Hvem kan bo i en skilsmisseleilighet?

Dette var dagens store snakkis i lunsjen. Hvem klarer å bo i en slik type leilighet? Er dette faktisk en god idé?

https://www.aftenposten.no/bolig/Lager-egne-skilsmisseleiligheter-i-ny-boligblokk-Vil-gjore-hverdagen-enklere-for-barn-med-skilte-foreldre-10902b.html

Jeg var skilsmissebarn og trolig av de første barna som testet ut 50/50-samvær helt tidlig på 80-tallet. Jeg virkelig hatet det, men jeg tror egentlig at det jeg hatet aller mest var at det var så forskjellige regler hos mamma og pappa. Og det løser man jo ikke ved en slik boløsning. Men det var meg?

Det er jo en del her inne som ikke bor sammen med den andre foreldren til barna sine. Kunne dere tenkt dere å bo sånn?

Haha, jeg tenkte å legge inn det samme.

Jeg syns det er morsomt at de prøver ut nye boformer, inkludert kollektivløsninger og felles funksjoner, og jeg er sikker på at for enkelte så er dette helt topp, men sikkert ikke for flertallet. Det trenger det jo ikke, de bygger vel bare en håndfull stykker i første omgang.

Finansavisen gjør et poeng ut av at Fars leilighet i eksemplet er større og finere enn mors.

Jeg så det ble diskutert på NRK i går kveld. Jeg hadde det likt som deg, totalt ulike regler hos mamma og hos pappa.

Jeg ville ikke bodd slik, ikke som voksen i alle fall.

Polyanna skrev:

Finansavisen gjør et poeng ut av at Fars leilighet i eksemplet er større og finere enn mors.

Akkurat det reagerte jeg også på, men tenkte at jeg skulle la akkurat den delen ligge. Det er jo ikke gitt at far skal ha den store delen.

Jeg vet om et skilt par som har beholdt huset sitt, kjøpt en leilighet til og flytter ut og inn annen hver uke. Barna bor i huset.

De ofrer stort sett alt for at barna skal ha det bra, de får jo ikke hatt noe forhold og jeg tror ikke noen av de har det, selv 4-5 år etter at forholdet er over. Men barna har det jo flott.

Egentlig er det jo sånn det burde være. Foreldrene tar hele støyten, ene og alene.

"De som er ferdige med å krangle" var vel introen til dette tror jeg. Jeg synes konseptet er spennende. Vi så innslaget på nyhetene i går sammen med mine sønner, og de var fascinert over muligheten. "Vi har jo en LANDEGRENSE mellom hjemmene våre!"

I "lykkelige" skilsmisser tenker jeg at dette kan være en god løsning.

millact skrev:

Jeg ville ikke bodd slik, ikke som voksen i alle fall.

Men ... det er foreldrene som velger å flytte fra hverandre. Er det alltid barna som skal betale prisen for det?


Jeg mener ikke dette helt selv, heller, men det er et argument det er greit å ha i bakhodet.

Maverick skrev:

I "lykkelige" skilsmisser tenker jeg at dette kan være en god løsning.

Men har man noen garanti for at skilsmissen forblir lykkelig?

Joika skrev:

Jeg vet om et skilt par som har beholdt huset sitt, kjøpt en leilighet til og flytter ut og inn annen hver uke. Barna bor i huset.

De ofrer stort sett alt for at barna skal ha det bra, de får jo ikke hatt noe forhold og jeg tror ikke noen av de har det, selv 4-5 år etter at forholdet er over. Men barna har det jo flott.

Egentlig er det jo sånn det burde være. Foreldrene tar hele støyten, ene og alene.

Jeg er enig i at ideelt sett så skal man gjøre den lettest mulig for barna. Men å undergrave seg selv på veien tror jeg ikke gjør folk flest til gode foreldre.

Lenam skrev:

Jeg er enig i at ideelt sett så skal man gjøre den lettest mulig for barna. Men å undergrave seg selv på veien tror jeg ikke gjør folk flest til gode foreldre.

Nei, men blir barna lykkelige av å flytte frem og tilbake? 😉

Jeg tror at jeg og barnas far kunne klart dette fint hvis vi hadde gått fra hverandre. Vi er begge pragmatiske og løsningaoriernertet. Sammen med eksen min (som jeg heldigvis ikke har barn med, haha ) hadde dette endt i katastrofe.

Jeg og eksen kunne også fint bodd sånn. Problemer hadde ikke oppstått før noen hadde truffet en ny.

Tjorven skrev:

Men har man noen garanti for at skilsmissen forblir lykkelig?

Nei, men man har jo sjelden noen garantier for noe som helst egentlig. Jeg ser for meg at denne måten å bo på kan fjerne en del gnisninger. Sikkert legge til en del også, da, men skilsmisse er jo sjelden en ultimat løsning uansett.

Joika skrev:

Jeg vet om et skilt par som har beholdt huset sitt, kjøpt en leilighet til og flytter ut og inn annen hver uke. Barna bor i huset.

Dette gjorde farmoren og farfaren til ungene mine på 80-tallet. For dem var det verdt det, og det fungerte.

Noen andre i familien min er i ferd med å lage seg sin egen skillsmisseleilighet omtrent etter modellen i artikkelen - de har kjøpt leiligheten vegg i vegg med den familien bodde i, og lager to innganger til det ene barnesoverommet, fra begge leilighetene. Det andre barnet har da rom i begge leilighetene. Det er for nytt til at det går an å vurdere om det fungerer.

