"Sjette sans"

Arona skrev:

Såpass bra sagt at det fortjener å gjentas. Om så flere kunne leve etter det, så ville vel verden vært et bedre sted?

Da er i hvert fall vi enige.

Arona skrev:

Såpass bra sagt at det fortjener å gjentas. Om så flere kunne leve etter det, så ville vel verden vært et bedre sted?

Arona skrev:

Såpass bra sagt at det fortjener å gjentas. Om så flere kunne leve etter det, så ville vel verden vært et bedre sted?

Tja, det er forskjell på å respektere menneskeverd og å respektere meninger. Respekt er noe man gjør seg fortjent til, og det finnes meninger i verden jeg ikke kan eller vil respektere. For eksempel troen på at gud har sagt at homofile er Syndige. At kvinner bør være underordnet menn. At kreasjonismen er en vitenskap. At Planet X vil skape dommedag i 2012. At blodoverføring er en vedderstyggelighet for gud. Etc. Selv om det finnes ellers snille og kloke mennesker som tror på minst én av disse tingene.

Hvis noen vil argumentere for sine syn, selv de over, vil jeg alltid vise dem den respekt å gå ut fra at de er tenkende mennesker som har grunner til å ha sitt syn. Så langt jeg klarer diskutere høflig og saklig, skille sak og person og være åpen for å la meg overbevise om at den andres argumenter er bedre enn mine. Men jeg vil ikke respektere dem ved å lene meg tilbake, trekke på skuldrene og late som jeg tror de godt kan ha rett.

Det betyr ikke at jeg har noen som helst trang til å diskutere metafysikk med noen som står ved en grav og velger å trøste seg med en tanke om sjelens evige liv. Inkvisisjoner, misjoner, fataher og forvisninger er ikke sterke ateistiske tradisjoner, og jeg kommer neppe til å ta til orde for å innføre dem.

Derimot er en av de tingene jeg tror på å snakke sammen. Diskutere. Og hvis det skal være en samtale og ikke to paralelle monologer så må begge parter vise vilje til å ta inn over seg den andres argumenter og kunne la seg overbevise. Det er derfor jeg irriteres når noen i stedet for å argumentere sin sak legger armene i kors og i praksis sier: "Hvis du ikke later som du tror man kan kommunisere telepatisk med marsvin så respekterer du meg ikke som menneske! " Eller, mer generellt: "Samme hva du sier er ikke dine meninger verdt å tenke over hvis de ikke stemmer med det jeg vil tro på".

Ja, jeg innrømmer at jeg har en forkjærlighet for mennesker som kan vri hodet sitt rundt konseptet at alt kan ikke være sant på en gang. Særlig de som også er så åpne at de faktisk kan skifte mening på grunnlag av argumenter, ikke autoriteter eller indre ønsker. Men samme hvor uenig jeg måtte være vet jeg at intet menneske kan reduseres til den tanken det målbærer i øyeblikket. Samme hvor bløtkokt jeg måtte synes den er kan mennesket være verdt å like for andre grunner. Om ikke annet kan det vise at jeg tar feil, om det prøver godt.

PS: Jeg er ellers uenig i at jeg har noen "trang til å plukke ting fra hverandre". Tvert i mot er jeg stadig på jakt etter å forstå verden bedre som helhet, og det innebærer at jeg må skjalte ut noen selvmotsigelser. Det er begrenset hvor mange forfedreånder, engler, aliens, energier, bønnesvar, dødsplaneter, telepati, synskhet, fjernhealing som kan være sant på en gang uten at verden antakelig ville sett ganske anderledes ut....

rine skrev:

Politimennene som ble intervjuet i BT sa noe helt annet. Den hundesaken er jo bare en av sakene. Var det forresten Westerlund? :fikk det ikke med meg: De fløy henne over til Veslandet flere ganger. Høres veldig spesielt ut å fortsette å bruke skattepenger på det, hvis også politiet mener det er humbug.

.... men det skal jo ikke mer til enn at den politimannen som styrte pengesekken trodde på det? Altså, om jeg var politisjef og trodde at folk kan være synske, så ville jeg kanskje prioritere å bruke penger på det? Det er jo i seg selv ikke noe bevis på at noen er synsk at de blir brukt?

