Har vært hjemme i dag og sitter og ser på Luksusfellen Sverige

Ja, det er jeg enig med deg i, helt klart. Problemet med leiemarkedet er at det ikke er billigere å leie enn å eie, men at man ikke får lån likevel. Jeg kunne hatt et boliglån på 1,5 millioner med 6% rente for det jeg betaler i husleie i dag, og jeg bor billig. De fleste utleieboliger som kan sammenliknes med den jeg bor i, i dette området, får inn minst 4000,- mer enn jeg betaler. Hadde man klart å gjøre noe med det, hadde man også gjort det mulig for "vanskeligstilte" å selv spare opp egenkapital.

Input skrev:

Det er vel litt forskjell på å akke seg over andres ulykke og andres idioti? De tingene kan ikke helt sammenliknes.

Mener du virkelig at det er dummere å f.eks. kjøre med barnet sitt forover i ny og ne enn å ta opp gjeld så man har 5 millioner i gjeld uten noen som helst mulighet til å betale gjelda?

Nei, det var der det stoppet opp for meg også.

Jeg mener at veldig mange luksusfelle-tilfeller handler om andre ting enn dummhet/idioti, f.eks. psykisk sykdom. Jeg tror ikke så mange friske, helt velfungerende mennesker havner i en sånn smørje. Men veldig mange friske, helt velfungerende mennesker sikrer barna sine for dårlig i trafikken.

Nei, de er åpenbart ikke velfungerende, men jeg tror virkelig ikke en skal kalle alt økonomisk surr for sykdom.

Selvsagt ikke alt, men mye. Ikke alle som spiller bort massevis av penger de ikke har er syke heller, men spillegalskap beskrives som en sykdom likevel.

Input skrev:

Ja, det er jeg enig med deg i, helt klart. Problemet med leiemarkedet er at det ikke er billigere å leie enn å eie, men at man ikke får lån likevel. Jeg kunne hatt et boliglån på 1,5 millioner med 6% rente for det jeg betaler i husleie i dag, og jeg bor billig. De fleste utleieboliger som kan sammenliknes med den jeg bor i, i dette området, får inn minst 4000,- mer enn jeg betaler. Hadde man klart å gjøre noe med det, hadde man også gjort det mulig for "vanskeligstilte" å selv spare opp egenkapital.

Men dette er jo noe kommunene ofte kan gjøre. F.eks. var en rekke kommuner med i boligsosialt prosjekt der de ved hjelp av Husbanken kunne gå til innkjøp av boliger for kommunalt utleie. Før var det jo mer ett- og toromsleiligheter som kanskje passet mest for en litt annen gruppe enn mange som også kunne ha trengt hjelp. F.eks. familier som pga. funksjonshemming trenger tilpasset bolig men ikke har økonomi til å kjøpe det. Kommunen bestemmer så hvilket nivå de skal legge seg på når det kommer til husleie og i mange tilfeller er det også mulighet for leietakerne å etterhvert kjøpe boligen til takst. Noe sånt, kanskje i kombinasjon med god økonomisk rådgivning, bistand fra NAV for de som trenger hjelp til inntektssikring og/eller hjelp til å forhandle med kreditorer, tilskudd m.m. er jo grep som kan tas. Nå skal det jo finnes gjeldsrådgivere i hver eneste kommune, sosialtjenesten har kompetanse til økonomisk veiledning osv. Samt at man kan har virkemidler som kan tas i bruk dersom inntektsevnen er lav pga. store omsorgsoppgaver, f.eks. friplass på SFO, avlastningstilbud, BPA osv.

I det hele tatt så virker det litt sløvt av en kommune å tenke at en dobling av gjelden løser problemet bare skyldner har tatt en ringerunde og inngått en eller annen form for avtale. Det at dette ikke ville gå tenker jeg man kunne ha fått avdekket om man hadde hatt en gjennomgang med gjeldsrådgiver eller andre som jobbet med økonomisk veiledning i kommunen.

Jeg sier altså ikke at folk som er svakere stilt skal stå utenfor boligmarkedet for alltid. Men at det er "hjelp" og så er det hjelp. Og om det er uforsvarlig med en dobling av gjelden noen allerede er i ferd med å knele under, så finnes det alternativer til å kaste dem ut i et privat og ustabilt leiemarked. Jeg vet også om steder hvor man har rimelige kommunale utleieboliger for folk i etableringsfasen, der leiekontrakten betinger at noe av det som spares på den rimelige husleien spares til egenkapital.

