«Syk av kroppsvekta» – en ok artikkel?

007 skrev:

Helt klart. Min mor har slanket seg så lenge jeg kan huske, det har vært eggekurer, grapefruktkurer, supperkurer og hva_har_du. Hun kommenterer alltid vekten min ("Har du lagt på deg?" "Er du hoven i ansiktet - du ser så rund ut?" "Har du tatt av? Nå var du fin!") og dette har helt klart påvirket meg og mitt forhold til mat også.

Faktisk så gir jeg spiseforstyrrelsen til mamma hele skylden for mitt problematiske forhold til mat. Det i tillegg til masse andre greier og problemer i forholdet vårt. Men heldigvis har jeg kommet langt de siste årene. Jeg kommer nok aldri til å bli tynn, men jeg får da kjøpt klær i vanlige butikker og da er jeg fornøyd. Dessuten har jeg verdens beste mann som liker meg som jeg er, og har har sett meg fra jeg var 17 år og tynn som bare det og som ganske så overvektig for noen år siden. Etter å ha gått ned 25 kg og holdt en stabil vekt i 1.5 år så tror jeg at jeg har kommet meg over det værste. Håper jeg.

Milfrid skrev:

Jeg er litt nysgjerrig kjenner jeg, på hvilken måte har samfunnet rundt deg et problem med din overvekt? Jeg kjenner mange overvektige, men jeg har liksom aldri følt at de har påført samfunnet problemer så lenge de ikke blir syke av overvekten - vekten er jo ikke et problem i seg selv, men det faktum at stadig flere får overvektsrelaterte sykdommer er et problem.

Ved å ikke være tilrettelagt også for feite. Overse oss, så forsvinner vi. Ved at feite stiller bakerst i køen ved jobber og sånt, siden det er beviselig at tankegangen er slik at feite er late. Greit, jeg ER lat. Men det er i forhold til meg selv, ikke til andre. Ved at folk syns det er greit å åpenlyst diskriminere med ved handling og ord, ene og alene fordi jeg er feit. Ved at klesstørrelser blir mindre og mindre, mens x-ene på formerer seg. Ved å automatisk innbille seg at vi ikke har det bra. Og for ikke å snakke om å generalisere andre veien. Alle feite er så blide. Alle feite har så godt humør fordi de må veie opp for det kjipe livet sitt. Alle feite er dessuten tilgjengelig for alle asylsøkere og andre som trenger opphold i landet, for alle vet jo at vi er desperate etter å få oss noe. Hva som helst. For det finnes jo ikke normale folk som vil ha oss. I could go on and on and on.

Jeg har ikke lest artikkelen og skal ikke uttale meg om det.

Jeg ønsker bare å si noe om overspising og overvekt i følge av det. De som er feite (meg inkludert) trenger ikke å ha opplevd en forferdelig barndom med store traumer for å utvikle en spiseforstyrrelse. Overspising er en mestringsadferd på lik linje med anoreksi, kutting og ekstrem trening. Noen mennesker finner trøst og mestring i enkle ting som å gå en tur, gå på helsestudio, drive med hobby, mens noen finner trøst i mat. Det trenger faktisk ikke utløses av mer enn stress. Den som lever under sterkt stress (og tvangstanker) over lengre tid vil finne til slutt finne en mestrinsadferd som ligger for dem. Mange mennesker velger å spise. De velger maten fordi dette ligger "programmert" i oss fra vi er nyfødte og mottar mat når vi skriker og er lei oss. Akkurat på samme måte som røykere røyker når de kjeder seg. Når de kjedet seg som barn og skrek fikk de ofte smokken puttet i munnen og hjernen forbinder derfor en røyk/smokk som en beroligende "trøst".

Det var da jammen noen lange innlegg, Milfrid. Er poolboyen på ferie ?

Har lest artikkelen, syntes den var helt OK egentlig. Dette er et tema som interesserer den gjennomsnittlige leseren, og personlige historier har nå engang mer underholdningsværdi enn statistikker, i tillegg til at de gir et inneside-perspektiv på ting.

