Æresdrap på norsk

smilefjes skrev:

De kommentarene!
Fy fela. Jeg rapporterte dem inn jeg.

Ser at de har fjernet et innlegg hvor det var flere navngitte.
Jeg har rapportert inn et annet også.

bina skrev:

De fleste slike saker ender med sjokkerte naboer, kolleger og venner, ingen hadde ant at noe slikt kunne skje.

Feil igjen. Som smilefjes sier, det sitter venner igjen som ikke er overrasket. Det kommer nemlig ikke som lyn fra klar himmel for de som kjente de rammede godt.

bina skrev:

Min kunnskap om temaet begrenser seg til det jeg har lest. Ta f.eks. han politimannen i Tromsø. Ingen rundt han visste hva som lå latent i han. Men ja, han hentet ut et våpen og reiste ut for å snakke med eksen. Likevel, det som jeg prøver å si er at disse drapene skiller seg kraftig fra æresdrap blant annet i planleggingsfasen. Æresdrap er til dels akseptert i enkelte kulturer / religioner, og man er flere om planleggingen. De norske æresdrapene er i større grad en manns verk, og jeg tror selvmordsraten er så høy nettopp fordi de vet at det ikke vil bli akseptert av andre rundt dem. Æresdrap i andre kulturer vil i større grad bli forsøkt dekket over, og derigjennom akseptert.

I Tromsø visste mange - inkludert politiet at han var klar.

bina skrev:

OK, dårlig eksempel, da. Jeg har ikke fått med meg i avisene at noen visste noe som helst.

Det var vel også for noen år siden en familiefar i Stavanger (?) som drepte kona, to barn og seg selv. De fleste slike saker ender med sjokkerte naboer, kolleger og venner, ingen hadde ant at noe slikt kunne skje.

I Stavanger visste flere at kona var redd.

smilefjes skrev:

Du mener ja. Men etterforskerne som er proffe på dette deler ikke din oppfatning. Jeg vil sette pris på om du da tar til etterretning at du nok tar feil.

De aller fleste jeg snakker med - og jeg brenner jo bittelitt for disse greiene - mener at et offer som regel har en andel av skyld.

Jeg har ingen problemer med å ta ting til etterretning, men jeg legger inn et sitat:

Professor i psykiatri Gustav Wik ved Universitetet i Bergen mener at etnisk norske menn dreper sine koner for å gjenopprette æren de har tapt etter et brudd. Mannen mener ofte han har mistet så mye og vil markere. Psykolog Terje Galtung beskriver personligheten til menn som dreper som egosentriske og dominerende, men rause når de mestrer situasjonen og har kontrollen. Dersom kvinnen bryter ut av forholdet kan drap være en måte å gjenvinne kontrollen på. Det kan minne om æresdrap, sier han.

Egosentriske og dominerende. Gjenvinne kontroll. Kan minne om æresdrap. Men jeg ser ikke at noen av disse sier at dette er det samme som et religiøst æresdrap.

Det er alltid noen som er overrasket. Fordi de tror at om man ser et tryne så og så ofte så kjenner man menneskene som eier de trynene. Det er jo helt feil, dette er ikke sånt naboene vet om.

De som ikke er overrasket står gjerne ikke frem i avisene. Noen ganger går de ut i avisene en stund etter. Men helt i starten er de som virkelig kjenner ofrene gjerne opptatt med sorg fremfor å intervjues.

De aller fleste av slike saker har en lang og ganske greit gjenkjennbar forhistorie. Det er bare det at det sitter livstruende langt inne for mange å kalle en spade for en spade. Og da skjer ingen tiltak også går det som det går.

Personlig foretrekker jeg benevnelsene "drap og selvdrap", i og med at jeg synes det er det mest presise. Æresdrap og familietragedie er etter min mening ikke dekkende.

bina skrev:

Jeg har ingen problemer med å ta ting til etterretning, men jeg legger inn et sitat:



Egosentriske og dominerende. Gjenvinne kontroll. Kan minne om æresdrap. Men jeg ser ikke at noen av disse sier at dette er det samme som et religiøst æresdrap.

