Er du sosial?

Frøken Rattata skrev:

Jeg er en sånn som gjerne kan unngå å være sammen med andre for heller å være hjemme. Men når jeg først kommer meg ut syns jeg som oftest at det er så moro at jeg ikke kan skjønne hvorfor jeg ikke gjør det oftere. Antagelig en kombinasjon av slitenhet, litt asosiale tendenser og altfor mange mil med dørstokk.

Det er samme greia her *nikker gjenkjennende*

Absalone skrev:

Jeg kan godt være hjemme av og til, og blant andre av og til - stemte jeg! 😉

Samme her.

Jeg måtte hake på alternativ to, men er lite flink til å besøke folk. Jeg har det jo så utrolig bra hjemme

Jeg kan nok signere Frk. Rattata også, og tror nok jeg er mest her. Jeg liker det når jeg først har kommet meg ut.

Er sosial, men liker også å være alene. Sånn passe av begge deler. Liker også godt å være helt alene, selv om jeg ikke helt kan huske hvordan det var.

Jeg sliter med sosialangst, og jeg liker ikke å være sosial. Jeg liker meg best hjemme. Men er sosial når jeg MÅ. Jeg stiller opp på møter, kontroller, dugnad osv når jeg MÅ. Men gjør ofte det jeg kan for å slippe om jeg har en dårlig dag. Heldigvis kan eksen også stille opp på noe som er i forbindelse med barna.

Jeg er sjelden sosial der jeg er ute med venner, på kino osv. Jeg takler det dårlig. Men jeg jobber med å bli bedre.

Jeg kan godt være hjemme av og til, og blant andre av og til.

Det beste er å være helt alene i huset, men det skjer nesten aldrig.

Skilpadda skrev:

Jeg er veldig glad i å være sammen med andre, men jeg trives også veldig godt hjemme og vil være hjemme mesteparten av tiden. (Og gjerne helt alene en god bit av tiden.) Å treffe noen utenom familien én til to ganger i uken er omtrent passe.

Jeg er helt på linje med Skilpadda. Jeg liker veldig godt å være sammen med folk jeg liker, men jeg er fullstendig avhengig av enetid og familietid i store doser.

Jeg er veldig glad i å være sammen med andre, såfremt det er folk som ikke krever for mye av meg. Jeg liker også små grupper bedre enn store. Jeg klarer sjelden å gå en hel dag uten å ha noe omgang med folk utenfor familien. Ferier er unntaket, men da er jeg rimelig desperat når jeg kommer hjem.

Hattifnatten skrev:

Jeg trenger litt overskudd for å være sosial. Når jeg har masse overskudd kjenner jeg veldig behov for å være sosial.

Sånn er jeg og. 😀

Til vanlig er jeg bare på jobb og hjemme. Er på møter på skolen av og til, men besøk og sånn er veldig sjeldent.

Jeg er nok ganske sosial, men veldig hjemmekjær også. Blir det mye farting flere dager på rad, synes jeg det er fryktelig godt å bare være hjemme noen dager. I helgene blir jeg rastløs om vi ikke kommer oss ut på tur, på besøk, ha noen på besøk eller noe. Men det er greit å ikke ha noe på tapeten også.

Jeg kan godt være hjemme av og til, og blant andre av og til.

Jeg er blitt veldig hjemmekjær. Det har blitt tiltak å dra noe sted på kevldstid, og det er jo da man har tid. Men, jeg koser meg når jeg først kommer meg ut døra.
Får jo dosen med sosialt på jobb, når jeg var i permisjon derimot måtte jeg mer ut.

Det går i perioder. Før vi fikk barn var jeg ekstremt sosial. Måtte på cafè, på besøk, ha besøk. Nå med 2 barn og 2 fulle jobber blir det litt sjeldnere at vi treffer folk. Både mannen min og jeg har to jobber som dekker det meste sosiale i løpet av en dag, og begge barna går jo i barnehage.

Jeg kan godt være hjemme av og til, og blant andre av og til.
Trives veldig godt hjemme. Synes det ofte er et tiltak å feks. dra på på besøk, men veldig koselig når man først kommer seg ut.

Jeg er ganske hjemmekjær, og har for lite overskudd for tiden til å ønske meg de store sosiale utskeielsene. Men jeg savner å se vennene mine oftere.

Jeg bor på motsatt side av byen i forhold til vennene mine, så det blir liksom litt prosjekt å reise til de. En drøy time av kvelden går da bort til kjøring, og det blir det ikke til at jeg gjør så ofte. Og de er heller ikke så enkle å lokke ut av døra alltid.