007 skrev:

Hvorfor må man pynte på og/eller pakke inn sannheten?
Jeg nekter å tro at alle overvektige har vært utsatt for overgrep, har hatt en trasig barndom, kjipe familieforhold eller sliter psykisk. Tror du virkelig det Albert?

Jeg har heller ingen tro på at det er sånn. Hverken den ene eller den andre veien.

Jeg pynter ikke.

007 skrev:

Hvorfor må man pynte på og/eller pakke inn sannheten?
Jeg nekter å tro at alle overvektige har vært utsatt for overgrep, har hatt en trasig barndom, kjipe familieforhold eller sliter psykisk.

Jeg tror heller ikke det, men jeg tenker at det kommer an på grad av overvekt?

Å være 10-20-30 kg mer enn man burde veie er også overvekt, men her finner man vel gjerne de som er litt late, venter en dag til med å slanke seg, er litt mer glad i sjokolade enn i gulrøtter osv. Når man er 30 kg + overvektig, tror iallfall jeg det gjerne kan være andre årsaker som ligger bak.
Det er jo lett å "plutselig" bli 12 kg mer enn man pleier, det vet jeg av egen erfaring, men da har alarmen ringt hos meg pga for trange klær, vonde knær/hofter og generell utilpasshet. Jeg tenker at når ikke alarmen ringer på et eller annet tidspunkt før man er 30 kg overvektig, eller hvis den ringer, men man fremdeles ikke klarer å gjøre noe med problemet, så er kanskje rimelig å tro at det faktisk ligger noe psykisk bak overvekten?

Jeg tenkr at ikke alle overvektige har en traumatisk barndom med overgrep. Selvsagt ikke. Akkurat som ikke alle alkoholikere har det.

Men man har på ett eller annet sted gått glipp av den der greia med å ta vare på og være oppmerksom på kroppen sin og helsa si. Og da pådratt seg et problem.

Det jeg har problemer med når det gjelder media og slankeoperasjoner er det store savnet av reportasjer om folk som tok denne operasjonen for mer enn ti år siden. Hvor er de i dag?

De som var med i slankekrigen var også storfornøyde et halvt år etter. Og etter fem år var de like store.

De som opererer seg gjør jo gjerne det for å ikke dø av vektrelaterte problemer. Men hva skjer egentlig? Lever de lenger enn forventet levealder uten operasjon? Har de bedre helse enn forventet uten operasjon resten av livet?

Jeg savner virkelig noen tall som går i et lengre perspektiv. Jeg har sett noen få eksempler selv som det ikke har gått det minste bra med. Det ser fint ut de første årene - så får kroppen store problemer. Men hva er normen?

Det er greit at man raser ned i vekt og blir flott. Men det blir man gjerne med Grete Roede, Fedon, Ketolyse +++ også. Det er etter noen år man ser forskjellen - hvordan er det med de slankeopererte vanligvis da?

Noen går det selvsagt kjempefint med. Men hva er normalen?

Anne C skrev:

Neppe alle, men å vokse opp med en mamma med spiseforstyrrelser tror jeg har litt å si for forholdet til mat.

Denne biter jeg meg litt merke i. For hva gjør vi med våre egne barn, når vi hester rundt på alle merkelige kurer, baker kun på spelt, kutter ut sukker, godis er rosiner på lørdager og så videre. Jeg har opplevd 4-åringer med et sykelig fokus på mat fordi mammaen holder på med en eller annen merkelig kur. Jeg trodde vi var mer opplyst enn som så. Egentlig. Og det skremmer meg litt. Jeg prøver å være bevisst med tanke på maten i forhold til meg selv og ikke minst i forhold til ungen, men det er en skremmende tynn linje.

