Hvilke grep - hvis du skulle arbeidet i barnevernstjenesten?

En klok kvinne skrev

De som jobber i barnevertjenesten har mange steder virkelig tøffe kår.

Det er vel få av oss som ser for seg å holde ut lenge i en slik jobb? Men jobben må jo gjøres, og det er i alles interesse at den blir gjort så godt som mulig. Så hvilke grep kunne gjort stor forskjell, slik at empatiske, handlekraftige dyktige profesjonelle mennesker lettere kan ha et langt virke i barnevernstjenesten?

Lovendringer?
Andre arbeidsformer?
Høyere lønn?
Annet?

Muligheter til å iverksette de tiltakene som behøves. Dvs mer penger og flere folk.

Bedre og mer automatiserte verktøy? Bedre saksoppfølgingssystemer med autovarslinger, og med deling av informasjon på tvers av kommunegrenser? Krav om ettersjekker i jevne tidsperioder i stedet for avslutning av saker?

Elise skrev:

Muligheter til å iverksette de tiltakene som behøves. Dvs mer penger og flere folk.

Er det den største barrieren i dag? Er det mangle på saksbehandlere som er primærproblemet, eller mangel på tiltak; som avlastning, beredskaps- og forsterhjem, veiledning etc?

Flere fosterhjem på plass og mye større mulighet til å frata folk omsorgen uten å prøve i hauger av år først.

-Flere mennesker, mer penger. Det ønsker vel omtrent alle offentlige tjenesteytere seg.
-Det er mulig høyere lønn kunne bidra til å beholde en mer stabil stab. De fleste (?) barnevernstjenester har høy turnover og forholdsvis unge og nyutdannede ansatte.
-Lovendring som gir mulighet til å gjennomføre hjelpetiltak på tvang.
-Betydelig nedtoning av vektingen av det såkalte biologiske prinsipp.
-Større fokus på å møte barna man er saksbehandler for (det kommer kanskje under ressurser, men jeg har ikke inntrykk av det er noe man prioriterer veldig uansett).
-Ansette profesjonelle informasjonsansvarlige/medierådgivere e.l.
-Mer utadrettet arbeid; "hvem er vi, hva gjør vi, hvordan kan du benytte deg av våre tjenester." Jeg tror tanken om at bekymringsmelding = noen kommer og tar ungene det gjelder fremdeles står sterkt hos mange.
-Styrke utdanningen, særlig biten om flerkulturelle forhold (:barnevernsstudent: ).

Balanse skrev:

Er det den største barrieren i dag? Er det mangle på saksbehandlere som er primærproblemet, eller mangel på tiltak; som avlastning, beredskaps- og forsterhjem, veiledning etc?

Det jeg hører iallfall (mamma jobber i barnevernet) er frustrasjon over at hun rett og slett ikke har mulighet til å gjøre det hun ser at trengs. Hun har ikke tid og mulighet til å følge opp alle sakene sine på en god måte. Der hun jobber (jeg vet ikke om det er lovbestemt?) er det en begrensning på hvor mange aktive saker man kan ha, men hva hjelper det når hun til enhver tid sitter med dobbelt så mange saker som hun "skal"? Og i perioder er noen få av sakene såpass tunge at det opptar ekstremt mye tid (f. eks politiavhør, rettsaker o.l.), som da tas fra alle de andre sakene.

Barnevernspedagoger inn i skolen er et forslag som Barneombudet stiller seg bak.

I tillegg til mye av det andre andre har skrevet i tråden så synes jeg man burde gjort noe med kapasitetsproblemene slik at det også er rom for debriefing, veiledning osv. Altså ting som kanskje gjør den psykiske belastningen litt lettere å bære.

Slik jeg har oppfattet det så blir barnevernet litt som poteten i disse dager. De brukes til "alt mulig", noe som er veldig bra. Spesielt når det kommer til forebyggende arbeid. Det som ikke er bra er at denne enorme utvidelsen av arbeidsoppgaver ikke akkurat gjenspeiles i ressursene barnevernet tildeles. Det finnes jo mange situasjoner, livsfaser osv. der barnevernet kan være med på å ivareta barna. Økonomiske vansker, kriser, psykisk og fysisk sykdom hos foreldre, fattigdom osv. For en tid siden leste jeg et intervju med en barnevernsleder som tok opp nettopp det. At ting som ikke var barnevernsaker før, nå i dag kommer innunder de situasjoner barnevernet kan bistå. Utviklingen er bra, men midlene henger liksom ikke med i svingende.

