Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

Shhhhh - du må ikke si det - nå tror alle jeg er litt kul her og greier. :hvisker:

Denne tråden har en slags paradoksal effekt på meg, jeg klarer bare ikke bestemme meg for om jeg mest ønsker meg en forsørger eller en hjemmeværende kone.

Blå skrev:

Og jeg kommer altså ikke til å gå med på at det er mer anstrengende å være hjemme med barn enn det er å kombinere jobb og barn.

Det er jeg helt enig med deg i. Hvis det var mine uttalelser du siktet til.

rine skrev:

Er ikke helt enig med deg i det. Konsekvensene ved å somle og rote ting til/ la folk vente osv, må da være mye større på et sykehus eller pleiehjem? Jeg tror den fysiske belastningen er like stor i de yrkene du nevner, men ikke den psyksike. Har aldri sett en frisør stresse rundt slik man ofte ser sykepleiere gjøre.

De vondtene jeg har fått (heldigvis bare kortvarige, da), har vært i forbindelse med beltelegging av pasienter, at en pasient som fysisk klarer å stå/gå, plutselig blir potetsekk og jeg må ta imot osv. Jeg ville nok ikke hatt kropp til en vaskejobb og har heller ikke særlig tung jobb der jeg jobber i dag. Men jeg forestiller meg at man kanskje slipper de brå, uplanlagte og dumme bevegelsene i større grad som renholder enn som pleier eller barnehageansatt?

Men blant kollegene mine har man gjerne skuldervondt, senebetennelser som har måttet opereres, dårlige knær, ryggplager og eldre damer som jobber redusert fordi de ikke orker et 100% turnusliv lenger. Selv tenker jeg på da jeg var i praksis på en somatisk avdeling og satt i garderoben etter hver vakt og gråt fordi bena mine var så inni hampen vonde. De beina ville jeg ha husket på dersom jeg sammen med mannen min satt og vurderte hvem som skulle søke 20% permisjon.

Turban Smukk skrev:

Denne tråden har en slags paradoksal effekt på meg, jeg klarer bare ikke bestemme meg for om jeg mest ønsker meg en forsørger eller en hjemmeværende kone.

Hva med begge deler? Så kan du VIRKELIG nyte livet, mens en forsørger deg og en annen fikser husarbeidet 🙂

Malama skrev:

Hva med begge deler? Så kan du VIRKELIG nyte livet, mens en forsørger deg og en annen fikser husarbeidet 🙂

Kudos for verdens beste idé! Nå trenger jeg bare noen frivillige her.

Miss Norway skrev:

Og når de gjør det, og sitter utbrente og punkterte og griner over at alt er for mye, så er det masse masse trøst og empati synlig på FP, merkelig nok. Men om man litt tidligere innser sin egen begrensning, og tilpasser livet og hverdagen slik at ting fungerer bedre, ja da er man bakstreversk og antifeminist og lat og er seg sitt ansvar lite bevisst og bør ta seg sammen og ikke leve i forrige århundre og sånt? Merkelig.

Tja, for min del så føler jeg det temmelig uhøflig å være noe annet enn grei til de som er utbrente og trenger trøst, selv om jeg egentlig mener at de bør sparke mannen i gang hjemme og fortsette å gå på jobb.

Men et poeng her er jo at om man kjenner på at hjem og jobb i kombinasjon er for mye, av forskjellige årsaker (være seg større belastninger enn andre, syk forelder, lang pendletid, nedsatt arbeidsevne etc) som jo en viss del av befolkningen gjør så vil en del av befolkningen redusere på jobb eller redusere på hjemmearbeidet.

Om man er en av dem som da velger å redusere på jobb så er det jo klart lurere både for en selv og samfunnet å være proaktiv og redusere fremfor å gå på en smell og bli sykemeldt. Men det som ofte er implisitt da er jo at for en kvinne så er det jobben man skal redusere på. Menn reduserer i større grad på hjemmearbeidet og setter jobb som pri 1.

Og det kan man jo tenke etter selv også, om det nå blir for mye en periode, hva er mest nærliggende, å spørre legen om sykemelding eller spørre partner om å få slippe å gjøre husarbeid?

