22. juli - to år etter

Jeg hadde ingen på Utøya, men et familiemedlem i høyblokka. Vi trodde ikke hun hadde kommet seg ut, men det viste seg at hun bare hadde glemt igjen mobilen sin.

Jeg mener at det å være norsk er grunn nok til å være berørt. Vi ble røsket ut av dundynene våre og fikk verdens harde realiteter tredd nedover ørene. Denne dagen er så tøff og vond for meg at jeg har trøbbel med å komme meg gjennom den uten å gråte.

Jeg har enda mareritt, og dette er enda så sårt for meg at jeg trekker meg fra alle samtaler om emnet, minneprogrammer på tv ville bare være selvplaging, og bilder av de drepte og skadede gir meg magevondt og stressknuter i nakken. Jeg føler meg helt hysterisk, samtidig som det alikevel føles rett å reagere sånn på noe så intenst grusomt.

Dette er ondskap. Ren og uforfalsket, og utsagn som de tidligere nevnte hadde virkelig fått meg til å ta bunntenning. Og når jeg tenner, da brenner det. (ref. tråden om Øygard der jeg verbalt filleristet fremmed dame på butikken. )

Det er viktig at vi alle, med vettet i behold, reagerer og reagerer sterkt på tullball og farlig oppgulp om hendelser som de som skjedde den 22. juli i 2011.

Jeg har dette langt fremme i bevisstheten ellers også, men særlig i dag.

Tenker spesielt på ofre og etterlatte som jeg selv har vært i kontakt med gjennom jobb, og selvsagt alle andre også.

Jeg ble veldig rørt av de siste minuttene av dokumentaren om Auf og Utøya i kveld. Gro går rundt etter talen sin, og småpludrer ned folk, bare timer før katastrofen. Veldig sterkt!

Jeg også, Najade. Det var kjentfolk med på de klippene av Gro på Utøya (ingen nære, men dog), og det setter i gang et tankeras: Alt det som skjedde den dagen. De jeg veit om som blei personlig berørt, hva de sliter med hver dag. Menneskeskjebner generelt. Hvor redd jeg var dagen etter, og hvor letta jeg var da jeg skjønte at jeg ikke trengte å gå i begravelse.

Tid for ettertanke ja. Kjente ingen der personlig, men har sendt en tanke til en kollega som lenge trodde sønnen ble drept, hvilket heldigvis viste seg å ikke stemme. En ekstra stor tanke til de som mistet sine.

Maverick skrev:

Jeg leste også boken til Lippestad for litt siden. Svært fascinerende og skremmende. Ikke minst at Breivik til en viss grad har oppnådd det han ønsket i ettertid.

Jeg har noen få sider igjen av boken, men må si jeg er imponert over hvor reflektert Lippestad er, hvordan han taklet rollen han fikk kastet over seg, med verdighet. Hvordan han ble sett på den 23. juli når han takket ja til jobben og hvilken status han har i dag. Jeg har dyp respekt for mannen og forstår ikke kritikken denne boken har fått. Jeg anbefaler faktisk å lese denne boken.