Blir vi ulykkelige av å ha barn?

Skilpadda skrev:

Hvis vi ikke hadde hatt barn, så ville vi høyst sannsynlig ikke vært på FP. I rest my case.

Skilpadda skrev:

Hvis vi ikke hadde hatt barn, så ville vi høyst sannsynlig ikke vært på FP. I rest my case.

Vel...

Skilpadda:

Jeg tror ikke jeg ville vært ulykkelig uten barn. Men det er liksom litt håpløst å sette seg inn i. For om jeg ikke hadde fått barn, så ville jeg nok ha trodd at jeg ville blitt lykkeligere med barn sikkert. Men jeg er nok en av de som har gått på en smell ift det å ha barn. Veldig mye ble annerledes enn jeg trodde. Men det er jo ikke bare pga barna. Det er jo pga andre ting som spiller inn i livet, som feks helse.

Jeg tror forresten at det er lurt å huske på at det er forskjell på å være sliten og ulykkelig.

Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan de måler lykkelig.
Jeg ser for meg at jeg i en undersøkelse hadde svart:

Jeg opplever av og til at jeg ikke har nok tid til barna mine.
Jeg opplever av og til at jeg ikke har nok tid til jobb.
Jeg opplever ofte at det er vanskelig å stå opp om morgenen.
Jeg opplever ofte at hverdagen består av rutinemessige oppgaver.
Jeg opplever ofte at jeg ikke har nok tid til fritidsinteresser.
Jeg opplever ofte at jeg tilbringer nok tid med venner.
Jeg opplever ofte at jeg ikke har tid/kapasitet til å møte kravene som stilles til meg.
Jeg opplever av og til at jeg ikke får nok hvile.
Jeg har noen ganger bekmyringer vedrørende privat økonomi.
osv osv osv

Men dersom noen hadde konkludert med at jeg var ulykkelig, så hadde det vært skivebom! For til tross for opplevelsen av å ikke strekke til, følelsen av jeg ikke greier å gi nok overfor både jobb og studier og barn og mann og hus og venner og resten av meg selv, så opplever jeg en grunnleggende tilfredshet i livet mitt som jeg ikke opplevde før jeg fikk barn. Kanskje ville jeg på mange livskalitetsundersøkelser scoret mye høyere før jeg fikk barn, men jeg føler meg likevel mye mer lykkelig nå enn før.

Jeg burde vre fryktelig ulykkelig og utslitt og drittlei av både det ene og det andre, og de årene vi ikke fikk til å få barn lagde jeg meg en rosa forestilling om alt det fantastiske jeg aldri skulle få oppleve.
Og så satt jeg der plutselig da, med to unger som har behov i alle bauger og kanter, en kropp som definitivt bærer preg av tøffe svangerskap og fødsler, og når alt blir kjipt og leit trenger jeg altså bare å stoppe opp og studere dem.
Og kanskje er jeg ikke helt riktig skrudd sammen, men det finnes ikke den ting som gjør meg mer lykkelig enn å se minsten klare å kave seg opp i sofaen, hoppe i en haug puter og le så han triller. Eller se storesøster sitte dypt konsentrert over en tegning av en langhåret dame med vakker kjole, som hun tegner til meg, fordi jeg er den beste mammaen i hele verden. Stakkars, hun vet jo ikke bedre, men akkurat i sånne hverdagssituasjoner er jeg så lykkelig at jeg til og med kan finne på å skvise ut en tåre eller to. Før jeg stønner på vei til vaskerommet for å prøve å temme skittentøyskurven.

Jeg blir vel ikke spesielt ulykkelig av å ha barn. Sliten, stresset og med en følelse av å alltid komme litt til kort, men ikke ulykkelig. Samtidig går jeg sjelden og kjenner på den intense lykkefølelsen over å ha barn heller, og det hender jeg misunner mine barnløse venninner som får lov å disponere fritiden sin som de ønsker, alltid. Men jeg har en mening med dagene, en grunn til å stå opp og gjøre sitt beste hver dag og jeg vet, med hånden på hjertet, at hadde jeg ikke hatt dem så hadde de vært alt jeg ønsket meg her i denne verden. Nå som jeg har 3 friske flotte barn så kjenner jeg derimot litt på at for å gjøre lykken komplett, så hadde jeg gjerne ønsket meg en å dele hverdagen med også. Men men, alt til sin tid..

