Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

allium skrev:

En av niåringens venninner kler seg nesten kun som gutt. Fotballklær er favoritten. Sånn har det vært siden hun gikk i barnehagen, og ingen har reagert spesielt på det. Men da lillebroren hennes begynte å kle seg ut i kjoler, innkalte barnehagen til samtale om kjønnsidentiteten hans.

Det er ille. Da tror jeg jeg hadde blitt ganske gretten.
Men jeg har kjent litt på det, at mødre sier med så utrolig stolthet at døtrene er skikkelig guttejenter og bare vil leke med biler, mens jeg (til min store ergrelse) føler jeg må unnskylde at snupsen kun vil gå med kjole og elsker å leke med dukker, pet shop og annet typisk jentegreier.

forøvrig skjønner jeg godt at en del velger sykepleier fremfor lege jeg, altså, det er jo relativt enorme forskjeller på opptakskrav, studielengde og ansvarspress på de to yrkene, og legestudiet er ikke noe som passer for alle, akkurat (helt uten å tenke kjønn)
Men selvsagt bør det ikke være slik at man foreslår sykepleier til jenter og lege til gutter. Så klart ikke!

glitterchick skrev:

Var det artikkelen som nevnte at amerikanske kvinner ofte tar skikkelig utdannelse for å bli attraktive partnere, og etter de er gidt bare være hjemme? Det er jo virkelig helt hull i hodet.

Jeg er litt usikker på om dette var grundig nok gjennomtenkt ør det ble skrevet, i forhold til de reelle valgmuligheter man har i USA, hvor permisjonen i forbindelese med fødsel er...er det ti uker? Ikke i nærheten av norske forhold i alle fall. Det gjør at det for mange rett og slett er slik at om man ikke ønske å levere et spedbarn til en barnepark, så må man si opp jobben når man får barn. I alle fall frem til den siste ungen er blitt et par år er det derfor reelt sett ofte en hjemmeværende som er muligheten? (At mange deretter fortsetter med det er en annen sak. Og at en del kvinner tar en utdannelse for å være attraktive på ekteskapsmarkedet er jo en skremmende tanke, mildt sagt. Om de aldri tenker bruke den.)

(skrevet, men glemt postet, før tråden skiftet retning.)

ElinM skrev:

Dette er ikke rettet mot deg, selv om jeg siterer deg, Ployanna. Det er interessant å lese, for jeg får inntrykk av at så mange her inne er så fryktelig oppsatt på likestilling, men så sitter det ikke helt i blodet allikevel. Når mine barn snakker om jobb innen helsevesenet, tar jeg det for gitt at de tenker på lege.

Dette sitter i blodet på meg også. Jeg trenger ikke tenke meg om i to sekunder en gang. (Og første gang jeg hørte Alliums gåte, var svaret så opplagt at jeg ikke skjønte at det var en gåte en gang.)

Men det er helt sant at veldig mange går i denne fellen. Jeg har kjeftet på jeg vet ikke hvor mange andre som har konkludert med at jenter selvsagt skal bli sykepleier eller førskolepedagog når de snakker om å jobbe med syke eller med barn.

ElinM skrev:

Det er interessant å lese, for jeg får inntrykk av at så mange her inne er så fryktelig oppsatt på likestilling, men så sitter det ikke helt i blodet allikevel. Når mine barn snakker om jobb innen helsevesenet, tar jeg det for gitt at de tenker på lege.

Jeg vil jo tro at det er her inne som det ofte er andre plasser, at det er ting vi jobber aktivt med som sitter fremst i hodet på oss og som vi gjerne vil snakke om. Det vi kan godt eller det vi ikke kan noe som helst om, det er som regel ikke et samtaleemne. (Det er litt forvirrende, spesielt når folk tror man kan ingenting om noe som man kan mye om eller motsatt. Er alikevel usikker på hva som er verst. )

Man kan være "fryktelig opptatt av likestilling", men så er vi døtre av det samfunnet vi er vokst opp i, vi har sett hva kvinner rundt oss driver med, hvordan de ser på seg selv, hvordan de blir sett på av andre, forventninger osv.

