5-åringen nekter å spise på 14 dagers ferie, hva gjør vi?

Skvetten skrev:

Sånn uten å vite noe mer enn det du skriver tenker jeg intuitivt en spiseforstyrrelse eller annen psykologisk underforliggende årsak i og med den avvikende adferden i forhold til mat. Dette er i aller høyeste grad en utredningssak både for fysiske og for psykologiske årsaker dersom dette ikke har blitt gjort allerede.

Lykke til og god ferie!

Jeg svarte vel litt kjapt til å begynne med. Jeg er enig med Skvetten her.
Jeg synes også det høres ut som han har andre problemer enn det å bare være kresen i maten.

Jeg ville heller ikke gjort noe med dette i ferien, jeg ville tatt med noe av den maten han likte og latt han spise det. La han gjerne være med å velge hva han har lyst til å ha med av de matvaresortene som er aktuelle.

Jeg syns dette virker litt mer alvorlig enn at han bare er kresen og ville nok tatt kontakt med lege/helsesøster og fått en henvisning til BUP. Jeg har jobbet med et barn som hadde spisevegring og vi fikk veldig bra oppfølging av BUP!

Lykke til

Scarlett skrev:

Det er ikke vanlig at 5-åringer viser slik stålvilje at de ikke spiser noenting i en uke. Uansett om de er kresne eller ikke.

Enig.
Og når han dertil snek til seg ei skive han spiste når ingen så ham... ja, det får lampene til å lyse i mitt hode. Dette er ikke "kresen". Han spiser variert, og sunt, bare meget begrenset... og har åpenbart større problemer som det må tas fatt i, men ikke på ferien, ta med noe han spiser.

Å si at "på resturant finnes alltid noe barn liker", og nevne pasta og pommes frites, når ikke noe av dette er det gutten spiser, blir for lettvindt, og åpenbart spiser han ikke "bare han blir sulten nok". Så gi ham den spesialforpleiningen han trenger, så får han i alle fall i seg mat på ferien.

Ta med noe trygt, så både dere og han slipper å bekymre dere om dette.

Ellers er jeg usikker på hvor grensa mellom kresenhet og spiseproblemer går. Min fireåring er også kresen, han spiser betydelig mindre andre steder enn hjemme og trives best med måltider uten de store sosiale utfordringene. Det er ganske opplagt at det anstrengte froholdet til mat handler om mer enn sult- og metthetsfølelse, smaker og konsistenser, uten at jeg tror han kvalifiserer til noen diagnose av den grunn. Redselen for å smake på noe nytt, og for å spise i ukjente omgivelser, ser ut til å være nært beslektet med generelt kontrollbehov og sjenanse i situasjoner med mye ukjent. Disse følelsene blir ofte sterkere for han enn sultfølelsen, og det er ikke få ganger han har fått blodsukkerrelatert sammenbrudd på vei hjem fra bursdagsselskap etter å ha takket nei til pølse, kake og is (som han elsker) i timevis.

Det handler overhodet ikke om trass i vårt tilfelle, ingenting gjør pjokken stoltere og lykkeligere enn å overvinne motviljen. Forrige uke smakte han på brokkoli på eget initiativ, og han skryter fortsatt av det til alle som vil høre på.

Tusen takk for mange gode tips. Ser jeg har fått endel spørsmål og skal prøve å svare litt på de.

Han hadde melke og eggeallergi fra 3 mnd til ca 2 år. (reagerte når jeg ammet og fikk ta prikketest) Etter 2 år har han fått "normal mat". Vi husker ikke når ting snudde om, tror det kom sigende gradvis pga kan ikke huske at han var så sær som liten, ei heller at det har vært ekle/vanskelige situasjoner han har vært borti med mat. Han drakk nutramigen som liten, den brakk jeg meg av, han elsket den melka!!!

Det siste halve året har vi ikke hatt fokus på mat i det hele tatt. Vi har hatt middag på bordet og han har fått tatt det han vil. Han nekter å spise dersom det er mer enn en ting på tallerken. Vil han ikke ha mat så sitter han til broren er ferdig og de får gå fra bordet. Vi maser ikke. Vi har hyggelige middager der vi snakker om alt mulig. Han forteller villig vekk og har mye på hjertet etter en barnehagedag. Han liker godt å være med å lage middag, men han smaker aldri på det han feks skjærer opp. Han spiser ingenting mellom måltidene.

