Barnehagediskusjon på besteforeldreportalen?

Nå er det vel ytterst få igjen på dette nettstedet som har barn i barnehagealder. Men jeg klarte jo allikevel å hisse meg opp over KrfU-leder som aldri vil sende en ettåring i barnehagen og som betegner det hele som en syk kultur.

Selv begynte jeg i barnehagen da jeg var 5 måneder. Det var jo ikke helt normalt, men årsaken var at mine foreldre slo mange fluer med en smekk på den måten. I et boligmarked som var helt galskap, så kunne mamma få både bolig og jobb på en gang på Sunnaas sykehus. Prisen de betalte var altså å sende sin førstefødte i barnehagen litt ekstra tidlig. Men det er ikke egentlig viktig for diskusjonen.

Selv begynte begge mine barnehagen da de var ett år. Det var flere årsaker til det:

• vi trengte pengene for å betjene boliglån
• vi fikk barnehageplass i en barnehage hvor jeg syntes det var helt greit å avlevere dem hver dag
• de så ut til å STORTRIVES - det var langt verre å få dem med hjem om ettermiddag enn å levere om morgenen
• jeg har alltid likt jobben min og ville gjerne jobbe igjen
• Tilleggsmoment med eldste: hun var ekstremt sosialt anlagt. Så mye at helsesøster aldri hadde sett maken, og var villig til å skrive at barnet trengte prioritert barnehageplass hvis vi ikke fikk det til ettårsdagen.

Og så var vi litt heldige med at vi var to voksne i fleksible jobber, så barnehagedagen ble ikke så altfor lang. Knertens første år hentet jeg han omtrentlig en halvtime etter at barnehagen rapporterte at han hadde stått opp, så han rakk bare å spise før jeg var på plass.

Folk må gjerne ha helt andre prioriteringer enn meg. Men i Norge har vi en av verdens beste velferdsordninger for småbarnsforeldre. Man må gjerne velge å være hjemme lenger, men det må være noen begrensninger på hvor stor andel av det samværet som staten skal finansiere. Det synes jeg.

Jeg er på ingen måte enig med Krfu-lederen, men savner litt mer fleksibilitet i systemet. Sånn helt generelt. Det er mange kommuner som ikke har rullerende opptak gjennom året, sånn at man enten blir gående å vente på en plass eller man betaler for en plass ingen har bruk for for å sikre at den finnes når man trenger den. Det ble foreslått i en NOU levert i februar i år å lovfeste dette, men det er altså ikke slik for alle nå. Så det sykeste jeg kommer på er egentlig at barnefødsler må "times" til barnehageåret.

Her kunne man gjøre noen kost-nytte-analyser kanskje? Hva lønner seg mest; å ha nok barnehageplasser, som da nødvendigvis blir stående tomme i noen måneder eller å gi ekstra permisjon (med en del redusert betaling kanskje) mot å vente til neste opptak. For å ta det ekstreme da så blir det kanskje billigere å gi noen ekstra kroner til familier med april-, mai- og juni-babyer enn å ha tomme barnehageplasser stående til dem gjennom hele året? Hva de nå enn velger bør i hvert fall foreldrene ha forsvarlig pass tilgjengelig når de skal på jobb igjen. Jeg vet ikke om den tryggheten ville gitt økte barnetall, men det ville sikkert vært et positivt bidrag i hvert fall.

Jeg bare orker ikke å hisse meg opp over KRFUere som på død og liv skal være så kontroversielle og prøve å sikre flere medlemmer. (Selvom jeg inni meg selv er helt enig med overskriften til dr. Kaveh i Aftenposten der han svarte på hennes utspill.)

Jeg er (selvfølgelig) på team Kaveh og May Britt Drugli. Jeg synes KrF blir mer og mer radikalisert i retning USA.

Mine barn på 12 mnd (prematur) og 18 mnd var veldig klare da de begynte. Begge strålte når de kom hver morgen som nesten første barn, og de ble heller ikke hentet tidlig. De sov mange timer hver dag. Nå er de store og begge var storfornøyde med barnehagetiden.

Folk må gjerne være hjemme, men de kan betale selv. Makan.

Har ikke lest motsvarene dere nevner, men tipper at jeg er fullstendig enig med dem.
Enig med Karamell når det gjelder hvilken retning KrF beveger seg.

