2015 er slutt, og her er den endelige listen min.
1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på
Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.
2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.
3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.
4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.
5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).
6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det
kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme.
)
7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.
8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!
9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.
10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer
infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.
11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den
viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er
veldig lang, da.)
12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.
13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett -
Lawrence of Arabia og
The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.
Februar:
14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme
Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng. Poden likte den også veldig godt da han og faren så den et par dager etter (på min anbefaling).
15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.
16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke
helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.
17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er
enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.
Mars:
18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.
19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.
20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.
21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg
skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.
22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som
nesten aldri blir
for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).
April:
23. Wargames. Klassikeren fra vår tidlige ungdom (1983) var, imponerende nok, nesten ikke datert i det hele tatt. Spennende og vellaget, med en alltid sympatisk og sjarmerende Matthew Broderick i hovedrollen, og historien fenget også Poden, som er nesten like gammel som jeg var sist jeg så den. Både tematikken og holdningene var tydelige og fremstod som relevante, selv om den kalde krigen er over for lengst, og det er blant annet morsomt å se denne samtidig som
The Americans, som jo foregår bare et par år tidligere. Jeg mistenker at ikke alt vi husker fra 80-tallet er verdt å se igjen, men denne tålte i alle fall gjensynet godt.
24. Spring. Jeg har masse tanker og assosiasjoner etter denne filmen, men sliter med å vite hva jeg skal si om den, da det aller beste helt klart er å se den uten å vite noe som helst om den på forhånd. Selv visste jeg ikke annet om den enn at den var klassifisert som "horror", noe som
både er en spoiler og dessuten ganske misvisende. Det er klare horrorelementer i den (mest av Cronenbergsk "body horror"-typen), men det er absolutt ikke det jeg tenker på som en
skrekkfilm - blant annet er den ikke
skummel i det hele tatt. Jeg vil heller kalle det en kjærlighetsfilm, hvis jeg skal være nødt til å velge en genre. Det er en nydelig film, veldig godt laget og veldig godt spilt, og den fremstiller genuine menneskelige følelser (kanskje særlig sorg, ensomhet, angst for nærhet og ønske om kjærlighet) på en overbevisende og til dels veldig fysisk måte.
25. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Etter
Wargames og det nye "kald krig"-brettspillet vi nettopp anskaffet, fant vi ut at det kunne passe å introdusere tolvåringen for Stanley Kubricks mesterstykke av en svart komedie, med Peter Sellers i tre av de største rollene. Og det slo an, det; både spenningen og humoren fant gjenklang (om ikke nødvendigvis
all den svarteste satiren), og det er ikke vanskelig å forstå at ikke engang
medskuespillerne klarer å holde seg helt alvorlige når Dr. Strangelove (tidligere Doktor Merkwürdigliebe) nesten må gi tapt overfor sin gjenstridige høyre arm. (Jfr. for eksempel rundt 1.56 i
dette klippet!)
26. Life of Brian. Det var jo påske, og Poden elsker jo Monty Python, og så skulle vi besøke Toffefamilien, som det viste seg at nettopp hadde sett den, og erfaring tilsier at det alltid er greit at de tre ungene har samme nye referanser når de treffes.
Og filmen står seg, den. Det er jo den Python-filmen som i størst grad faktisk er en "ordentlig" film; den er mindre anarkistisk og dermed bittelitt kjedeligere, kanskje. Men det er jo så mange gode enkeltscener, og selv om ironiseringen over de resolusjonsglade revolusjonære i Judean People's Front jo går
litt over hodet på tolvåringen, var det ikke vanskelig å se humoren i dem som prater og prater og prater om at nå må vi sørge for litt handling snart! (Lett å trekke parallellen til den ordglade Polonius med sin "brevity is the soul of wit" var det også.) Og ganske mye annet trenger jo ingen forklaring for å være morsom. "Found this spoon, Sir!" er en av mine favorittreplikker, og den ble ordløst sitert allerede ved neste middagsbord.
27. Archer (sesong 6). Serien har løftet seg litt etter forrige sesong, og selv om den ikke er helt tilbake i gammel form, er det fortsatt noe av det morsomste jeg vet. Sterling Archer selv har blitt en langt mer sympatisk hovedperson enn man ville trodd var mulig uten å ødelegge serien, men kollegene rundt ham kompenserer med å bli verre og verre. Jeg fryder meg fremdeles over Cheryl, hver gang hun får noe å gjøre, og over Pam og Krieger.
28. Better Call Saul (sesong 1). En spinoff av fantastiske
Breaking Bad som i utgangspunktet hørtes ut som en venstrehåndsvits - en prequel til BB, sentrert rundt Saul Goodman, det nærmeste serien kom en comic relief-figur? Men det var ingen grunn til å miste troen på Vince Gilligan. Better Call Saul har så langt vist seg å være en helstøpt, underholdende, tidvis brutal og genuint hjerteskjærende serie som jeg til og med tror står utmerket på egne ben, selv om det er en egen glede (og gru!) å kjenne den senere historien og vite hvor hovedpersonen(e) er på vei. Bob Odenkirk er fantastisk som den nesten ukuelige Jimmy, og det er praktfullt å se igjen Jonathan Banks som vår favoritt-henchman, tvers gjennom kompetente og stoiske Mike Ehrmantraut. Det skal visst komme en sesong 2 neste år, og det ser vi frem til!