Jeg for min del har hatt et par sånne "kan ikke egentlig forklare det"-opplevelser, uten at jeg tror jeg har overnaturlige krefter av den grunn. Begge handler om "sanndrømthet". Den ene gangen har jeg vitne, for da fortalte jeg om drømmen, og så var personen til stede da en situasjon som var snodig lik drømmen min skjedde. Dvs, historien rundt det var helt forskjellig, men det var et par detaljer som var skremmende like - to tikrone-sedler (lenge siden ) i en flypostkonvolutt. Selv skriver jeg det på kontoen for tilfeldigheter.

Den andre gangen har jeg ikke vitner, men det var like snodig. Det var da Prinsesse Diana døde. Jeg våknet opp om morgene og hadde drømt at hun var død. Ikke noe om hvordan det skjedde, bare at hun var død. Og det søkk i meg da jeg så det på nyhetene senere den dagen. Men igjen, jeg tror bare det var tilfeldigheter. Jeg har drømt om mange som har dødd senere, uten at de har gjort det i virkeligheten 😉

Ellers er jeg vel agnostiker, ikke ateist, når det gjelder overnaturlige fenomen på samme måte som jeg er mht. religion. Jeg tror ikke, men jeg føler ikke for å misjonere mine holdninger til dem som tror. Jeg sier meningene mine, begrunnet, hvis jeg blir spurt, men latterliggjør ikke deres (med mindre de latterliggjør mine da :barnslig:.

Selv om jeg ikke tror at folk kan snakke med døde, se inn i framtiden, tilbake i fortiden, helberede ved bønn osv, så er jeg åpen for at jeg kan ta feil. Hvis noen slenger harde facts i bordet, så er jeg med, jeg Men er jo litt med tanke på at det er det faktisk ingen som har gjort enda.

Jeg heller til dem som sier at noen bare har hjerner som er ekstremt flinke til å pusle sammen små biter, lodde steminger osv. Litt sånn David Copperfiled-aktige illusjonister.

Mht Snåsamannen og helberedelse så tror jeg rett og slett at mennesker kan uttrette mye ved å tro og ville ting sterkt nok. Placebo-effekten er jo bevist, for å si det sånn. Ganske mange som tror de får blotrykksenkende medisin får senket blodtrykk av placebopiller, feks.

Ulvefar: jeg forstår argumentasjonen din.

Men det er en gang sånn at mange mennesker i mange situasjoner vil handle basert på følelser i stedet for ut fra rasjonelle argumenter. Følelser er en viktig del av det å være menneske.

Og det er dette aspektet du ser ut til å glemme, når du ender opp i en endeløs argumentasjon, som er rasjonell og vitenskapelig begrunnet. Rasjonelt sett vil jeg si at det er meningsløst å gi bort avskårne blomster, for blomstene dør og blir stygge i løpet av noen dager. Følelsesmessig vil jeg likevel gi bort blomster av og til, og følelsesmessig vil jeg bli glad hvis noen gir meg blomster. Fornuften tilsier at det selvsagt hadde vært smartere med en potteplante, helst en som i tillegg gir noe nyttig. For eksempel gressløk, som kan spises. Men...

Religion, tro, åndelighet, sjette sans, healing, tankeoverføring, skjebne, vardøger, gjenferd, hjemsøkte hus - du kan argumentere til du blir blå i ansiktet. Det har gått en serie på TV, husker ikke hvilken kanal, som heter "Haunted homes" (tror jeg). Der går de inn med et team, hvorav en er synsk, en er nysgjerrig, og en er skeptisk. Til tross for at skeptikeren aldri finner noe som helst, ingen beviser på verken temperatursvingninger, stråling, bevegelser, eller noe som helst, så tror folk at det var noe der likevel.

Argumentet kan gjerne være: "Jeg vet det er lite sannsynlig, men..."

Dette er jo for så vidt også grunnen til at folk tipper Lotto. Det er lite sannsnlig, men...

Med barna mine har jeg innsett at rasjonell argumentasjon bare nytter frem til et visst punkt. Jeg kan forklare at det ikke finnes spøkelser. Og barnet kan si "Jeg vet det, men jeg er redd for det likevel". Når jeg ser på "Haunted homes" og lignende programmer, så ser jeg akkurat det samme. "Jeg vet det ikke finnes, men jeg er redd likevel".