I barnehagen spiser han sammen med de andre barna. Han kan godt spise 4-5 brødskiver med leverpostei eller kaviar! Får tilbakemelding om at han snakker og koser seg med bordet så lenge det er mat han liker. De jobber med at alle skal smake varmmaten på fredager. Han smaker ikke. Han nekter, kan sitte ved bordet i timevis uten å smake på den tiørestore matbiten. Det hjelper ikke at de voksne fokuserer på "å dette var godt", at kompisene liker det kjempegodt, at han lager maten selv osv.

Det at han IKKE smaker er hovedproblem. Jeg tror også barn må smake samme ting mange ganger (opptil 10 ganger har jeg hørt). Men han smaker IKKE, uansett.

Kan jo nevne at storebror er 2 år eldre, "vanlig" kresent barn og smaker dersom vi ber han om det. Han synes av og til at det ikke er godt, andre ganger finner han noe nytt han liker!

5 åringen bruker forøvrig 122 i bukser (vet ikke høyde) og veier ca 15-16 kg. Ribbeina viser og han kan også finne på å ta hånda under ribbeina slik at han holder de nederste i hånda si på en måte.... Vi veier han så og si aldri, bare så det er sagt. Kun på helsestasjonen, har ikke fokus på vekt.

Ei her (beklager husker ikke navnet) lurte på om han ikke spiste noen ting i Danmark eller om det var en omskrivning for å spise lite. Han spiste ingenting. Vi hadde ikke fokus på mat første halvdel av uka, siste halvdel prøvde jeg å lokke, lure, mase men ingenting funka. (ikke for at jeg hadde regnet med at trussler virka, men desperat hønemor...) Han likte ikke dansk mat. Selvsagt fant vi ting han likte, men ikke talom.

I parken nå i helga hadde vi frokost og middagsbuffet. Han gikk flere runder men fant ingenting han kunne spise. Jeg viste han kaviar og knekkebrød i orginalinnpakning, eksakt som han spiser hjemme, ikke talom. Han skulle ikke ha noen ting. Vi fokuserte ikke på mat, men han fikk tilbud om mat. De andre ungene forsynte seg villig vekk. Han fikk ta is til dessert som de andre ungene, men han spiste det ikke. Hadde bare tallerken foran seg. Han var glad og fornøyd.

Han har forresten ingen diagnoser. Er en normal, oppegående gutt som i følge barnehagen ligger langt framme på mange områder. Han er ikke utrygg i noen situasjoner som jeg kommer på. Leker med eldre gutter, er en tøffing som prøver nye ting (utenom mat) og er glad og fornøyd. Han er sta. Sluttet med bleie når han var 2 år. Kom plutselig en dag og sa at nå hadde han sluttet, både dag og natt. Vi hadde ikke tenkt tanken, men han har aldri hatt et uhell. Var 3,5 når han skulle ha av støttehjula på sykkelen og sykla som bare det osv. Bestemmer han seg for noe så klarer han det!

Til deg som sier at unger som regel liker pommefritz men at det kanskje ikke er å foretrekke å spise dette 14 dager. Vi bryr oss ikke om hva han spiser på ferie, men at han spiser. Vil han spise noe i 14 dager så kan han godt det. Men han kan faktisk finne på å gå 14 dager uten mat...

Det er nok en fobi eller forstyrrelse dette her. Men vi finner ikke utav det. Har prøvd å snakke med han da han er en reflektert og fantasifull gutt, men han har ingen svar. Problemet er han smaker ikke på mat, aldri smakt et bær, jordbær, kake, snop, saus, middager osv.

Legen er en ung fyr som vi ikke når inn til. Her vi bor klarer vi ikke bytte fastlege da alle lister er fulle. Jeg sjekker hver uke for å se om det kommer en åpning hos noen. Helsesøster og psykologen på helsestasjonen maser om at han må smake 10 dager på rad på samme matvaren. Vi gikk i butikken og han kunne få velge hvilken frukt som helst han skulle smake (trengte ikke tygge, bare ha i munnen og spytte ut) Han fant ingen. Hvordan kommer vi i snakke med en ernæringspsykolog? Eller BUP?

