Oppfordre jenter til å velge realfag?

Hver gang jeg går forbi en modell av Troll-plattformen så blir jeg stående og gape. Den er virkelig så helt utrolig svææær! At det går an!

Jeg er skikkelig deppa for at jeg har så høydeskrekk. Jeg kan aldri reise ut på noen plattform. :snufs:

Bare for å gjenta meg selv. Når jeg skal oppfordre mine jenter til å velge realfag, så er det ikke snakk om å pushe dem og nærmest tvinge dem inn i en realfagsutdanning. Det er å holde mulighetene åpne, å forutsette at matematikk og andre realfag er interessant og spennende og å gi dem muligheten til å se hvilke yrker og muligheter realfag gir.

Og til lege/sykepleierdebatten. Sykepleier er et utmerket yrke og jeg kommer ikke til å bli skuffet om mine døtre velger det. Men jeg blir skuffet dersom de velger det fordi de er interessert i medisin, men ikke engang vurderer å bli lege. Eller fordi de er interessert i å arbeide med mennesker, men ikke engang vurderer å bli ingeniør. Om dere forstår hva jeg mener. Om de brenner for å bli sykepleiere, så er det utmerket.

Så søte dere er.

Jeg fasineres virkelig ikke av det samme som dere. Jeg synes verken plattformer eller raketter er det aller minste interessant. Da er det kanskje greit nok at jeg ikke valgte realfag?

Tjorven skrev:

Så søte dere er.

Jeg fasineres virkelig ikke av det samme som dere. Jeg synes verken plattformer eller raketter er det aller minste interessant. Da er det kanskje greit nok at jeg ikke valgte realfag?

Man trenger jo ikke nødvendigvis gløde og gå helt av skaftet selv om man liker faget sitt. Det er helt ok å velge realfag alikevel. Noen jobber med fysikk, andre ER fysikere.

Maverick skrev:

Fatter'n kalte meg her en kveld for en "uskolert banditt". Jeg er litt usikker på om det var med oppgitthet eller kjærlighet i stemmen.

Garantert med kjærlighet!

Jeg har prøvd å tygge på et svar. Jeg har ikke vært på FP en stund, men har sneket i kulissene. I februar leste jeg dette i en diskusjon, hentet herfra:

For JENTER er det sånn, ja. Å tenke på fremtidig lønn regnes som helt umoralsk.

Faktisk ble det sagt av et ellers høyst oppegående medlem her på FP en gang også: "Hvis man velger lønn etter utdannelse så sier det MYE om moralen din, altså!", eller noe i den gata. Det er virkelig ikke legitimt.

Nå vet ikke jeg om denne kommentaren var ment til meg ( jeg skal jo ikke selv påstå at jeg er oppegående ) men jeg har tidligere i en deltids-diskusjon skrevet at det er på tvers av mine verdier å kun tenke kun lønn ved et fremtidig yrkesvalg.

Så kan man sette det på spissen begge veier, og diskutere til man blir blå.

Det jeg vet er at jeg har lært en del av disse diskusjonene på FP, for jeg har ikke bltt fostret opp med fokus på teknologi og realfag. Jeg har blitt fostret opp på mye annet fint da, med særlig fokus på kommunikasjon, sosialt samspill, empati - og jeg sier ikke at det ene utelukker det andre.

Det har vært interessant å lese hvordan andre jenter (og gutter) her på FP har tenkt på utdannelse, økonomisk sikkerhet og interesser, og hvordan dere påvirker deres barn. Veldig lærerrikt. Og det brennende engasjemnetet jeg ser hos mange for at ungene skal få en trygg økonomisk fremtid, det tar ikke lengre som kritikk mot mitt eget yrke, men som omsorg for egne barn. Også er det viktig å jobbe for bedre status og betingelser for yrker som sykepleiere og lærere også, for dem som synes det er GØY, viktig og meningsfyllt.

Hvis noen av mine dropper fordypning i matematikk på videregående så tror jeg at jeg lar dem få gjøre det uten å skrike opp hvis de gjør det fordi de ønsker å prioritere andre fag. Jeg ønsker dog at de tar T-matte og ikke P-matte på vg1. Jeg tok aldri fordypning i matte, det har aldri hindret meg i å blir det JEG ville bli...