29. It Follows. Horrorgenren er ikke bare ikke død, de siste årene har den vært full av nyskapende film! Det er ytterst sjelden jeg blir faktisk
skremt av en film (fjorårets
The Babadook er et hederlig unntak), selv om jeg ofte kan karakterisere dem som
skumle. Jeg tenker ofte på hvor mye mer effektive slike filmer ville vært hvis man kom til dem helt uten forutinntatthet - men om ingen hadde fortalt oss at It Follows var en skikkelig god skrekkfilm, ville vi antagelig ikke sett den, og
det ville jo ikke gjort opplevelsen noe bedre! Så man får heller leve med at forventningene ofte svekker både filmen og den øyeblikkelige opplevelsen av dem, og glede seg over hvor god og urovekkende denne filmen er, der den griper tak i gamle skrekkfilmkonvensjoner om øde hytter og forfalne hus og Ikke Gå Inn Der, og "har du sex, så dør du!", og vrir og vrenger på disse så de plutselig gir noe annet og langt mer relevant til publikum. Det er ikke tenåringssex filmen advarer mot, som så mange av 70- og 80-tallsfilmene; snarere skremmer den oss ved å vise, brutalt og ubønnhørlig, hvordan tap av uskyld er en skade du aldri kan gjøre ugjort, bare føre videre til andre. Tenåringene i filmen lever i skakkjørte familier i utkanten av et Detroit som faller sammen, midt i en brutal verden som har gitt dem kynisme, dyster litteratur og Weltschmertz i vuggegave, men likevel lyser de av en form for uskyld som det er smertefullt brutalt å se dem bli frarøvet. Og har man først stirret den eksistensielle angsten i hvitøyet, forsvinner den aldri helt igjen.
30. Justified (sesong 6). En av mine absolutte favorittserier fra de siste årene er sluttført, og hevet seg enda litt mer ved å greie å avslutte på ordentlig og solid vis. Jeg kommer til å savne serien og personene; det er ikke så mange serier som er
så underholdende, men som samtidig (nesten) aldri slakker av på kvaliteten eller dramaet. Snufs.
31. The Americans (sesong 3). Fokuset endrer seg igjen i denne tredje sesongen om Philip og Elisabeth; denne gangen er forholdet til barna (særlig Paige) noe av det mest sentrale, og dermed er vi over på et område der ingen av dem er villige til å kompromisse med det de selv mener er riktig, eller å underordne seg det den andre (eller noen andre) bestemmer. De første to tredjedelene av sesongen er kanskje det beste serien har vært, men til tross for at det fortsetter å være ubehagelig troverdig (gitt premisset), med stadig mer som står på spill, er jeg ikke
helt sikker på hva jeg synes om sesongavslutningen. Serieskaperne har imidlertid imponert meg flere ganger tidligere, og jeg har tillit til at neste sesong skal klare å samle det som må samles for å gå videre. (Og jeg er stadig imponert over hvor sympatisk det er mulig å gjøre to så gjennom-brutale massemordere!)
(Og et sted inni her så jeg og Poden ferdig sesong 3 av
Sherlock; det var minst like stas denne gangen, men jeg har ikke så mye mer å si om den enn jeg hadde
i fjor.)
Mai:
32. Avengers: Age of Ultron. Ikke like god som den forrige Avengers-filmen - det viser seg at det
kan bli for mange superhelter i en film, og selv om effektene er gode og actionsekvensene er spennende, er det karakterutvikling, dialog og relasjoner Joss Whedon er aller best på, og det blir det ikke helt tid nok til her. De beste bitene er, symptomatisk nok, noen av de roligste. (Som en sekvens i baren i Stark Tower sentrert rundt Mjolnir!) Dessuten er jeg slett ikke glad for at Whedon velger å parkere Black Widow såpass mye på sidelinjen som han gjør her. Marvel Cinematic Universe er nok av en gutteklubb som det er om man ikke skal underbruke den kuleste av alle Avengers - spesielt i en film der Pepper Potts og Jane Foster ikke engang får være med. Whedon er kjent og respektert for å ha sterke og sentrale kvinner med i filmene sine, men dette er ikke et rykte man får én gang for alle, og så kan flyte på resten av karrieren. Jeg forventer skjerpings til neste gang.