Disse undersøkelsene måler stort sett livstilfredshet, som er et mål på om man har føler man har fått til ting man mener er viktig i livene sine. Det å få barn kan gjøre at en må gå på akkord med behov en har på andre områder, i en periode i allefall. Kjærlighetsliv, vennetid, egen- og hobby-tid i tillegg til egen karriere kan ligge brakk i noen år, og det gjør at folk vurderer sin egen livstilfredshet som lavere enn de gjorde tidligere. Og dette er noe annet enn lykke og opplevelse av mening, som jeg vil tro at kan øke når en får barn.

En annen ting er at feks denne undersøkelsen måler endring av livstilfredshet fra da man var gravid, til når man har fått barn. Den sammenligner ikke folk som får barn med folk som ikke får barn. Jeg mistenker at folk som ikke får barn stort sett har enda lavere livstilfredshet, spesielt om de ikke har valgt å ikke få barn selv.

Jeg blir lykkelig av ungen min, og har det definitivt bedre etter at jeg fikk ham enn før. Men jeg forstår hvorfor man kan bli ulykkelig av den livsendringen det er å bli forelder. Samlivsbrudd, for eksempel, kan jo være skikkelig grisete når man har barn. Syke barn, barn med problemer etc er jo ting som kan være altoverskyggende vanskelig, og man går jo ikke akkurat rundt og er jublende lykkelig når man står oppi sånt.

Men for å kommentere det Maverick og Harriet Vane snakker om å være sliten - jeg hadde ikke mer å droppe av fasade da ungen min var baby, jeg gav beng i absolutt alt. Allikevel var jeg dødssliten. Jeg har stor forståelse for at det kan være fullstendig utmattende med småbarn. Jeg har nesten fortrengt det første året.

Jeg føler at det å få barn fikk meg til å bli voksen. Jeg har virkelig vokst i rollen og ser helt klart at jeg neppe ville vært den samme uten barn. Jeg er mer målrettet, og føler at ansvaret har gjort at jeg har tatt valg som har vært litt lurere enn hva jeg ville tatt hvis jeg ikke hadde barn. Et eksempel er at jeg valgte utdannelse etter inntjeningsmuligheter og ikke nødvendigvis bare "hjertet". Jeg har derimot ikke hatt lyst på mange barn, av omtrent samme årsaker som nevnes i artikkelen. Man må ofre veldig mye av egen selvrealisering føler jeg, og det har ikke jeg lyst til. Et greit kompromiss er da å få 1 barn.
Jeg tror ikke jeg kunne slått meg til ro med å være barnløs, så jeg trives veldig godt med ting som det er, selv om det selvsagt ikke er noen dans på roser at pappaen hans er så lite involvert.

Ellers så er jeg enig med Maverick i at man må senke kravene. Jeg har et hus som står konstant på hodet og jeg lever tidvis med hodet så vidt over vannet. Men det gjør i alle fall at jeg ikke kjenner så mye på "slitsomheten" med å ha barn. Jeg kjenner egentlig bare på følelsen av forpliktelser, og den ville jeg ikke vært foruten. 🙂

Pepper Lemon skrev:

Jeg har stor forståelse for at det kan være fullstendig utmattende med småbarn. Jeg har nesten fortrengt det første året.

Det er det fine. Man fortrenger, glemmer og vips så har ens egen dårlige hukommelse medført en haug med unger. det er bare litt over en uke jeg ikke rakk å dusje før mannen kom hjem.

Altså, det hender jeg har lyst til å rive av meg håret noen ganger, men jeg vil ikke definere meg som ulykkelig. Ikke har jeg hatt barn som har slitt meg ut heller, de har begge sovet godt om natten (og om dagen) siden vi fikk dem (hhv 10 uker og 13 mnd). Aktive når de er våkne, helt klart. Krangler mye med oss og hverandre? Check. Er livet mitt annerledes nå enn om jeg hadde vært barnløs? Selvfølgelig. Men jeg kan virkelig ikke se at jeg hadde vært lykkeligere med et annerledes liv.

Det er selvfølgelig forskjell på selvvalgt barnløshet og ufrivillig barnløshet. Jeg har venner som har valgt et barnløst (hvorfor insisterer iPhone på bar løst? ) liv (men de har mange hunder. ) Jeg tror verken de er lykkeligere eller ulykkeligere enn oss som har barn.

