Dere som bor i by og ikke har bil

Opplever dere at kollektivtilbudet er så godt at bil er unødvendig? Hvordan løser dere hverdagslogistikken uten bil?

Jeg kom til å tenke på dette i ettermiddag da jeg stod i rushen for å kjøre barn til svømmetrening på andre siden av byen. Mannen min er på farten med et annet barn som skal til hhv fotballkamp og på korps. Vi har to biler, og ettermiddagene drives det taxivirksomhet. Er den ene av oss borte, trør mormor til. Heldigvis. Men i et miljøperspektiv er det jo sprøtt.

Jeg skriver ikke dette for å klage, vi har valgt det helt selv. Vi har lagt opp til at ungene får drive med det de driver med, og det innebærer svømming i haller over hele byen, fotballkamper overalt og kjøring av digert korpsinstrument. Det er helt greit det, og det hadde jo ikke trengt å være sånn. Men jeg skjønner ikke helt hvordan en totalt kan unngå ettermiddagskjøring heller.

Hvordan greie seg uten bil når det er forballkamper, svømmestevner, speidergreier i skog og mark, når aktiviteter er på andre siden av byen, barnebursdager som foregår absolutt overalt, besøke venner som bor flere kilometer unna? Klart man kan lære ungene å bruke kollektivtilbudet selv, men noe kjøring er vel uungåelig, noen ganger er det jo svært travelt?

Med flere barn følger gjerne mer kjøring også, og selv om det er fint å avtale samkjøring til f.eks. bursdager, så er det jo ikke sånn at større barn har samme fritidsinteresser som de andre ungene i gata/ klassen.

Nå bor vi nok i feil by ift kollektivtrafikk, altså, det er på ingen måte mulig å komme seg på trening for vår eldste uten å ta fire busser og bruke både ettermiddag og kveld. Dessuten har hun behov for ekstra hjelp.

Hvordan gjør dere det? Er det uproblematisk? Krever det mye ekstra planlegging? Er det tidvis veldig utfordrende? Er det kun hva man legger opp til selv?

Vi bor halvsentralt i Oslo og har ikke bil, og for det meste strekker kollektivtilbudet til for oss. Ungene har p.t. bare én fritidsaktivitet hver – den ene når vi greit med kollektivtransport, den andre kan vi sykle eller gå til, men der har vi også i hvert fall i perioder vært med på en kjørebytteordning med andre foreldre (da har vi brukt bilkollektivbil når det har vært vår tur). Jeg ser på det som uaktuelt å skaffe bil for å kjøre ungene rundt på aktiviteter, og oppfatter det som en av begrensningene vi må ta i betraktning når vi sier ja eller nei til nye aktiviteter. Vi velger f.eks. også sommerskoletilbud etter hva som går greit å nå med kollektivtransport eller sykkel, og har droppet skolene som ville krevd bil.

Vi bor i en mindre by, der det absolutt ikke hadde vært mulig å komme seg rundt overalt med kollektivtransport. Ungene (4 stk) har vært med på mange aktiviteter, men vi har aldri hatt mer enn en bil. Det hadde ikke vært aktuelt å ha to biler på grunn av kjøring til fritidsaktiviteter. Endel aktiviteter har de kunnet gå eller sykle til selv, og noen ganger har vi samkjørt med andre foreldre så ikke alle kjører en og en med ett barn i bilen.

Ja, nå svarte jeg selv om vi har bil forresten. 🙂

Vi har ikke bil og reiser bare kollektivt - vi har bilkollektiv-medlemsskap, men det er ikke hvert år vi bruker det. Vi reiser kollektivt til jobb begge to, og Poden reiser kollektivt til skolen. Når han besøker venner eller får besøk, tar de bane og trikk og buss. Vi har prøvd å velge fritidsaktiviteter i nærheten, og både speider og karate er få minutter til fots hjemmefra. Pianoundervisningen er derimot flyttet til en annen del av byen, og dit går og busser han (vanligvis er jeg med ham, da drar jeg direkte fra jobb til Majorstuen og tar bussen sammen med ham).

Speidergreier i skog og mark går det noen ganger an å ta buss til. Andre ganger har han sittet på med andre speiderforeldre. Det er litt synd å aldri kunne være den som kjører de andre ungene, men det er snakk om noen få ganger i året, og vi stiller opp på andre ting som de trenger foreldre til.

