«Syk av kroppsvekta» – en ok artikkel?

Det blir jo det samme som å si at jeg angrer på at jeg skrev om da EvigUnge døde i så stor grad fordi det kan gjøre at andre føler at deres problemer er trivielle, Iset. Det at du skriver om din situasjon er uproblematisk, synes jeg. Man kan jo bare la være å lese.

Iset skrev:

Nei det vet jeg ikke, tviler sterkt. Ikke alle offentlige sykehus har det heller da. Ei venninne av meg ble operert på SUS nettopp, hun var hos legen sin, ble henvist, ventet en stund og ble operert, ikke noe mer. Så det varierer.

Jeg tror ikke at det offentlige er bare fantastisk med oppfølging før/etter heller. I tillegg til at mange definitivt er mye mindre streng med hvordan man skal forholde seg til mat etter operasjonen, enn det Aleris er. Noe som i enkelte tilfeller fører til større og oftere komplikasjoner. Aleris er jo beinhard på det med flytende kost noen uker, før man går over på most. Samtidig som jeg vet at offentlig opererte som helst skal prøve å få spist brødskive før de drar fra sykehuset. Noe som kan være veldig ødeleggende for operasjonen.

Men Aleris kan sikkert også bli bedre på en del områder. Det er klart, det kan vel alle. Og selv om det er penger å tjene på disse operasjonene for de, så er de nok også med på å spare samfunnet for en del penger, med tanke på hvor mange som må stå i kø lenge for å få operasjon i det offentlige, og i den tiden er/blir sykmeldt og syke.

Blondie skrev:

Det blir jo det samme som å si at jeg angrer på at jeg skrev om da EvigUnge døde i så stor grad fordi det kan gjøre at andre føler at deres problemer er trivielle, Iset. Det at du skriver om din situasjon er uproblematisk, synes jeg. Man kan jo bare la være å lese.

Det er også noe av grunnen til at jeg stort sett skriver om min opplevelse ift operasjonen på bloggen min. Fordi jeg føler meg usikker på om jeg kan få lov å være fornøyd og glad liksom. Når jeg ikke slanker meg på "egenhånd". 😮

Det er jo i aller høyeste grad en egeninnsats involvert, Nessie. Jeg blir veldig ofte lei av "Så flink du er"-mentaliteten i slanketråder (uavhengig av hvorfor man går ned i vekt), men det er en beinhard jobb og man må jobbe bra med psyken. Man er altså flink fordi man klarer å tenke riktig.

Madam Mim skrev:

Men, og nå er jeg bare nysgjerrig: på et tidspunkt var du bare 10 kilo over, 15 kilo over, 20 kilo over og så ble det mer og mer og mer, innså du ikke allerede på ti kilo over at det var for mye? Jeg mener, jeg er ti kilo over matchvekt nå, og jeg merker det jo?! Eller skjønte du det, men klarte ikke å gjøre noe med det? Eller ville du på en måte skade deg selv og foraktet deg selv, at du gjorde ting som var dumt for deg, selv om du visste det var dumt? Eller?

Jeg gjorde det. Innså det altså. Og gjorde noe med det. Gikk fra 85 til 65. Gikk opp igjen til 90. Gikk ned til 70. La på meg veldig i svangerskap. Så ble det vanskeligere å gå ned. Kanskje bare fra 100 til 85. La på meg mer. Enda mer tiltak. La på meg mer. Ga faen. Hva er vitsen når man går opp og går opp og går opp og går opp ... Aldri kunne spise en is eller en sjokolade eller et stykke kake. For da trigger det noe som definitivt ikke er sunt. Så ja, klart jeg innså det. Jeg bare sluttet å bry meg.

Sitron skrev:

Jeg gjorde det. Innså det altså. Og gjorde noe med det. Gikk fra 85 til 65. Gikk opp igjen til 90. Gikk ned til 70. La på meg veldig i svangerskap. Så ble det vanskeligere å gå ned. Kanskje bare fra 100 til 85. La på meg mer. Enda mer tiltak. La på meg mer. Ga faen. Hva er vitsen når man går opp og går opp og går opp og går opp ... Aldri kunne spise en is eller en sjokolade eller et stykke kake. For da trigger det noe som definitivt ikke er sunt. Så ja, klart jeg innså det. Jeg bare sluttet å bry meg.