Ungene våre gir oss store gleder og en del bekymringer. De kan få meg til å le så det gjør vondt, og de kan få meg så eitrende forbanna og tom for argumenter at jeg freser at jeg kan forstå at det er folk som denger ungene sine. Noe jeg selvfølgelig ikke gjør, eller truer med å gjøre for den saks skyld.

Mht livet med barn så er ikke våre barn store hindringer på å leve et liv hvor man kan være voksen også. Jeg opplever at mange setter begrensninger på livet sitt, for så å klage over at man blir så bundet når man har barn, og da blir jeg litt . Våre unger har vært med mange steder og opplevd mye, og alt vi gjør er ikke 100% barnevennlig. Dessuten finner vi på ting uten barn - også nå som vi bor valdig langt fra besteforeldre og andre "naturlige" barnevakter.

Om jeg skulle valgt om igjen, basert på det jeg vet, hadde jeg valg akkurat det samme. Jeg ville ikke vært uten knoll & tott om det smalt. Flotte ungene våre, med "feil" og "mangler" er akkurat det som skal til for å gjøre livet slik de skal være. Uten dem måtte jeg funnet noe annet å fylle livet med, og det er ikke gitt at det ville vært noe som ga mindre bekymringer og frustrasjoner.

At jeg noen dager tenker at en uke uten unger hadde vært drømmen betyr ikke at jeg ikke vet at etter den uka hadde det vært siiiiinsykt godt åmfåmdem tilbake.

Det er mulig jeg hadde sett annerledes på det om jeg hadde en jobb eller hobby jeg brant veldig for?

Jeg må si at jeg føler jeg har forsaket ganske mye for å få barn. Loftsleiligheten min i byen, festivalbonanza hele sommeren, back-packing noen uker i vinterhalvåret i bisarre strøk. Og det selv om vi gjør mer voksenting enn de fleste med (og uten) barn, på grensen til det egoistiske.

Vi valgte selv å flytte til Willaland (fordi det summa-summarum var mer verdt med enkle utemuligheter i stedet for å følge til park og bakgård til de er 8), vi dro med oss baby på back-packing (mange ganger), vi er på byfestivaler og bruker en formue i barnevakt. Likevel føler jeg at barnas behov går på bekostning av mine, i hvert fall på hva jeg har lyst å bruke tiden min på. Jeg hater å handle og lage hverdagsmiddag, jeg gnager av meg armen av å vaske gjørmete dresser og regntøy hver j&%%la dag, jeg får ikke trent, jeg får ikke gått på halvparten av de konsertene jeg vil eller lest de bøkene jeg ønsker, og det er så fordømt HVERDAG hele tiden.

Samtidig som livet har en helt annen verdi.

Vi var helt på 50/50 på om vi skulle ha barn, og hadde vi vært litt yngre, hadde vi helt klart ventet noen år til for å rase enda mer fra oss. Det er jo som pokker at man ikke kan kjøre parallelforsøk med sitt eget liv.

Utrolig mange bra innlegg her 🙂

For min del, så var jeg ikke spesielt happy når tøtta kom til verden, det må jeg innrømme, men etterhvert som hun vokste opp og jeg overtok forsørgeransvaret så trives jeg egentlig mer og mer med det.

Greit nok, så kan jeg ikke farte på byen annenhver dag eller reise på backpackerferie i tre måneder i asia, men det hadde jeg neppe gidda uansett. Nå har jeg en unnskyldning for å la være å gjøre en masse irriterende ting i "selvrealiseringens" navn samtidig som jeg med mer eller mindre rette kan kalle meg selv "ansvarsfull" og "voksen". Win-win 😉

Mitt svar er nok preget av at vi ikke levde særlig utaggerende før vi fikk barn - seks år med studier, bygge hus, barn. Ganske traust og kjedelig. Vi lever uendelig mye mer spenner og variert med barn enn uten. Og jeg ser at innen barna blir store så er økonomien god nok til at vi virkelig kan kose oss. Jeg angrer overhode ikke på at vi ikke "raste fra oss" før vi fikk barn, ikke litt en gang. I tillegg har måten vi fikk barn på også gitt oss ting jeg aldri ville vært for uten, både mht opplevelser, erfaringer og ikke minst vennskap.