Skulle det være ett og annen enkeltstående tilfelle av hastverk eller veldig kronglete kollektivreise, har vi forresten ganske så lav terskel for drosje. Jeg skjønner imidlertid at fotballkamper og store instrumenter er en utfordring, og at drosje ikke er så aktuelt hvis det er snakk om flere ganger i uken. Jeg er ikke sikker på hvordan vi ville ordnet det hvis Poden hadde hatt lyst til å gjøre ting som stilte vanskelige krav til transport, men jeg tror ikke "kjøpe bil" ville vært på bordet som alternativ.

Poden er veldig vant til kollektivreiser, siden han har reist kollektivt til først barnehage og så skole siden før han var tre. Det har sikkert vært med på å gjøre ham godt kjent med og vant med å orientere seg på baner og trikk, slik at han lett har kunnet gå over til å reise alene.

Grunnen til at vi har to biler er ikke bare pga ettermiddagskjøring, altså. Det er bare en behagelig bivirkning, selv om det nå, når det først er slik at vi har to biler, føles som om den er uunnværlig også om ettermiddagen. De to bilene er nødvendige på dagtid, først og fremst.

Takk for interessante svar, forresten! 🙂

Og så må jeg legge til at jeg tror (vet) det er lettere å ta seg hurtig rundt i Oslo enn det er her. Kollektivtilbudet er skandaløst, og noe av det må vi nok at skylden for selv, når vi holder på med all den matpakkekjøringen.

Vi bor vanligvis slik til at vi ikke trenger bil annet enn for å komme oss på hytta. Vi har valgt/barnet har valgt aktiviteter ut fra det som er mulig i nærmiljøet, så vi har ikke hatt behov for bil.

Her vi bor nå er det fortsatt hovedsaklig mulig uten bil, men det blir mer komfortabelt på den måten...

VI bor sentralt i Oslo, og har bil, men bruker den ikke i hverdagslogistikken. Kun om vi skal ut av byen, eller på typ Ikea.

Vi har valgt aktiviteter i nærmiljøet, bortsett fra svømmingen. Den må vi dra til en time før det starter, for å også få tid til å skifte. Reiseveien innebærer buss og t-bane. Vi kunne ha valgt et kurs i nærmiljøet også, men for å frigjøre ukedagskvelder valgte vi et som var lenger unna, men på en søndag ettermiddag.

Hiawata er vant til å reise kollektivt, og foretrekker det fremfor bil i stor grad, siden han lett blir bilsyk.

Mange av ungene på skolen spiller fotball, og da trener de i nærmiljøet, men cuper og kamper kan være på andre siden av byen. Da vet jeg foreldrene bytter på å ta med en gjeng på bussen. Det er så vanskelig å få parkert her i strøket, at mange har høy terskel for å kjøre.

Det er jo bare snakk om å prioritere, rett og slett. Og bruke reisetid til kvalitetssamtaler. 🙂

Ja, Ikea var mitt neste spørsmål, Tally.

Hyacinth skrev:

Ja, Ikea var mitt neste spørsmål, Tally.

Ikeabussen hvis vi ikke skal ha så mye, bilkollektivet hvis vi skal kjøpe store/mange ting.

Kollektivbil til IKEA, ja (stort sett uansett hva vi skal ha, det er kronglete å dra dit kollektivt fra oss).

Da mannen og jeg var studenter, var vi ellers eksperter på å frakte ganske store ting fra IKEA på kollektivtransport. Ingen av oss hadde lappen, og drosje var uaktuelt. Det gikk da, det også.

Jeg har ikke barn som driver med ting på fritiden ennå, men det føles ganske sikkert at jeg ikke har tenkt å være taxi på ettermiddagene når han blir eldre. Han må nok velge fritidsaktivitet utifra både mengde treninger/cuper/stevner og lokasjon.

Til IKEA går det gratis-buss og de tilbyr hjemkjøring.

Vi er veldig heldig med kollektivtransport i Oslo altså, jeg innser det. Og kanskje spesielt her vi bor. Vi har 8 busser og tre trikker innen en 7 minutters radius fra her vi bor. Vi kommer oss ganske langt i alle retninger uten å måtte bytte. Litt lettere vestover enn østover og sørover. Da må vi over på t-bane.