Jeg undrer meg over at det stilles likhetstegn mellom å være hjemme/ikke gå i barnehage og et fantastisk, stressfritt liv for ettåringer.

For all del, det finnes foreldre som syns det å henge med en ettåring fra morgen til kveld, tilrettelegge for alle måltider og soveøkter og sikre gode pedagogiske og sosiale aktiviteter slik at barnet utvikler seg optimalt er toppen av lykke og meningen med livet.

Og så finnes det alle andre. Dem som ikke har krefter eller evner til å yte tilstrekkelig omsorg, dem som ikke får seg en jobb de mestrer eller trives i og heller "vil gå hjemme", dem som får mange barn for å sikre en jevn kontantstrøm inn, og sikkert en haug andre årsaker.

Og selv blant dem som mener at å være hjemme er det beste for deres barn så er det jo ikke sikkert at de klarer å forstå og levere på det barnet trenger, hver eneste dag.

Heia barnehager!

Jeg tror at de fleste ettåringer har det godt med å begynne i barnehage og at de fleste barn trives med mer folk rundt seg enn det de får om de går hjemme med mamma. (for det blir som oftest mamma). Og, en del barn trenger det veldig, og det er ofte de som ikke begynner i barnehage. Nettopp derfor er det viktig at tilbudet er så godt utbygget og billig at vi når også de som ikke nødvendigvis velger barnehage.

Det er også veldig rart å definere det å ha ett godt barnehagetilbud som at man ikke får lov til å være hjemme. Det er ingen som nekter foreldre å være hjemme med sine barn dersom de ønsker det. Men, de må faktisk finansiere det selv. Og, jeg synes ikke det er urimelig å si at samfunnet ikke betaler deg for å ikke jobbe.

Det er mange som sier at det ikke er mulig å ikke ha to inntekter. Men, om man er villig til å leve slik man gjorde på 50-tallet. Hele familien i en treromsleilighet, uten bil og uten å reise på noe særlig ferie og med ganske enkel mat og arving av klær så tror jeg at ganske mange kan få det til om det er det de vil. Vi levde i flere år med små barn på en ganske dårlig inntekt og ett studielån. Det var ikke fett, jeg kjøpte ikke ett nytt plagg på mange år og jentene overlevde mye på arveklær, men det gikk an.

Knotten fikk ikke plass i barnehage før han ble 2 år, så han gikk til dagmamma først. Tenk at vi turde ... (Hun var grei, da, det var null stress og hun jobbet senere som assistent i barnehagen Knøtteliten gikk i.) Han var ikke egentlig noe fan av hverken barnehage eller skole (retrospektiv der ja), men han hadde neppe hatt det spesielt mye bedre hjemme med meg eller far. Og det måtte nesten ha blitt far, jeg hadde hakket bedre jobb men det var ikke de beste tidene økonomisk sett. Å skulle hatt bare en inntekt hadde vært tøft, selv i kontantstøttens prime time.
Knøtteliten gikk i barnehagen fra hun var 1, og var en ekte barnehageunge. Hun kunne vi nesten ha sluppet av utenfor og hun kunne ikke brydd seg mindre. Skitneste ungen i barnehagen, og tyll-skjørt var bra å sile sand i! Jeg fikk fødselsdepresjon og var i jobb etter 6 mnd, og hadde jeg måtte gå hjemme et sekund til hadde det sannsynligvis gått saftig gale. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, i hvert fall, og det hadde vært ille for både meg og samfunnet.

Jeg får neller av det der amerikaniserte og glorifiserte trad.wife-tøyset som lanseres som nytt og moderne, når det i virkeligheten er et gigantisk tilbakesteg som utelukkende går utover kvinnene når mennene blir lei og de står der uten pensjonsgivende inntekt i store deler av livet sitt. Det er riktignok dager der jeg også har lyst å gå barbeint rundt i hagen og plukke bær og sylte og safte, og bake brød og kaker, men det kan jeg bruke ferien på. Jeg er for glad i dyre klær, vin, selvråderett og min egen fortreffelighet til at det er noe jeg kunne drevet med på fulltid. Dessuten hater jeg jo husarbeid.

