Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

Takk for nyttig informasjon og tall Balanse!

him skrev:

Men det er klart at det gjør noe med samfunnet vi lever i at menn på mange måter er diskriminert i sine egne hjem. Det gjør noe med de guttene som vokser opp, fordi mannsidealet deres formes etter deres opplevelser av faren.

Bra ord! Jeg tror det er mange menn som opplever at det de gjør på hjemmebane ikke er "bra nok" eller "gjort på rette måten", og hvor inspirerende er det da å "hjelpe til hjemme"?

Det med at menn diskrimineres på hjemmebane er faktisk godt sagt. Det er ikke bare kvinnekamp for kvinners økonomiske rettigheter det her - det er også menns rettigheter.

Da er det betryggende å vite at min sønn vokser opp i et hjem hvor faren har ansvar for bl.a oppvasken, ikke hjelper til, men har solidarisk ansvar for husarbeidet, og dertil også har vært delvis hjemmeværende guttens første par leveår. Da bør jo hans mannsideal formes etter en mann som tar naturlig del i barneoppdragelse og husarbeide. Det bør en fremtidig svigerdatter sette pris på 🙂

Jeg er mer opptatt av at vi er likestilte når det gjelder arbeid og omsorg på hjemmebane enn utenfor hjemme. Jeg vet nemlig om mange som begge jobber fullt, men hvor mannen er fritatt for det meste som kan likne oppfølging/arbeid i heimen. Ikke kan jeg forstå at de er en tilfredstillende løsning for noen av dem.

Malama skrev:

Da er det betryggende å vite at min sønn vokser opp i et hjem hvor faren har ansvar for bl.a oppvasken, ikke hjelper til, men har solidarisk ansvar for husarbeidet, og dertil også har vært delvis hjemmeværende guttens første par leveår. Da bør jo hans mannsideal formes etter en mann som tar naturlig del i barneoppdragelse og husarbeide. Det bør en fremtidig svigerdatter sette pris på 🙂

Jeg tenker også slik, men må innrømme at jeg er litt redd for at mine jenter skal møte en mann som aldri har fått samme opplæring.

Dette husker jeg at vi har diskutert før, og da ble jeg litt lei meg fordi jeg følte jeg ble satt i bås. Men det blir jeg ikke denne gangen, så det betyr vel at jeg er blitt litt mer voksen kanskje?

Jeg jobber redusert nå, men jeg har ingen drøm om å bli forsørget. Motivasjonen min er ikke å ha en dag hvor jeg kan late meg og ikke bidra. Dette er en felles beslutning vi har tatt sammen, jeg svinger ikke pisken til mannen og sier at han vær så god får tjene litt penger til meg så jeg kan bruke litt på fridagen min. Og jeg tviler sterkt på at det er slik i så mange familier som det vises til her. Ja, jeg bruker en del av fridagen min på å trene og det er noe som kommer hele familien til gode.

Ja, vi har valgt et tradisjonelt rollemønster i vår familie. Jeg jobber redusert fordi vi syns det gir oss en bedre hverdag og fordi vi har råd til det. Vi vil prioritere å ha litt å gå på i denne perioden - slik er det for oss, og alle ære til alle dere som fikser hverdagen så greit med fulltid begge to! Kjempebra! Motivasjonen vår er ikke at ungene skal se rene og pene ut i tøyet, men at vi ikke skal føle på stress hele tiden, også i forhold til sykdomsdager som det blir en del av - hos oss i hvertfall -de første årene i barnehage.

Med vår løsning forstår jeg at vi er med på å gi statistikkene et bilde av mindre likestilling. Men i vår familie er vi likestilt - det påstår jeg - selv om det er som regel er jeg som ukeshandler, lager de fleste middagene på hverdagene og ordner det meste av ungenes klær. For meg er likestilling at vi er to mennesker som føler like mye ansvar for barna og hjemmet. Selv om jeg akkurat nå jobber litt mindre betyr det ikke for oss at han må jobbe mer. Han er innstilt på å ikke legge all energi i karriere nå som ungene er små.

