. )

Altså, dette er "klage over kroppen sin"- tråden, ikke hageforumet. 🙄

rine skrev:

Altså, dette er "klage over kroppen sin"- tråden, ikke hageforumet. 🙄

Haha, jeg som følte meg skikkelig grei som skrev et avsnitt med krokusporno, fremfor å si noe om mat kanskje burde tenke på barna i Afrika eller noe mer høyverdig. Jeg får i hvertfall ikke sett noe særlig på leggene mine, så lenge jeg er mer opptatt av blomster, fugler og utsikt.

Harriet Vane skrev:

Haha, jeg som følte meg skikkelig grei som skrev et avsnitt med krokusporno, fremfor å si noe om mat kanskje burde tenke på barna i Afrika eller noe mer høyverdig. Jeg får i hvertfall ikke sett noe særlig på leggene mine, så lenge jeg er mer opptatt av blomster, fugler og utsikt.

Jeg skrev et innlegg på fredag som likner veldig på ditt. Jeg tok med noe om barna i Afrika og verdens rikeste land og greier. Og så slettet jeg det.

Jeg ble også oppgitt over sutring om at det er så slitsomt å ha hage, å måtte lakkere negler og hvite legger. Jeg har heller ikke vært noe glad i kroppen min pga dumme kommentarer da jeg var barn og ungdom. Jeg har jobbet hardt for å snu tankemønsteret, og er bortimot i mål. Jeg skjønner at andre sliter mer med dette, og at det kan ligge traumer bak som gjør det nesten umulig å akseptere egen kropp. Men noe av klagingen i denne tråden gjør meg rett og slett irritert.

Jeg skjønner meg heller ikke på alt her, det innrømmer jeg, men samtidig synes jeg faktisk folk må få lov til å klage litt om det nå er på kropp eller naboens katt. Man kan jo bare la være å lese?

Joda, klage litt kan nå alle gjøre på en dårlig dag en liten stund. Og man kan la være å lese, men dette er ikke bare individuelle uttrykk, tror jeg. Dette er en damekultur, en shoppingkultur (alt kan tross alt løses med litt kjolegoogling, selvbruning eller noe annet gøy, fremfor å ta tak i sakens kjerne som er kravene til kvinnekroppen og folks selvbilde) og en nærsynt rotnorsk klagekultur. Hvite legger?! I Verdens Rikeste Land?

Men å la bikinier, hvite legger eller andre bagateller bli så styrende at man sitter og gruer seg til å gjennomleve halve året, da er det noe ramlende galt. Jeg tolker mye av det som skrives som et uttrykk for dårlig forhold til kroppen sin, vonde minner, sårbarhet, trollsplinter i øyet som bare ser det som er feil og ikke det som er fint, traumer som later til å være så altoverskyggende og lammende at jeg synes synd på vedkommende og så er resten selvopptatthet og rosfiske.

Kan man bli sugd inn i navlen sin om man stirrer for lenge på den? Ja, antagelig.

rine skrev:

Jeg skjønner meg heller ikke på alt her, det innrømmer jeg, men samtidig synes jeg faktisk folk må få lov til å klage litt om det nå er på kropp eller naboens katt. Man kan jo bare la være å lese?

Det kan man, men av og til er det kanskje bedre å si fra. Både for sin egen del, og for å sette ting litt i perspektiv.

Harriet Vane skrev:

Joda, klage litt kan nå alle gjøre på en dårlig dag en liten stund.

Men å la bikinier, hvite legger eller andre bagateller bli så styrende at man sitter og gruer seg til å gjennomleve halve året, da er det noe ramlende galt. Jeg tolker mye av det som skrives som et uttrykk for dårlig forhold til kroppen sin, vonde minner, sårbarhet, trollsplinter i øyet som bare ser det som er feil og ikke det som er fint, traumer som later til å være så altoverskyggende og lammende at jeg synes synd på vedkommende og så er resten selvopptatthet og rosfiske.

Kan man bli sugd inn i navlen sin om man stirrer for lenge på den? Ja, antagelig.

Det tok jo litt av og da. Jeg har ikke sagt at jeg gruer meg til å gjennomleve vår og sommer. 🙄 Jeg har sagt at pga en del ting som vår og sommer fører med seg, så er jeg en større tilhenger av høst (og til dels vinter).

Jeg synes ikke FP er plagsomt kroppsfokusert eller noe sånt, som noen nevner her. Men jeg synes ofte det er litt sånn «..jamen.. det er jo bare å gjør sånn og sånn…» - og så virker alt så enkelt liksom. Og jeg vet at berre gjer det er en fin ting, men det som er enkelt for noen, er ikke nødvendigvis enkelt for andre.

Denne tråden var bare et lite hjertesukk over at det er ikke sånn at alle synes vår og sommer er Men jeg føler ofte at det er litt mer sånn for mange, og at det er vinteren man helst «skal» mislike.

Tja, jeg tror faktisk forholdet jeg har til bikini viser nivået på selvverdet/selvfølelsen mitt/min. Jeg vandrer glad rundt i bikini både innenlands og utenlands, og er både for stor og for lite "tajt" i kroppen. Arr og heng, cellulitter og folder. Så har jeg bikiner med prikker og sløyfer og greier, mens venninner ikler seg kjolebadedrakter og bikinier med skjørt for å skjule. Det gidder ikke jeg, jeg krever å få kle meg etter forholdene.

Selvtilliten min kan dog av og til være frykelig dårlig i ulike settinger. Det være seg om det dreier seg om utseende (i settinger hvor jeg er pyntet) eller faglige kvalifikasjoner (seminarer o.l.), men altså aldri i bikini på stranda. Pussig nok.

Det er ingen som sier at det enkelt å bedre selvbildet eller selvfølelsen sin. Det er til tider veldig, veldig vanskelig. Men det lar seg gjøre, og det er verdt innsatsen.

Jeg er blå og hater knær og lår. Så det blir selvbrunings og klær som går ned til knærne. Med litt krem nærmer jeg meg hudfarge. Går så greit atte. Jeg har et fint liv, så det blir underordnet for meg.

Kanina skrev:

Det er vel ikke det det handler om. Såklart har alle like stor "rett" til å være misfornøyd med ett eller annet ved seg selv (noe som jo i seg selv er nyttig å tenke på, for ingen blir visst helt fornøyd, selv når de objektivt sett ser smashing ut), poenget til agenten var vel at det å fremheve alt man er misfornøyd med kan bidra til et negativt fokus på kropp generelt.

Jepp, det var akkurat det som var poenget. I tillegg til at man aller FP for et kroppsfiksert forum når noen av de mest (negativ) kroppsfikserte er en selv.

Harriet Vane skrev:

Men å la bikinier, hvite legger eller andre bagateller bli så styrende at man sitter og gruer seg til å gjennomleve halve året, da er det noe ramlende galt. Jeg tolker mye av det som skrives som et uttrykk for dårlig forhold til kroppen sin, vonde minner, sårbarhet, trollsplinter i øyet som bare ser det som er feil og ikke det som er fint, traumer som later til å være så altoverskyggende og lammende at jeg synes synd på vedkommende og så er resten selvopptatthet og rosfiske.

Amen og halleluja!