Blir vi ulykkelige av å ha barn?

Om det å få barn gjorde meg ulykkelig hadde jeg aldri fått fire. Og det å ha barn er ikke for meg et liv i livet. Jeg tenker liksom helhet og får det til å fungere som en del av hverdagen og får gjort det jeg har lyst til. Drar dem med på både det ene og det andre. For meg er dette drømmelivet. Å ha en stor familie som vokser og gror og likevel ha tid til parforhold, meg selv og hele greia.

Toffskij skrev:

… og så tror jeg introverte foreldre kan bli ganske slitne av ekstroverte barn. Min introverte unge sørger alltid for å skaffe seg alenetid og rom, og skaffer dermed de introverte foreldrene det samme, mens min ekstroverte unge er en notorisk klegg.

Det tror jeg gjelder ganske mange ekstroverte foreldre også. Jeg blir helt sprø av å ha ungene hengende over meg, både bokstavelig og billedlig, og etter en helg alene med dem, skriker hele jeg etter tid for meg selv.

Jeg var ekstremekstrovert før jeg fikk barn, men har sunket mange hakk på den skalaen de siste åtte årene. Nå er en kveld alene hjemme aldeles himmelsk.

Esme skrev:

Jeg er ultraekstrovert men likevel sånn som trenger både alenetid og voksentid og disse to behovene blir ikke dekket av å være med barna. Om jeg har vært alene med dem en helg så drømmer jeg om å være alene hjemme neste helg og møte venner på kveldene.

Ja, jeg påberoper meg ikke noen fullstendig og allmenngyldig analyse, akkurat. Jeg regner med at tålmodighet og behov for voksenkontakt er vesentlige faktorer også.