Jeg er oppvokst på bygda i et ekstremt kjønnsdelt primærnæringssamfunn, og det var ikke mye fleksibilitet mellom kvinnearbeid og mannsarbeid. Ingen menn skiftet bleie eller vasket opp. Ever. Ingen damer gikk på jakt eller kjørte traktor. Det var min generasjon som var første jentegenerasjon der en del tok jaktprøve og deltok på lik linje med gutta i traktorkjøring. Det gikk ikke andre veien.

Malama skrev:

Jeg er litt usikker på om dette var grundig nok gjennomtenkt ør det ble skrevet, i forhold til de reelle valgmuligheter man har i USA, hvor permisjonen i forbindelese med fødsel er...er det ti uker?

I USA har man så vidt jeg husker krav på fire uker ubetalt permisjon i forbindelse med fødsel. Det er helt horribelt. Jeg tenker ikke på de som blir hjemme et år eller to, og det tror jeg heller ikke utsagnet i artikkelen er ment om, men om de som faktisk blir hjemme for godt etter at de er gift. I middelklassen i USA er det relativt vanlig, og flere av mine venninner der er delvis hjemmeværende. Barnehage og skole er også lagt opp etter at noen (dvs. mor) er hjemme og kan ta frivillig arbeid og møter på dagtid.

glitterchick skrev:

I USA har man så vidt jeg husker krav på fire uker ubetalt permisjon i forbindelse med fødsel. Det er helt horribelt. Jeg tenker ikke på de som blir hjemme et år eller to, og det tror jeg heller ikke utsagnet i artikkelen er ment om, men om de som faktisk blir hjemme for godt etter at de er gift. I middelklassen i USA er det relativt vanlig, og flere av mine venninner der er delvis hjemmeværende. Barnehage og skole er også lagt opp etter at noen (dvs. mor) er hjemme og kan ta frivillig arbeid og møter på dagtid.

enda verre enn jeg husket altså. Og samfunnet legger opp til at mødrene ikke skal kunne jobbe fullt. Ikke rart det blir sånn da. Litt høna og egget, dog.

Mim: Kanskje ikke likestilling har det samme innholdet i seg for meg som for deg? Min mann behøver ikke å bevise for meg at han også kan jobbe redusert for å være en likestilt mann i mine øyne. Det er hva han føler av ansvar og bidrar med som betyr noe. Og han bidrar med mye etter arbeidsdagen sin.

Cille, det du sier om at penger er viktig for trivsel, men ikke har implikasjoner for yrkesvalg, det er en luksus som du kan unne deg fordi mannen tjener ok, sant?

Det ergrer meg at kvinner har et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha. Det er så, jeg vet ikke, lettvint? Jeg blir også provosert på mennenes vegne, som jo får et større "åk". Jeg vet at mange sier at "mannen jobber så hardt fordi han liker det selv", men jeg tror at ofte er den "driven" menn har til å gjøre det godt på jobben og gjøre karriere kommer delvis fra at det sitter helt inni ryggmargen at forsørgeransvaret primært er deres.

Amen til Polyanna!

Teofelia skrev:

Amen til Polyanna!

Polyanna skrev:

Cille, det du sier om at penger er viktig for trivsel, men ikke har implikasjoner for yrkesvalg, det er en luksus som du kan unne deg fordi mannen tjener ok, sant?

Det ergrer meg at kvinner har et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha. Det er så, jeg vet ikke, lettvint? Jeg blir også provosert på mennenes vegne, som jo får et større "åk". Jeg vet at mange sier at "mannen jobber så hardt fordi han liker det selv", men jeg tror at ofte er den "driven" menn har til å gjøre det godt på jobben og gjøre karriere kommer delvis fra at det sitter helt inni ryggmargen at forsørgeransvaret primært er deres.

Jeg føler ikke at jeg selv har et "lettvint" forhold til ansvaret jeg har i livet mitt. Men det som sitter i ryggmargen min er at jeg ikke har store krav til noe som helst av materielle ting. (Derfor ser du meg så godt som aldri i shoppingtråden!) Jeg kunne fint ha klart meg med mindre hus, og strammere økonomi enn vi har nå! Færre klær og sko, null problem. Og allikevel hatt det veldig bra fordi jeg trives med de menneskene jeg har rundt meg og den jobben jeg har. Jeg hadde klart å forsørge meg selv! Nå er vi et team, og nå vi valgt sammen at jeg jobber redusert med en fridag i uka.