33. Mad Men (sesong 7). En av de beste, mest solide og langsomste amerikanske TV-seriene fra dette århundret førte Don Drapers historie frem til 1970 og forlot ham der. Det har vært en spesiell reise å være med på, blant annet fordi dette aldri har vært en serie der hovedfokuset har vært på "hvordan det går", men der i stedet fokuset har skiftet mellom personer og relasjoner og temaer uten å egentlig noen gang sluttføre noe. Og det har blitt gjort med eleganse og vidd og solid håndarbeid og knapt noe snev av nostalgi for en periode som vi kan være glad for, på så mange nivåer, at vi ikke trenger å leve i. (Selv om klærne var stilige!)
34. Ferris Bueller's Day Off. Sjarmen til Matthew Broderick har ikke falmet, og er fremdeles nok til å være et solid fundament for en film som kunne vært en irriterende og lettglemt bagatell. Tolvåringen lot seg definitivt underholde, og jeg likte gjensynet, samtidig som jeg satte enda mer pris på fremstillingen av det underlige og rørende vennskapet med plagede Cameron enn jeg gjorde sist.
35. Mad Max: Fury Road. Jeg har ikke noe egentlig forhold til Mad Max-franchisen, og var dermed ganske uinteressert til ideen om en reboot. Så det var med stor undring jeg så de panegyriske omtalene fra filmskribenter jeg respekterer - for ikke å snakke om den enorme begeistringen på feministisk engasjerte Tumblr-kontoer jeg følger. Men jeg undret ikke mer etter å ha sett den selv. Det er lenge siden jeg har sett en så
til de grader høylytt, bråkete, over-the-top, voldsom film - og jeg kan ikke huske å ha sett noe i genren som er så håndverksmessig godt laget. Men det som gjør at denne filmen virkelig skiller seg fra alt annet jeg har sett i genren, er at det er en
tvers gjennom feministisk film, fra toppen til bunnen, i setting og persongalleri og handling og tematikk. Den utspiller seg i et dystopisk, krigsherjet ørkenlandskap som er nær totalt ødelagt av et undertrykkende patriarkat, der de brutale herskerne har redusert kvinner til eiendeler og avlsdyr, og menn til "war boys", ikke annet enn hjernevasket kanonføde i en meningsløs konflikt med alt og alle som omgir dem. Inn kommer Charlize Therons Furiosa, som den tøffeste og sterkeste og mest våpenføre heltinnen vi har sett på lange tider - men hverken hun eller filmen ville lyktes uten alliansen mellom henne og de andre kvinnene i filmen, og, etter hvert, med Max selv
Vis spoiler
, samt med en av de stråleskadede, entusiastisk dødslengtende "war boys".
Max starter filmen som ikke stort annet enn et vilt dyr, redusert til overlevelsesinstinkt (
Vis spoiler
og når han tas til fange i starten av filmen, er det ikke annet enn kroppen hans, det vil si blodet hans, de er interessert i
), men etter hvert som han dras med i kvinnenes desperate forsøk på å finne en alternativ måte å leve på, finner han igjen nok av sin egen menneskelighet til at han kanskje har et slags håp om å redde seg selv. - Knapt et eneste øyeblikk stopper filmen opp i det dundrende, ubønnhørlige racet mot slutten, og det er ingen som har tid til å snakke sammen om hva som egentlig foregår, men George Miller greier å drive frem visjonen sin og budskapet sitt nesten helt uten eksposisjon (men akkompagnert av en blind gitarist med flammekaster på enden av gitaren sin!). Jeg har allerede sett den to ganger på kino, og ser frem til en ny runde så snart vi kan se den her hjemme.
37. Game of Thrones (sesong 5). Jeg gledet meg i starten av sesongen over endringene som ble gjort i forhold til bøkene - det er spennende å ikke vite hva som skjer, og så tenkte jeg at dette kanskje betyr at de evner å skjære der det trengs for å få til en historie som faktisk fungerer og kan avsluttes, noe jeg har sluttet å tro at George R. R. Martin greier. Men etter hvert mistet jeg litt troen på serieskaperne, da flere av episodene virket ubehagelig lite gjennomtenkte når det gjelder hvordan de bruker vold (særlig voldtekt) som effekt, og der dessuten flere av delhistoriene var minst like teite som dem de erstattet (Dorne, anyone?). Historien til Jon Snow har tatt seg opp fra tidligere sesonger, det er stas å se Jonathan Pryce som the High Sparrow, og Peter Dinklage er, som alltid, en fryd. Men selv om jeg liker både Arya og Daenerys, er jeg ikke begeistret for hvordan historiene deres fortelles i denne sesongen, og jeg har i det store og det hele sluttet å håpe at dette skal bli den store, episke fantasyfortellingen som de første par sesongene kanskje antydet. Jeg lar meg dog fortsatt underholde, og kommer nesten helt sikkert til å fortsette å se til det er slutt.