Takk for mange gode kommentarer. Er godt å få litt innspill på hvordan andre ville løse situasjonen.

Vi tar med mat i ferien, stresser minst mulig. Det er kun oss 4 og vi gleder oss veldig alle sammen. Har en plan etter ferien om å kanskje begynne å legge opp til alle på tallerken. Slik at alle får en liten bit av alt, ikke mase noen ting, men at han kan spise det han vil. Kanskje han en dag (når han blir 18?? :-) ) tar en bit at et eller annet av seg selv?

Flere tips og kommentarer mottas med stor takk!

Fastlege eller lege på helsestasjonen kan henvise dere til BUP.

Barnehagen kan henvise til BUP tenker jeg. Ihvertfall til PPT...
Kanskje fastlege eller helsesøster?

Det er en legen som må henvise til BUP. Det er veldig vanskelig når barnet ikke vil spise. Det er viktig å finne ut hvorfor.

Jeg vet så godt hvordan det er når barnet ikke spiser. Det er beintøft å se på. God ferie.

Jeg hadde tatt kontakt med BUP direkte og forklart problemet, ut fra hva du forteller her ligger det helt klart mer under. Fortell dem at du ikke når frem til legen din og fortell hvordan vanskene er. Dette er en type adferd som kan bunne i en forbi eller annen form for vegring, det kan også være andre mekanismer som trer i kraft. Vil tro at tipsene fra helsesøster ikke fungerer når han er såpass låst som han later til å være. Et barn som kun drikker vann en hel uke når det er i stand til å kjenne sult har mest sansynlig en fysisk eller psykisk forstyrrelse. Når du ikke gjennom med denne varianten kan du ta kontakt med en privatpraktiserende psykiater eller psykolog som kan henvise dere. Dette er definitivt noe dere bør få hjelp til.

eller få fastlegen til å henvise til sykehuset...

Det du kan gjøre er ganske enkelt å ringe BUP selv (ring kommunen og be dem sette deg over), forklare situasjonen og spørre hvordan de anbefaler at du går fram. Da vil du fort finne ut om det er dit du skal henvises eller et annet sted.

Når jeg leser ditt siste innlegg tenker jeg at det er en god ide å snakke med en spesialist om dette.

Det sagt, så høres gutten din ut som en ressurssterk og flott fyr. Håper han etterhvert finner litt mer ut av det med maten også.

Karamell skrev:

Barnehagen kan henvise til BUP tenker jeg. Ihvertfall til PPT...
Kanskje fastlege eller helsesøster?

Bare leger kan henvise til BUP. PPT kan lage et skriv å legge ved henvisningen der hvor de forteller hva de har gjort og hvilke tester som er tatt og resultatene av testene. PPt er et lavterskeltilbud som hvem som helst kan kontakte. Man trenger ikke henvisning for å komme i kontakt med PPT. Det er bare å ringe selv. Eller man kan få barnehagen/skolen til å gjøre det.

Dere har ikke noe privat legesenter der dere bor? Jeg ville kjempet med nebb og klør for å få ham til en spesialist på et eller annet vis tror jeg. Det at helsesøster og lege maser om å smake på ting i ti dager når ting er slik du beskriver synes jeg vitner om at guttens problematikk ikke tas på alvor jeg. Ut i fra hva du skriver så tenker jeg at man bør begynne å jobbe med andre ting enn nettopp det å presse i ungen mat. Det går kanskje an å ringe direkte til sykehus med spesialkompetanse på spiseforstyrrelser, og spørre om det er mulig å få snakke med en spesialist? Finnes det interesseorganisasjoner som kan gi råd- og veileding? Denne kanskje?

Takk. Dette er kjent for meg.

