Fattigdom i Norge i dag

Risikabelt å vere heimeverande ja.

Polyanna: Majoriteten av de nyfattige er folk som er syke. Unge uføretrygdete, eller de ble uføretrygdet før de har fått jobbet, lange studier etc. Eller de er alenemødre. Det er en (økonomisk) belastning å være helt alene om omsorgen for flere barn. Har du en lavtlønnsjobb går vinninga opp i spinninga mtp barnepass.

Det disse folkene trenger er enten en OK støtteordning eller tiltak ala vernete arbeidsplasser. (Nå er jo trenden vekk fra slikt og heller inn i "innkluderende arbeidsliv" og vernete bedrifter er det bare psykisk utviklingshemmete som bruker.) Dette gjelder for alenemødrene også. Gratis barnepass + en 50% stilling.

Borgerlønn ... Det er ikke min greie. Jeg synes den blir for generell, og i tillegg synes jeg det blir litt som sykehusene, bare man har penger ordner alt seg. For en som er fattig pga heroinmisbruk vil bare penger dra vedkommende lenger ned i søla (mulig jeg har misforstått hele poenget med borgerlønn?).

Zip skrev:

Venninna til ei venninne av meg havna mellom to stolar når ho blei sjuk før endt utdanning. Aleinemor med 3, starta utdanning etter ho blei aleine men måtte avbryte pga sjukdom, kan ikkje jobbe, ikkje rett på nokon ting.

Jeg vil ikke kommentere kvinnen du forteller om konkret siden det kan være spesielle ting jeg ikke vet om, men dersom man avbryter studiene på grunn av sykdom og ikke lenger er student, skal man etter det jeg kan forstå stå på lik linje med andre sosialhjelpssøkere. Det samme gjelder også hjemmeværende, dersom man ikke har tilstrekkelig til sitt livsopphold har man som alle andre mulighet for å søke sosialhjelp. Dersom man er arbeidsfør vil man imidlertid møte forventinger om å være aktivt arbeidssøkende. Studenter (i aktivt studie) har i hovedsak ikke krav på sosialhjelp. Jeg tror at vilkårene i forhold til stipend og lån er bedre i dag enn den gang jeg studerte, men jeg husker iallefall at jeg og mannen min i en periode levde godt under normen for sosialhjelp. Jeg opplevde det som levelig, så lenge jeg visste at det kun var for en periode.

I forhold til fattigdomsspørsmål (hvis man kan si at sosialhjelpsmottagere er fattige, det er forsåvidt en diskusjon for seg) så er jeg spesielt opptatt av de som har dårlig råd over lang tid. For eksempel varig uføre med lav utbetaling, eller personer som lever på sosialhjelp i årevis. Man har for eksempel eldre personer med innvandrerbakgrunn som ikke har krav på alderspensjon, og som derfor må leve på sosialhjelpsnorm resten av livet. Da snakker vi ikke om halv skatt til jul, eller feriepenger som kommer deisende hvert år. Flat sosialhjelp resten av livet. Uføretrygdede som som ligger under sosialhjelpsnormen kan også motta supplerende sosialhjelp over mange år. Jeg føler at man fra politisk hold gjemmer seg litt bak at sosialtjenestelovens intensjon om at sosialhjelp i utgangspunktet er en korttidsytelse, derfor forsvarer man en lav sosialhjelpsnorm. Men i praksis fungerer det ikke slik, det er mange som har behov for og krav på sosialhjelp over lang tid - enkelte som sagt kanskje for resten av livet. Disse bør det gjøres noe ekstra for etter min mening. Og barna deres også selvsagt.

Jeg skulle ønske at også media kunne fokusere mer på de som har lav inntekt over tid. De som kommer fram i media er ofte de mest ressurssterke, som ikke nødvendigvis er de som har de dårligste forutsetningene. Jeg tenker at man må finne fram til en løsning med ulike sosialhjelpssatser (eller hva som måtte komme av trygdeytelser i framtiden) etter hvor lang tid man er mottager. Utfordringen blir selvsagt at det for enkelte vil være mer lønnsomt å være stønadsmottager, sammenlignet med det å jobbe. Slik er det jo forsåvidt i dag også, og jeg tenker at dersom man ønsker å legge forholdene bedre til rette en det som gjøres i dag, så må man faktisk også tåle at enkelte får en god del utbetalt i sosialhjelp/trygd. Personer som bor i sentrale strøk med mange barn f.eks vil kjapt ha behov for mye i stønad for å dekke sine livsoppholdsbehov.

