Spiser dere på Michelin-restauranter?

Tallulah skrev:

Vi hadde smulebørste da jeg vokste opp. Svært møblert hjem.

Takk! Jeg kan ønske meg en til jul.

Vi hadde også smulebørste hjemme da jeg vokste opp. Kjempesmart dings jeg ikke husket at jeg savnet.

Nå har jeg googlet smulebørste.

:særdeles umøblert:

Samme her, Inagh.

Jeg trenger definitivt en smulebørste. Den vil gjøre seg godt i sølvtøyskuffen sammen med druesaksen og smørbrødklypen. :halvmøblert:

him skrev:

Michelin guiden er jo ikke utfyllende 🙂 Det er rett og slett mange steder hvor de ikke er. Tok en kjapp titt på kartet deres (websiden) og de har 16288 restauranter i Europa og 157 i Sør-Amerika - de kan vel sikkert lage mat i Sør-Amerika også, eller hva tenker dere? Jeg er i og for seg enig i at det ikke er like mange restauranter i den klassen i Sør-Amerika, har noe med økonomi å gjøre blant annet, men forholdstallet kan da umulig stemme?

Det har neppe med økonomi å gjøre. Det finnes nok minst like store markeder for sånt i andre verdensdeler. Det viser salg av andre luksusvarer.

Jeg lurer på om det kan ha med "hva som er stas" å gjøre? Altså at ikke det stjernes der. Det er unektelig en del fellestrekk med tanke på restaurantene som høster stjerner og jeg kan kanskje se for meg at det ikke nødvendigvis er sånt som slår an i alle kulturer.

I Sør -Amerika finnes de mest fantastiske smaker, men både smak og estetikk vurderes på mange måter annerledes.

Jeg ser for meg at en del kinesere ville vurdert delikatesser med during høyt. Jeg tviler likevel på at det scorer høyt hos folk med franske ganer.

Min største matopplevelse både på smak og miljø var i Kina. 20 retters vegansk meny og i en setting som var perfekt. Jeg tviler på at det ville fått stjerner av Michelin, men jeg tipper at Dixie hadde fått stjerner i blikket.

Du finner det i sølvtøyavdelingen til Blomqvist i ny og ne, Teo.

Vi går veldig gjerne på stjernerestauranter, men ikke uavhengig av type kjøkken og mat. Det er jo veldig mange forskjellige sjangre som har stjerner rundt om!
Men mat til kuvertpris 5000 utgår. Derfor blir det mest Michelinrestauranter når vi er i utlandet.

Tja bare ett lite innspill til. Da jeg møtte min kjære for fore år siden var han av typen oppvokst i ordentlig arbeiderklasse hjem. Hvor det mest staselige han fikk servert var wiener pølser og smågodt på lørdager. Han har omtrent aldri spist ordentlig hjemmelaget mat og aldri vert på restaurant når han vokste opp. Første restauranten han var på ( ordentlig ikke Kina sjappe eller Peppes ) var staatholdergården han storkoste seg litt stiv første retten men med litt vin til løsnet han opp. Og nå har han vert på mange og koser seg og gleder seg til hver gang. Så det ar det er for spesielt intresserte er jeg ikke enig i man må rett og slett gi det dn sjangse.

Det kan jo være for spesielt interesserte selv om man ikke trenger å være oppfostret på dyr restaurantmat. Det er klart det er mulig å utvikle en interesse for god mat og vin, selv om det ikke er noe man har med seg hjemmefra. Det er også klart at det er mulig å kose seg med en middag på Staatholdergården når noen tar deg med dit, selv om man ikke ville tenkt tanken på å gå dit på eget initiativ.

lillemy01 skrev:

Så det ar det er for spesielt intresserte er jeg ikke enig i man må rett og slett gi det dn sjangse.

Mange av oss vet jo om vi har interesse for mat eller ikke. Dette er jo som med alt mulig annet. Jeg har f.eks. turutstyr til veldig mye penger, som ville vært totalt bortkastet for en som ikke ser det som toppen av lykke å sove utendørs i -10 grader. På samme måte ville det vært veldig bortkastet å servere meg et måltid til 5000,- kr, jeg hadde ikke evnet å verdsette det.

Input skrev:

På samme måte ville det vært veldig bortkastet å servere meg et måltid til 5000,- kr, jeg hadde ikke evnet å verdsette det.

Men hvordan vet du det? Du er da i utvikling fremdeles, er du ikke? Eller mener du at du har lært og oppdaget alt du skal oppdage i livet? 😉

Jeg var tidligere ekstremt kjedelig (også kjent som "kresen") i matveien, men ble en gang invitert ut på middag av en venn. Det var en passe OK restaurant, men denne gangen ble vinen godt tilpasset hovedretten. WOW! Det var en stor overraskelse å oppdage hvordan vin kunne utfylle smakene i maten!