Juni:
38. Goldfinger. Vi har anskaffet oss en boks med alle James Bond-filmene i, blant annet med tanke på filmatisk oppdragelse av Poden - og
Goldfinger, fra 1964, virket som et riktig sted å begynne. Sean Connery er jo tross alt den kuleste Bond (i alle fall frem til nåtidens Daniel Craig, som jeg synes er i overkant blodtørstig og nihilistisk for en tolvåring - i alle fall tror jeg vi skal jobbe oss opp til ham!), og det er noe med disse gamle, langsomme, stilige filmene som virkelig tar seg tid til å bygge opp historien i stedet for å heseblese fra start til slutt. Pussy Galore er jo, det vanvittig latterlige navnet til tross, en av de tøffeste Bond-babene, og selv om skurkens koreanske livvakt Odd Job ser mest ut som en parodi i dag, er det noe veldig tilfredsstillende med å få den mest arketypiske Bond-skurk-replikken på plass: "Do you expect me to talk?" "No, mister Bond - I expect you to die!"
39. The Hunger Games. Poden slukte bøkene for et par uker siden, så da passet det bra å se denne. Og jeg synes, som sist jeg så den, at dette er en riktig solid film. Det er oppløftende at man legger så mye omtanke og så mye talent i en franchise som antagelig ville tjent penger på bare halvparten så mye kvalitet. Fantastiske Jennifer Lawrence hever filmen, helt på egen hånd, ut av "tretten på dusinet"-boksen, men i tillegg får vi gleden av, blant andre, Woody Harrelson som Haymitch, Lenny Kravitz som Cinna og Stanley Tucci, med tidenes hviteste tenner, som TV-show-verten Cesar. Og ikke minst Donald Sutherland som den
nesten allvitende og
nesten allmektige diktatoren Snow. (Som avslører naiviteten hos selv sine nærmeste medarbeidere ganske ubønnhørlig. "Everybody likes an underdog." "I don't. Have you ever seen one?") I tillegg til hvor åpenbart kult det er med en kvinnelig hovedperson som får være så tøff og så i sentrum som Katniss, er det også befriende med Josh Hutchersons Peeta, en mannlig rollefigur som får lov til å være både smart og modig og sympatisk, selv om han i alle viktige henseende spiller andrefiolin i forhold til den egentlige helten, og i flere tilfeller egentlig mest har som funksjon å bli reddet og å sørge for emosjonell tilknytning for en tilknappet og innesluttet hovedperson - ja, som kort og godt har den samme rollen som den kvinnelige "hovedpersonen"/romantiske interessen har i utallige tidligere filmer. (Bake kan han også!)
40. The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water. En absurd blanding av parodi og så-dumt-at-det-er-morsomt-humor som harper så uslitelig på klisjeene at man bare er nødt til å gi seg over og godta premisset. Jeg har ikke noe forhold til TV-serien, men vi lot oss grundig underholde alle sammen. (Og den bestod fint "6 laughs"-testen som BBCs Mark Kermode har etablert for komedier.)
41. Dressed To Kill. Brian De Palmas berømte thriller fra 1980, med Michael Caine i hovedrollen, er godt spilt og veldig stilig filmet, og den fremstår enda som både spennende og brutal (og overraskende, hvis man har greid å ikke allerede ha fått med seg hva plottet er), og med Nancy Allen i en sentral rolle som er både sympatisk og kompetent. Men med et moderne blikk synes jeg alt dette blir overskygget av hvor usympatisk
sleazy den er. Primært i den første delen, med forførelsessekvensen, men også når det gjelder en del av scenene mot slutten av filmen. Absolutt verdt å se likevel, men nå egentlig mest av historisk interesse.
Juli:
42. The Duke of Burgundy Veldig god og original film med danske Sidse Babett Knudsen i den ene hovedrollen. Jeg visste absolutt ingenting om den da vi så den, og det var jeg glad for - det er underholdende og spennende å oppdage gradvis hva som egentlig foregår, hvem hovedpersonene er og (i den grad man får vite det) hva slags omgivelser de lever i. Primært er det en kjærlighetsfilm, med høyst troverdig dynamikk og tematikk, selv om settingen er temmelig utradisjonell.
43. Ex Machina Regidebuten til Alex Garland, kjent som forfatteren av
The Beach, er en klaustrofobisk og kompetent mellomting mellom scifi-thriller og kammerspill. Oscar Isaac er overbevisende som ubehagelig karismatisk geni, mens Domhnall Gleeson gjør "ung, naiv og ikke så smart som han tror selv" nesten like bra som han gjorde i
Frank. Temaene filmen tar opp er spennende, det fungerer godt når det gjelder det teknologiske aspektet, og filmen
ser veldig stilig ut, ikke minst med hjelp av Alicia Vikanders utsøkte "otherness", men jeg satt igjen med at jeg savnet noe likevel. Kanskje en spissere tematikk eller et tydeligere standpunkt i forhold til de ganske mange problematiske tingene som skjer, særlig med tanke på kvinnesyn/kvinnerolle? Men også noe litt klarere når det gjelder hva slags ansvar man har for konsekvensene av sine egne tekniske nyvinninger. Det er en film som ser ut til å være gjennomtenkt og poengtert, og det setter jeg jo pris på, men jeg kunne ønsket meg at den hadde strukket seg litt lengre for å leve opp til det den antagelig prøver på.