Og hvorfor er det fortsatt i 2010 så stor forskjell på andel kvinner som heller reduserer jobb enn hva menn gjør? Det har jo med kjønnsroller å gjøre. Men det gjelder ikke alle kvinner altså. De fleste av oss prioriterer jobb fordi man har et felles forsørgeransvar, men det fordrer at man har en partner som gjør sin del hjemme.

Poenget er litt det: Er det finfint at det fortsatt er kvinner som tar mest ansvar hjemme og faller litt ut på jobbmarkedet, er det ønskelig at flere kvinner nedprioriterer jobb og flere menn nedprioriterer familie fremfor karriere i de tilfellene det blir for mye med begge deler og man må velge mellom de? Eller er det bedre for samfunnet, bedre for oppvoksende generasjoner at det er likt mellom kjønnene og det kan heller være litt mer etter hvilken personlighet hva man foretrekker.

Himmelen skal vite at det finnes mange eldre kvinner som angrer på at de ikke var mer delaktig i yrkeslivet og eldre menn som angrer på at de ikke så mer til barna sine.

Denne sangen til Finn Kalvik hørte jeg på radioen i dag, og den fikk meg til å tenke på denne tråden her:

Mitt barn kom til verden på en klinikk, det var en liten gutt vi fikk
Men jeg reiser så mye og rakk ikke hjem, da han lærte å gå var jeg ute igjen
Og sist jeg kom hjem kunne han snakke med meg
Han sa far jeg vil bli som deg, far, jeg vil bli som deg

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

I forrige uke fylte han ti, han sa takk for ballen, kom så leker vi
Kan du lære meg å sparke, jeg sa ikke nå, jeg har for mye å gjøre og tenke på
Men han var like blid da han gikk sin vei
Han sa far jeg vil bli slik som deg, far, jeg vil bli som deg

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

Han kom fra forelesning i går kveld, jeg sa hvordan går det, sett deg ned og fortell
Jeg er så stolt av deg, kom og sett deg da, men han ristet på hodet, smilte og sa
Jeg skal en tur på kino og trenger en bil
Kan jeg låne din, far, vær så snill

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

Jeg er forlengst pensjonert og min sønn er gift
Ringte ham i går og sa hei takk for sist
Det er så sjelden jeg ser deg, kan vi treffes en dag
Dessverre far det er bare mas og jag
Jeg har for mye å gjøre i jobben min
Men det var fint å høre stemmen din, far
Og da han la på røret skjønte jeg
At han var blitt slik som meg
Min sønn var slik som meg

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen


Ikke fordi jeg mener at de fleste menn i dag er slik som sønnen og pappaen i denne sangen, men fordi jeg syns den sier noe om å være rollemodell. Det har skjedd mye fra våre foreldre var småbarnsforeldre til nå. Og jeg håper at rollene som menn og kvinner fortsatt er i endring til et mer likestilt samfunn. Kanskje jeg bare er for utålmodig, men jeg opplever egentlig at på de 15 årene jeg har vært mor har lite forandret seg på den fronten. Det er mor som tar den største andelen av permisjonen og det er mor som jobber mest deltid. Eller - det har jo skjedd ting, særlig på permisjonsfronten, men lite på deltidsfronten.
Jeg er glad for at vi har folk i styrende posisjoner som evner å se hvor bra det er for både barn og far, og mor også - at far får/tar en større andel av fødselspermisjonen. Jeg tror at det kan være én måte å gå.

Jeg har ikke lest hele tråden, øynene gikk i kryss etter 5 sider. Selv har jeg alltid jobbet 100 %, dersom jeg ønsker en fridag må jeg ned i 60 % og det er uaktuelt. 80 % har jeg aldri vurdert, heller, og jeg ble oppriktig forundret over at så mange spurte meg om jeg skulle jobbe fullt etter permisjonen (for 2 år siden). Mannen min fikk ingen spørsmål om det, og det sier vel sitt.