Nå stiller jeg meg for hogg her med et spørsmål. Det er sant at mange alenemødre har dårlig økonomi, og at disse barna ofte lever i en fattig familie. Noen, jeg spør, noen av disse må jo ha en oppegående far? Hvorfor bor da barna sammen med en ubemidlet og muligens en psykisk syk mor istedet for å bo sammen med en far?

annemede skrev:

Nå stiller jeg meg for hogg her med et spørsmål. Det er sant at mange alenemødre har dårlig økonomi, og at disse barna ofte lever i en fattig familie. Noen, jeg spør, noen av disse må jo ha en oppegående far? Hvorfor bor da barna sammen med en ubemidlet og muligens en psykisk syk mor istedet for å bo sammen med en far?

Eg har ei venninne som er tidsbestemt ufør (32 år). Faren har ungen annankvar helg og er ikkje interessert i å ha han meir. Han er sjøvlstendig og har ilfg han sjølv ikke moglegheit til meir, ikkje lyst heller. Tragisk. No er ikkje venninna mi fattig men det fløymer ikkje av peng akkurat.

annemede skrev:

Nå stiller jeg meg for hogg her med et spørsmål. Det er sant at mange alenemødre har dårlig økonomi, og at disse barna ofte lever i en fattig familie. Noen, jeg spør, noen av disse må jo ha en oppegående far? Hvorfor bor da barna sammen med en ubemidlet og muligens en psykisk syk mor istedet for å bo sammen med en far?

Da antyder du samtidig at folk med dårlig økonomi ikke bør ha ansvaret for barn? Dette med psykisk sykdom synes jeg kommer litt utenfor økonomidebatten, dette tenker jeg er en barnevernsspørsmål - og ikke et en spørsmål i forhold til økonomi. Dersom man møter en aleneforsørger (jeg nekter å henge meg på alenemorgreia. 😉 ) med dårlig råd i hjelpeapparatet og foreslår at barna flytter til den andre forelderen på grunn av personens økonomiske situasjon, synes jeg man tråkker over en grense etisk sett som er ganske ugrei. De som ikke har tilstrekkelig inntekt til livsopphold fyller i hovedsak vilkår for sosialhjelp, og det blir litt klundrete dersom man fra offentlig hold skal si at det vi mener at folk bør greie seg på av inntekt er såpass lav at man ikke bør ha ansvar for barn. Forelderen som ikke har daglig omsorg har uansett plikt til å bidra til utgifter i forbindelse med barnet. Min erfaring er at dersom den ene forelderen som har daglig omsorg for barna har omfattende problematikk f.eks helsemessig/psykisk/økonomisk, så er det ofte slik at den andre forelderen er i en lignende situasjon. Dersom man mener at det foregår omsorgssvikt bør barnevernet kobles inn.

Grunnen til at barn i familier som er dårlig stilt økonomisk blir hos sin mor framfor hos sin far, tenker jeg er av samme grunn som at barn av direktøren og advokaten som oftest også blir hos sin mor.

Zip skrev:

Eg har ei venninne som er tidsbestemt ufør (32 år). Faren har ungen annankvar helg og er ikkje interessert i å ha han meir. Han er sjøvlstendig og har ilfg han sjølv ikke moglegheit til meir, ikkje lyst heller. Tragisk. No er ikkje venninna mi fattig men det fløymer ikkje av peng akkurat.

OK, om han ikke ønsker å ha barna så er det jo en annen sak. Men det er jo en del fedre som uttaler at de ønsker å se barna sine mer, men ikke får lov til det av mor. Og eg har full forståing for at det ikkje fløymer med peng sjå aleineforeldre.

Irma skrev:

Jeg vil ikke kommentere kvinnen du forteller om konkret siden det kan være spesielle ting jeg ikke vet om, men dersom man avbryter studiene på grunn av sykdom og ikke lenger er student, skal man etter det jeg kan forstå stå på lik linje med andre sosialhjelpssøkere. Det samme gjelder også hjemmeværende, dersom man ikke har tilstrekkelig til sitt livsopphold har man som alle andre mulighet for å søke sosialhjelp. Dersom man er arbeidsfør vil man imidlertid møte forventinger om å være aktivt arbeidssøkende. Studenter (i aktivt studie) har i hovedsak ikke krav på sosialhjelp. Jeg tror at vilkårene i forhold til stipend og lån er bedre i dag enn den gang jeg studerte, men jeg husker iallefall at jeg og mannen min i en periode levde godt under normen for sosialhjelp. Jeg opplevde det som levelig, så lenge jeg visste at det kun var for en periode.