Jeg har aldri sagt at norske menn begår religiøse æresdrap heller.
Det jeg sier er at dette ligner ganske mye på hverandre. En kvinne krever et visst handlerom over eget liv som selvstendig menneske - og betaler prisen med eget blod for det valget.

Og samfunnet rundt legger et visst ansvar over på kvinnen ved å antyde at det er hennes frigjøring og behov for å fremstå som et fritt selvstendig menneske som har utløst drapet. Hvilket er helt feil og totalt respektløst.

Drap og selvdrap er gode uttrykk. Om man vil ha med familieaspektet eller variere kan man også bruke drap i nære relasjoner eller familiedrap.

smilefjes skrev:

Lykken - du sier det selv. Det er noe tragisk som skjer.
Dette er noe som noen velger å gjøre. Det er noe annet.

Det en velger å gjøre skjer for en annen. Hvis en velger å ruse seg før han kjører bil kan det hende han kræsjer i en annen bil, slik at de blir utsatt for en ulykke. Klart det er en tragedie for familien i den andre bilen.

bina skrev:

Det en velger å gjøre skjer for en annen. Hvis en velger å ruse seg før han kjører bil kan det hende han kræsjer i en annen bil, slik at de blir utsatt for en ulykke. Klart det er en tragedie for familien i den andre bilen.

Jeg tror du skal slå opp definisjonen på tragedie. Det er tragisk. Men absolutt ikke en tragedie.

Embs skrev:

Grunnen til at mange reagerer på "familietragedie" er at dette er en merkelapp som bare brukes når en mann har drept sin partner og/eller barn. Det brukes ikke ved andre dødsfall, hverken ulykker eller drap.

OK, nå blir jeg lokal. I mitt nærområde skjedde for en del år siden en familietragedie. Sønnen i huset var sterkt ruset og gikk amok, drepte faren sin og kvestet moren alvorlig. Det ble beskrevet som en familietragedie. Altså en tragisk hendelse som har hendt i en familie.

bina skrev:

Det en velger å gjøre skjer for en annen. Hvis en velger å ruse seg før han kjører bil kan det hende han kræsjer i en annen bil, slik at de blir utsatt for en ulykke. Klart det er en tragedie for familien i den andre bilen.

Men det kalles ikke det i pressen. Pressen tar bare frem "tragedie" når en mann har drept nærstående.

Og når det gjelder argumentet ditt om at de har vært i psykisk ubalanse, kan det antagelig anvendes på de aller fleste drapsmenn. Det er ikke så veldig mange iskalde psykopatiske massemordere der ute. De fleste drap skjer i affekt. De kalles likevel drap, og ikke "tragedier".

Det er mye som har blitt beskrevet som familietragedier. Men det er vel nettopp det vi sitter og debatterer om er et feil uttrykk å bruke, er det ikke?

smilefjes skrev:

Jeg har aldri sagt at norske menn begår religiøse æresdrap heller.
Det jeg sier er at dette ligner ganske mye på hverandre. En kvinne krever et visst handlerom over eget liv som selvstendig menneske - og betaler prisen med eget blod for det valget.

Og samfunnet rundt legger et visst ansvar over på kvinnen ved å antyde at det er hennes frigjøring og behov for å fremstå som et fritt selvstendig menneske som har utløst drapet. Hvilket er helt feil og totalt respektløst.

Nei, nei, nei og atter nei. BEGREPENE fordeler ikke skyld. Men jeg ser at mange av dere velger å tolke det slik at hvis man kaller det familietragedie, så legger man skyld på ofret, men kaller man det æresdrap, så er det plutselig ikke ofrets skyld. Jeg greier ikke å se det sånn.

Og for å understreke det, selv om det burde være unødvendig, drap er ikke akseptert. Uansett. Det er ikke "greit" å drepe noen enten man er sjalu, sint, ruset, provosert, sviktet, deprimert eller sinnsforvirret.

Jeg mener at begrep som æresdrap forteller noe om i hvilken setting drapet ble begått. Begrepet familietragedie henspeiler på resultatet, en hendelse som har vært alvorlig og tragisk for flere medlemmer i en familie.