44. Spy Jeg håpet dette skulle være en småmorsom action-parodi, og ble veldig gledelig overrasket da den viste seg å være både en ekte actionfilm, særdeles kompetent laget, og en av de morsomste komediene jeg har sett på veldig lenge. Og ekstra lykkelig ble jeg over det tvers igjennom solide kvinnesynet og de mange fantastiske hoved- og bipersonene! Melissa McCarthy bærer hele filmen som den superkompetente og sympatiske CIA-analytikeren Susan Cooper, som går gjennom en rekke rolleendringer i løpet av filmen og overbeviser i dem alle sammen. Hun er veldig godt hjulpet av blant andre Jason Statham, som parodierer sine egne typiske übermachoroller med totalt gjennomført overbevisning, og Jude Law, som fremstår som en nesten latterlig perfekt James Bond-aktig figur - dessuten Peter Serafinowicz som hysterisk over the top-flørtende italiensk med-agent. (Resten av de sentrale rollene, både skurker, helter og de litt vanskeligere definerbare, er stort sett besatt av dyktige kvinner.) Filmen har fått 15-årsgrense i Norge, noe som forsåvidt er forståelig, gitt hvor brutal den er - men den er ikke verre enn en gjennomsnittlig Bond-film, og den har så
vanvittig mye bedre holdninger og kvinnesyn at jeg ikke angret det aller minste på å ha tatt med tolvåringen. (Han lo dessuten nesten like mye som jeg.) Jeg var i godt humør i mange dager etterpå.
August:
45. Wet Hot American Summer. Parodi fra 2001 som gjør heftig narr av ganske mange av 80-tallsfilmene og -genrene, kanskje særlig “sexkomediene” av
Porky’s-typen, men her er spark og stikk til et utall kjente klisjeer som vi har sett i ganske mange andre slags filmer også, enten det er den forstyrrede Vietnam-veteranen, drømmejenta som er sammen med en drittsekk (men etter hvert - kanskje - oppdager verdien i den hyggelige fyren i stedet), en dramatisk motorsykkeljakt, opptil flere fantastiske montasjer eller outsideren som plutselig slår til under avslutningsseremonien. Filmen har et flott skuespillergalleri, med Janeane Garofalo i en av de mest sentrale rollene. Opptil flere (kanskje særlig Bradley Cooper og Paul Rudd) har blitt adskillig mer kjent senere. Settingen er 1981, siste dag på summer camp, og det er stort sett camplederne (typeriktig spilt av skuespillere som er minst ti år eldre enn tenåringene de fremstiller) det handler om, og da særlig romantiske/seksuelle forviklinger dem imellom. Hovedgrunnen til at vi plutselig fant ut av vi ville se den, er at det akkurat nå har startet opp en
TV-serie som er en prequel til filmen (den tar for seg sommerleirens
første dag), og der de samme skuespillerne - nå 14 år eldre - spiller de samme rollene igjen. Dette
må jo bare bli bra!
... Langt, langt på etterskudd. Putter inn titlene her, så fyller jeg inn etter hvert som jeg kommer på fler, og så får omtalene også komme etter hvert.
September:
46. Goodbye to Language (egentlig så vi denne i vår, men jeg glemte den). Merkelig, ganske kort Godard-film med fragmentert handling der jeg syntes det var vanskelig å finne en tematisk sammenheng. Bortsett fra at jeg syntes ganske mange av handlingsbrokkene viste bedrevitende, intellektuelle menn som belærte yngre kvinner på ganske irriterende vis. Kanskje dette rett og slett var tematikken?
47. Inside Out. Pixars nyeste film er nydelig, både morsom og rørende og veldig klok. Virkelig god, barnetilpasset beskrivelse av hvordan følelser påvirker oss, og hvor viktig det er å ta dem på alvor - og, ikke minst, hvor viktig det er å anerkjenne også triste eller negative følelser, for det kommer ikke noe godt ut av å prøve å undertrykke dem og late som om alt er bra når det ikke er det. Og så var det fryktelig morsomt og gjenkjennelig å se den prepubertale Riley plutselig ha bare tre følelser å velge mellom - sinne, avsky eller redsel.
48. Min nabo Totoro. Utendørsvisning på Sankthanshaugen, og veldig stas å se denne høyt elskede animasjonsfilmen med et stort, begeistret og nostalgisk publikum. Og så er det alltid morsomt å se filmer om igjen med Poden som han sist så da han var veldig liten.