Esme skrev:

Poenget er litt det: Er det finfint at det fortsatt er kvinner som tar mest ansvar hjemme og faller litt ut på jobbmarkedet, er det ønskelig at flere kvinner nedprioriterer jobb og flere menn nedprioriterer familie fremfor karriere i de tilfellene det blir for mye med begge deler og man må velge mellom de? Eller er det bedre for samfunnet, bedre for oppvoksende generasjoner at det er likt mellom kjønnene og det kan heller være litt mer etter hvilken personlighet hva man foretrekker.

Himmelen skal vite at det finnes mange eldre kvinner som angrer på at de ikke var mer delaktig i yrkeslivet og eldre menn som angrer på at de ikke så mer til barna sine.

Jeg håper og tror at vi kommer dit, jeg tror bare det tar tid og at det må et nytt generasjonsskifte til. Det tar tid å endre holdinger, å endre et helt samfunn, for det er jo egentlig der det ligger. Jeg syns menn er mye mer delaktiv i hjem og barneoppdragelse nå enn i feks foreldregenerasjonen vår, og så lenge utviklingen fortsetter i den retningen, så tror jeg at den biten vil jevne seg mer og mer ut etterhvert. (Håper jeg da)

Vi har enda et stykke igjen på arbeidslivfronten, men lik lønn for likt arbeid er jo noe fagforeningene virkelig har jobbet med den siste tiden. Og jeg har tro på at vi etterhvert vil komme dit at menn og kvinner vil bli mer likestilte i arbeidslivet såvel som på hjemmebane.

Siden vi er inne på sanger:
http://www.youtube.com/watch?v=dhwPyKRl84c&feature=related

Å, er det blitt en tråd om hvem som har det mest slitsomme yrket

Jeg tror at det at kvinner jobber deltid og menn 100% dreier seg veldig mye om lønn.
At en 10% kvinnestilling som regel ikke koster så mye å ofre som 10% av en mannestilling. Løser man problemet med lønnsforskjellene ( borger lønn ) vil forskjellene mellom kjønnene jevne seg ut over tid.

En ting jeg lurer litt på: Hvorfor må veien til likestilling alltid gå i menns retning? Altså: Hvorfor kan man ikke heller begynne å anerkjenne den jobben mange deltidsarbeidende og hjemmeværende faktisk gjør for at resten av samfunnet skal gli lettere? Er målet virkelig alltid at "ingen skal være igjen hjemme"? Hva om det faktisk trengs folk "hjemme", da? Hva med å verdsette det per i dag ulønnede omsorgsarbeidet bedre? Gir det ikke litt bismak å tenke at man må ha en mann inn på en arena for at den skal ha verdi? Ikke at det ikke er fint og bra at kjønnene sprer seg litt. Men for å bli tatt på alvor? Er det ikke litt trist at mange tenker at den eneste måten å løfte et yrke på er å bringe mennene inn som noen slags superhelter som skal hjelpe oss kvinner med det? Blir det ikke litt stakkarslig? Og er det egentlig likestilling og likeverd når det eneste man ser ut til å gjøre er å satse på å bli bedre på å manøvrere en mannsverden? Det er jo fortsatt en mannsverden da.

Jeg synes mye av argumentasjonen i slike debatter konsekvent underkjenner at også de som jobber redusert har en funksjon. Og at den innsatsen i mange tilfeller er en av forutsetningene for at resten av maskineriet funker. Spesielt i faser av livet der man har nærkontakt med samfunnsoppgaver ingen andre ser ut til å ta seg av.

Jeg skulle ønske "kvinneyrker" og "kvinneroller" kunne anerkjennes på mer selvstendig grunnlag enn at man alltid må bruke menn som brekkstang.

Dette skjønte jeg ikke noe av, kie.
Mener du at likestilling alltid går i menns retning? Man har mannlige sykepleiere nå. Og alenefedre.

