Ja, du er flink til å skrive, men kan du snakke?

alfaCharlie skrev:

Snakker vi om svigers nå?

Neeeeeeei, egentlig ikke!

Line* skrev:

Nå fikk jeg litt gåsehud...

Zoë skrev:

All sympati.
Jeg har alltid fryktet å være en slik persom som alle gale og halvgale kommer styrtende til for å prate tullball i det uendelige.
Feig som jeg er, kikker jeg på skotuppene mine når jeg er i faresonen.

Hm, jeg trodde kanskje du var en av de som kom løpende...?

(Takk for utfyllende og intim infrmasjon i prikk, Torsk. Jeg tror du skal få legen til å titte på de byllene, jeg. Og dessuten fortalte en fyr meg NETTOPP dette og at han skulle opereres og hvor han skulle opereres og hvordan inngrepet skulle foregå osv. like før jul. Jada. Herlig.)

Madam Mim skrev:

Jada, jeg er ganske god på gale, rare, skrudde og ikke helt psykisk friske personer. Jeg har en egen magnet på raringer. Også snakker jeg med dem. Og de snakker masse med meg.

Sånn er jeg også (er det fordi vi er ENTP-ere?), alle kommer og skal betro seg til meg, og det er litt rart for jeg er ikke sånn veldig varm og trøstende person.

Uansett hvor jeg jobber kommer de tøffeste gutta inn for å gråte en skvett når en operasjon har gått skeis for eksempel. Og det der ikke vanlig oppførsel blant kirurger altså.

Machomenn, gærninger og hunder er det jeg har draget på. 🙂

Mens jeg har innebygd dusteavstøter.

:ler av Esme: Jeg får også min andel betroelser, jeg blir overrasket hver gang nærmest ukjente skal tømme jærte sitt til meg.

ENFP og også en beleilig skulder å gråte på.

Koselig med hunder da, Esme!

Esme skrev:

Sånn er jeg også (er det fordi vi er ENTP-ere?), alle kommer og skal betro seg til meg, og det er litt rart for jeg er ikke sånn veldig varm og trøstende person.(...)

Machomenn, gærninger og hunder er det jeg har draget på. 🙂

Du och jag, Alfred. Du och jag. Jeg anser meg selv som uegnet for trøste & bære-bransjen, alt innen helse og omsorg, altså. Jeg liker ikke folk så godt, særlig ikke sjuke folk.

Madam Mim skrev:

(Takk for utfyllende og intim infrmasjon i prikk, Torsk. Jeg tror du skal få legen til å titte på de byllene, jeg. Og dessuten fortalte en fyr meg NETTOPP dette og at han skulle opereres og hvor han skulle opereres og hvordan inngrepet skulle foregå osv. like før jul. Jada. Herlig.)

Madam Mim skrev:

(Takk for utfyllende og intim infrmasjon i prikk, Torsk. Jeg tror du skal få legen til å titte på de byllene, jeg.

Esme, med andre ord? Det går ikke, da bryter jeg jo bare sammen i krampegråt. Eventuelt begynner å logre og slikke meg i skrittet.

torsk skrev:

Esme, med andre ord? Det går ikke, da bryter jeg jo bare sammen i krampegråt. Eventuelt begynner å logre og slikke meg i skrittet.

...hvilket kanskje er det som utløste problemet til å begynne med?

alfaCharlie skrev:

...hvilket kanskje er det som utløste problemet til å begynne med?

Nå skal jeg være helt ubeskjeden her. Jeg er rå på å skrive, og om mulig enda bedre på å uttrykke meg muntlig. Jeg har vel aldri opplevd å bli målløs eller stotre og stamme, og jo mer sint eller opprørt jeg blir, jo mer velformulert blir jeg.

Hvis jeg samtidig skal være selvkritisk må det vel innrømmes at jeg til tider prater for mye. Jeg har litt lett for å dominere i forsamlinger / grupper. Dette fordi jeg griper ordet straks det blir en pause, mens andre gjerne lar samtalen stykkes opp av korte pauser.

I møte med mennesker som stotrer, stammer og "famler" verbalt så varierer det hvordan jeg reagerer. Og det avhenger av situasjon. Selv om det ikke er en god egenskap må jeg innrømme at jeg noen ganger blir irritert på folk som uttrykker seg dårlig verbalt. Jeg går ikke rundt og "tenker mitt", det gidder jeg ikke. Men jeg blir irritert i øyeblikket, blir utålmodig etter at de skal komme til poenget, og dette kan gi seg utslag i at jeg avbryter folk enten for at jeg selv vil forsøke å formulere det de har tenkt å si, eller at jeg prøver å stille enklere spørsmål som kan besvares enten med ja / nei eller med andre korte, greie svar. Det hender også jeg avbryter folk og sier "ja, ja, men var det noe poeng her??".

