Æresdrap på norsk

Det vil jo variere litt i hver sak. Men at det slås alarm når man skjønner at det er i ferd med å skjære seg tror jeg er viktig.

Man kan starte med å ta fra mannen det han har av våpen. Ofte brukes det skytevåpen - de er det vanskelig å forsvare seg mot. Hadde han på Neslya måttet bruke kjøkkenkniv så hadde det kanskje gått bra for ofrene å flykte.

Så må kvinnen informeres om at hun er i en trusselsituasjon om hun ikke allerede vet det. Hun må læres opp i å tenke sikkerhet og forholdene rundt henne må legges til rette. Hun må ha voldsalarm. Hun må ha tilgang på følge når hun er på steder hvor hun kan finnes igjen - for eksempel fra parkering og inn på arbeidsplassen. Hun må læres til at hun ikke skal være alene eller i nærheten av mannen.

Det er en smart ting å legge om vaner slik at man ikke lenger kan forutsies hvor man kommer til å befinne seg.

Så må det låses dører når man er hjemme hos seg selv og i perioder kan det hende man må ha politi som patruljerer ved huset en gang iblant slik at de ser om mannen spaner på henne.

For eksempel.

Så må barna sikres - for når han ikke får tak i henne vil en del av disse gutta gå etter ungene isteden siden det vil ramme henne like hardt som om han får tak i henne personlig.

Heidi Nordby Lunde (Artikkelforfatteren) skrev:

Uansett er verken begrepene familietragedie eller æresdrap spesielt dekkende. Begge deler er drap og ingen av dem ærefulle.

Det oppsummerer egentlig hele greia for min del. Jeg syns det er på høy tid at pressen går i seg selv, og blir enige om å slutte å bruke «familietragedie» og «æresdrap», helt uavhengig av hva en eller annen i politiet måtte finne på å uttale. Pressen har/hadde et bevisst forhold til redaksjonell omtale av selvmord, de kan klare det med slike saker også.

Også har jeg en teori om at dersom noen sier rett ut til mannen at man vet at han er i ferd med å jobbe seg inn i noe som kan ende i drap, og at han da skal være klar over at dette er observert på forhånd og at han ikke kommer til å gå over i historien som En Som Bare Klikket En Dag, så kan det ha en god preventiv effekt.

En viss mann jeg har kjennskap til ble ihvertfall vesentlig dempet etter en slik konfrontasjon hvor han ble gjort oppmerksom på at man så hva han gikk og tenkte på. Og at isåfall skulle han vite at historikken hans lå klar for utsendelse til alle landets aviser straks han gjennomførte planene sine - så han ville ikke få siste ord i den debatten.

Jeg mener det må bli større muligheter til å behandle og begrense menn som truer med slike handlinger. Det er jo altfor mange eksempler på at kvinner er drept enda de har hatt voldsalarm og andre tiltak. Trusler om grov vold bør gi dom der behandling er en del av "straffen". Hvis mannen nekter behandling, blir det fotlenke og begrensede muligheter for å ta seg rundt for mannen til han går med på behandling. (Det er sikkert svakheter i dette, men det er så dypt urettferdig at det er offeret som skal begrenses og ikke den som truer.)

Tvungen behandling har ingen effekt såvidt jeg har sett. En jeg kjenner til har testet det også. Hjalp ingenting. Man kan ikke endre personlighet på noen som ikke vil selv. Og de som vil søker hjelp av seg selv.

Men det man kan gjøre er å sette i sving den fotlenkegreia som viser hvor mannen er. Så kan man gi kvinnen en tilsvarende og la det gå en alarm som sender sms for eksempel til kvinnen om hvor mannen er når han er nærmere enn så og så nær.

Men det blir igjen et så sterkt virkemiddel at man neppe får ilagt noen å bære noe slikt.

Det er urettferdig at det er offeret som skal begrenses. Men erfaring viser at man kan tilpasse livet ganske mye i retning av økt sikkerhet uten at man føler at man lever i noe fengsel. Det blir en vane å handle til ulike tider og steder, trene etter ikkenoe mønster, aldri opplyse om nøyaktig hvor man er osv.

Jeg reagerer veldig på bruken av ordet "tragedie" i slike sammenhenger. Tsunamien var en tragedie for de som ble rammet. Disse henrettelsene bør ikke få den samme beskrivelsen. Det blir en slags ansvarsfraskrivelse - og når man tar i betraktning at det er en viss "smittefare" når media dekker slike saker, så burde journalister og mediefolk kanskje være mer (ansvars)bevisste i sin omgang med ord.

