Å bli "gjenkjent" på restaurant

Jeg har det også med å synes det er på grensa til litt småflaut å bli gjenkjent på den måten, men det er egentlig en fin ting. Tenk deg om du hadde spist der 20 ganger før og de ennå ikke så ut til å huske hvem du var? Det hadde vært litt rart. Men jeg er enig med Tjorven i at du burde etterlyse flere vegetarretter så du får litt å velge i. Det kan godt være de etterkommer det ønsket også i og med at de vet du er stamkunde og at de da skjønner _hvorfor_ du velger nettopp den retten.

Altså, jeg er gammel servitør (ikke gammel, men tidligere) og jobbet på restaurant og hotell i mange år. Vi hadde mange stamgjester, om det var guider som kom hver uke med nytt reisefølge eller de faste lokale søndagsmiddaggjestene, jobbreisende eller andre som kom igjen jevnlig. Jeg har faktisk aldri opplevd at noen syntes det var dumt å bli gjenkjent og "møtt" som det de var, nemlig gjest og attpåtil stamgjest.

Jeg har elefanthukommelse og kan fremdeles huske hva noen av dem bestilte, for jeg syntes det var så vittig at noen ville ha det samme hver eneste søndag uke inn og uke ut. (Men jeg kommenterte det ikke, altså). Jeg bet meg derimot merke i hvordan de likte biffen stekt, hva slags vin de helst ville ha, hvor i rommet de best likte å sitte (så jeg kunne reservere bordet om det var sjans, bare for å være ok).

Jeg fikk bare masse masse skryt, tips og takknemlighet for dette.

Jeg er jo supersær som person og reagerer ofte annerledes enn alle andre.

Så derfor tenker jeg at det ikke er så interessant at "alle" synes det er hyggelig, du liker det ikke og, det er klart ikke et stort problem, men noe som faktisk ikke setter særlig pris på.

Om det er det at de tar for gitt hva du skal ha, så er jo det vanskeligere å få endret på, siden du ikke har muligheten for å bestille alt mulig annet en periode. Så jeg tenker at enten har du valget mellom å spørre om de kan ha flere vegetarretter der, siden du er der såpass ofte, så kan det jo være at de er interessert i det, eller så er det å holde seg unna, eller å bare godta at det er sånn. Jeg ville prøvd det første alternativet tror jeg.

Enig i det poenget, Esme. Det ville jo være smart å bruke stamgjestestatusen sin til å be om variasjon.

Jeg synes det er kjempetrivelig om personalet kjenner meg igjen. Det være seg på restaurant, kafé eller bar.

Jeg er også litt rar. Syntes ikke sånt er så stas.. hvorfor... tja. Ikke så godt å si?
Nå er ikke det så veldig problematisk her i store Oslo, men om det var det, og jeg syntes det var kleint, så hadde jeg løst det ved å spise hjemme.

Å, dette minner meg om restauranten vi var ute og spiste på hver lørdag når jeg var liten! Jeg bestilte karbonader med babygullerøtter hver gang. (Krisen var ganske stor den dagen de var tom for babygulrøtter. )

Jeg tror det er lurt å ta kontrollen om du synes noe er ubehagelig, og ved at du griper inn når de gjør stuntet sitt med å vise at de husker deg og det du liker å fortelle, slik Esme foreslår, ved å spørre om de kan tilby flere vegetarretter, så tar du på en måte tilbake igjen kontrollen over situasjonen. Om du skjønner hva jeg mener.

Esme skrev:

Jeg er jo supersær som person og reagerer ofte annerledes enn alle andre.

Så derfor tenker jeg at det ikke er så interessant at "alle" synes det er hyggelig, du liker det ikke og, det er klart ikke et stort problem, men noe som faktisk ikke setter særlig pris på.

Om det er det at de tar for gitt hva du skal ha, så er jo det vanskeligere å få endret på, siden du ikke har muligheten for å bestille alt mulig annet en periode. Så jeg tenker at enten har du valget mellom å spørre om de kan ha flere vegetarretter der, siden du er der såpass ofte, så kan det jo være at de er interessert i det, eller så er det å holde seg unna, eller å bare godta at det er sånn. Jeg ville prøvd det første alternativet tror jeg.

Jeg vet ikke helt nøyaktig hva jeg reagerer på, for som så mange sier, er jo det bare hyggelig ment og koselig at de har lagt merke til meg, men det er noe med måten de kjenner meg igjen på, hodebevegelsene, tonefallet og det faktum at jeg foretrekker å si det selv. Det hører på en måte med på moroa med å gå ut. Få meny, se på menyen, si hva man ønsker, vente på maten osv.

Problemet er kanskje at jeg ikke liker å "bli tatt" for en som er der hele tiden, en som går ut ofte og er så kjedelig og lite oppfinnsom at hun bestiller det samme hver gang.

Noen dager skjønner jeg deg, andre ganger nyter jeg å være stamgjest selv. De dagene jeg skjønner deg drar jeg til steder hvor jeg er ukjent.

Lurer bare på en ting: hvilke av de 3 er best?