49. Mr. Robot (sesong 1). Spennende psykologisk og/eller data-thriller der en nesten elektrisk intens Rami Malek spiller hovedpersonen, som vi får vite allerede i første episode at faktisk er schizofren. Jeg tenkte flere ganger i starten av serien at han har mye til felles med Sherlock, dersom "Sherlock" hadde vært en mer realistisk fremstilling av en høyt begavet, mentalt ubalansert ung mann med klare autistiske og sosiopatiske trekk. Historien minnet meg såpass mye om et par velkjente filmer (som den har helt bevisste referanser til) at jeg skal la være å si hvilke filmer jeg tenker på, da det vil kunne sees som spoilere. Jeg er spent på hva de eventuelt skal gjøre med en sesong 2.
50. Spy. Gjensyn hjemme. Morsomt denne gangen også.
51. Withnail & I. Hadde ikke sett den på kanskje tyve år, men det er en klassisk kultfilm det har vært lett å se ekkoer av i nyere britisk film og TV. Jeg har for eksempel alltid tenkt at Cumberbatch' Sherlock er en blanding av Conan Doyles Holmes, Doktoren fra
Doctor Who og Withnail, som er en så eminent minneverdig og fotogen egoist. (Vi har jo senere sett Paul McGann ("I") som den åttende Doktoren, og i enda nyere tid har Richard E. Grant ("Withnail") spilt en sentral skurk i
Doctor Who, så her henger det meste sammen.) Dette er kanskje mer en film det er om å gjøre å
ha sett enn en fantastisk god film, men den er fremdeles absolutt verdt å se for de fantastiske replikkene sine. Selv husket jeg aller best oppsummeringen ved slutten av 60-tallet: "We are 91 days from the end of this decade, and there's gonna be a lot of refugees."
52. Enemy. Intens og foruroligende thriller med Jake Gyllenhaal i en dobbel hovedrolle. Filmen viste seg å være noe annet enn jeg trodde da den begynte, og jeg er ikke helt sikker på om jeg likte overraskelsen, men vellaget er den absolutt.
Oktober:
53. Star Wars: Episode IV - A New Hope
54. Star Wars: Episode V - The Empire Strikes Back
55. Star Wars: Episode VI - Return of the Jedi
Vi forberedte oss på høstens nye Star Wars-film ved å se om igjen alle de gamle. Mannen og jeg kan i stor grad den opprinnelige trilogien utenat, mens det var såpass lenge siden trettenåringen så dem at han ikke husket så mye detaljer. De er jo fremdeles riktig underholdende!
56. True Detective (sesong 2). Jeg angrer på at vi så denne sesongen - ikke bare fordi den var utrolig oppstyltet og selvhøytidelig med et dustete plott og skuespillere som jevnt over ikke greide å berge den pompøse dialogen, men fordi den spente bein under sesong 1, som jeg jo likte veldig godt, og fikk meg i retrospekt til å synes at den var både dummere og dårligere enn jeg syntes da jeg så den.
57. Hamlet (kinooverført teater). Jeg så Benedict Cumberbatch spille den danske prinsen i britisk teaterhistories mest (og raskest) utsolgte oppsetning noensinne, og det var et bra plaster på såret for både mannen og en venninne som ikke fikk vært med til London da forestillingen ble direkteoverført på kino uken etter at jeg kom hjem. Det var fremdeles en flott Hamlet, selv om det naturligvis ikke er
fullt så stas med kino som med live teater. Riktignok ga det oss mulighet til stadige close-ups på skuespillerne, men på den annen side gjorde dette at vi ofte ikke så resten av skuespillerne eller scenen, noe som innimellom var et savn. Stas var det absolutt uansett!
58. Fear the Walking Dead (sesong 1). Meh. Kunne - og burde - vært et interessant konsept (å få se zombie-apokalypsen fra starten av, og se samfunnet bryte sammen sett fra ståstedet til en vanlig familie), men raknet litt for meg, mest fordi jeg aldri engasjerte meg vesentlig i noen av rollefigurene.
59. Stagecoach. John Waynes gjennombruddsfilm fra 1939, av John Ford, viser et amerikansk vill vest-samfunn i miniatyr, der en gruppe mennesker reiser med diligence gjennom et område som Geronimos indianere gjør utrygt. Wayne spiller den sympatiske og heltemodige Ringo Kid, som nettopp har rømt fra fengselet for å hevne seg på sin brors morder, og filmen er nesten overraskende progressiv i fremstillingen av ham og de andre representantene for samfunnets skyggeside - særlig den prostituerte Dallas og hennes fordrukne doktorvenn. Trettenåringen mistet litt interessen under den (med moderne øyne) litt trege handlingen, men det dramatiske indianerangrepet mot slutten er fremdeles spennende og, ikke minst, imponerende flott filmet.