"Æresdrap" er for øvrig ikke det spøtt bedre. Det ligger en slags legitimering i det ordet som bygger opp under at dette kan ses på som en slags bragd. Fælt, men nødvendig, liksom.

Mord, henrettelse, drap. Det er det dette handler om.

torsk skrev:

Det oppsummerer egentlig hele greia for min del. Jeg syns det er på høy tid at pressen går i seg selv, og blir enige om å slutte å bruke «familietragedie» og «æresdrap», helt uavhengig av hva en eller annen i politiet måtte finne på å uttale. Pressen har/hadde et bevisst forhold til redaksjonell omtale av selvmord, de kan klare det med slike saker også.

Og der hadde torsk sagt det enda bedre.

torsk sa det ja.
Jeg tenker forresten om det med æresdrap også. Der insinuerer man jo at offeret har ødelagt familiens ære.

Men der som i tragediene er jo det eneste offeret som regel har gjort å be om sine elementære menneskerettigheter.

smilefjes skrev:

torsk sa det ja.
Jeg tenker forresten om det med æresdrap også. Der insinuerer man jo at offeret har ødelagt familiens ære.

Men der som i tragediene er jo det eneste offeret som regel har gjort å be om sine elementære menneskerettigheter.

Det insinuerer ikke bare, det er jo det som ligger i begrepet, drapsmannen(e) mener at offeret har ødelagt familiens ære, det er ikke ensbetydende med at offeret virkelig har gjort noe som ødelegger familiens ære, i andres øyne.
I forhold til begrepet tragedie, så er det like mye en tragedie for de etterlatte av offeret og drapsmann som for de etter tsunamiekatastrofen.

glitterchick skrev:

Jeg syns når du skriver "sviktet mann" så legger du skylden overpå offeret igjen. Det er hun som har sviktet mannen sin, og han kan dermed ikke lastes for å ha blitt syk og gal av dette, liksom.

At norske menn tar sitt eget liv etterpå betyr jo ikke at han ikke føler at æren har blitt tatt fra ham.

Ser at begrepsbruken kunne misforstås. "Føler seg sviktet" ville vel vært bedre. Det jeg prøver å si er at de mennene som gjør slike handlinger i følge både artikkelen i hovedinnlegget og artikler som er linket videre derfra igjen, fremstilles som sympatiske og trivelige og positive så lenge de har kontroll, men når de mister kontrollen (over samboer, samliv, familie) så blir de helt "forstyrret". Det er selvsagt vanskelig å vite akkurat hva de tenker før de oppsøker eksen, men jeg oppfatter ut i fra nevnte artikler at psykologene mener de ønsker at "alt skal bli bra".

Forøvrig forstår jeg ikke den vridningen over på at offeret har skyld hele tiden.

Æresdrap - hvordan insinuerer det begrepet at offeret er skyld i den ødelagte æren? Jeg oppfatter det som et begrep på at gjerningsmannen anser drap som en æressak, men jeg kan ikke se at offeret har noen skyld i at gjerningsmannen føler det slik. Æren er jo snarere definert ut i fra kultur og religion.

Samme med familietrageider, jeg oppfatter det som et begrep på at noe trist og tragisk har hendt i en familie. Jeg vil vel absolutt hevde at når mor og datter blir drept av morens eks, som så tar sitt eget liv, så er det en tragisk hendelse for dem alle.

Men jeg oppfatter at mange av dere legger tragisk og ære til hendelsene som ledet opp til drapet. Så jeg tror vi har litt ulik tolkning, og da blir det vanskelig å diskutere temaet også.

Esme skrev:

Jeg trodde virkelig ikke at du var så naiv bina, nå ble jeg overrasket over deg.

Fremstår. I artiklene. Så vidt jeg forstår er artiklene skrevet av psykologer, sosionomer og andre som forstår seg på menneskesinnet. Jeg har ikke selv gjort den vurderingen. Men jeg mener at artiklene fremstiller drapsmannen som psykisk ustabil, og en som bare vil ha alt sånn som det var.

Lykken skrev:

I forhold til begrepet tragedie, så er det like mye en tragedie for de etterlatte av offeret og drapsmann som for de etter tsunamiekatastrofen.

Ja selvfølgelig! Mitt poeng var at begrepet ikke burde brukes i medias omtale av slike saker.

smilefjes skrev:

Bina, de fleste - aller fleste - partnerdrapene bærer kraftig preg av å være både planlagt og forberedt.