Men jeg ser også at hvis det var skyld vi skulle diskutere så hadde det ikke blitt noen diskusjon. Derfor er det kanskje enklere for mange av dere å fortsette å hakke løs på Lykken og meg, og ANTA at vi syns menn har rett til å drepe kvinner, bare de er etnisk norske. Blir jo lang tråd av slikt. 🙄

allium skrev:

Men det kalles ikke det i pressen. Pressen tar bare frem "tragedie" når en mann har drept nærstående.

Og når det gjelder argumentet ditt om at de har vært i psykisk ubalanse, kan det antagelig anvendes på de aller fleste drapsmenn. Det er ikke så veldig mange iskalde psykopatiske massemordere der ute. De fleste drap skjer i affekt. De kalles likevel drap, og ikke "tragedier".

"Tragisk ulykke" er et begrep som går igjen i pressen. Impliserer det at noen av ofrene hadde skyld?

bina skrev:

Men jeg ser også at hvis det var skyld vi skulle diskutere så hadde det ikke blitt noen diskusjon. Derfor er det kanskje enklere for mange av dere å fortsette å hakke løs på Lykken og meg, og ANTA at vi syns menn har rett til å drepe kvinner, bare de er etnisk norske. Blir jo lang tråd av slikt. 🙄

Nei nå får du jaggu roe deg.

Antyder du at vi diskuterer dette bare for moro skyld, og konstruerer problemstillinger?

Og hvem er det som antar at dere "syns menn har rett til å drepe kvinner, bare de er etnisk norske"?

Det er forøvrig bare å se på kommentarene artikkelen har fått, så skjønner man at det faktisk ikke er allmenn enighet om hvem som har skyld.

bina skrev:

"Tragisk ulykke" er et begrep som går igjen i pressen. Impliserer det at noen av ofrene hadde skyld?

Tvert imot, i mine øyne impliserer det at ingen hadde skyld.

Har ingen skyld når en mann skyter eksen?

bina skrev:

"Tragisk ulykke" er et begrep som går igjen i pressen. Impliserer det at noen av ofrene hadde skyld?

Nei, det er jo omvendt, at om man kaller ting en tragisk ulykke og en tragedie så fratar det gjerningsmann for skyld.

Om man tar disse skoledrapene da, så hadde det ikke vært riktig om pressen konsekvent hadde kalt det skoletragedier, fordi, selv om du ikke har disse konnotasjonene for ordet, så er det mange som har det.

allium skrev:

Nei nå får du jaggu roe deg.

Antyder du at vi diskuterer dette bare for moro skyld, og konstruerer problemstillinger?

Og hvem er det som antar at dere "syns menn har rett til å drepe kvinner, bare de er etnisk norske"?

Det er forøvrig bare å se på kommentarene artikkelen har fått, så skjønner man at det faktisk ikke er allmenn enighet om hvem som har skyld.

Jeg antyder at det har ingen hensikt hva jeg eller andre sier at vi mener, for selv om vi understreker at vi diskuterer begrepets innhold, blir vi stadig vekk tatt til inntekt for at vi aksepterer drap. Da stiller jeg et spørsmålstegn ved selve debatten.

Om en mann hadde ligget i nabotvist og tapt en bitter rettsak og deretter gått over til naboen og skutt hele familien så hadde folk over hele fjøla syntes det var usmakelig om man skrev slike ting i avisene (fritt etter kommentarer på nettet):

Han følte seg tråkket på, han prøvde å få til en dialog. Han er også et offer i dette.

Han gikk over til naboen i håp om at det skulle bli som det var.

Vi har alle en terskel for når man føler at man må ta igjen, at man trenger å ta igjen kontrollen.


Problemet er, at de fleste har en slags følelse av at det er verre om en mann skyter noen man ikke har vært gift med, som en nabo f.eks. At fordi en mann og en kvinne har hatt et forhold så er det ikke så ond handling om det går ut over ekspartner. Om denne gjerningsmannen på Nesøya hadde tatt med naboene i slengen så er jeg ganske sikker på at mange hadde syntes det var verre, uavhengig om han hadde en konflikt med dem eller ikke. Og det er den lille resten av holdningen at en mann har litt eierskap over en kvinne som er mer gjennomsyret i samfunnet vårt enn hva man liker å tro.