60. The Wicker Man. Markedsført som “the
Citizen Kane of horror movies”, så vi var veldig spente. Og den er virkelig noe helt for seg selv! Christopher Lee var, med god grunn, eksepsjonelt stolt over denne filmen og over sin innsats i den - han er fantastisk som den karismatiske “Lord Summerisle”, som leder for landsbyboerne på Summerisle, en liten øy i Hebridene dit en dypt religiøs engelsk politimann kommer for å etterforske forsvinningen av en ung pike. Fantastisk filmet og iscenesatt, og det er virkelig en luksus å kunne se en berømt, over 40 år gammel film og
ikke være spoilet på hvordan den slutter. Den er ikke det jeg typisk ville kalle en “horrorfilm”, og det er litt forstyrrende å ha den merkelappen i hodet mens man ser den, men samtidig er det vanskelig å komme med en bedre genreplassering uten å forstyrre seeropplevelsen på annet vis. Den kan i alle fall varmt anbefales. (Men pass på at du ser 1973-versjonen, og ikke den fra 2006 med Nicholas Cage!)
61. Legend. Tom Hardy briljerer i dobbeltrolle som de beryktede, kriminelle tvillingbrødrene Reggie og Ronnie Kray fra 1960-tallet. Det er alltid morsomt og utfordrende når én skuespiller spiller flere roller i en film, og her glemte jeg stadig vekk at det var slik det hang sammen - brødrene var så åpenbart forskjellige, og det falt meg liksom aldri inn at de var “identiske”, selv om de var éneggede. Stilig og underholdende gangsterfilm med et spennende og egentlig ganske gripende fremstilling av forholdet mellom brødrene; den smarte og egentlig på mange måter sympatiske Reggie, som i bunn og grunn mest ønsket å være forretnings- og familiemann, men som mistet mye av menneskeligheten sin gjennom det brutale livet han levde, og den svært mentalt forstyrrede Ronnie, som viser glimt av menneskelighet overfor de (veldig få) han bryr seg om, men som primært sliter med at det eneste han
egentlig ønsker er å være supergangster sammen med broren sin. Ikke noen veldig dyp eller viktig film, men verdt å se for Tom Hardys innsats. (Men den teite og overflødige voice-overen trakk dessverre ned filmen flere hakk.)
November:
62. Gudfaren (med live orkester i Konserthuset). Det er mange år siden jeg sist så filmen, og den er jo en av verdens beste filmer og alltid verdt å se, selv om jeg ikke egentlig tror den tjente så mye på å ha et ekte orkester til å spille filmmusikken. Det var et godt orkester, og timingen var imponerende god, da. Og så er det litt artig å merke seg at filmen virker eldre for hver gang jeg ser den. (Det
er den jo også, så det er ikke så rart!)
63. The Addams Family. Gotisk svart-humor-klassiker for hele familien. Vi så den sammen med Poden, som jeg tror var litt usikker helt frem til slutten på hva slags historie dette egentlig var, og som dermed ikke
helt turte å se humoren, som jo egentlig er hele poenget med filmen. Jeg synes den er veldig morsomt og sjarmerende, særlig er Morticia (Anjelica Huston) og Wednesday (Christina Ricci) fantastiske, men aller mest ville jeg se den som forberedelse på
Addams Family Values, som er mye morsommere, og som jeg håper vi kan se om ikke altfor lenge.
64. Jackie Brown. Denne bestemte mannen og jeg oss for å se fordi det er den Tarantino-filmen vi begge likte minst da den var ny, og vi mistenkte at den egentlig fortjente en ny sjanse. Og det gjorde den! Den er jo aldeles strålende, med en fantastisk Pam Grier i tittelrollen og en handling som er
mye mer strømlinjeformet (og mindre uttværet) enn jeg husket den. Jeg fikk lyst til å se alle Tarantino-filmene om igjen.
65. Gravity Falls (2. og siste sesong.) Familiens store, felles TV-favoritt i år! Fabelaktig animasjonsserie om tvillingene Mabel og Dipper, som tilbringer sommeren hos sin høyst eksentriske grandonkel Stan (som Poden kledde seg ut som til Halloween) i den ekstremt merkelige byen Gravity Falls, som er litt Twin Peaks og litt Night Vale, der alle konspirasjonsteorier er sanne og ingen kjenner alle hemmelighetene. Fantastisk morsomt og spennende og sjarmerende - vi er ganske lei oss for at serien er slutt etter to sesonger; vel er jeg generelt sett glad for alle serier som stopper i tide og ikke holder på for lenge, men én sesong til kunne vi vel fått? Ja ja, det ble i alle fall en utrolig bra slutt på historien. Og alle somre må jo ta slutt.
66. Star Wars: Episode I - The Phantom Menace. Meh. Enda mer sjarmløst enn jeg husket det. (Et lyspunkt var det dog at Poden ikke kunne utstå Jar-Jar.) Flere av skuespillerne gjør forsåvidt en hederlig innsats, og filmen
ser ofte flott ut, men det hjelper lite når dialogen er så dårlig og historien såpass kjedelig som her.
67. Star Wars: Episode II - Attack of the Clones. Dobbelt-meh. Den klart kjedeligste av alle Star Wars-filmene. Aller mest cringe-worthy er kjærlighetshistorien mellom Anakin og Amidala (og hvor flat og tam Lucas har fått Natalie Portman, som jo pleier å være riktig flink, til å fremstå). Det eneste jeg merket meg positivt i filmen var musikken til John Williams, og måten det ble lurt inn noe som
nesten var Darth Vaders tema i den første scenen der vi ser Anakin bli urimelig sint.