Min kunnskap om temaet begrenser seg til det jeg har lest. Ta f.eks. han politimannen i Tromsø. Ingen rundt han visste hva som lå latent i han. Men ja, han hentet ut et våpen og reiste ut for å snakke med eksen. Likevel, det som jeg prøver å si er at disse drapene skiller seg kraftig fra æresdrap blant annet i planleggingsfasen. Æresdrap er til dels akseptert i enkelte kulturer / religioner, og man er flere om planleggingen. De norske æresdrapene er i større grad en manns verk, og jeg tror selvmordsraten er så høy nettopp fordi de vet at det ikke vil bli akseptert av andre rundt dem. Æresdrap i andre kulturer vil i større grad bli forsøkt dekket over, og derigjennom akseptert.

leliane skrev:

Ja selvfølgelig! Mitt poeng var at begrepet ikke burde brukes i medias omtale av slike saker.

Hvorfor ikke? Hvis det er like mye en tragedie i mange forskjellige saker, så ser jeg ikke grunnen til det? De kan jo selvfølgelig presisere at det anses som en tragedie for ofrene, de etterlatte av ofre og gjerningsmenn, men for mange av oss så sier det seg selv.

Sitron skrev:

Å jøss. Så fordi de kulturelle rammene rundt drapene er ulike mellom æresdrap og vestlige familiehenrettelser, så er det en tragedie her til lands. At en mann gjør det alene er altså en formildende omstendighet.

Helt utrolig.

Nei, og dette var grunnen til at jeg i et tidlig innlegg i tråden spurte om hvilken debatt vi tar. Jeg antok det var begreps-debatten. Jeg har derfor forsøkt å forklare at jeg mener det er forskjell i begrepene, slik at norske menn som dreper sjelden kan komme inn under æresdraps-begrepet, fordi drapet har andre karakteristika.

DET betyr jo ikke at det er OK at norske menn dreper, og jeg har problemer med å se hvor den konklusjonen kom i fra.

Hvis det var hvorvidt drap er akseptabelt vi skulle diskutere så tror jeg at jeg må be om å få begynne på nytt, for det var ikke det som var mitt utgangspunkt.

bina skrev:

Ta f.eks. han politimannen i Tromsø. Ingen rundt han visste hva som lå latent i han. Men ja, han hentet ut et våpen og reiste ut for å snakke med eksen.

Dette er direkte feil. Det var flere som visste, han hadde vist slike tendenser tidligere, og arbeidsgiveren hans visste dette.
Har ikke linker, men dette har stått i avisene og er offentlig.

Lykken skrev:

Hvorfor ikke? Hvis det er like mye en tragedie i mange forskjellige saker, så ser jeg ikke grunnen til det? De kan jo selvfølgelig presisere at det anses som en tragedie for ofrene, de etterlatte av ofre og gjerningsmenn, men for mange av oss så sier det seg selv.

Men hvorfor skal man på død og liv bruke et uttrykk som oppfattes som unnskyldende for gjerningsmann, uansett om man kan gjøre det sånn prinsipielt eller ei? Det er jo et samfunnsproblem at disse konfliktene ikke blir tatt alvorlige nok, oppfølgingen av de som lever under trussel og strafferabatt for gjerningsmenn viser jo det. Da bør man jo bruke ord som understreker ansvaret hos gjerningsmann, ikke insistere på å bruke ord som setter dem i et bedre lys.

Lykken skrev:

Hvorfor ikke? Hvis det er like mye en tragedie i mange forskjellige saker, så ser jeg ikke grunnen til det? De kan jo selvfølgelig presisere at det anses som en tragedie for ofrene, de etterlatte av ofre og gjerningsmenn, men for mange av oss så sier det seg selv.

Enig. Jeg oppfatter også begrepet familietragedie som nokså vidtrekkende, og æresdrap er innenfor begrepet familietragedie, men familietragedie er ikke nødvendigvis æresdrap.

En stor brann hvor 3 familiemedlemmer omkommer er også en familietragedie. Trafikkulykker hvor far rygget over sitt eget barn er også en familietragedie. Ingen av disse er likevel å betegne som æresdrap.

Når det gjelder drap som diskuteres i denne tråden mener jeg at vi mangler et godt dekkende begrep for dette, og i mangelen av et bedre begrep ender vi med sekke-betegnelsen familietragedie. Og det ER jo en tragedie.

-ea- skrev:

Dette er direkte feil. Det var flere som visste, han hadde vist slike tendenser tidligere, og arbeidsgiveren hans visste dette.
Har ikke linker, men dette har stått i avisene og er offentlig.

OK, dårlig eksempel, da. Jeg har ikke fått med meg i avisene at noen visste noe som helst.

Det var vel også for noen år siden en familiefar i Stavanger (?) som drepte kona, to barn og seg selv. De fleste slike saker ender med sjokkerte naboer, kolleger og venner, ingen hadde ant at noe slikt kunne skje.