Selvfølgelig setter det å ha barn begrensninger på livet, og jeg innser at vi er heldige som har anledning til å kjøpe oss ut av en del av de tingene vi ikke utstår å gjøre. Det hadde unektelig vært en annen situasjon om vi hadde elendig økonomi, og jeg har også vært i den kvelende tidsklemma som nesten tok knekken på både det ene og det andre n

Wix skrev:

Disse undersøkelsene måler stort sett livstilfredshet, som er et mål på om man har føler man har fått til ting man mener er viktig i livene sine. Det å få barn kan gjøre at en må gå på akkord med behov en har på andre områder, i en periode i allefall. Kjærlighetsliv, vennetid, egen- og hobby-tid i tillegg til egen karriere kan ligge brakk i noen år, og det gjør at folk vurderer sin egen livstilfredshet som lavere enn de gjorde tidligere. Og dette er noe annet enn lykke og opplevelse av mening, som jeg vil tro at kan øke når en får barn.

En annen ting er at feks denne undersøkelsen måler endring av livstilfredshet fra da man var gravid, til når man har fått barn. Den sammenligner ikke folk som får barn med folk som ikke får barn. Jeg mistenker at folk som ikke får barn stort sett har enda lavere livstilfredshet, spesielt om de ikke har valgt å ikke få barn selv.

Der sa du det 🙂

Eg klarer ikkje å definere "lykke" skikkelig oppi dette. Eg var meir tilfreds når eg var barnlaus. Om det skal kallast "lykkelig" veit eg ikkje, men livet var veldig bra, og det å få barn var egentlig ikkje spesielt interessant. Etter ein del tankevirksomhet valgte eg å få barn (han ville gjerne ha, og hadde tenkt ferdig for mange år sidan). Og det var riktig, og flott, og bra, men eg er ikkje blitt lykkeligare. Eg har i grunn alltid vore nokså tilfreds med livet. Det var til tider leit å vere utan partnar - aleine ville eg ikkje vore. Sånn sett har det å ha ein partnar gjort meg meir "lykkelig" enn det å få barn.

Jeg er ikke ulykkelig. Jeg som er sosial får også dekket behovet. Da jeg var singel gjorde jeg ikke det. Nå kjeder jeg meg absolutt aldri.

Sint frustrert og engstelig, ja. Men ikke ulykkelig. Absolutt ikje det samme i mitt hode.

Jeg vet at jeg ville vært svært ulykkelig uten barna. Jeg ønsket meg barn veldig, og slapp heldigvis å vente særlig lenge på å få dem.

Når det er sagt, så er det utrolig mye mer krevende å ha barn enn jeg hadde forestilt meg. Barn kommer i alle varianter, og jeg har fått en av den enkle varianten og en av den kompliserte varianten. Å være ungdomsforelder til en krevende ung gutt er ikke det som gjør meg mest lykkelig.. Det er stunder hvor jeg kjenner meg lykkelig, men det finnes også definitivt stunder hvor jeg føler meg som verdens mest mislykkede, kjedeligste, sureste og mest masete mamma. Det tærer på både foredrerolle og kjæresterolle, og jeg kan godt forstå at enkelte kan føle seg ulykkelige i foreldrerollen, dog uten at jeg gjør det.

Jeg var meget ulykkelig før jeg fikk barn, jeg tror egentlig at lite var på plass i livet mitt. Jeg har vokst med oppgaven, og jeg er flink på å være en mor som er tilstede.
Vi har mye takeaway middager fordi det er så mye kjekkere med riskrig når vi ikke har kokt risen selv.
Vi har hauger og lass med skittentøy på vaskerommet fordi det er mye kjekkere å bruke helgene på å leke fremfor å vaske klær.
Vi panikkrydder når vi får besøk, fordi vi vil heller bruke de våkne timene våre sammen, fremfor å ta hverdagsstresset.
Vi er stort sett tilstede for hverandre, og jeg elsker hvert sekund av livet mitt etter at Lille ble en del av det.

Jeg ble ikke voksen før jeg fikk barn, og jeg fikk barn forholdsvis sent. Jeg er sliten - skikkelig sliten til tider - men ulykkelig, nei. Hverdagene er travle med 3 barn, jobb, henting, matlaging, vask osv osv. Jeg kan savne egentid og det å få sovet skikkelig og leeeenge. Men å andre siden er jeg blitt flinkere til å faktisk bruke den tiden jeg får for meg selv. Jeg er blitt mer sosial - går på kino, cafèturer, ut og drikke vin med veninner, trening, konserter, helgeturer hit og dit osv. Har en helt annen bevissthet til det nå, enn det jeg hadde før når jeg hadde all verdens tid til rådighet.