Jeg mener det er synd om man gjør seg avhengig av om f.eks. hvorvidt menn blir sykepleiere eller er hjemme med sykt barn etc. for at verdien av arbeidet skal øke.

kie skrev:

En ting jeg lurer litt på: Hvorfor må veien til likestilling alltid gå i menns retning? Altså: Hvorfor kan man ikke heller begynne å anerkjenne den jobben mange deltidsarbeidende og hjemmeværende faktisk gjør for at resten av samfunnet skal gli lettere? Er målet virkelig alltid at "ingen skal være igjen hjemme"? Hva om det faktisk trengs folk "hjemme", da? Hva med å verdsette det per i dag ulønnede omsorgsarbeidet bedre? Gir det ikke litt bismak å tenke at man må ha en mann inn på en arena for at den skal ha verdi? Ikke at det ikke er fint og bra at kjønnene sprer seg litt. Men for å bli tatt på alvor? Er det ikke litt trist at mange tenker at den eneste måten å løfte et yrke på er å bringe mennene inn som noen slags superhelter som skal hjelpe oss kvinner med det? Blir det ikke litt stakkarslig? Og er det egentlig likestilling og likeverd når det eneste man ser ut til å gjøre er å satse på å bli bedre på å manøvrere en mannsverden? Det er jo fortsatt en mannsverden da.

Jeg synes mye av argumentasjonen i slike debatter konsekvent underkjenner at også de som jobber redusert har en funksjon. Og at den innsatsen i mange tilfeller er en av forutsetningene for at resten av maskineriet funker. Spesielt i faser av livet der man har nærkontakt med samfunnsoppgaver ingen andre ser ut til å ta seg av.

Jeg skulle ønske "kvinneyrker" og "kvinneroller" kunne anerkjennes på mer selvstendig grunnlag enn at man alltid må bruke menn som brekkstang.

Det kommer ikke til skje så lenge de som hevder at de jobber for likestilling ikke kommer seg ut av vrangforestillingene sine og ser på både menn og kvinner som mennesker og ikke kjønn.

Note skrev:

Det kommer ikke til skje så lenge de som hevder at de jobber for likestilling ikke kommer seg ut av vrangforestillingene sine og ser på både menn og kvinner som mennesker og ikke kjønn.

Note: Ingen er løsrevne individer utenfor kjønnsrollene. Ingen av oss er "bare mennesker". Vi kan ønske det, men det er ikke slik og derfor må se disse problemstillingene på bakgrunn av kjønnstenking.

Vi lever alle i det samme samfunnet, med et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder, store lønnsforskjeller som henger sammen med kjønn, du lå under et rosa teppe som barn, mannen din under et blått, det ER ulike forventinger til gutter og jenters adferd, de roses for ulike ting og forsterkes og dempes på ulike ting. På samme vis vil du og jeg alltid være kvinne først og individ siden, ingen er fristilt fra kjønnstenkingen, samme hvor lite eller mye feministisk eller likestilt man er.

Du roser deg selv av å ha tatt utelukkende individuelle valg, men jeg tror du tar feil. Vi tar alle betingede valg i større eller mindre grad, og jeg tror ikke det helt frie valg finnes. Det er forventninger, påvirkninger, straff og belønning, pisk og gulrot ved hvert eneste valg vi tar, stort eller lite. Dine valg er et produkt av ditt kjønn og summen av de forventningene som er blitt rettet mot deg hele ditt liv, fra du fikk ditt første plagg, din første leke og din første bok. Noen stakk hodet opp i vogna di og sukket: Å, så søøøøt! (Hadde du vært gutt hadde de sagt "Å, så tøff!") og siden har alle valgene og handlingene dine vært kvinnevalg og kvinnehandlinger. Tradisjonelle eller utradisjonelle, men ikke individuelle.

I tillegg har du vært påvirket av om familien din hadde utdanning eller ikke, om du gjorde det bra på skolen, hvor god råd dere hadde og hvor du vokste opp, i tillegg til venner, lærere og andre signifikante påvirkere.

Mitt poeng er at ingen er fri for forestillingene om kjønn og ingen valg er *egentlig* frie. Vi tar valgene vi tar av en rekke bakeforliggende årsaker.

Madam Mim skrev:

Vi lever alle i det samme samfunnet, med et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder, store lønnsforskjeller som henger sammen med kjønn

Hvis du med 'samfunnet' mener Norge vil jeg gjerne se denne påstanden dokumentert.