Ja, det er vel liten tvil om at Oslo har Norges beste kollektivtilbud. Jeg har kjørt en del kollektivt i Bergen og Tromsø, og synes forskjellen er ganske drøy.

Input skrev:

Jeg har ikke barn som driver med ting på fritiden ennå, men det føles ganske sikkert at jeg ikke har tenkt å være taxi på ettermiddagene når han blir eldre. Han må nok velge fritidsaktivitet utifra både mengde treninger/cuper/stevner og lokasjon.

.

Hehe. Jeg skjønner deg, og jeg vet at slik vi gjør det er vårt eget valg. Men jeg tror likevel det du sier er lett å si. Jeg har sagt det selv. Men sier du til gutten at "sorry, jeg ser at du er et fotballtalent, men du får ikke gå på fotball, for det ligger for langt borte og vi kan ikke kjøre deg til turneringer. Du må i stedet velge håndball, selv om alle vennene dine går på fotball, for der er det ingen turneringer"?

Ja, jeg setter det på spissen, jeg vet det.

Vi har et barn med spesielle behov, og det vi har valgt for henne/ sammen med henne har vært helt avgjørende for hennes utvikling. Derfor er det naturlig nok lettere å være positiv. Vi ser resultater. Vårt andre barn har ikke slike utfordringer, men han trenger hjelp til å komme i sosiale miljøer, og at han spiller i korps er veldig positivt for ham. Heldigvis er det ikke så langt til korpset, men det var ikke vårt valg at han skulle spille et digert instrument han ikke klarer å bære, for å si det sånn.

Men jeg tror det argumentet virker begge veier, Hyacinth. Det blir lettere å si slikt om man faktisk ikke har bil, regnskapet blir rett og slett annerledes. Det er klart man kan komme til å revurdere om man ser at barnet har et ekstraordinært talent eller driv i en eller annen vanskelig tilgjengelig aktivitet, men det er vel relativt sjelden at det utkrystalliserer seg så ekstremt klart. De fleste unger har anlegg som kan utvikle seg i flere retninger. Jeg mistenker f.eks. min ene for å ha et klart dansetalent, men hun har nå så mange andre anlegg også at det ikke plager meg at hun ikke går på dans for tida.

Akkurat fotball tror jeg ikke det vil være noe problem å finne i nærheten i en by, altså. Det er vel ingen annen sport det satses like hardt på i Norge. Men jeg ser jo problemet med andre ting. Om Hiawata vil drive med ski, ridning eller alpint så må vi reise lenger, men da tror jeg at jeg hadde lært ham opp til å reise selv ganske tidlig. Eller ikke, om det var noe han ikke fikk til, men aktiviteten var viktig for ham. Jeg er villig til å ofre ganske mye av egen fritid for Hiawata, men så har vi bare ett barn da.

For oss er det rett og slett ikke et alternativ å kjøre noe særlig bil innad i Oslo.

Når det er sagt, ser jeg med en viss skrekk på neste år når Secundas håndballag skal begynne å spille serie. Vurderer sterkt å lokke henne over på dans eller barneteater.

Toffskij skrev:

Det er klart man kan komme til å revurdere om man ser at barnet har et ekstraordinært talent eller driv i en eller annen vanskelig tilgjengelig aktivitet, men det er vel relativt sjelden at det utkrystalliserer seg så ekstremt klart.

Sånn tenker jeg også. Jeg anser det som ekstremt usannsynlig at barnet mitt har et tallent som ville betydd et tap for noen dersom han ikke fikk utvikle det.

Input skrev:

Sånn tenker jeg også. Jeg anser det som ekstremt usannsynlig at barnet mitt har et tallent som ville betydd et tap for noen dersom han ikke fikk utvikle det.

Det kan jo være et tap for barnet da. Da jeg var barn flyttet vi til et sted uten samme dansetilbudet som der jeg kom i fra. Skulle jeg ha fortsatt i samme tempo som jeg var i gang med var foreldrene mine nødt til ofre endel for å få det til, og det måtte jeg ha gjort også. Jeg var villig til det, men ikke de. Det syns jeg er litt dumt fremdeles. Det hadde vært utrolig flott å bli en veldig god sportsdanser.