Jeg ser at etter å ha vært ute å truffet en venninne i flere timer så har jeg fullstendig falt av denne diskusjonen. Men jeg har tenkt en del på denne tråden mens jeg har vært borte, og har kommet frem til at grunnen til at jeg faktisk ser på slike programmer som dette ikke handler om at jeg ønsker å godte meg i andres ulykke og dumme valg, men at jeg først og fremst interesserer meg for denne typen problematikk. Jeg tok BedØk på videregående skole, og hvis ikke tilfeldighetene hadde gjort det slik at jeg fikk meg jobb i helsevesenet i stedet, så hadde jeg nok blitt regnskapsfører eller noe slikt da jeg alltid har vært interessert i matte og økonomi og slikt.
I tillegg har jeg selv alltid hatt en noe overdrevet angst for å havne i økonomisk uføre, og får totalnoja bare jeg får en purring på en regning, og er alltid på jakt etter smarte tips for å best mulig kunne håndtere min egen økonomi. Feks. har jeg behørig notert meg bak øret at man faktisk, ofte med hell, kan ringe sine kreditorer å få i gang en nedbetalingsordning på sin gjeld om det skulle være behov for det. Noen har til og med lykkes i å få til å forhandle ned "rentegjelden" sin på slike lån. Dette er slikt som roer ned min egen noja for å havne i ordentlig uføre - jeg har sett at det går an å få en viss orden på problemene.

Og til den som ganske langt kommenterte at det var lite relevant at jeg nevnte at damen i programmet jeg så i dag var fotograf: Jeg nevnte dette, OG det viste seg at hun hadde lite peiling på det å styre inntekter og utgifter, fordi jeg syntes det forklarte en del av problemstillingen ganske godt. Hun var selvstendig næringsdrivende (som fotograf, og så vidt jeg kunne se en drivende dyktig fotograf også), men trengte rett og slett litt kunnskap om det å drive en bedrift selv. Det er utrolig lett å havne i øknomisk uføre når man driver sin egen bedrift hvis man ikke kan beregne korrekte priser på sine varer, og glemmer å ta hensyn til skatter, avgifter, arbeidsgiveravgift og slike ting som man må forholde seg til som selvstendig næringsdrivende. Så derfor nevnte jeg dette i en av mine kommentarer.

Ellers ser jeg at det har kommet mange kommentarer her som jeg enig i, uten at jeg skal drive å gjengi alle de i dette innlegget. Får da være måte på roman man skal skrive også.

Jeg har sett en del av disse programmene, og det som slår meg gang på gang er en holdning som er problematisert i forhold til ungdom også: Hva er bra nok for meg på dette stadiet i livet, med mine forutsetninger? Å akseptere og godta at livssituasjon ikke er forenlig med 'det ideelle liv' som man kanskje hadde sett for seg, er vanskelig. Jeg kjenner selv små drypp av det, til tross for at vi tjener bra. Vi kan ikke pusse opp i det tempoet vi vil, fikse hage i det omfang vi vil, bytte ut møbler som vi vil, ha kjempedyre ferier, et.c. Men vi ser at med små steg ordnes en del - på sikt. Men det kan være kjipt når man sammenligner seg med andre. Andre som klarte det tidligere. Andre som har hatt andre økonomiske rammer og muligheter.

Alle klarer ikke å omstille tankegangen til 'bra nok' MÅ duge, og kredittløsninger skaper en illusjon om at man kan likevel. Hvorfor skal man måtte vente? Hvorfor skal ikke barna få det samme som de andre? Man vil leve nå - ikke senere.

Presset er stort.

"We spend the first 5-7 years of our marriage trying to attain the same standard of living as our parents - only it took them 35 years." (Larry Burkett)

De få gangene jeg har sett Luksusfellen har ikke personene virket syke, altså. Det er fullt mulig å rote til økonomien skikkelig uten at det ligger noen psykisk sykdom eller personlige tragedier bak. Jeg nekter å kjøpe den stakkars-offer-holdningen der rett og slett. Noen (ja, ikke du noen) er bare veldig glad i å bruke penger, uten å passe på at de tjener nok til forbruket. Pluss på et lemfeldig forhold til å betale regninger og gjeld, så blir det fort trøbbel.