Ja, jeg mener jo ikke at det er så svart-hvitt at kvinner bare driver happymuffinsliv og ikke bekymrer seg for penger, mens mannen er et skaffedyr som slaver for å forsørge familien. Men er et sterk kjønnet element i hvordan dette vektes, hvor tungt vi føler "forsørgeransvaret" og jeg tror at denne kjønnetheten ligger i bunn når kvinner velger lavtlønnsyrker, deltid og hjemmeværendetilværelse, mye mer enn at kvinner LIKER dette livet bedre.

Polyanna skrev:

Cille, det du sier om at penger er viktig for trivsel, men ikke har implikasjoner for yrkesvalg, det er en luksus som du kan unne deg fordi mannen tjener ok, sant?

Det ergrer meg at kvinner har et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha. Det er så, jeg vet ikke, lettvint? Jeg blir også provosert på mennenes vegne, som jo får et større "åk". Jeg vet at mange sier at "mannen jobber så hardt fordi han liker det selv", men jeg tror at ofte er den "driven" menn har til å gjøre det godt på jobben og gjøre karriere kommer delvis fra at det sitter helt inni ryggmargen at forsørgeransvaret primært er deres.

Det tror faktisk jeg også. Jeg tror mange menn er tilfredse når de tjener gode penger og grunnen til det er nok dette forsørgeransvaret de sitter med.

Der er vi jo tilbake til noe som ble skrevet lenger opp i tråden. At en mann defineres som God Far hvis han kan forsørge familien, mens en kvinne må bruke tid og omsorg for å være en God Mor.

Polyanna skrev:

Ja, jeg mener jo ikke at det er så svart-hvitt at kvinner bare driver happymuffinsliv og ikke bekymrer seg for penger, mens mannen er et skaffedyr som slaver for å forsørge familien. Men er et sterk kjønnet element i hvordan dette vektes, hvor tungt vi føler "forsørgeransvaret" og jeg tror at denne kjønnetheten ligger i bunn når kvinner velger lavtlønnsyrker, deltid og hjemmeværendetilværelse, mye mer enn at kvinner LIKER dette livet bedre.

Mens jeg også tror at veldig mange menn både forventer og ønsker å være forsørgere, og derfor ikke kan tenke seg å være den som jobber deltid selv om de ser at behovet for mer kapasitet på hjemmebanen er der. Så får kvinnene valget mellom å jobbe 100% selv og føle at ting ikke går i hop med barn og familie, eller å redusere egen stilling for å unngå utbrenthet og å gå på akkord med det de opplever som barnas behov. Selvsagt kan de kvinnene forlange at mannen skal jobbe redusert eller bidra mer på ulike måter, men hvis han da ikke gjør det er det ikke nødvendigvis sånn at de fleste tenker at skilsmisse er en god løsning, heller ikke på tidsklemmeproblematikken...

allium skrev:

Der er vi jo tilbake til noe som ble skrevet lenger opp i tråden. At en mann defineres som God Far hvis han kan forsørge familien, mens en kvinne må bruke tid og omsorg for å være en God Mor.

Ja.

allium skrev:

Der er vi jo tilbake til noe som ble skrevet lenger opp i tråden. At en mann defineres som God Far hvis han kan forsørge familien, mens en kvinne må bruke tid og omsorg for å være en God Mor.

Da mangler vi bare å overføre dette til lovverket da - så er alle fornøyd? Ut med delt omsorg - inn med omsorgen til mor og maks bidrag til far i alle skilsmissesaker?

smilefjes skrev:

Da mangler vi bare å overføre dette til lovverket da - så er alle fornøyd? Ut med delt omsorg - inn med omsorgen til mor og maks bidrag til far i alle skilsmissesaker?

Kanskje er det sånn, det ligger dypt i oss. Jeg valgt forøvrig yrket mitt lenge før jeg valgte mann, og mannen min tjente 0 kr når jeg ble forelsket, så jeg ble ikke sammen med han for pengenes skyld. Hadde han tjent mindre hadde vi hatt et annet liv men det hadde jo fortsatt vært oss og vi hadde nok innrettet hverdagen annerledes. Jeg ville følt et like stort ansvar for å førsørge barna mine da som nå. Vi føler begge to at vi er et team og innretter oss som best sammen. Så nei - jeg kjenner meg ikke igjen i

et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha.