Beretninger om begynnelser

Jeg så ikke på. Har brukt mange år på å bearbeide vår traumatiske start på Ullevål med tvillingene. Så jeg er redd for at alt kommer tilbake ...

Jeg synes det var et fint program og det ble noen tårer. Så kom det frem igjen mange minner og følelser fra mine egne ikke helt ukompliserte svangerskap som jeg ikke har følt på på noen år. Skal definivt se på de neste episodene også.

Fin serie. Likte den godt og kommer til å se neste også. Men klart, jeg ble litt ekstra ettertenksom, tenker på fødselen av mine to førstefødte.
Jeg er uansett generelt glad i sykehus-serier; går mye på kanal9(det som før var tv4 fakta).

Fakse skrev:

Jeg har heller ikke sett programmet, men jeg synes det er viktig folkeopplysning å gi innblikk i denne type situasjoner og andre vanskelige hendelser som man kan støte på i løpet av livet. For noen fordi de kan havne i situasjonen selv. For de fleste andre fordi man kanskje evner å vise litt større empati når noen nært oss havner i tilsvarende situasjon. Det er vanskelig å vise forståelse for en situasjon som er helt fremmed for oss, og det er kanskje litt lettere dersom man forstår litt mer av hva vedkommende går gjennom.

Veldig godt poeng. Jeg så nesten hele episoden i går, og syntes den var fint laget.

Det paret som mistet ene barnet viste et godt eksempel på hvordan sorg kan arte seg forskjellig i parforholdet. Hun begynte sorgprosessen under svangerskapet og var "ferdig" til begravelsen mens hos mannen begynte det etter at barnet ble født.

Jeg orket ikke å se programmet, men ser på FB at det er mange som har blitt berørt av det. Tror det kan hjelpe mange å få en forståelse av at ikke alt alltid går på skinner i disse fasene

Blondie skrev:

Tror det kan hjelpe mange å få en forståelse av at ikke alt alltid går på skinner i disse fasene.

Det tror jeg også. En graviditet er ikke alltid en dans på roser og ender ikke alltid med et levende barn. Desverre.

Jeg så den første episoden nå, og syntes den var veldig fin. Jeg synes de viste veldig mye av det som skjedde, og gikk veldig i dybden, uten at det virket påtrengende og tabloid (av mangel på ett bedre ord). Det trillet noen tårer her også, men jeg tålte det bedre enn jeg hadde trodd. Jeg kommer til å se resten av serien, men tar det nok på dagtid når jeg har huset for meg selv.

Jeg synes også det var et fint program, som ikke ble sånn typisk «underholdende» og tabloid.

Arkana skrev:

Det paret som mistet ene barnet viste et godt eksempel på hvordan sorg kan arte seg forskjellig i parforholdet. Hun begynte sorgprosessen under svangerskapet og var "ferdig" til begravelsen mens hos mannen begynte det etter at barnet ble født.

Akkurat dette la jeg også godt merke til. Jeg synes det er fint å få innblikk i akkurat det at folk kan reagere og bearbeide sorgen så forskjellig.

Arkana skrev:

Det paret som mistet ene barnet viste et godt eksempel på hvordan sorg kan arte seg forskjellig i parforholdet. Hun begynte sorgprosessen under svangerskapet og var "ferdig" til begravelsen mens hos mannen begynte det etter at barnet ble født.

Ja, det var interessant å observere. Og et meget godt eksempel på at ingen av delene er "feil". Bare akkurat det tenker jeg har en verdi for alle som er i eller kjenner noen som er i en lignende situasjon. "Sorg er individuelt" er jo ofte gjennomgangstemaet i sorgbehandling, men det er noe med å se det eksemplifisert av ekte mennesker i ekte situasjoner som gjør at budskapet når inn på en annen måte. Begge foreldrene var skildret på en slik måte at man lett kunne identifisere seg med begge to, de ble ikke fremstilt polarisert eller "good guy/bad guy", hvilket sikkert kan være fristende sett fra et sensasjonsjournalistisk ståsted.

Jeg syntes det var rørende og ble ettertenksom av å se mors følelseskaos og sorg fram mot fødselen, mens far virket forventingsfull og spent på det som skulle skje. I det øyeblikket barna kom ut, fant mor en stor ro, puslet om det levende barnet og aksepterende (og kanskje litt distansert) organiserte avskjeden med det døde barnet. Far, derimot, fikk den brutale virkeligheten midt i fleisen i møtet med sitt døde barn, og scenen ved gravkanten viste at han hadde en lang vei å gå for å klare å gi slipp på den han mistet.

Jo, dette var absolutt en skildring som ga meg noe. Et usentimentalt (in a good way) og verdig innblikk i en situasjon som jeg heldigvis bare har kjennskap til gjennom frykten for Det Verste.

Nei overhodet ikke. Jeg er skikkelig møkkalei av sånne serier, på så utrolig mange plan at jeg har ikke sortert argumentene ennå.

Fakse skrev:

Jeg har heller ikke sett programmet, men jeg synes det er viktig folkeopplysning å gi innblikk i denne type situasjoner og andre vanskelige hendelser som man kan støte på i løpet av livet. For noen fordi de kan havne i situasjonen selv. For de fleste andre fordi man kanskje evner å vise litt større empati når noen nært oss havner i tilsvarende situasjon. Det er vanskelig å vise forståelse for en situasjon som er helt fremmed for oss, og det er kanskje litt lettere dersom man forstår litt mer av hva vedkommende går gjennom.

Dette er ett veldig godt poeng, jeg kaller det ikke underholdning, men folkeopplysning! For oss som selv har opplevd noe av det som blir vist, så er det veldig godt å se at det blir satt fokus på. Det å miste barn, kanskje spesielt før de blir født, er det mye tabu rundt og det er ett tema som er vanskelig å snakke om for mange...

Jeg har selv ikke sett programmet enda, bare hørt om det, har det lagret på PVR-boksen og ser det nok i kveld.

Jeg må bare presisere at selv om jeg på generelt nivå synes det er greit og viktig å lage serier som dette (dersom det gjøres på riktig måte) så synes jeg så langt i fra at alle bør se dem. Mange har egne opplevelser som de ikke vil rippe opp i eller vil av andre grunner synes det er for vanskelig å se noe sånn som dette.

Selv kommer jeg hverken til å se serien eller reklamene for den (om jeg kan unngå det). Jeg er gravid, og jeg vil ikke vite noe om alt som kan gå galt med meg og babyen min. Kanskje om serien går i reprise om et års tid...

Ja hulk altså! Jeg har to uproblematiske svangerskaps- og fødselshistorier bak meg, og er ikke spesielt skjør av meg når det gjelder slikt, men nå tror jeg det var rekord i grining foran pc-skjermen altså!

Vil nok ikke anbefale dette til alle nei.

Jeg synes det var en eneste "nå skal vi få folk til å bli rørt og gråte litt, dere!"- episode.
Så jeg er egentlig skuffet. Samtidig var det typisk Connie Barr-produksjon.

Jeg ser vanligvis ikke på TV2 og denne lizzom-dokumentaren ar en grei påminner for min dl om hvorfor.

Seoghør-dokumentar, da.

Jeg synes det ble for tårevått, og lite nyttig.