Jeg tenker at det er en grunn til at man kaller det personlig økonomi. Det handler veldig lite om matte og veldig mye om atferd, som igjen kan styres ganske irrasjonelt av følelser m.m. I tillegg til kunnskapsnivå. Men det holder ikke alltid å vite. Akkurat som jeg vet så inderlig vel hva som ikke er lurt mtp. overvekten min. Det er atferdsendringen som er så fordømt vanskelig. Spesielt når den trenger å være konsekvent over tid.

Jeg så på Suze Orman Show fra 2. september i går kveld. Der var det en innringer som hadde vært fullstendig gjeldfri, hus og alt, for litt siden. Nå hadde hun tatt opp lån på huset for å betale kredittkort på 210 000 dollar og i tillegg hadde hun opparbeidet seg enda mer kredittkortgjeld på 20 000 dollar. Hun kjøpte svømmebasseng til hagen og andre store greier og fortvilte over at hun visste så godt hvor galt dette var, men mistet fullstendig hodet rett som det var. Etter litt nøsting og Ormans uttrykk "You use more than, when you feel less than" osv. viste det seg at damen levde i et ok ekteskap som hun var dønn ulykkelig i. Hun følte seg fanget, men ble av pliktfølelse. Og så gikk hun altså der og var "flink pike" mens denne "vilt dyr i bur"-følelsen boblet opp i henne og måten det rant over på var i form av uvettig pengebruk.

Andre kan ha andre "greier". Akkurat som det er vanskelig å telle kalorier når kjæresten din slår opp og du så lenge du kan huske har blitt trøstet med mat og godterier av foreldrene dine. Matten blir liksom irrelevant.

Dave Ramsey er kanskje litt røff i kantene, men under denne "ranten" fra radioshowet hans sier han litt om akkurat det. http://www.mytotalmoneymakeover.com/index.cfm?event=dspAskDave&intContentItemId=122538

Dronningen skrev:

Jeg har sett en del av disse programmene, og det som slår meg gang på gang er en holdning som er problematisert i forhold til ungdom også: Hva er bra nok for meg på dette stadiet i livet, med mine forutsetninger? Å akseptere og godta at livssituasjon ikke er forenlig med 'det ideelle liv' som man kanskje hadde sett for seg, er vanskelig.

kie skrev:

"We spend the first 5-7 years of our marriage trying to attain the same standard of living as our parents - only it took them 35 years." (Larry Burkett)

Jeg synes dette belyser noe viktig, nemlig at altfor mange unge mennesker har altfor høye forventninger til levestandard. Man skal ikke begynne med en liten toroms og jobbe og kjøpe seg oppover til hus, man skal ha den nyoppussede digre eneboligen med hage nå med en gang. Det samme gjelder bil, ferier, interiør, klær, jobb, lønn osv. Mange flytter hjemmefra med en forventning om at de skal kunne beholde samme levestandard som de var vant til mens de bodde hjemme og er lite villige til å starte fra bunnen av. Det er ikke et godt utgangspunkt for orden i økonomien.

Jeg tror heller ikke at de som er med i Luksusfellen er syke. Det er også viktig å huske at det heter Luksusfellen av en grunn. Det handler ikke om mennesker med dårlig råd som strever med å få endene til å møtes og ender opp som gjeldsslaver fordi de ikke har råd til selv det mest nødvendige. Det handler om mennesker som har alle mulige forutsetninger, og spesielt en normal eller god økonomi, for å ha råd til alt de trenger, og enda litt til. Men mye vil ha mer og de velger å lukke øynene for hvilken vei økonomien deres går og lever langt over evne.

Myria skrev:

Jeg synes dette belyser noe viktig, nemlig at altfor mange unge mennesker har altfor høye forventninger til levestandard. Man skal ikke begynne med en liten toroms og jobbe og kjøpe seg oppover til hus, man skal ha den nyoppussede digre eneboligen med hage nå med en gang. Det samme gjelder bil, ferier, interiør, klær, jobb, lønn osv. Mange flytter hjemmefra med en forventning om at de skal kunne beholde samme levestandard som de var vant til mens de bodde hjemme og er lite villige til å starte fra bunnen av. Det er ikke et godt utgangspunkt for orden i økonomien.

