Det er fortsatt rart å ha en hund med tre ben, men jeg er så glad vi gjorde dette! Jeg angret noen timer rett etter operasjon, når han hallusinerte og hylte. Det var fryktelig! Ene datteren min rømte faktisk huset, for hun orket ikke se på. Men jeg hadde hele tiden i bakhodet at jeg hadde fått beskjed om at han kunne bli slik. Og det gikk jo fort over.
Det er ikke kultur for å amputere i Norge, og på en måte er det bra slik at ikke det blir en lettvint løsning flere tyr til. De fleste avliver i stede. Så jeg er forberedt på reaksjoner. Men jeg hadde så sterk magefølelse på at dette var riktig for vår hund og foreløpig ser det jo veldig bra ut! Han får en sjanse og skulle noe dukke opp forsøkte vi i hvert fall. Ei som passet han i fjor sommer kalte han bare for lykkepilla.

Han har så mye livsglede og mange ganger om dagen hopper han regelrett av glede. Gleder meg til å se han løpe på jorder igjen! Uten smerter. 😀