Dette spørsmålet har vært stilt før: http://www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?t=79492&highlight=mangler+barnevern

kie skrev:

I tillegg til mye av det andre andre har skrevet i tråden så synes jeg man burde gjort noe med kapasitetsproblemene slik at det også er rom for debriefing, veiledning osv. Altså ting som kanskje gjør den psykiske belastningen litt lettere å bære.

Dette tror jeg er det som er viktigst å ta tak i. Man må får rom til å få føle på mestringsfølelsen, og ikke måtte gå hjem med dårlig samvittighet hver dag.

Og så tror jeg at om husmorvikaren hadde funnest lenger, eller noe tilsvarende, som kunne komme inn og hjelpe i mange familier, så hadde det også vært et gode.

En gruppe som spesielt tar seg av dem mere alvorlig situasjonene.
Flere ansatte og høyre lønn.
Jeg mener også att det skulle vært mere fokus på hva bv gjør, mange kvier seg nok for og ta kontakt pga dem har hørt andre folk fortelle og att man mister barna med engang man spørr om ting ( noe jeg har hørt av flere )

Her i kommunen sliter dem veldig med saksbehandlingstid og er det ikke alvorlig nok så må man som oftes vente og vente. Derfor jeg kunne sett dem hadde en spesiell gruppe som tok seg av dem litt mere alvorlige sakene og egen som tok restrerende.
Vi tok selv kontakt med bv i februar i fjor, og vi har ikke kommet noe vidre. Vi har hatt 3 møter, mye av det vi spurte om hjelp til har heldigvis ordnet seg selv.

De aller største utfordringene barnevernet står overfor fremover er håndtering av saker som innbefatter mennesker som ikke erkjenner at statlig barnevern har en legitim rolle i samfunnet i det hele tatt. Med religiøst motivert voldstukt av kjerring og unger som en helt anerkjent ingrediens i det daglige liv. Hvis det hadde eksistert en slags objektiv alarm som gikk hver gang et slikt overgrep fant sted hadde barnevernet måttet vokse seg større en hele NAV-systemet for å kunne gape over. Og det er meg en gåte hvordan barn og kvinner i slike relasjoner skal kunne finne et fungerende ledd i barnevernsbyråkratiet som vil kunne fungere effektivt for å få slutt på elendigheta Og samtidig kunne returnere ofrene til sine miljøer uten frykt for utfrysning eller andre represalier.

Flere ansatte, mer midler, større kompetanse, flere med barnevernsfaglig bakgrunn, flere tiltak rettet mot å hjelpe de barna som faktisk kan bo i hjemmet, tiltak rettet mot å gjøre barna i stand til å klare seg på egen hånd etter fylte 18 år.

Mer veiledning til fosterhjem, og større krav til utdanning hos de som er fosterhjem. Tettere oppfølging. Vilje til å se familiens beste og ikke bare barnets beste. Barn har ofte søsken og tiltak som settes i gang, eller kanskje også ikke settes i gang kan gjøre tilværelsen vanskelig for de andre barna i familien. Om man feks har et barn med adhd, så kan det være ganske tøft for de andre. Om man har et barn med psykiske vansker så medfører også det en belastning for søsken. Min erfaring med barnevern er at det mangler penger, kompetanse, og menneskelige ressurser. Barna rekker å bli voksne før de får god nok hjelp. Mange som gjerne vil hjelpe, men ansatte i barnevernet har bare et hode og to hender de også.

Endring av lovverket. Helt tett vil det uansett ikke bli. Det som skjer innenfor hjemmets fire vegger er ikke bestandig lite lett å oppdage. Jeg vil jo tro at de groveste overgrepene vil kunne "berges" av et annet lovverk, men mildere overgrep vil jo ikke et lovverk ha noen endring på. Det går mer på kultur og hva som generelt tolereres i samfunnet.