Eg skjønar ikkje heilt at dette kan vere ein diskusjon eingong. Og så er eg lei av koko utspel frå diverse ungdomspolitikarar. Ja, eg heiar på engasjert ungdom og alt det, men når det som burde vere ei ytring på grumsete Jodel blir store oppslag i riksdekkande media blir eg litt arg her eg sit.

Småbarnspedagog melder seg, neppe noen premie for å gjette hva jeg mener om utspillet.

Jeg har jobbet i barnehage i veldig mange år, de siste årene spesifikt med barn 1-3 år. Jeg har kommet ut av tellinga på hvor mange småtasser jeg har tatt imot, blitt indetlig glad i, og sendt videre ut til "de store" barna.

Noen få av de barna jeg har hatt ville nok hatt godt av å være lenger hjemme, eller i det minste hatt kortere dager. Et par ganger har jeg opplevd at foreldre tok barnet ut og valgte ta ulønnet permisjon, da blant annet fordi barnet var så mye syk at hen aldri var lenge nok i barnehagen til å bli trygg. Andre barn jeg har tatt vare på har hatt enormt behov for tryggheten og rammene barnehagen gir i livet.

Brorparten av etåringene jeg har fått omsorgen for har vært storfornøyde med barnehagelivet. De vinker glad farvel om morgenen og løper vennene i møte. Og ja - de knytter vennskap, selv når de er så små, og de er oppriktig glade for å være sammen. Og vi ansatte, i hvertfall om vi er av dem som har yrkesstolthet og omsorgsevne, blir veldig glade i de små vi får ta så stor del i livene til.

Det er dog et digert men her - skal de minste ha det optimalt i barnehagen fordrer dette at vi er nok ansatte på jobb, at rommet er lagt tilrette for en toddlers behov, og at dagen gir rom for både lek og hvile. Og nei, det er ikke slik at alle hverken kan, eller bør, jobbe i barnehage. Endel barnehager har en solid jobb for seg når det kommer til holdninger og barnesyn.
Små barn og deres behov skal tas på minst like stort alvor som de eldre barna.

Og så er jeg så rar at jeg mener at skal barna ha det bra, må foreldrene ha det bra. Betyr dette at mor, for vi stikker finger'n i jorda og inrømmer at det som oftest er mor som blir hjemme om en jobb må velges vekk, blir gladere og mer fornøyd med livet om hun er i lønnet arbeid, så tror jeg hun også da er en bedre omsorgsperson for barnet sitt, selv om den ungen da er i barnehage.

Jeg lar meg igjen provosere av KrFU lederen. Jeg håper jo at hun er en del av en liten minoritet med slike ekstreme meninger, men samtidig er jeg bekymret over tendensene til trad wives som vi til og med ser her til lands. Selvsagt må folk få velge som de vil, men som samfunn mener jeg at vi ikke nødvendigvis skal støtte alle valg økonomisk.

Personlig var det et enkelt valg å velge batnehage fra arvingen var knappe året. Hverken LøveMannen eller jeg kunne tenke oss å være hjemme lengre enn permisjonen. Jeg mener også at de aller fleste barn har det best i barnehage.

Jeg ble så provosert av dette utspillet at jeg måtte skrive et innlegg på FB i går.

Det er historieløst, det er kunnskapsløst og det er moraliserende. Og det er skikkelig provoserende! Vi har en av verdens aller beste velferdsordninger. Vi har profesjonelle folk som jobber i barnehagene (heia Inagh! <3) selv om det er for få av dem. Vi tar barn på alvor i dette landet.
Jeg bare ORkER ikke forholde meg til unge mennesker som valser inn og slenger ut av seg greier, fra et parti som har gått helt fullstendig USA-Maga-kristne og snakker som om de har enerett på hva sm er verdifullt og riktig.

Det er bare en generasjon siden vi måtte bruke uregulerte dagmammaer, siden ungene måtte vente til de var både tre og fire før de fikk plass i barnehagen.

Jeg tok sykepleierutdanningen da eldste var liten. Hadde snille svigerforeldre og barnepark, for barnehage fikk jeg ikke før jeg var ferdig utdannet og hun var 4. Da jeg fikk barnehageplass, kostet den over 3000,-/mnd, og jeg tjente brutto 191.000 som nyutdannet i 1990.
Jeg synes det er fantastisk at vi har fått barnehageforlik og rett til barnehage for ettåringer. Jeg synes det er supert at barnehage er billig. Men jeg synes IKKE det er greit at en som forventer å bli tatt seriøst som politiker hevder at dette er en sjuk kultur.