Jeg mener ikke at likestilling nødvendigvis er en stillingsprosent på et papir.

Men det er interessant å tenke på hvorfor det er jeg som har lyst til å jobbe redusert, og hva jeg viderefører av holdninger til ungene mine, til neste genersajon. Jeg prøver å være bevisst på det. Det har nok helt sikkert med forventninger fra samfunnet å gjøre, og personligheten til oss to.


Jeg synes jobben min gir meg energi og kunne ikke tenke meg å være hjemmeværende, og om ikke lenge vil jeg nok jobbe 100% igjen. Jobben er mentalt utladende og å sitte på FP i arbeidstiden er ikke aktuelt, for å si det slik. Så behov for redusert stilling er også veldig individuelt - både på grunn av jobb og personlighet, og ikke bare kjønnsrealtert? Jeg har mannlige kollegaer med små barn som også jobber redusert nå i småbarnsperioden.

Chanett skrev:

Jeg tenker også slik, men må innrømme at jeg er litt redd for at mine jenter skal møte en mann som aldri har fått samme opplæring.

Det har jeg også tenkt. Men så klamrer jeg meg fast til tanken om at man velger utfra hva man har lært å godta, i stor grad, og man velger i stor grad utfra hvordan ens far har vært som rollemodell, ifølge psykologer. Har man hatt en far som har bidratt på lik linje med mor i heimen vil man ikke nøye seg med noe dårligere enn det.

Sikker kan man vel aldri bli.

Chanett skrev:

Jeg tenker også slik, men må innrømme at jeg er litt redd for at mine jenter skal møte en mann som aldri har fått samme opplæring.

Det kan man jo tenke på. Jeg er jo nemlig også vokst opp i et hjem hvor slikt var delt på, selv om min mor var hjemmeværende/ufør. Men i mitt barndomshjem var brødbaks og gulvvask f.eks en mannfolkjobb (i hovedsak rett og slett fordi det var fysisk tungt) Hvorvidt denne oppveksten har lagt føringer på mitt valg av partner kan man jo bare lure på, men det føles i alle fall utenkelig for meg å la mannen "slippe unna" på hjemmebane. (Hos oss er også brødbakst i hovedsak en mannfolkjobb, men dog da mer grunnet interesse/hvem som går fortest lei av butikkbrød), Kanskje vil jenter oppvokst i slike "likestilte hjem" også oftere velge seg menn eller i alle fall jobbe for en slik fordeling i parforholdet, som de selv er oppvokst med?

Jeg som har sønner er på den annen side livredd for at jeg skal ende med svigerdøtre som tar som en selvfølge at jeg har skaffet dem skaffedyr.

Cille, jeg tenker heller ikke at dere ikke er spesielt u-likestilte i dag. Men i et langtidsperspektiv så kommer du dårligere ut av dealen med ordningen dere har valgt.

glitterchick skrev:

Cille, jeg tenker heller ikke at dere ikke er spesielt u-likestilte i dag. Men i et langtidsperspektiv så kommer du dårligere ut av dealen med ordningen dere har valgt.

Det har du rett i og det er jo noe vi har vurdert sammen. I det store bildet er det likevel verdt å jobbe 2-3 år redusert for meg.

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

Cille skrev:

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

Nei, det sto det ikke. Det sto at man ikke bare skulle velge det som var gøy, i tillegg til å jobbe for å se at andre ting også kan være gøy.

Det er jo litt interessant å se intervjuer med tenåringer hvor både jenter og gutter ønsker å ha tjene masse penger en dag, og gutta i all hovedsak ønsker å tjene dem selv, mens jentene ofte tenker at de skal finne en mann som gjør det. I 2010!

Jeg har selv valgt utifra "gøy", og jeg ser jo at det aldri kommer til å gi meg den helt store karrieren. Paradoksalt har Glittermannen også valgt ""gøy", og tjener det dobbelte som meg.

Jeg tenker litt på det der at familien velger sammen at mor skal "ta støyten" karrieremessig og økonomisk, hva om ekteskapet havarerer da?