Snuppa spiste ALT da hun var liten, og i voldsomme mengder. De tider er over. Den sommeren hun var 2,5 år så overlevde hun 14 dager i Tunisia på utelukkende pommes frites, oliven og is. I sommer spiste hun (nå 4,5) spiste hun pommes frites, spagetti og is. Hun drakk eplejuice. Vi klarte å oppdrive et par restauranter som serverte helt vanlige fiskepinner, og da spiste hun dette også.

Jo mer vi maser og stresser, jo mindre spiser hun. Vi bestiller alltid mat til henne og hun får velge den selv. Hvis vi ikke maser, så får hun kanskje i seg bittelitt. Hvis vi maser, har vi garanti for at hun ikke gjør et eneste forsøk. Det er ikke veldig enkelt å ikke mase.

Jeg ville prøvd å få hjelp. Jeg ville ikke fokusert på hva han spiser og ikke spiser, jeg ville fokusert på adferden: Det at han sier (bestemmer seg for) at han ikke skal spise, det at han ikke vil at andre skal se, det at han ikke vil smake noen ting.

Utover det har jeg ingen gode råd. Jeg skjønner at man drar fram "ikke mas" kortet, men når man også har prøvd det å ikke mase uten hell, blir man mer opptatt av at ungen skal få i seg noe næring.

Når det er sagt virker det jo som om han spiser greit med brød i barnehagen, og det er jo enda noe. (For å ta med seg det som er positivt.)

Hasselnøtt skrev:

Når det er sagt virker det jo som om han spiser greit med brød i barnehagen, og det er jo enda noe. (For å ta med seg det som er positivt.)

Det er dette jeg finner trøst i. Barnehagen stiller seg helt uforstående til at snuppa ikke spiser. Hun spiser helt greit i barnehagen, og vi antar derfor at hun overlever en 14-dagers ferie.

Vi er helt inneforstått at dette med mat er noe snuppa bruker til å kontrollere oss, men det er jo bare en liten del av det store bildet når det gjelder snuppa ...... og vi får profesjonell hjelp.

Når det er sagt virker det jo som om han spiser greit med brød i barnehagen, og det er jo enda noe. (For å ta med seg det som er positivt.)

Han spiser godt av det han liker hjemme også. Kan spise en pakke fiskepinner til middag han, men kun det og ingenting ved siden av. I kveld spiste han 7 knekkebrød (kun de tynne rugknekkebrødene, ingen andre)med kaviar på, sikkert utsultet etter helga. Så problemene er egentlig ikke mengden men som ei påpekte er det nok heller adferden hans. Aldri smake samt problemer når vi ikke er hjemme eller i barnehagen.

Jeg skulle ha med utsagnet til Hasselnøtt, men fikk det ikke til.

Når jeg leser det siste innlegget ditt så blir jeg sittende midt mellom to retninger å gå i.

Den ene retningen er der hvor jeg tenker at dette er en frisk, rask og trygg gutt som har det bra. Han er bare kresen på maten. Men den maten han spiser er faktisk tross alt ikke så ille, så kanskje han bare skal holde på til han en dag finner ut av seg selv at han vil prøve noe. Kanskje finner han ut at han liker lukten på noe en gang eller noe sånt.

Den andre siden sier meg at han har så store problemer med selve maten og med at han er så innmari tynn så han bør få hjelp. En henvisning til bup kan være på sin plass.

Men uansett sitter jeg fremdeles med tanken om en porsjon trass også når han sier fra på forhånd at han akter å sulte seg i to uker. Den trassen kan det være smart å prøve å gjøre en avtale om å legge vekk.

Men igjen - maten han spiser er jo variert nok til at han kan leve på den. Hadde vært fint med noe mer vitaminrikt enn bare epler, men det går jo.

Nå leste jeg mer nøye det lange innlegget ditt. Pjokken din er virkelig veldig sta når det gjelder mat. Snuppa får i seg litt, tross alt. Hun blir enda tynnere på ferie, men vi kan leve med det. Vi vet jo at hun spiser når hun kommer hjem. I tillegg; etter to dager uten annen mat enn is, så ble hun fryktelig slapp. Det merket hun selv, for hun orket jo ikke å leke. Da tok vi en liten alvorsprat, og dagen etter spiste hun i hvert fall litt. Blir ikke gutten din slapp når han ikke spiser noe?