Og - det er fullt mulig å ta den matten som privatist etterpå om man plutselig skulle få et innfall om å bli lege i stedet på et senere tidspunkt.

Jeg tror jeg kommer til å reagere om en av mine dropper matematikk "fordi det er vanskelig" for man skal ikke la være å gjøre ting bare fordi de er vanskelige i mitt hode. Om de dropper realfag fordi de vil heller studere noe annet så er det greit tenker jeg.

Jeg kommer i hvertfall aldri til å pushe dem til noe de ikke vil. Selv om jeg mener det er til deres eget beste. Det er litt sånn klok av skade på mine foreldres vegne. Broren min ville gå på elektrolinja, men de overtalte han til å gå allmennfaglig. Grunnen var at de ikke så for seg at han kom til å forbli happy som elektriker, at han heller burde holde mulighetene åpne for å komme seg på ingeniørskolen. Vel, gutten var skolelei og misfornøyd og gjorde det elenidig på tross av gode evner. Han har aldri greid å fullføre noen utdanning. Jeg tror de hadde helt rett, han ville ikke vært happy som elektriker i lengden. Men jeg tror at sjansen for å få det bra hadde vært større om han hadde fått gå det han ville. Så finnes det påbygningsår når man finner ut at man likevel vil et annet sted siden.

Katta: Broren min stod i samme valget, og pga. min kloke bestefar ("la guten velja sjøl, dåke!") så ga foreldrene mine seg, og bror fikk gå mask. og mekk., og siden elektro.

Etter hvert fikk han sansen for skolearbeid igjen (gode evner i bunn, modning, gode lærere), og endte til slutt omveien via fagskole til siviningeniørgrad.

Av og til angrer han på at han ikke har almennfag i bunn, men jeg tror bestefar hadde rett.

Katta skrev:

Jeg kommer i hvertfall aldri til å pushe dem til noe de ikke vil. Selv om jeg mener det er til deres eget beste. Det er litt sånn klok av skade på mine foreldres vegne. Broren min ville gå på elektrolinja, men de overtalte han til å gå allmennfaglig. Grunnen var at de ikke så for seg at han kom til å forbli happy som elektriker, at han heller burde holde mulighetene åpne for å komme seg på ingeniørskolen. Vel, gutten var skolelei og misfornøyd og gjorde det elenidig på tross av gode evner. Han har aldri greid å fullføre noen utdanning. Jeg tror de hadde helt rett, han ville ikke vært happy som elektriker i lengden. Men jeg tror at sjansen for å få det bra hadde vært større om han hadde fått gå det han ville. Så finnes det påbygningsår når man finner ut at man likevel vil et annet sted siden.

Jeg jobber på yrkesskolen, og jeg mener at elektrolinja er en ypperlig vei mot ingeniørutdannelsen. Gutta som går på elektro på den skolen jeg jobber på er veldig kvikke gutter (og noen få jenter), de fleste av dem planlegger å ta allmenn påbygg, og jeg har forstått det sånn at de kan ta ingeniørutdanning etterpå. Jeg har i alle fall en elev som tar allmenn påbygg parallellt med vg2 - og han har tenkt seg til NTNU .

Elektro tror jeg også er en veldig god fagutdanning, og jeg tror at kombinasjonen av praktisk erfaring og ingeniørutdanning i dette faget virkelig er gull verdt i industrien.

Nå er jo elektroutdanningen ganske krevende faglig også - du må jo ha litt omløp i hodet for å forstå nok til å fikse det faget, tror jeg. (Eller så er det en annen forklaring på at elektrikere jevnt over virker kjappe i toppen: Naturlig seleksjon: Kobler du feil, så er det rett ut. 😛)

Polyanna skrev:

Elektro tror jeg også er en veldig god fagutdanning, og jeg tror at kombinasjonen av praktisk erfaring og ingeniørutdanning i dette faget virkelig er gull verdt i industrien.

Nå er jo elektroutdanningen ganske krevende faglig også - du må jo ha litt omløp i hodet for å forstå nok til å fikse det faget, tror jeg. (Eller så er det en annen forklaring på at elektrikere jevnt over virker kjappe i toppen: Naturlig seleksjon: Kobler du feil, så er det rett ut. 😛)

Mannen min gikk samme veien via elektro til ingeniør i data og han er ikke misfornøyd med det. Det er verdifullt å ha det praktiske aspektet på ting også.

Polyanna skrev:

Elektro tror jeg også er en veldig god fagutdanning, og jeg tror at kombinasjonen av praktisk erfaring og ingeniørutdanning i dette faget virkelig er gull verdt i industrien.

Jeg kunne fort ha foretrukket en ingeniør som hadde gått yrkesskoleløpet foran en med studiespesialiserende hvis jeg skulle ansette ingeniører .

Katta skrev:

Jeg kommer i hvertfall aldri til å pushe dem til noe de ikke vil. Selv om jeg mener det er til deres eget beste. Det er litt sånn klok av skade på mine foreldres vegne. Broren min ville gå på elektrolinja, men de overtalte han til å gå allmennfaglig. Grunnen var at de ikke så for seg at han kom til å forbli happy som elektriker, at han heller burde holde mulighetene åpne for å komme seg på ingeniørskolen. Vel, gutten var skolelei og misfornøyd og gjorde det elenidig på tross av gode evner. Han har aldri greid å fullføre noen utdanning. Jeg tror de hadde helt rett, han ville ikke vært happy som elektriker i lengden. Men jeg tror at sjansen for å få det bra hadde vært større om han hadde fått gå det han ville. Så finnes det påbygningsår når man finner ut at man likevel vil et annet sted siden.

Vanskelig balansegang å vite hvor hardt man skal påvirke. Det er noe med å ta ansvar for egne valg, tror jeg. Gjør man et feil veivalg er det kanskje lettere å finne motivasjonen for å rette opp når man bare kan skylde på seg selv. Å gi ungene tro på at at de kan fikse og ordne opp i ting selv er kanskje noe det viktigste?

Påvirke til å tenke på mulighetene, oppfordre til å vurdere, opplyse om alternativenes reelle innhold. Men til syvende og sist la dem velge selv, og ta ansvar for egne valg. Å ta ansvar for eget valg er ikke ensbetydende med å måtte ta ansvaret selv når man angrer på valget, men om å ta ansvar for selve valget. Ansvar for å ta et valg, et bevisst og informert valg, da er det et godt valg.

Jeg ser jo at joda, det dere sier ingeniører gjør, det gjør de nok, og det er nok mye spennende der, men det er virkelig ikke slike tng jeg brenner for. Raketter er spennende, ja, men oljebransjen er for meg "kald, hard og skitten", jeg anser den ikke som sexy og spennende. Det er ikke det samme som interesserer oss alle, og at jeg ikke så så hardt på realfagene er nok fordi det var økonomi som var min greie.

Jeg er ikke over tanken på å gå på jobb, og sørger ikke over at jeg ikke har planer om å beholdes disse arbeidsoppgavene resten av livet, men jeg trives med det jeg gjør, og angrer ikke på det valget jeg tok. Jeg er glad mine foreldre lot oss velge selv, så fikk de altså ei datter som tok studiespesialiserende og NHH, og en sønn som gikk yrkesfag og teknisk fagskole. Det var de veiene vi ønkset å gå, og da gikk vi dem. Med full støtte hjemmefra, aldri noe mas om at min bror burde gå den veien jeg gikk, eller at jeg burde fokuserer på realfag når jeg ønsket fokus på økonomifag.

Jeg håper og tror at vi vil oppfordre våre barn til å utforske mulighetene, tenkte gjennom hvilke muligheter som finnes, og hjelpe dem til å innse hva de innebærer, men aldri pushe dem i en retning de ikke selv ønsker å gå.

Esme skrev:

Jeg tror jeg kommer til å reagere om en av mine dropper matematikk "fordi det er vanskelig" for man skal ikke la være å gjøre ting bare fordi de er vanskelige i mitt hode. Om de dropper realfag fordi de vil heller studere noe annet så er det greit tenker jeg.

Jeg syntes ikke det var så vanskelig, bare ikke så moro/interessant. Det samme med naturfag som inkluderte fysikk/kjemi/biologi 1.året. Jeg tror ikke jeg rådførte meg med mine akademikerforeldre en gang, men fortalte hva jeg valgte, som da var engelsk, tysk, fransk, språkkunnskap og psykologi 2.året. Jeg tror vel de var mer opptatt av at jeg skulle beholde motivasjonen og lykkes, og egentlig syntes det var litt "morsomt" at jeg med en matematikk-far til tross, valgte noe helt annet enn dem. Jeg var målbevisst. Jeg håper ungene blir det samme. Allerede på ungdomsskolen var tanken om høyere utdanning satt, og det ga meg et driv til å jobbe med alt jeg foretok meg. Innsats ga resultater. I tillegg kunne foreldrene mine hjelpe meg og veilede meg. Den verdien ser jeg helt klart, og skal forsøke å kunne bidra på samme måte.

Katta skrev:

Jeg kommer i hvertfall aldri til å pushe dem til noe de ikke vil. Selv om jeg mener det er til deres eget beste. Det er litt sånn klok av skade på mine foreldres vegne. Broren min ville gå på elektrolinja, men de overtalte han til å gå allmennfaglig. Grunnen var at de ikke så for seg at han kom til å forbli happy som elektriker, at han heller burde holde mulighetene åpne for å komme seg på ingeniørskolen. Vel, gutten var skolelei og misfornøyd og gjorde det elenidig på tross av gode evner. Han har aldri greid å fullføre noen utdanning. Jeg tror de hadde helt rett, han ville ikke vært happy som elektriker i lengden. Men jeg tror at sjansen for å få det bra hadde vært større om han hadde fått gå det han ville. Så finnes det påbygningsår når man finner ut at man likevel vil et annet sted siden.

Åh - det var utrolig synd! Det var nemlig motsatt valg jeg tok. Jeg gikk elektro i to år. Så ville jeg ha mer fordi det var så gøy, så da tok jeg fagskole. Etter det var det fremdeles veldig gøy så da tok jeg ingeniøren også. Og erfarte fort at det her i høyeste grad stemmer:

Darth skrev:

Jeg kunne fort ha foretrukket en ingeniør som hadde gått yrkesskoleløpet foran en med studiespesialiserende hvis jeg skulle ansette ingeniører .

Dessuten - elektrolinja er (eller var ihvertfall da jeg var barn) en virkelig, virkelig god linje.

Polyanna skrev:

Katta: Broren min stod i samme valget, og pga. min kloke bestefar ("la guten velja sjøl, dåke!") så ga foreldrene mine seg, og bror fikk gå mask. og mekk., og siden elektro.

Etter hvert fikk han sansen for skolearbeid igjen (gode evner i bunn, modning, gode lærere), og endte til slutt omveien via fagskole til siviningeniørgrad.

Av og til angrer han på at han ikke har almennfag i bunn, men jeg tror bestefar hadde rett.

Akkurat dette syns jeg er så riktig, og så viktig å få fram, at det faktisk ikke er verdens undergang om gutter - og jenter, for den saks skyld, velger seg bort fra almennfag, for å ta yrkesrettet utdanning. For - med årene modnes man, og almennfag kan man ta opp igjen, med mer interesse og glød, enn hva man gjør som 16-åring, skolelei - og pushet dit av myndige foreldre.

Guttas nest eldste fetter begynte almennfag, og han hoppet av etter et år. Nå er han ferdig utdannet industrimekaniker, godt i gang med læretiden - og nå tar han almennfag som privatist, "for det er jo ikke sikkert jeg gidder jobbe som mekaniker resten av livet," som gutten nå sier, i en alder av 20.

Det er mange veier til Rom, og jeg tror at for de aller fleste, så er veien til et godt arbeidsliv nettopp at man får finne retningen sjøl, ut fra interesser og evner.