Facebook og dialekt

Det som virkelig er plagsomt å lese er når folk skriver en slags oppkonstruert dialekt som ikke er den da snakker engang. For eksempel sier eg, skriver æ. Sier snakka, skriver snakke.

Skrivefeil irriterer meg også, så egentlig kan man ikke vinne hos meg.
Næsj, jeg bruker minimalt med tid på å irritere meg over FB, jeg gjør det. Men dialekt og statuser som "Nå har jeg jogget å lagt bolle deig" får meg til å himle et halvt sekund, så går livet videre. Jeg liker jo FB, og det er jo heldigvis mer ved "vennene" og vennene mine enn skrivefeilene deres, så litt raus må man være.

Jeg ble møtt av "God morgen gått folk, nytta dagen" i dag. Jeg reagerer med å himle i ett sekund, så tenker jeg over denne personens skolegang (if any), så tenker jeg på sjokolade (som jeg alltid gjør).

Ramses skrev:

Jeg ble møtt av "God morgen gått folk, nytta dagen" i dag. Jeg reagerer med å himle i ett sekund, så tenker jeg over denne personens skolegang (if any), så tenker jeg på sjokolade (som jeg alltid gjør).

Jeg tror vi reagerer ganske likt. :tenker også alltid på sjokolade:

Dixie Diner skrev:

Kan føre til. 😉 Jeg vil ikke påstå at jeg er særlig rammet av det, heldigvis. Min mor er et kapittel for seg, men de andre jeg skriver dialekt med skriver ellers veldig bra bokmål. Bortsett fra litt orddeling i ny og ne. Grøss.

Og derfor skrev jeg kan, fordi jeg vet at det ikke gjelder alle. Men på den andre siden så blir man litt "ødelagt" av å lese for mye feil. Jeg har blant annet en venninne som ikke kan stave ordet "friend" (hun skriver det konsekvent freind), og siden det går igjen ganske ofte i feedene fra henne, så må jeg faktisk tenke meg om to ganger før jeg skal skrive det, nettopp fordi jeg så ofte ser det feilstavet.

Det var en ganske interessant artikkel i A-magasinet på fredag som handlet om hvordan hjernen resonerer, hvor det blant annet slo at den trekker "logiske" slutninger basert på det som fremstår som den enkleste løsningen, noe som ikke alltid er korrekt.

Korrekt skriftspråk handler til dels om automatiserte og innlærte impulser, og derfor mener jeg at det er viktig at man ikke klusser for mye med det man har lært seg, da det vil kunne overføres til det man oppfatter som mindre munltlige måter å kommunisere skriftlig.

Jeg vil jo påstå at jeg kommuniserer mye mer "muntlig" i fora- og facebooksammenheng, enn jeg for eksempel gjør i e-poster jeg sender i jobbsammenheng (selv om de innimellom også inneholder emoticons). Men jeg forsøker å være bevisst på å holde språket mitt så korrekt som mulig i begge sammenhenger. Skriver jeg på fora eller facebook tenker jeg meg at jeg skriver som om det skulle vært dialogen i en bok (og jeg får virkelig mark av å skulle lese på dialekt som ikke er korrekt skriftspråk.) Jeg blir også ganske av å lese sangtekstene til Ravi, selv om de tross alt er på "min" dialekt.

Divine skrev:

Jeg er trønder, og med unntak av en overhyppighet av uttrykket "men læll" , skriver jeg aldri på dialekt.

Men det er jo et sånt bra uttrykk at jeg bruker det jeg også, selv uten å være trønder! (Gjelds det som å "skrive på dialekt" selv om det er noen andres dialekt man skriver på?)

Pokker heller, heretter skal jeg bare oppdatere på Klingon.

Jeg har ikke noe problem med å lese de ulike dialektene, jeg bare syns det ser teit ut. Med fare for å gi dialektskriverne bensin til bålet, så mener jeg å ha hørt at dialektskriving kan gi større språkstyrke? Eller mulig det var snakk om ungdom som vekslet mellom kebabnorsk og vanlig.

Jeg tror mye av grunnen til at jeg ikke liker det, er det som gjør at Dronningen liker det. Det er den greia med at det skal være så "mjukt, varmt, nært" som gir meg litt kvalmefornemmelser. Jeg syns jeg ser en korelasjon mellom de som skriver dialekt (kanskje særlig trønderdamene), de som syns comic sans er sånn en koselig font og de som hengir seg til det alternative.

Jeg syns også det er merkelig at det i hovedsak er møringer, stavangerfolk, trøndere og nordlendinger som driver med det. Deres dialekt er jo ikke lenger fra et av skriftspråkene enn østlandsk er fra bokmål? Er det en identitetsmarkør? Ønsker man å distansere seg fra hovedstaden, som bare består av snobbete østlendinger (som for øvrig er feil, siden de aller fleste er innflyttere)?

Enkelte dialektuttrykk syns jeg er greit, som "sjø", "læll", "vettu", "hakke tid" og liknende, men ikke som gjennomført skriftspråk, uansett medium.

Gaia skrev:

Og derfor skrev jeg kan, fordi jeg vet at det ikke gjelder alle. Men på den andre siden så blir man litt "ødelagt" av å lese for mye feil. Jeg har blant annet en venninne som ikke kan stave ordet "friend" (hun skriver det konsekvent freind), og siden det går igjen ganske ofte i feedene fra henne, så må jeg faktisk tenke meg om to ganger før jeg skal skrive det, nettopp fordi jeg så ofte ser det feilstavet.