For meg er et måltid på en Michelin-restaurant en opplevelse. Det handler ikke bare om maten, men også om stemningen, om å glede seg til å prøve noe nytt. Om å teste mat og vin sammen. Om å fnise litt over de stramme kelnerne på Bagatell eller skravle jovialt med kelneren på Statholdergaarden. Hvis hovedpoenget var å bli mett kunne jeg like gjerne gått på McDonalds eller slengt en Big One i ovnen.

Jeg vet det blant annet fordi mat aldri er en opplevelse for meg. Jeg tenker aldri "Wow, dette var utrolig godt!" og hovedpoenget er å bli mett. Jeg er ikke kresen, tvert om, jeg er bare kjedelig. Jeg kunne spist brødskriver med gulost til hvert eneste måltid i evigheter uten å bli lei. Og jeg gjør det også når jeg er alene hjemme. Og jeg drikker ikke vin.

Input skrev:

Jeg vet det blant annet fordi mat aldri er en opplevelse for meg. Jeg tenker aldri "Wow, dette var utrolig godt!" og hovedpoenget er å bli mett. Jeg er ikke kresen, tvert om, jeg er bare kjedelig. Jeg kunne spist brødskriver med gulost til hvert eneste måltid i evigheter uten å bli lei. Og jeg gjør det også når jeg er alene hjemme. Og jeg drikker ikke vin.

Sånn bortsett fra siste setning der, så kunne jeg skrevet alt det andre for ikke mange år siden. Jeg håper du er så heldig at du skifter mening en gang.

Jeg kommer fra et Toro-hjem, og var sær og kresen i matveien på grensen til uspiselig (ping) til jeg var nesten 30.

Åh, i dag var jeg på "nye Ylajali", Happolati. Herremin, så godt. Løp og spis før de får stjerne, alle mann!

Guava skrev:

Det har neppe med økonomi å gjøre. Det finnes nok minst like store markeder for sånt i andre verdensdeler. Det viser salg av andre luksusvarer.

I de fleste andre land i verden (enn Norge) er det slik at de har en mindre middelklasse (prosentvis) og en høyere andel rike og fattige. Befolkningen splittes i to. Hvis du vil vite mer om kjøpekraften i hvert enkelt land å kan du feks ta en titt på denne artikkelen fra ssb.

Guava skrev:

Jeg lurer på om det kan ha med "hva som er stas" å gjøre? Altså at ikke det stjernes der.

Nei, dette kommer av at Michelin guiden er Europeisk. Den er laget av dekkfabrikanten Michelin og var opprinnelig en oppfordring om å "kjøre seg en tur" (og slite på dekkene) - noe ala vår egen NAF guide. De dekker rett og slett ikke alle byer/steder - det er rett og slett mange restauranter som ikke dekkes av guiden. Dette gjelder jo alle "rangeringsystemer" i og for seg.

Jeg vet om white guide og pellegrino (mineralvannet) sin liste som også er veldig kjente rangeringer.

Det er ikke lenge siden Michelin-guiden begynte å dekke USA (2005, og i begynnelsen (nesten) bare New York). Og selvfølgelig er det masse gode til fantastiske restauranter som ikke står der. Sjarmen med Michelin er at stjernene er så vanskelige å få og beholde at du er garantert en usedvanlig god restaurant om du går på en av dem.

Det var mange rare stråmenn ute og gikk her, synes jeg. Selv går jeg gladelig på alle slags restauranter, så lenge de har begeistrede folk på kjøkkenet. Jeg blir sur av uinspirert, middelmådig og direkte kynisk mat. Særlig hvis den er dyr også. (For eksempel Egon, som gladelig tar over 300 kr for de gørrkjedelige hovedrettene sine.) Og noen ganger vil jeg gå et sted hvor de lager mat som jeg ikke ville forestilt meg i min villeste fantasi, og noen ganger vil jeg bli behandlet som en dronning. Og når jeg kjøper ny komfyr, tenker jeg «Jeg ville heller gått på Maaemo.»

For ikke å snakke om når jeg kjøper ny vaskemaskin!

Ja, Egon gjør meg også virkelig, virkelig sur.

Jeg vil også gjerne ha mat jeg aldri kunne forestilt meg (som da jeg fikk te- og avocadomousse til dessert), og prioriterer gjerne matopplevelser framfor opplevelser eller ting som andre betaler tusenvis for (er for eksempel ikke voldsomt glad i store konserter eller idrettsarrangement, og relativt lite interessert i kunst og interiør, og bruker lite penger på dette). Men vil helst slippe å bli behandlet som dronning da, hvis jeg kan unngå det. Så mitt neste Michelin-besøk skal være et sted med litt lavere dronningfaktor enn den forrige.

Da må dere gå på Happolati, Toff og My. Dessert som består av et søtt "pølsebrød" som man fyller med lemon curd, salt karamellsaus, sjokoladesmuler, sorbet og noe som ligner på corn flakes - og som smaker så fantastisk at du slikker kurven etter 6 andre retter?

Ikke noe dronningfaktor, da. Men genuint hyggelige kelnere. Og musserende sake (og nydelig japansk øl for oss som bedriver sånt).