Og hvem er det som ender med å yte faktisk hjelp til de som er redde? Jeg tror det er sjelden at du kan argumentere folk til å føle seg trygge. De som får dem til å føle seg trygge er de som sier: "Ja, jeg tror på deg. Jeg ser det du ser. Og jeg kan si noe på latin, lukke øynene og drive spøkelsene gjennom portalen til den andre siden. Slapp av, jeg har gjort dette mange ganger før."

Du vil aldri greie å argumentere rasjonelt i mot religion eller åndelige ideer. Du forventer at man skal lytte til hverandres argumenter, men man snakker forbi hverandre, når den ene snakker vitenskap og den andre snakker tro. Hvordan kan en følelse være feil?

Nå sporer jeg av, men jeg har en venninne som var igjennom en traumatisk skilsmisse. Hun var så glad i mannen, men han behandlet henne dårlig. Alle rundt henne prøvde å få henne til å forstå hvor dårlig hun ble behandlet. At hun fortjente bedre, at mannen var en drittsekk, at han ikke var glad i henne. Men hun TRODDE på kjærligheten. Hun trodde på mannen. Vi rundt henne skjønte ikke hvordan hun ikke kunne se for en drittsekk han var. Og vi argumenterte, og argumenterte. Og hun gikk i forsvar, og forsvarte drittsekken. Jo mer vi argumenterte og forsøkte å få henne til å forstå at hun tok feil og mannen var en drittsekk, jo mer forsvarte hun ham og klamret seg til ekteskapet. Dette er også følelser. Du kan ikke argumentere i mot følelser. Du kan ikke slå vitenskapelige bevis i bordet, og få et menneske til å føle annerledes. Følelsene kommer innenfra.

bina skrev:

Hvordan kan en følelse være feil?

Sa den pedofile ...

bina: Godt sagt, og jeg er enig i alt sammen.

(Bortsett fra at "en følelse ikke kan være feil". Enten mener du "faktafeil" og i så fall er det åpenbart ikke riktig. Eller så mener du "en feil reaksjon", noe som i beste fall er en sannhet med modifikasjoner da det er fullt mulig å være skrekkslagen for noe som ikke er noe å være redd for, eller bli lei seg fordi man misforsto en velment handling. Eller så mener du "moralsk feil", og i så fall will I beg to differ, det er mange følelser som fører til onde handlinger. )

Jeg har da ingen tro på at jeg med rasjonelle argumenter skal overbevise alle om at det ikke finnes spøkelser. Hei, det er jeg som maser om empiri her, jeg har observert dét!

Men det betyr ikke at jeg ikke mener det er verdt å prøve. I det minste kan man balansere og være en motvekt mot autoriteten til eksorsister og synske. Folk må gjerne grøsse litt godt av den mumlende kallen som driver ut ånder fra kjelleren og tro det var ham heller enn rørleggeren som fikk lydene til å bli borte. Men jeg ønsker meg ikke tilbake til et samfunn hvor de rasjonelle stemmene er tause og åndemanerene har makten. Fra innelukkede menigheter i Sverige til heksejegere i Zambia, madrasaer i Afghanistan og UFO-sekter i USA er det lite som tyder på at samfunnet blir bedre når troen får styre alene.

Forresten, du later også til å tro at det er en slags motsetning mellom følelser og fornuft. Men det er egentlig to sider av samme sak. Vi har en evolusjonshistorie som antakelig forklarer en del om hvorfor vi er disponert til å tro, føle og tenke som vi gjør. Det er, bokstavelig talt, en del logikk i galskapen og omvendt. Jeg skal skrive mer om det et annet sted.

Man kan sikkert diskutere til man blir blå ,men en ting står jeg for at man skal respektere at andre tror og andre ikke. Bina : Hvordan kan en følelse være feil?
Sitron svarte : Sa den pedofile ...


Den var en tåpelig Sammenligning !!
Jeg har mange ganger at følsen av noe kommer til å skje og hva som kommer til å skje.
Det stemmer hver gang! En gang gikk jeg med sommerfugler i magen i flere uker.
Noe kom til å skje og det gjorde det,traff samboeren min som jeg har holdt sammen med i over 11 år.Han kom fra en annen kant av landet så jeg ante ikke hvem han var.

Vi får nok vite med sikkerhet den dagen vi ikke er mer, om det er sant og virkelig at den andre siden finns eller ikke. 😉

Joda, følelser kan sikkert ikke være feil, men hva man velger å gjøre som følge av følelsene kan være kjempefeil! Å ta beslutninger på grunnlag av følelser kan i verste fall være katastrofalt. Jeg har valgt livsledsager mye basert på følelser, men selv om jeg føler en dragning mot å hoppe hver gang jeg er på besøk hos mormor i 11 etasje bør jeg ikke forfølge den følelsen.