Samme her, og til slutt - når man veier såpass mye at 10 kgs vektnedgang verken vises eller merkes i det hele tatt - blir man litt sånn "hva er vitsen, dette orker jeg ikke". Da har man kjempet seg ned i vekt og man merker ingenting. Til slutt blir man lei av at hver dag er en kamp mot vekten og man går kanskje inn i en "slutte å bry seg"-periode.

Jeg må bare si at all vektnedgangen min har skjedd ved trening og kosthold. Jeg har aldri gått på kurer, aldri drevet med opplegg av noe slag. Så jeg vet jo at det kan gjøres. Jeg har bare ikke gjort det på noen år. Og nå har jeg mistet kondisen min og jeg har ingen som sparker meg i ræva.

Iset skrev:

Og det er sånne ting som gjør at jeg sitter igjen med en slags dårlig samvittighet overfor min situasjon (det kan jo ikke du for, det er bare sånn jeg føler det). Hver gang noen skryter av meg i en tråd, blir jeg jo glad, men samtidig kjenner jeg det stikker litt fordi jeg vet at noen kanskje blir misunnelige, fristet av operasjonen eller irriterte fordi jeg tok "den enkle utveien".

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for det. Men av og til dukker det opp litt nyanser i historiene her på FP også, som at det er knallhardt å ikke kunne spise så mye man vil, etter at man er operert. Det syntes jeg manglet i den artikkelen i Magasinet. Hvis jeg leste godt nok, da. Fikk liksom inntrykket av at hun ble operert, og så, svisj, møter vi henne senere, og ingenting om hvordan det har vært mens hun mistet kiloene. Det er jo kanskje det som er noe av det viktige å få fram med tanke på at det ikke er noen "enkel vei ut" av problemene. Men at har man først operert seg, så tvinger man seg til å slanke seg, på en måte. (I tillegg til redusert næringsopptak). Jeg synes det er bra at sukesesshistorier kommer fram, og viser at ekstrem overvekt er et medisinsk problem, og at denne behandlingsformen finnes. Men som noen andre også sa: det at det bare fremstilles som en enkel rosenrød utvei, slår liksom tilbake på både de som er operert, og de som ikke er det (ennå), enten "hun valgte en snarvei, for å se bra ut", eller "men det er vel bare å la seg operere".

Kanina skrev:

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for det. Men av og til dukker det opp litt nyanser i historiene her på FP også, som at det er knallhardt å ikke kunne spise så mye man vil, etter at man er operert. Det syntes jeg manglet i den artikkelen i Magasinet. Hvis jeg leste godt nok, da. Fikk liksom inntrykket av at hun ble operert, og så, svisj, møter vi henne senere, og ingenting om hvordan det har vært mens hun mistet kiloene. Det er jo kanskje det som er noe av det viktige å få fram med tanke på at det ikke er noen "enkel vei ut" av problemene. Men at har man først operert seg, så tvinger man seg til å slanke seg, på en måte. (I tillegg til redusert næringsopptak). Jeg synes det er bra at sukesesshistorier kommer fram, og viser at ekstrem overvekt er et medisinsk problem, og at denne behandlingsformen finnes. Men som noen andre også sa: det at det bare fremstilles som en enkel rosenrød utvei, slår liksom tilbake på både de som er operert, og de som ikke er det (ennå), enten "hun valgte en snarvei, for å se bra ut", eller "men det er vel bare å la seg operere".

Men for en del av oss som er operert så er det ikke så ille å ikke "kunne" spise så mye, fordi behovet er der ikke. Iallefall ikke for meg. Jeg har ikke særlig lyst på mat, og jeg har ikke noe søtsug. Enda iallefall.