Både Ingrid og partikompisen Joel kan ta seg en gigantisk bolle.

Jeg er vel en av de eneste med barnehagebarn her inne. Mine går andre året. Alle mine har gått fra et år ca. Tvillingene begynte ved 18mnd, for det var da vi fikk plass, samt vi hadde lenger permisjon.

Jeg er småbarnspedagog og er sjeleglad for at mine kunne starte når de var 1år.

Ene småbarnsavdelingen vi må hører til er bare helt magisk. Det samholdet og de aktivitetene de får til der, med de små resursene de har er fantastisk å følge med på.

Men hvordan klarer alle å hente så tidlig? Jeg synes dette er blitt verre siden jeg hadde mitt første barn i barnehage fra 2008. Nå er det gjerne 1-2 barn igjen når jeg kommer kl 1545 for å hente. Mine kommer som noen av de første, og går som noen av de siste.

Det er skjedd noe disse 18årene jeg har vært mamma, og ikke til det bedre.

Vi har en fantastisk barnehage i Norge, men de trenger flere voksne. Det må jo være mye mer samfunnsøkonomisk å øke opp med faste vikarer/ansatte på topp. Enn at vi skal gå tilbake til hjemmeværende.

Vi var også noen av verdens beste barnehager, beste foreldrepermisjon. Andre land begynner etter 3 uker/3mnd/4mnd og har mye lenger dager.

Dette utspillet er sinnsykt, men altså hva forventer vi av en gen z, uten barn og kristen?

Jeg har levd litt i menighetsområdet. Veldig mange her har barnet hjemme til 3år, så kristen barnehage, så kristen skole, kristen internat videregående, så bibelskole.. det er jo en kultur veldig mange av oss ikke kan sette oss inn i. Sommerferiene tilbringes på bibelcamp i telt. Satt på spissen.

Eldste min er født i desember så fikk ikke plass i barnehage før opptak i august da han var 1år og 7mnd. Hadde ikke noe valg så måtte si fra meg jobben min men hadde supergrei sjef og fikk jobbe i øk.avdeling og punchet bilag og tok imot post 2 dager i uka, og da passet farmor og litt fra mormor. Jobbet sånn de 7 månedene før opptak. Og var superheldig for hun som hadde fått jobben trivdes ikke og sa opp så da fikk jeg jobben tilbake. Puh.

Eldsten var ultrasosial og stortrivdes i barnehagen sin. Minsten startet 3 dager før han fylte 1.
Mine har ikke hatt plass i samme barnehage. Uansett, de har hatt det helt strålende i barnehagen. Hadde aldri problemer med at de ikke ville dit.

Isolde (#14) skrev:

Men hvordan klarer alle å hente så tidlig? Jeg synes dette er blitt verre siden jeg hadde mitt første barn i barnehage fra 2008. Nå er det gjerne 1-2 barn igjen når jeg kommer kl 1545 for å hente. Mine kommer som noen av de første, og går som noen av de siste.

Jeg mistenker vel at det er endel som føler at man "må" la barna ha kort dag, og derfor stresser hjem for å få hentet - og så sitter og jobber på kvelden i stedet.

Med all utviklingen som er innen KI og annen teknologi, og som gjør at vi blir stadig mer effektive, mener jeg at det godt kan være på tide å se på arbeidstider og forventninger. Men det skal være til gode for alle, ikke for å få kvinner tilbake til Kinder, Küche, Kirche.

Jeg fikk mitt første barn, 7 uker for tidlig 7. desember 1987. Permisjonen min var slutt 21. april 1988. Vi fikk ikke barnehageplass og det var laaaange ventelister. Løsningen? Dagmamma, praktikanter. Vi byttet stort sett hvert år, frem til skole start i 1994. Det var ymse kvalitet på barnepasset, jeg skulle gitt mye for å hatt barnehageplass til henne. Hun fikk tre dager i uken høsten -93. Men det er blitt en flott jente.

Mine begynte i barnehage da de var henholdsvis 14 mnd og 1 år. To ulike barnehager, men begge med små avdelinger på 9 barn. De stortrivdes der.

Folk må få bestemme selv; men det er ikke statens ansvar å ta kostnaden.