68. Doctor Who (sesong 9). Poden erklærte nylig at Capaldi nå har gått forbi Matt Smith som hans favoritt-Doktor, og det er ikke småtteri! Jeg er tilbøyelig til å være enig, og dette har vært en flott sesong. Jeg har fått utrolig mye mer sans for Clara i løpet av sesongen, hun er en mye bedre match for Capaldi enn for Smith. Missy er dessuten en herlig fiende, gnistrende av kaos-energi som hun er, og Maisie Williams er strålende som vikingjenta Ashildr (selv om jeg irriterer meg grønn over måten de uttaler navnet hennes på …).
Desember:
69. Star Wars: Episode III - Revenge of the Sith. Huff. Denne var mye dårligere enn jeg husket. Jeg tror jeg oppfattet den som bedre enn den var fordi forventningene var så veldig lave etter episode 2, men den er virkelig ikke bra, selv om Ewan McGregor gjør en heltemodig innsats for å berge stumpene.
70. Jessica Jones (sesong 1). Storartet og brutalt, med den mest realistiske og følgelig skumleste Marvel-skurken så langt. Omtale i
bloggen min.
71. Fargo (sesong 2). Minst like bra som sesong 1, og den beveger seg over i en
litt annen toneart. Svart humor og cinematisk brutalitet som nesten minner mer om Tarantino enn om Coen-brødrene, og masse fabelaktig skuespill og fantastiske små og store rollefigurer.
72. Bridge of Spies. Veldig solid håndverk fra både Steven Spielberg og Tom Hanks, men det er fantastiske Mark Rylance som
virkelig løfter filmen - jeg kan ikke komme på noen bedre nålevende skuespiller. Spennende, underholdende og ganske lavmælt drama fra den kalde krigen, med blant annet nydelige tablåer fra et vinterlig Berlin i 1961.
73. A Very Murray Christmas. For oss som elsker Bill Murray, særlig i kombinasjon med Sophia Coppola. Melankoli, humor og varme, et par nesten overraskende vellykkede julesangnumre, men mest av alt melankoli, i grunnen.
74. Star Wars: The Force Awakens. Stor stas! Stilig, velspilt, flotte nye (og gamle) rollefigurer, og jeg er entusiastisk for flere kapitler i sagaen. Litt mer omtale i
bloggen min.
75. Crimson Peak. Over-the-top gotisk pastisj med Tom Hiddleston på sitt vakreste og tidenes mest fantastiske gotiske herregård. Omtale i
bloggen min.
76. The Husbands of River Song (Doctor Who-julespesial). Nydelig gjensyn med River.
Og veldig, veldig stas å se henne sammen med Capaldi - det gjør noe med dynamikken dem imellom å ha en Doktor som ser så mye eldre ut, og som er så mye mer sarkastisk og så mye mindre valpeaktig begeistret. (River: Does sarcasm help? Doktoren: Wouldn’t it be a great universe if it did?) De første to tredjedelene er strålende tøysemorsomt (selv om det også er en tråd av usikkerhet og sorg fra Doktorens side her) - et klart høydepunkt er det når Doktoren endelig får mulighet til å reagere på at Tardisen er større på innsiden, så han kan gjøre det
skikkelig! - og så blir det plutselig noe helt annet mot slutten. Mange nydelige sitater og referanser til tidligere episoder, særlig til første gang vi møter River, i
Silence in the Library/Forest of the Dead. Er dette det siste vi får se av River, så er det en verdig avslutning på historien om både henne og ektefellene hennes.
[77]. Ant-Man. Nyttårsaftensunderholdningen for hele familien. Og den var underholdende nok, med mye humor, urteit “vitenskap” og en veldig sjarmerende Paul Rudd i tittelrollen. Jeg tenkte et par ganger underveis at de få scenene der han glimtet til med veldig morsomme (og ganske upassende) replikker egentlig var de beste, men at de egentlig var litt malplasserte, fordi resten av filmen var akkurat litt for selvhøytidelig til at de passet inn. Etter at filmen var slutt, ble jeg minnet på at Edgar Wright begynte å regissere filmen, men ble erstattet av Peyton Reed underveis, og dermed antar jeg at disse morsomme bitene er det som henger igjen etter Wright. Veldig synd at han ikke fikk lov til å lage den ferdig, for det tror jeg hadde blitt mye bedre. Men, som sagt, den var underholdende, og den knyttet forholdsvis godt an til de mer åpenbart
Avengers-relaterte filmene (med både Hayley Atwells agent Carter og John Slatterys Howard Stark, i tillegg til Anthony Mackies Falcon). Og så hadde den Martin Donovan i en liten, men sentral rolle, og det blir jeg alltid glad når filmer har.