Jeg tror helt klart at det kan ligge mye bak overvekten, men jeg synes ikke det er rett at overvektige med vonde opplevelser, spiseforstyrrelser o.l skal ha "patent" på det å være overvektig. Mange unge, for eksempel, er overvektig av feil kosthold og lite bevegelse. Jeg har selv sett flere 16-åringer legge på seg 10-20 kg i løpet av et år, ene og alene fordi de har begynt på videregående med butikk tilgjengelig (boller, BigBite, kjeks, brus o.l til lunch), øl og cider i helgene, kun 2 timer gym i uken (som er lett å skulke i og med at man ikke trenger melding fra foreldre) og der mange har sluttet på fotball/håndball/annen trening fordi skole og venner tar for mye tid. Jeg er 100% sikker på at en god del av disse ungdommene kommer til å slite med overvekt når de blir voksen, de starter som regel med jojo-slanking ganske raskt og ødelegger forbrenningen sin med sultekurer der de går ned 5 kg og opp igjen 8.

Smilefjes: Dette er det begynt å bli noe fokus på i forskningsmiljøer så vidt jeg har forstått. Ei venninne av meg skal gjere en doktorgrad på psykisk helse flere år etter slankeoperasjonen. Hun har arbeidet med personer som sliter veldig, og mener at mange vansker oppstår etter noen år. Etter operasjonen raser man ned i vekt, får masse positiv tilbakemelding og selvfølelsen øker. Etter noen år har situasjonen kanskje satt seg litt, man har ikke løst eventuelle problemer man hadde før og man får mindre oppmerksomhet. Dette kan for noen gi seg alvorlige utslag i forhold til psykisk helse.

Kanutte skrev:

Smilefjes: Dette er det begynt å bli noe fokus på i forskningsmiljøer så vidt jeg har forstått. Ei venninne av meg skal gjere en doktorgrad på psykisk helse flere år etter slankeoperasjonen. Hun har arbeidet med personer som sliter veldig, og mener at mange vansker oppstår etter noen år. Etter operasjonen raser man ned i vekt, får masse positiv tilbakemelding og selvfølelsen øker. Etter noen år har situasjonen kanskje satt seg litt, man har ikke løst eventuelle problemer man hadde før og man får mindre oppmerksomhet. Dette kan for noen gi seg alvorlige utslag i forhold til psykisk helse.

Det er akkurat det.

Jeg er veldig glad for at noen ser litt på den siden der.

Kanutte skrev:

Smilefjes: Dette er det begynt å bli noe fokus på i forskningsmiljøer så vidt jeg har forstått. Ei venninne av meg skal gjere en doktorgrad på psykisk helse flere år etter slankeoperasjonen. Hun har arbeidet med personer som sliter veldig, og mener at mange vansker oppstår etter noen år. Etter operasjonen raser man ned i vekt, får masse positiv tilbakemelding og selvfølelsen øker. Etter noen år har situasjonen kanskje satt seg litt, man har ikke løst eventuelle problemer man hadde før og man får mindre oppmerksomhet. Dette kan for noen gi seg alvorlige utslag i forhold til psykisk helse.

Spennende.
Men jeg tenker at det med psykisk hele vil jo også kunne bli sterkt påvirket av å være overvektig. Altså. Om man ikke hadde tatt operasjonen, så kunne man jo like gjerne ha slitt like mye - om ikke mer? Det er jo ikke det at operasjon kun er bra, men det kan være bedre enn alternativet.

Necesario skrev:

Spennende.
Men jeg tenker at det med psykisk hele vil jo også kunne bli sterkt påvirket av å være overvektig. Altså. Om man ikke hadde tatt operasjonen, så kunne man jo like gjerne ha slitt like mye - om ikke mer? Det er jo ikke det at operasjon kun er bra, men det kan være bedre enn alternativet.

Derfor skal hun (Kanuttes venninne) sikkert ha en kontrollgruppe - en sammenliknbar gruppe overvektige som ikke tok slankeoperasjon - som hun kan sammenlikne med.