I forhold til fattigdomsspørsmål (hvis man kan si at sosialhjelpsmottagere er fattige, det er forsåvidt en diskusjon for seg) så er jeg spesielt opptatt av de som har dårlig råd over lang tid. For eksempel varig uføre med lav utbetaling, eller personer som lever på sosialhjelp i årevis. Man har for eksempel eldre personer med innvandrerbakgrunn som ikke har krav på alderspensjon, og som derfor må leve på sosialhjelpsnorm resten av livet. Da snakker vi ikke om halv skatt til jul, eller feriepenger som kommer deisende hvert år. Flat sosialhjelp resten av livet. Uføretrygdede som som ligger under sosialhjelpsnormen kan også motta supplerende sosialhjelp over mange år. Jeg føler at man fra politisk hold gjemmer seg litt bak at sosialtjenestelovens intensjon om at sosialhjelp i utgangspunktet er en korttidsytelse, derfor forsvarer man en lav sosialhjelpsnorm. Men i praksis fungerer det ikke slik, det er mange som har behov for og krav på sosialhjelp over lang tid - enkelte som sagt kanskje for resten av livet. Disse bør det gjøres noe ekstra for etter min mening. Og barna deres også selvsagt.

Jeg skulle ønske at også media kunne fokusere mer på de som har lav inntekt over tid. De som kommer fram i media er ofte de mest ressurssterke, som ikke nødvendigvis er de som har de dårligste forutsetningene. Jeg tenker at man må finne fram til en løsning med ulike sosialhjelpssatser (eller hva som måtte komme av trygdeytelser i framtiden) etter hvor lang tid man er mottager. Utfordringen blir selvsagt at det for enkelte vil være mer lønnsomt å være stønadsmottager, sammenlignet med det å jobbe. Slik er det jo forsåvidt i dag også, og jeg tenker at dersom man ønsker å legge forholdene bedre til rette en det som gjøres i dag, så må man faktisk også tåle at enkelte får en god del utbetalt i sosialhjelp/trygd. Personer som bor i sentrale strøk med mange barn f.eks vil kjapt ha behov for mye i stønad for å dekke sine livsoppholdsbehov.

No veit ikkje eg heller så mykje om denne dama så var kanskje dumt å nevne det. Men ho hadde visst fått ein sum sosialhjelp denne mnd og ho skulle ha eit møte så ho kanskje fikk hjelp. Fikk berre så vondt av ho, var heilt nede. Faren var ikkje interessert i ungane og hadde ikkje sett dei på 3 år.

annemede skrev:

OK, om han ikke ønsker å ha barna så er det jo en annen sak. Men det er jo en del fedre som uttaler at de ønsker å se barna sine mer, men ikke får lov til det av mor. Og eg har full forståing for at det ikkje fløymer med peng sjå aleineforeldre.

Nei det skjønner ikkje eg heller, at ikkje mor lar far ha barna meir hvis han ønsker. Venninna mi skulle ønske faren stilte opp meir og kunne virkelig trengt meir avlastning. Istedet sitt ho med alle pliktene og faren kun med rettigheitene og han berre si ifra hvis ei helg ikkje passer så må ho fint ha han sjølv om det er pappahelg, ikkje aktuelt å bytte helg eller noko...

Zip skrev:

No veit ikkje eg heller så mykje om denne dama så var kanskje dumt å nevne det. Men ho hadde visst fått ein sum sosialhjelp denne mnd og ho skulle ha eit møte så ho kanskje fikk hjelp. Fikk berre så vondt av ho, var heilt nede. Faren var ikkje interessert i ungane og hadde ikkje sett dei på 3 år.

Jeg synes eksempler er helt fint jeg altså. Etter noen års erfaring i sosialhjelpssystemet så synes jeg ofte det virker som om mange som ikke kjenner til systemet tenker at sosialhjelp ikke er noen hjelp, og at man har falt totalt mellom to stoler dersom man mottar sosialhjelp - og da "har man ikke krav på noe". Det er jeg absolutt ikke enig i, selv om det selvsagt kan diskuteres om andre typer inndeling av trygd/sosialhjelp vil være mer hensiktsmessig.