Mm. Problemet er bare at de som er opptatt av språk og som vil og kan skrive ordentlig, reflekterer over dette stadig vekk og henter seg inn på den måten, mens de som trenger å øve og å forbedre seg skriftlig, tenker ikke over det engang. Og blir de gjort oppmerksomme på det, og jeg tror jeg kan si dette uten å være så veldig fordomsfull, driter i det. De er happy med status quo.

Jeg har en bekjent som konsekvent skriver "sjønn" i stedet for "skjønn". Hun kan skrive "hei sjønne fb venner" og få "du er nå skjønn, du også" til svar, som jeg innbiller meg er andres måte å prøve å rette på henne uten å si det til henne direkte. Hint eller ikke, hun tar det hvert fall ikke. Hun fortsetter å skrive "sjønne barn" til tross for 10 "skjønne barn"-kommentarer før henne. Merkelig.

Hun gjør det vel med vilje?
Det er som å skrive ej i stedet for jeg og sånt, det er ikke en skrivefeil, vedkommende har bare valgt å skrive ordet slik.
På samme måte som mange insistere på å skrive rompe fremfor rumpe.
Det er en skrivefeil, tross alt, men folk mener og tror at det ser bedre ut og er riktigere.

Ja, det er mulig, men å gjøre noe med vilje krever også en viss form for refleksjon, og jeg er ikke sikker på om hun evner det. Jeg tror ikke alle evner å lære, de fortsetter bare i samme tralten som før.

Det samme med værre, til og med her inne har jo noen skrevet at de nekter å skrive "verre" fordi det ser feil ut.
Hver gang noen skriver noe i statusen sin om grammatikkfeil, da spesielt orddeling, tar det ca. 4 sekunder før de sure kommentarene hagler inn.

Tallulah skrev:

Jeg tror mye av grunnen til at jeg ikke liker det, er det som gjør at Dronningen liker det. Det er den greia med at det skal være så "mjukt, varmt, nært" som gir meg litt kvalmefornemmelser. Jeg syns jeg ser en korelasjon mellom de som skriver dialekt (kanskje særlig trønderdamene), de som syns comic sans er sånn en koselig font og de som hengir seg til det alternative.

Herlig!

Javisst, Tally, det er akkurat sånn jeg er.

Jeg har ingen problemer med å skrive korrekt bokmål. Faktisk ligger min egen dialekt tett opp til bokmål, så de gangene jeg skriver statuser på dialekt kan det bli f.eks slik: "Nu har æ vaska klær, drukke kaffe og gitt ungan frokost. Kanskje æ sku lese litt?"
Jeg veksler for øvrig mellom dialekt og bokmål, som jeg sa tidligere. Kommenterer jeg til mennesker som har skrevet på bokmål, gjør jeg det på bokmål. Svarer jeg på noe skrevet på dialekt, blir det som oftest dialekt. Men er det noe viktig jeg vil ha frem, er det alltid på bokmål. Jeg er enig i at det er noe med å bli tatt seriøst.
Jeg bare synes det var noe voldsomt til generalisering her ...

Jeg skriver på bokmål (eller på engelsk) for offentligheten, men kan godt svare på dialekt om noen har sendt meg en privat melding på dialekt. Jeg leser også høyt på tilnærmet dialekt, og synes bruk av dialekt i direkte tale i skjønnlitteratur kan være et fint grep som skaper nærhet til stoffet.

Tallulah skrev:

Enkelte dialektuttrykk syns jeg er greit, som "sjø", "læll", "vettu", "hakke tid" og liknende, men ikke som gjennomført skriftspråk, uansett medium.

Yikes, jeg er nok bekjent av å ha spyttet ut et par "vøtt" og "ass" på FB, er jeg redd. Jeg - en dialektskriver? I would never! 😱

For meg er det helt unaturlig å oversette til dialekt når jeg leser høyt, bortsett fra på pekebokstadiet når det går mest på å snakke om det man ser i boka. Jeg tror både jeg og de jeg leser høyt for ville oppleve det som negativt for opplevelsen av boken, pluss at jeg tror rett og slett ikke jeg kan teknikken med å oversette en bok til egne ord.

Enhjørning skrev:

Javisst, Tally, det er akkurat sånn jeg er.

Jeg bare synes det var noe voldsomt til generalisering her ...

On a more serious note, er det ikke greit å ha i bakhodet hvordan det oppfattes, når man ikke kjenner seg igjen i generaliseringen?

Ramses skrev:

Mm. Problemet er bare at de som er opptatt av språk og som vil og kan skrive ordentlig, reflekterer over dette stadig vekk og henter seg inn på den måten, mens de som trenger å øve og å forbedre seg skriftlig, tenker ikke over det engang. Og blir de gjort oppmerksomme på det, og jeg tror jeg kan si dette uten å være så veldig fordomsfull, driter i det. De er happy med status quo.

Med forbehold om at jeg misforstår hva du mener, så er jeg rungende uenig med deg i dette. Folk som sliter med lesing, er gjerne de som er aller mest avhengig av at ting skrives på korrekt språk og med normalisert skriftspråk.

Mannen min er dyslektiker, og han kan bare glemme å lese ting som er skrevet på dialekt. Også tekster med mange skrivefeil er vanskelige for han å tolke.

Bortsett fra det estetiske, og ønsket om å fremstå som noenlunde velformulert og oppegående, er hensynet til folk som sliter med lese- og skrivevansker, en av de viktigste argumentene for å unngå bruk av dialekt i mitt hode.

(I forhold til å ta i mot tilbakemeldinger på feilskriving, så er min erfaring at de dyslektikerne jeg kjenner gjerne tar i mot tips om konsekvent feilskriving, men at det er litt ymse hvordan de er i stand til å nyttegjøre seg av informasjonen. (Det er forskjell på å ikke vite at det skrives eple i stedet for elpe og på å ikke være i stand til å se forskjellen når man skriver.))