Alle kjenner en lesbisk akademiker. Ingen kjenner en uføretrygdet kassadame

Jeg kjenner en lesbisk kassadame som har 30 % ekstrajobb som akademiker.

OK, rine. Du vant!

Jeg gjorde nok ikke det- jeg løy....:dukker:

Jeg tror min omgangskrets har kulturelt mangfold. Da mener jeg av folk jeg snakker med, dvs. folk som jeg prater både personlig og politisk med. Av de det er naturlig for meg å invitere til ymse selskaper finnes muslimer, kristne, agostikere, ateister, hinduer og buddister. Kulturelt er de vestlig hvite, kurdere, afroamerikanere, søramerikanere, vestlendinger, nordlendinger, trøndere, østlendinger, samer og folk fra midtøsten og østasia, men ingen sørlendinger. Politisk henger de fleste fra midten og til venstre, noen få er på høyresiden.

Det er nyttig i diskusjoner at det er mangfold i kretsen, jeg får av og tilslengt til meg informasjon jeg neppe hadde funnet selv. Litt som her på FP egentlig.

Jeg kjenner en akademiker som har jobbet som kassadame (vel og merke etter avlagt master). Også en høyskoleutdannet som av egen, fri vilje jobber som renholder. Men omgangskretsen min er ikke SÅ variert, heller. Hvitt og venstrevridd feministelite.

Jeg er lesbisk ev bifil uføretrygdet hjelpepleier, som har jobbet i butikk, funker det?

Serafin skrev:

Jeg er lesbisk ev bifil uføretrygdet hjelpepleier, som har jobbet i butikk, funker det?

Det hevdes jo at på seg selv kjenner man andre, så svaret mitt på det spørsmålet må bli ja.

Det er vel mer eller mindre et faktum at mange som jobber med "journalistikk og kommunikasjon og slikt" tilhører cirka samme sosiale lag. Med unntak i bråtevis, selvsagt. Det er dessuten typisk for kronikkforfatteren å få det til å høres ut som hun har oppdaget noe nytt, når hun påpeker en selvsagthet.

For jeg synes det er selvsagt. De/vi er middelklasse, akademisk anlagte, bor urbant, har et reflektert forhold til kultur og religion og slikt, er innbitte antirasister (men omgås oftere den polske renholderen enn vi har middagsgjester fra utenfor "Vesten") osv. Selvfølgelig vil det være likhetstrekk i verdenssynet, og selvfølgelig bør man da ha et reflektert forhold også til det.

Det er en av tingene jeg savner fra egen barndom, sånn på mine barns vegne. Jeg vokste opp på et bittelite sted, slik at man var helt nødt å ha et ganske nært forhold til både akademikerne, de uføre, bøndene og landpostbudet, liksom. Ungene mine vokser opp i Oslo, som er en helt latterlig segregert by. Byen har mangfold i massevis, men det gjør det også veldig lett å bare leke med de like barna.

(Jeg kjenner mange uføre lesbiske akademikere og den eneste kassadama jeg egentlig har hatt noe privat omgang med ble både ufør og foretok en kjønnskorrigerende prosess. Men tre debattsider oppramsing av datapunkter er jo ikke så veldig spennende, egentlig).