gajamor skrev:Mannen kommer til samtale, glad og fornøyd, og syns han fortjener lønnsøkning fordi alt går så bra. Dama, derimot, ser alt hun ikke har fått gjort, og har ikke like positive vibber til sitt eget arbeid. Hvem får høyest lønn?
Enig med allium, dette er ikke et lærerfenomen.
Dama må lære seg å fortelle hvilke utfordringer hun har hatt i løpet av skoleåret. Hun må være klar overfor både kollegaen og rektor på hvilke oppgaver hun har løst, og hvorfor. Kommer hun derimot og stotrer og stammer og sier "neeeeiii... jeg vet ikke, jeg.... jeg har nå stort sett vært på jobb de fleste dagene.... vet ikke jeg..." så fremstår hun som en tulling som ikke aner hva hun selv driver med. Kommer hun heller og sier "vi har delt det sånn at Kollega Mann har håndtert det meste av tavleundervisningen for elevene, han er jo nyutdannet og har ikke så mye erfaring ennå. Og så har jeg håndtert elevene Alf, Berit, Carl og Daniel, som lager mye bråk i timene. Jeg har laget eget opplegg for hver av dem i dialog med foreldrene og PPT, og de har nådd de faglige målene vi satte for dem i høst. Det er jeg veldig stolt av!" - da er det tydelig at hun vet hva hun driver med, hun har en plan, hun fremstår som dyktig og kompetent, og hun vil hvis det er mulig å avlønne individuelt bli belønnet.
Man må jo ha en viss selvinnsikt, og endre strategi ved behov. Uansett hviklet yrke man har. Og når man blir spurt "hva har du gjort, hvordan har det fungert, hvorfor har du gjort det, hva er utfordringene videre", så må man kunne ha et svar på det. Hvis man er "go with the flow" og uttrykker at "jeg kommer på jobb om morgenen og plastrer sår og hjelper til der det trengs", da viser man at man ikke tar initiativ eller ansvar, og bare sitter og venter på at "noe" skal skje eller at man skal få beskjed om hva man skal gjøre.
Kanskje er det en damegreie å ikke greie å fremstille seg selv i et godt lys. Men i såfall må kanskje damer lære seg å "selge" seg selv litt, i stedet for å dyrke middelmådigheten og unngå ansvar og deltagelse.