Forøvrig er jeg nok ikke akkurat en magnet på raringer, men jeg har nok lett for å få "vanlige" folk til å åpne seg. Jeg får vite utrolig mye rart og personlig fra arbeidskolleger og naboer - ting jeg ikke kan skjønne at de vil betro meg. Men på den annen side så slarver jeg ikke om det de forteller, og jeg kan være brutalt ærlig i mine svar til det folk forteller. Så kanskje er det derfor de gjør det? Vet ikke, jeg.

Madam Mim skrev:

Hm, jeg trodde kanskje du var en av de som kom løpende...?

Er jeg gal - eller bare halvgal?

:venternervøstpådommen:

bina skrev:

Det hender også jeg avbryter folk og sier "ja, ja, men var det noe poeng her??".

bina skrev:

I møte med mennesker som stotrer, stammer og "famler" verbalt så varierer det hvordan jeg reagerer. Selv om det ikke er en god egenskap må jeg innrømme at jeg noen ganger blir irritert på folk som uttrykker seg dårlig verbalt.

Jeg uttrykker meg til tider dårlig verbalt fordi jeg stammer og derfor "famler" en del i tillegg hvis stammingen gjør meg usikker og jeg "faller ut" av tankerekka av den grunn. Nå sier du sikkert at "å ja, men DET blir jo ikke det samme", men det er det jo. Mange tror sikkert at jeg famler og stammer fordi jeg er nervøs, usikker, ikke vet hva jeg skal si, osv., så hva som er høna og egget her er jo for så vidt uinteressant.

Divine skrev:

Jeg uttrykker meg til tider dårlig verbalt fordi jeg stammer og derfor "famler" en del i tillegg hvis stammingen gjør jeg usikker og jeg "faller ut" av tankerekka av den grunn. Nå sier du sikkert at "å ja, men DET blir jo ikke det samme", men det er det jo. Mange tror sikkert at jeg famler og stammer fordi jeg er nervøs, usikker, ikke vet hva jeg skal si, osv., så hva som er høna og egget her er jo for så vidt uinteressant.

For å være ærlig var også dette innlegget noe famlende - og akkurat NÅ er min reaksjon at jeg skjønte ikke hva du mente. Verken mer eller mindre.

Det spiller jo ingen rolle hvorfor folk stotrer, stammer og famler. Jeg sier at jeg personlig reagerer ofte med irritasjon. Og det gjør jeg, dessverre. Selv om folk har "lovlig grunn" til å uttrykke seg dårlig, så blir jeg irritert og utålmodig - ofte. Men andre ganger har jeg kanskje mer tid, eller er i et annet humør, og reagerer da annerledes. En annen gjentagende reaksjon jeg har er at jeg selv "faller ut" av tankerekka. Så når de endelig er ferdige så aner jeg ikke hva de sa.

Divine skrev:

Jeg uttrykker meg til tider dårlig verbalt fordi jeg stammer og derfor "famler" en del i tillegg hvis stammingen gjør meg usikker og jeg "faller ut" av tankerekka av den grunn. Nå sier du sikkert at "å ja, men DET blir jo ikke det samme", men det er det jo. Mange tror sikkert at jeg famler og stammer fordi jeg er nervøs, usikker, ikke vet hva jeg skal si, osv., så hva som er høna og egget her er jo for så vidt uinteressant.

Vet du, jeg tror ikke du skal føle deg truffet. Jeg forstod hva bina mente, og du slår meg ikke som den typen. Ja, du stammer, men det som kommer ut er ikke famlende, og du vet hva du vil si, det tar bare bittelitt lenger tid av og til.

Hæ, stammer du, Divine? Det la jeg overhodet ikke merke til.

Selv snakker jeg så fort at jeg ofte sluker deler av ordene. Mange tror at jeg som grammatiker er fryktelig opptatt av å snakke korrekt, men jeg kjenner knapt noen som sier så mye rart som meg. Det gjelder både grammatikk og innhold.

bina skrev:

For å være ærlig var også dette innlegget noe famlende - og akkurat NÅ er min reaksjon at jeg skjønte ikke hva du mente. Verken mer eller mindre.

Ok, jeg skal fatte meg i korthet. Jeg stammer "på ånkli". Er det like irriterende som de som stotrer litt av andre årsaker? Og hvorfor (ikke)? Jeg ser du har svart for så vidt, men jeg ville bare presisere hva det var jeg ville si.