Det jeg synes kommer litt lite frem er hvor "normalt" man faktisk kan spise. Jeg er operert for 8-9 uker siden, og synes jammen jeg spiser ganske normalt. Iallefall om jeg sammenligner meg med mine venninner. Men det jeg ikke kan, er å spise 3-4 boller på en gang. Men det er jo hele poenget med operasjonen, og det er jo ikke sunt for noen å gjøre.

Men dere som har spist så mye og ofte at dere ble enormt overvektige: hva skal dere gjøre nå, da? Når sorgen, angsten eller de vonde minnene kommer? Hva erstatter maten?

Jeg skulle ønske jeg slapp å spise noe som helst.

Madam Mim skrev:

Men dere som har spist så mye og ofte at dere ble enormt overvektige: hva skal dere gjøre nå, da? Når sorgen, angsten eller de vonde minnene kommer? Hva erstatter maten?

Man må føle. Og det er noe av det jævligste jeg har gjort, men det blir så mye bedre etterpå når man faktisk har gjennomlevd en følelse man aldri har turt å kjenne på før. Det er som å gjennomføre Oslo Maraton på under to timer.

Madam Mim skrev:

Men dere som har spist så mye og ofte at dere ble enormt overvektige: hva skal dere gjøre nå, da? Når sorgen, angsten eller de vonde minnene kommer? Hva erstatter maten?

Hvorfor er det gitt at alt ligger oppi dagen?

Albertine skrev:

Man må føle. Og det er noe av det jævligste jeg har gjort, men det blir så mye bedre etterpå når man faktisk har gjennomlevd en følelse man aldri har turt å kjenne på før. Det er som å gjennomføre Oslo Maraton på under to timer.

Så interessant. Så, det du sier er at før så kjente du ikke etter, eller orket ikke å kjenne etter og så spiste du bare masse istedet?

Sitron skrev:

Hvorfor er det gitt at alt ligger oppi dagen?

Nei, det sier jeg ikke. Jeg vet ikke, jeg. Det er derfor jeg spør.

Madam Mim skrev:

Nei, det sier jeg ikke. Jeg vet ikke, jeg. Det er derfor jeg spør.

Ting blir en vane. Folk er vanedyr. Vaner funker for de fleste.

Madam Mim skrev:

Men dere som har spist så mye og ofte at dere ble enormt overvektige: hva skal dere gjøre nå, da? Når sorgen, angsten eller de vonde minnene kommer? Hva erstatter maten?

For meg har det aldri vært noe sånn stor spiseforstyrrelse inne i bildet. Det har gått mest på trøste/kjedespising. Ikke noen store angstopplevelser eller vonde minner. For meg er det sånn at når jeg vet jeg ikke kan så er det ok, og jeg har enda ikke hatt noen særlige psykiske plager etter operasjonen. Dessuten føles det enda mer ok når jeg er en hel dag sammen med ei (normalvektig) venninne, og ser at vi to spiser akkurat det samme gjennom en dag. Da føler jeg at jeg er på vei mot et normalt mat-liv, ikke at jeg slanker meg.

Necesario skrev:

For meg har det aldri vært noe sånn stor spiseforstyrrelse inne i bildet. Det har gått mest på trøste/kjedespising. Ikke noen store angstopplevelser eller vonde minner.

Jeg føler det også slik. Klart, jeg kan jo se på barndom, det har vært matissues i bildet, samt misbruk til en viss grad. Men jeg føler liksom ikke at disse dominerer min hverdag i det hele tatt. Kan jeg bruke bakgrunn som en unnskyldning? Sikkert. Jeg kan nok helt sikkert skylde på min far, jeg mener, alle vi søsken er jo fucked opp på en eller annen måte i forhold til mat. MEN det skjuler jo ikke det faktum at det mest sannsynlig er fordi jeg er en ekstremt lat person som liker å ha det bra. Og trening suger. Mat er fint.

Jeg har ofte spist drittmat for å straffe meg selv. Eller ikke spist noe for å straffe meg selv tilsvarende.

Jeg spiser godis fordi det er nam.