Det er et godt poeng dette synes jeg. Tror dere noe av årsaken til dette kan være at det i siste generasjonene har vært vanlig å få barn mye senere enn før, slik at foreldrene har bedre råd enn man hadde tidligere (og dermed også har høyere levestandard når barna bor hjemme/flytter ut)? På den måten har man jo blitt bedre vant enn det feks mine foreldre var i alle fall. Og kanskje har ikke alle foreldre vært like flinke til å vise barna at man faktisk må jobbe for de tingene man har... :ble putselig litt moralsk her:

Input skrev:

Jeg mener at veldig mange luksusfelle-tilfeller handler om andre ting enn dummhet/idioti, f.eks. psykisk sykdom. Jeg tror ikke så mange friske, helt velfungerende mennesker havner i en sånn smørje. Men veldig mange friske, helt velfungerende mennesker sikrer barna sine for dårlig i trafikken.

De episodene av luksusfellen jeg har sett så har det vært idioti og ikke sykdom som var grunnen.

Filifjonka skrev:

De få gangene jeg har sett Luksusfellen har ikke personene virket syke, altså. Det er fullt mulig å rote til økonomien skikkelig uten at det ligger noen psykisk sykdom eller personlige tragedier bak. Jeg nekter å kjøpe den stakkars-offer-holdningen der rett og slett. Noen (ja, ikke du noen) er bare veldig glad i å bruke penger, uten å passe på at de tjener nok til forbruket. Pluss på et lemfeldig forhold til å betale regninger og gjeld, så blir det fort trøbbel.

Myria skrev:

Men mye vil ha mer og de velger å lukke øynene for hvilken vei økonomien deres går og lever langt over evne.

Ikke sant!

Jeg så av og til på dette (norsk versjon, har aldri sett det svenske) programmet, og jeg ble også tidvis imponert (synes ikke sjokkert er dekkende all den tid jeg vet hvor mange "dumme" mennesker det er der ute) over hvor mye man klarer å overse de tydelige økonomiske varsel signalene. Men jeg skjønner at det er enkelt å falle for fristelsen, når kredittkortene florerer og ramler ned i postkassen med jevne mellomrom. Eller all den tid de fleste butikker kan gi deg avbetaling på de varene du tror du trenger. Det er blitt for enkelt å havne i økonomisk uføre rett og slett.

Filifjonka skrev:

De få gangene jeg har sett Luksusfellen har ikke personene virket syke, altså. Det er fullt mulig å rote til økonomien skikkelig uten at det ligger noen psykisk sykdom eller personlige tragedier bak. Jeg nekter å kjøpe den stakkars-offer-holdningen der rett og slett. Noen (ja, ikke du noen) er bare veldig glad i å bruke penger, uten å passe på at de tjener nok til forbruket. Pluss på et lemfeldig forhold til å betale regninger og gjeld, så blir det fort trøbbel.

Jeg er ikke uenig med deg. Begrepet "sykdom" kan ofte bli utvannet. Det jeg tenker er at jeg ikke blir veldig sjokkert over at folk handler slik. Det trenger ikke ligge sykdom og store tragedier bak dårlig valg. Jeg anser meg selv som oppegående, men tar likevel dårlige valg innimellom, om ikke i sånn stor skala.

Skulle det likevel være sykdom bak, så er jeg heller ikke tilhenger av å synes synd på. Det hjelper ingen. Det kan gjøre at man skjønner hvorfor man har laget seg slike handlingsmønstre/yankerekker, men det er ingen unnskyldning for å fortsette med det. Og dette jobber jeg med overfor folk med "ekte" psykisk sykdom også.

Det jeg synes er litt rart er at man ved å se noen i 60 minutter på tv mener man kan si om de er syke eller ikke.

Jeg mente heller ikke at alle tilfellene på Luksusfellen dreier seg om sykdom, men at jeg tror de fleste tilfeller av økonomi som går så på tverke som der, handler om sykdom, i en eller annen grad. Jeg har levd sammen med en mann som på grunn av sykdom, "rævkjørte" økonomien vår noe så ubeskrivelig. Ingen i vår omgangskrets hadde den fjerneste anelse om at han er syk.

En kan ikke nødvendigvis se om de er syke, selvfølgelig. Forskjellen er at du antar at de er det, jeg mener at det like godt kan være andre grunner.

Om sykdommen er grunnen til økonomisk uføre så er det i mine øyne enda mer spekulativt og rett ut umoralsk å lage sosialpornografisk underholdning av enkeltskjebner.

Ja, det er jo mye verre.