Jeg kunne lett bodd så nært eksen, men jeg hadde synes det var helt grusomt at barnet mitt var så nært uten at jeg kunne være sammen med ham. Jeg hadde nok også synes det var veldig tøft å treffe ham i gangen hver morgen og hver ettermiddag, og hadde nok endt opp med å bruke mye energi på å planlegge slik at jeg ikke kom og gikk samtidig med dem.

Jeg tror også sønnen min hadde synes det var ganske fælt, han føler seg utenfor når jeg har besøk, er på kino eller spiser sjokolade mens han er hos faren, og om vi bodde så tett at han kunne hørt det og hadde sett meg når jeg gikk hjemmefra f.eks. ville han blitt endre mer bevisst på det. Han hadde tenkt mye på om jeg var hjemme eller borte, grublet på hvor jeg var når han hørte at jeg ikke var hjemme og lurt på hvem som var der når jeg har besøk.

Et annet aspekt er hva som skjer dersom den ene forelderen må/vil flytte, eller i verste fall dør. Den andre leiligheten hadde vel neppe blitt solgt, og vi kunne jo ikke beholdt den heller. Jeg har ikke lyst at vår bosituasjon skal være avhengig av hva eksen ønsker eller om han lever, er frisk nok til å betale lån for leiligheten sin osv.

I tillegg vet man jo ikke alltid hvor ferdige man er med å krangle. Det kan skje ting i livet for den ene eller begge som gjør at vonde følelser blusser opp igjen. F.eks. tror jeg det ville vært vanskelig for meg å skulle bo så tett på min eks-manns nye barn (hypotetisk situasjon) fordi det alltid kommer til å være en sorg hos meg at jeg ikke får mer enn ett barn selv.

millact skrev:

Jeg så det ble diskutert på NRK i går kveld. Jeg hadde det likt som deg, totalt ulike regler hos mamma og hos pappa.

Jeg ville ikke bodd slik, ikke som voksen i alle fall.

Jeg ville ikke flyttet mellom to hjem hver uke heller, men det er det utrolig mange barn som gjør, og de fleste av dem har ikke engang hatt noe med den avgjørelsen å gjøre, det har blitt bestemt over hodet på dem, og de må pent bare godta det. Så spørsmålet er hvem som skal måtte godta noe de egentlig ikke vil, de som har stelt i stand situasjonen, eller den som er uskyldig, men som må leve med konsekvensene likevel.

Synes det er spennende at noen vil teste ut dette. Det viser at det finnes planleggere og arkitekter som prøver å ta utgangspunkt i barnets ståsted, og finne den beste løsningen ut fra dette. Om det fungerer eller ikke i praksis er det vanskelig å si før man har prøvd. Det finnes utrolig mange skilte par med barn, og utrolig mange måter å organisere seg på, avhengig av konfliktnivå og andre ting. Det finnes alltids ett og annet par en slik ordning ville fungert for, og da tror jeg også at det kan være positivt for barnet. Ingen trenger å flytte, verken barn eller voksne, og det er jo den store forskjellen fra en slik ordning som Joika beskriver, der de voksne flytter ut og inn hver uke. Men det krever selvsagt en del av de voksne, og man må tåle å være nærmeste naboer. Men jeg kjenner også til skilte par som har bodd i rekkehus ved siden av hverandre (med nye partnere også), der barna bare har løpt mellom husene nærmest som de har ønsket. Og det blir jo nesten det samme, bortsett fra at det ikke var noen rom med utgang i begge hus.

Jeg tenker skilte par som samarbeider godt nok til å gå inn for en slik løsning er kanskje av den typen som greier å samarbeide om andre ting også, inkludert regler. Men jeg har verken erfaring som skilsmissebarn (mine foreldre skilte seg da jeg gikk på videregående, like før jeg selv flyttet hjemmefra) eller som skilt selv.

Joika skrev:

Nei, men blir barna lykkelige av å flytte frem og tilbake? 😉

Det har jeg ikke sagt. Det er ikke ideelt, men jeg tror at det ville være en enda større belastning for de fleste barn å leve med foreldre som ikke fungerer.
Barn er forskjellige. Vi er tre søsken, for to av oss var det uproblematisk å flytte frem ig tilbake. Ble fort en normal og fine foreldre gjorde sånn at vi ikke følte at vi bodde i bag. For en av oss var det tøft, han følte seg rotløs. For mine foreldre ble det viktigere at han fikk slå rot. Så han bodde fast hos den ene og dro til den andre når han hadde lyst.

Lenam skrev:

Det har jeg ikke sagt. Det er ikke ideelt, men jeg tror at det ville være en enda større belastning for de fleste barn å leve med foreldre som ikke fungerer.

Jeg vet at disse foreldrene jeg nevnte over her misjonerer veldig for deres opplegg, så de mener tydeligvis at dette fungerer.

Vi kunne bodd sånn i åra etter vi blei skilt. No har familiane vokse seg større på kvar side men dei åra vi var skilt med nye kjærestar kunne vi fint bodd sånn.

Eine av mine barn syns fortsatt det er pyton å ha skilte foreldre, 9 år etter skilsmissen. Logistikken, savnet, reglane, venner i nærheten osv, alt er slitsomt og problematisk. Det barnet hadde elska bo sånn.

Og eg ikkje trur ikkje eg hadde syns det var grufullt å høre krangling eller kos på den andre sida av døra. Akkurat det trur eg kanskje hadde vore meir utfordrande for ungane, dei hadde nok hatt lyst til å besøke/være hos den andre om en ikkje likte middagen, måtte vaske badet osv