Jeg forstår følelsen jeg altså. I kiosken på jobb har jeg det med å bestille noe så usunt som toast av fint brød, ost og skinke. Som nødmat. Godt, men seriøst usunt. Så da jeg en periode fikk dette lekset opp for meg før jeg rakk å bestille, mens de ansatte gliste og selvfølgelige var hyggelige, følte jeg meg nærmest litt avkledd. Jeg ville si det selv ja, ikke få det ropt mot meg når jeg kommer inn der. Resultat: jeg sluttet å kjøpe toast og gikk heller i kantina etter et rundstykke.

Jeg liker stamgjeststatus, og ville ikke reagert på sånt.

Skremmern skrev:

Jeg vet ikke helt nøyaktig hva jeg reagerer på, for som så mange sier, er jo det bare hyggelig ment og koselig at de har lagt merke til meg, men det er noe med måten de kjenner meg igjen på, hodebevegelsene, tonefallet og det faktum at jeg foretrekker å si det selv.

Jeg overtolker muligens, men jeg kjente meg veldig igjen i dette (boldet del). Kanskje det like mye er noe uutalt de formidler som du reagerer på? Her har vi spesielt to steder vi ofte spiser på, hhv sushisted og kinarestaurant. På sushistedet er de akkurat passelig hyggelige, og de forutsetter ikke at vi skal ha det samme hver gang, men kommer gjerne med forslag eller små ekstragreier, for eksempel at de legger til nye ting å prøve som viser at de husker hva vi pleier å like. På kinarestauranten viser de med kroppsspråk at de kjenner oss igjen, men det er egentlig ikke på en hyggelig måte. Jeg tror de tror at det er hyggelig, men jeg synes ikke det.

En hyggelig måte å behandle stamkunder på er nettopp som Mim skriver om, huske bord de liker å sitte ved, at minsten foretrekker en spesiell type skje, eller at noen liker ekstra sterk mat eller godt stekt biff. Eller i ditt tilfelle, at de hadde spurt om de skulle lage en annen vegetarrett for deg. På kinarestauranten viser de at de gjenkjenner, og at de husker hva vi pleier bestille, men de gjør ikke noe mer utav det. Bare haster i vei påsitt litt bryske vis. Kanskje det er en kulturforskjell, at det er ekstra effektivitet for å få maten raskt på bordet som er tegnet på at de gir deg litt "ekstra" på kinarestaurant?

Skjønner deg godt. Jeg liker å den anonyme følelsen når jeg er ute og spiser. Fornuftsmessig vet jeg at det er hyggelig ment og alt det der, men nei jeg liker å få være anonym.

Jeg kjenner på de samme følelsene som deg på en restaurant i byen her hvor servitøren behandler oss som gamle kjente. For min del handler det om at jeg er en veldig privat person, jeg blir lett usikker når jeg møter fremmede og for meg er hun en fremmed selv om jeg har spist middag der et par ganger de siste årene. Det er noe som ikke føles riktig over at hun bruker en familiær tone til meg.

Jeg ser nå at dette kommer helt feil ut, men lar det stå allikevel. For ordens skyld; jeg føler meg ikke på noen måte hevet over de som jobber i restauranten.

Skremmern skrev:

Jeg vet ikke helt nøyaktig hva jeg reagerer på, for som så mange sier, er jo det bare hyggelig ment og koselig at de har lagt merke til meg, men det er noe med måten de kjenner meg igjen på, hodebevegelsene, tonefallet og det faktum at jeg foretrekker å si det selv. Det hører på en måte med på moroa med å gå ut. Få meny, se på menyen, si hva man ønsker, vente på maten osv.

Problemet er kanskje at jeg ikke liker å "bli tatt" for en som er der hele tiden, en som går ut ofte og er så kjedelig og lite oppfinnsom at hun bestiller det samme hver gang.

Jeg syntes ikke det hadde vært stas om noen stod og syntes det var morro at jeg spiste det samme hver gang. Blir jo litt som du sier... de sier indirekte at man er kjedelig og ensformig i matveien, og i tillegg for lat til å lage maten selv...

Jeg ville bestilt noe annet et par ganger, på trass. 😛

Eg vart gjenkjent på kiosken ein gong eg sende pappa for å kjøpe Laban; Nei, du, i dag har me gått tom for Laban, men Bergensis likar også Jogger, så det går nok ned på høgkant.

Eg tykte det var litt flaut, men usikker på om eg ville vore like pinlig berørt om det var gulrøter og rosenkål det var snakk om.

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Noen ganger er det aller mest avslappende å være anonym og bare være en i mengden. Da forventer ingen noe av meg, og det trenger jeg en gang i blant.

Jeg har kjøpt mat fra det samme stedet nå i 18 år og i perioder har det vært ganske ofte, andre perioder lite. Jeg syns det er bare koselig at de som driver det kjenner meg igjen og kommenterer det hvis det er lenge siden sist. En periode spurte de meg om jeg skulle ha det jeg bleide å bestille og da svarte jeg ganske enkelt ja eller nei, jeg vil heller ha ... i dag. Jeg så ikke på det som et problem.