Fluke skrev:

Joda, følelser kan sikkert ikke være feil, men hva man velger å gjøre som følge av følelsene kan være kjempefeil! Å ta beslutninger på grunnlag av følelser kan i verste fall være katastrofalt. Jeg har valgt livsledsager mye basert på følelser, men selv om jeg føler en dragning mot å hoppe hver gang jeg er på besøk hos mormor i 11 etasje bør jeg ikke forfølge den følelsen.

Eller konsekvent gå ut i veien uten å se deg for eller på rødt lys, fordi du tror og føler at Gud uansett passer på deg, og hvis det skjer noe så er det sikkert Guds mening uansett. 😉

Jeg tror på energier som kan henge igjen etter mennesker/handlinger som kom før oss. Arbeidsplassen min ligger i et stort gammelt bygg fra 1800 tallet, som engang i tiden var et "pleiehjem". Jeg tenker ofte på historien bygget har. Hvor mye som har foregått der, og jeg er ikke i tvil om at det sitter i veggene.
Jeg er sikker på at jeg ikke er alene der, når jeg fysisk er alene. Jeg har ikke sett noe, men jeg føler og hører. Det er ingen vonde energier, men energier som er veldig nære og tilstede. Det er som om noen puster deg i nakken.
I den ene delen av bygget kjenner jeg ingenting.

Men er det noen av dere som har tatt sterk avstand fra og ledd av f.eks healing, homeopatmedisin, liv etter døden e.l. - som har endret oppfattelsen?

Amelie skrev:

Men er det noen av dere som har tatt sterk avstand fra og ledd av f.eks healing, homeopatmedisin, liv etter døden e.l. - som har endret oppfattelsen?

Jeg har gått den omvendte veien, om det teller.
:Datapunkt:

Først - Ulvefar - du fortjener en million grønne prikker for innleggene i denne tråden.

Amelie skrev:

Men er det noen av dere som har tatt sterk avstand fra og ledd av f.eks healing, homeopatmedisin, liv etter døden e.l. - som har endret oppfattelsen?

Nja.
Jeg har vært ekstremt skeptisk til all trylling og ting som ikke kan ugjenkallelig vitenskapelig bevises. Men i ren desperasjon tok jeg babyen min til homeopat da han led av kronisk mellomørebetennelse. Han hadde da vært til utredning hos en ØNH-lege som sa at han skulle holdes på antibiotika til han var to år og kunne få dren. Det ville ødelagt helsen hans - så jeg var desperat nok til å prøve alt. Homeopat, snåsamann, you name it.

Og han ble faktisk helt frisk. Homeopaten prøvde ut et par midler og sa at om han reagerer tydelig, også med å bli sykere - så er det butikk. På middel nummer to som ikke virket sa hun at hun trodde hun hadde styring nå. Og ga meg det tredje middelet. Da ble han fort syk, fikk feber og hadde en kjip natt. Neste morgen var han fin igjen, og det kom ut en hvit tyggisaktig klump av øret hans. Siden var han ikke mer plaget med ørebetennelse. (Da hadde han før dette hatt ellve antibiotikakurer, ofte med bare noen får dagers mellomrom.)

Da jeg fortalte det til fastlegen sa han at det var teit at ikke ØNH fant den greia. Det het ett-eller-annet-hematom. Men da var ihvertfall ungen bra.

Men om jeg tror på healing? Eller på at homeopater eller akupunktører kan noe i nærheten av å få folk til å fly?

Nei.

Ulvefar skrev:

Jeg har gått den omvendte veien, om det teller.
:Datapunkt:

Det er også interessant. Hvor lå dine tidligere overbevisninger?

smilefjes skrev:

Men om jeg tror på healing? Eller på at homeopater eller akupunktører kan noe i nærheten av å få folk til å fly? Nei.

Få folk til å fly?

Amelie skrev:

Få folk til å fly?

Ja, eller trylle dem friske av kreft eller få håret til å gro hippielangt på hårløse menn, eller sånne greier. Tror ikke de kan kurere forkjølelse engang jeg faktisk.

Er kjerringråd i samme gate ...?