Irma skrev:

Jeg synes eksempler er helt fint jeg altså. Etter noen års erfaring i sosialhjelpssystemet så synes jeg ofte det virker som om mange som ikke kjenner til systemet tenker at sosialhjelp ikke er noen hjelp, og at man har falt totalt mellom to stoler dersom man mottar sosialhjelp - og da "har man ikke krav på noe". Det er jeg absolutt ikke enig i, selv om det selvsagt kan diskuteres om andre typer inndeling av trygd/sosialhjelp vil være mer hensiktsmessig.

Så bra. Fikk inntrykk av at ho berre kom til å få sosialhjelp i ny og ne, at det ikkje var noko fast liksom. Men skjønner jo at ho må få til livsopphold så for håpe det går bra.

Polyanna skrev:

Nei, det er selvsagt ikke LETT. Men man KAN ta utdanning. Man KAN ta en vaskejobb. Staten plikter IKKE å overta underholdet av hjemmefruer!

Nå synser jeg muligens litt, men jeg tror at en del av dem som har vært hjemmeværende i årevis og levd på mannens inntekt også sliter med f.eks. sosial angst. At hjemmeværendetilværelsen har vært en mestringsstrategi.

Når det gjelder dette med å ha krav på sosialhjelp er det også noen som møter på uforstand i årevis før de får riktig tilbud. Altså defineres de gjerne som "kan, men er ikke motivert" etc. Jeg er veldig glad for at flere kommuner nå har psykiatrisk sykepleier med på laget. Jeg tror de kan fange opp og hjelpe en del som ellers ville ha møtt på mye uforstand.

annemede skrev:

Nå stiller jeg meg for hogg her med et spørsmål. Det er sant at mange alenemødre har dårlig økonomi, og at disse barna ofte lever i en fattig familie. Noen, jeg spør, noen av disse må jo ha en oppegående far? Hvorfor bor da barna sammen med en ubemidlet og muligens en psykisk syk mor istedet for å bo sammen med en far?

Som Irma sier er det jo litt etisk betenkelig. I tillegg tenker jeg at det i mange tilfeller kan være psykisk vanskelig nettopp på grunn av situasjonen. Altså at belastningen, det at far ikke stiller opp, den dårlige økonomien, manglende nettverket etc. over tid sliter på psyken. Det blir litt høna og egget.

Jeg synes forresten det var interessant med den kommunen som prøvde å øke sosialhjelpstøtten, intensiverte hjelp i forhold til andre rettigheter og evt. arbeidstrening osv. Og endte opp med å spare på å gjøre det slik.

Det å ha altfor lite penger over tid er på en måte selvforsterkende. Det går ut over helse, psyke, det sosiale og det minsker sjansen for å komme ut av fattigdom. Da mener jeg det er bedre å heller gi mer. Et anstendig nivå på stønader, intensivering av hjelp i forhold til uføretrygd, frikortordninger,hjelpestønad, grunnstønad etc. (sosionomer er jo flotte guider i rettighetsjungelen!), mer helsehjelp, tannhelsehjelp og mer verdighet. Jeg innbiller meg at de fleste som jobber på sosialkontor har lyst og evner til å gjøre en god jobb her, men så står det jo på ressursene og politikere med et verdisyn som ikke alltid er helt bra. For mange fattige er problemene selvforsterkende og man synker stadig lenger ned i gjørma om man først har havnet der. Med utbrente saksbehandlere som frustrerte tilskuere.

Jeg synes også at f.eks. Bærum kommune har gjort en lur ting ved å ansette hele 3 gjeldsrådgivere. Altså satser de på flere områder enn kun den dagen man står der og strømmen er avstengt. Jeg skulle ønske sosialkontorene fikk mer midler og friere hender i forhold til å forebygge og løse kriser. Sosialhjelpssatsene og hva som regnes som inntekt mener jeg burde være litt mindre tilfeldig enn det det er nå. F.eks. har en av mine nabokommuner høyere satser for barn enn man har i denne kommunen. I tillegg regner de ikke der med barnetrygden som inntekt (som da trekkes fra stønadsbeløpet), mens det i denne kommunen blir trukket fra stønaden. Altså er det snakk om mange tusen i forskjell mellom nabokommunene.

Zip skrev:

Risikabelt å vere heimeverande ja.

I alle fall om man ikke har en utdannelse å falle tilbake på.

Berglijot skrev:

I alle fall om man ikke har en utdannelse å falle tilbake på.

Det går bra her 🙂, var mest om ein skulle bli sjuk eg tenkte på.
Er ein arbeidsfør klarer ein seg stort sett trur eg.