Det om karriærevalg var at det er et ubetinget krav at man ikke bare har det gøy med jobben sin - man må også greie å leve av den. Det hjelper ikke hvor gøy det er - man må forsørge seg først.

Cille skrev:

Det har du rett i og det er jo noe vi har vurdert sammen. I det store bildet er det likevel verdt å jobbe 2-3 år redusert for meg.

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

Når det gjelder å velge jobb så synes jeg jo at trivsel er viktig, men det er ikke så lett å finne ut hva man vil trives med. Jeg har inntrykk av at når unge velger utfra "interesse" så velger de studier som høres gøy ut, og ikke tar noen særlig vurdering om jobben som studiet fører til er passende for dem. Det er også viktig å tenke gjennom om man takler å jobbe i ferier for eksempel eller takler å være våken om natten. Og lønn. Det er viktig hva man tjener og det bør helt klart være med i vurderingen.

glitterchick skrev:

Jeg har selv valgt utifra "gøy", og jeg ser jo at det aldri kommer til å gi meg den helt store karrieren. Paradoksalt har Glittermannen også valgt ""gøy", og tjener det dobbelte som meg.

Jeg har valgt "gøy" + "fornuftig", og tjener mindre enn mannen min som har valgt "gøy". Ikke har jeg noe typisk kvinneyrke heller. Hvorfor blir det likevel så ofte sånn?

glitterchick skrev:

Jeg tenker litt på det der at familien velger sammen at mor skal "ta støyten" karrieremessig og økonomisk, hva om ekteskapet havarerer da?

Helt klart et viktig poeng som alle som skal ta en felles avgjørelse må kjenne på med åpne øyne. Jeg er ikke en kuet kvinne som ikke evner å se at det finnes et risiko for samlivsbrudd selv om det ikke føles slik nå, men har likevel valgt slik. Jeg kan også bli kjørt over i morgen. At det økonomiske tapet jeg får for 3 års redusert stilling skal styre min trivsel i mitt liv akkurat nå, det er fjernt for meg.

Cille skrev:

At det økonomiske tapet jeg får for 3 års redusert stilling skal styre min trivsel i mitt liv akkurat nå, det er fjernt for meg.

Jada, og problemet er jo heller ikke størst for dem som velger en slik løsning for en kortere periode, heller de som gjør det lenge, lenge.

Cille skrev:

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

... Men ...Men! Når jeg leser dette blir jeg helt i stuss. (Og jeg tror at grunnen til at jeg stusser er at vi kanskje har forskjellige tanker om økonomi, men det vet jeg ikke.)

For meg er penger trivsel. De fleste av oss vil som voksne få nogenlunde like utgifter (hus, bil, barn, transport etc), og de pengene som blir igjen når utgiftene er betalt bidrar direkte til å øke trivselen. Om man velger å gå på stjernerestauranter, kjøpe seg klær eller ta det ut i tid ved å jobbe redusert (for man kan ikke jobbe redusert uten at det går rundt økonomisk) - det er ett fett for meg.

Men det å si at "det å tenke trivsel" ikke innkluderer "et økonomisk perspektiv" det virker unaturlig for meg. For meg er det slik at selv om det økomimiske bare er en bit av trivselen, så er det for meg uten tvil innkludert. (Andre ting som er innkludert i trivsel for meg er helse. Jeg kunne ikke ha tenkt meg å vært frisør, selv om jeg elsker å holde på med hår. Jeg er kjempeglad i å bare sitte og gre ungene. Og flette, sette opp håret etc Men frisør er helt uaktuelt for meg som sliter med kontakteksem, psoreasis og generelt sett tørr hud.)

Jeg er forresten oppdratt til å kunne forsørge meg selv, og som mor sier "ha råd til å gifte meg med den jeg vil og ha råd til å skille meg"

Jeg kommer til å råde mine barn, og ikke minst datteren min til å være selvforsørget. Vi er ikke så pene i min familie, men innihampen smarte, så det er nok best å tenke sånn at vi må forsørge oss selv.