EKSTREMT viljesterke barn

Hei!
Jeg har ei jente på 4 år, som er utrolig viljesterk, sta, og hun vet akkurat hva hun vil.
Hun har ofte mye tull for seg, hvor hun ofte skal ha meg til å gjøre "perfeksjonist ting" som jeg kaller det. Det er slik som at teppet må ligge akkurat slik som hun sier, ingen krøll i klærne, ting skal ligge rett osv.
Hun er nå i det siste blitt veldig vanskelig av seg, og jeg ser ikke helt hvorfor. Hver dag denne uken skaper hun problemer av ingen ting. Hun skal ha meg til å gjøre alt, enda hun er veldig flink å får til det meste selv. Jeg må hjelpe til med støvlene fks, og de skal holdes på en spesiell måte hvis ikke tar hun de ikke på og braser i gråt. Jeg kunne ramset opp tusen andre ting, men... Problemet mitt er at jeg blir jo lei av at det hele tiden ropes på meg for små ting, og at uansett hvor mange ganger jeg gjør den tingen hun ber om, så blir det ikke rett. Og da er det gråt osv osv.....
Hun sier hun ikke klarer og gå, eller vaske henda selv, gå på do, kle på seg. Jeg må bære henne hjem fra barnehagen med søsken på slep.
Skal jeg føye meg, eller burde jeg sette strenge grenser til slikt? Det virker som hun ofte blir mer innpåsliten jo hardere grenser. I tillegg får jeg dårlig samvittighet da hun er sliten av barnehagen.
Er det mulig hun blir så sliten at hun blir så ekstremt vanskelig? I sådann tilfelle, burde hun få fri fra b.h en stund?

Føler meg som en hodeløs udugelige mamma. Dette er mitt første barn, og trenger råd.

Det første jeg ville gjort var å snake med henne i "fredstid", hva er det som er vanskelig, har hun noen forklaring, kan dere inngå noen avtaler? Prøv å snakk med henne når hun er tilfreds, kanskje dere kan gjøre noe bare dere, kanskje det er noe som plager henne?
Jeg ville også snakket med barnehagen, be om en samtale der, opplever de det samme? Barnehagen har ofte erfaring med å veilede og støtte foreldre.

Har det skjedd endringer i livet hennes i det siste?
Også er dette viktig: barn gjør seg ikke vanskelige (som oftest) de har det vanskelig. Det er viktig å få hennes perspektiv på dette.
Helsestasjon kan også hjelpe.

Har prøvd å snakket med henne i ro og fred mens vi lå og slappet av, men hun sier hun er sliten og at hun ikke klarer ting.
Og jeg tenker at hun kanskje ikke har det bra i barnehagen?
De har den siste tiden hatt mye vikarer, vikarer som jeg ikke kjenner eller som jeg har noe særlig intrykk av.
Det starter jo altid idet jeg henter henne dær, og hun har ikke lenger lyst å være dær. Ber ofte om at familiemedlemmer henne.
Hvordan skal jeg ta dette opp med barnehagen? Jeg har også inntrykk av at barnehagen har bare menn på den avdelingen, noe som igjenn gir manko på nærhet og kos. Jeg er ikke fornøyd med barnehagen akkurat nå, med tanke på lite bemanning( men dog innenfor regelverket) mye vikarer, bare menn.

Du er helt sikkert ikke udugelig, men du har havnet i ei grøft. Hvordan reagerer du? Jeg tror du trenger trygghet på at du er forelder først og fremst. Du bestemmer. Det er ikke noe mål i seg selv å ha hardest mulige grenser, men det er du som vet best og du som bestemmer. Om hun protesterer så gjør hun det. Vi som har hatt unger før har sett det før og vært der før selv, ingen fare. Mye er alderen, noe er dårlige sirkler. Kanskje er hun spesielt viljesterk, men det spiller ingen rolle.

Jeg synes det hjelper å unngå spørsmål. Altså ikke "skal vi ta på lue"?, men "nå tar vi på lua". Og ikke ta kamper som ikke er viktige.
Jeg synes også det hjelper å unngå tidspress. Hvis det er tidspress kan det hjelpe med tydelig avtale eller tilnærming i form av kappløp. Men tidspress låser det meste.
Setningen "du kan ikke velge om du skal dette, men du kan velge hvor lenge du vil skrike først" har også vært hyppig i bruk her.
Viktigst er kanskje å forberede. Og å forsøke å gjøre det til noe hyggelig. Men det er ikke alltid det går.

Men ja, tenk gjennom om noe er spesielt vanskelig. For eksempel nytt søsken. Trenger hun egentlig oppmerksomhet og kos og dette er måten hun får det på? Det kan være du må se henne mer. Men nei, ikke fri fra hverdag. Heller faste rutiner og lite spenning en periode.

Husk at all oppmerksomhet er "god oppmerksomhet". Altså både god og dårlig adferd som får oppmerksomhet vil gjentaes.
Og du bør absolutt ta dette med bhg.
Når du sier de bare har mannlige vikarer og hun ikke får nærhet og kos så vil jeg si at det ikke er samsvar mellom kjønn på ansatte og nærhet og kos. Menn er like gode barnehageansatte som kvinner. Selv om du ikke kjenner vikarene så kjenner nok barna de bedre. Men snakk med barnehagen, be om samtale med pedagogisk leder eller styrer. For om du mener det er bhg som er "problemet" må du jo snakke med de ellers får du ikke gjort noe. Forøvrig er det helt normalt at barn kan ha perioder der de på sitt vis prøver ut foreldrene. Og at det starter på ettermiddag ved henting, når hun er sliten. Men om hun merker at du blir usikkerr så vil hun også bli preget av det.
Jeg ville iallefall snakket med bhg om situasjonen der og mener du at de ikke kan hjelpe med noe veiledning på hvordan du/dere kan takle dette så hør med helsesøster.

Har hun hatt dårlige opplevelser i det siste? En del av det hun driver med, høres jo ut som tvanging, men keg vet ikke pm det er mulig for så små barn å ha det. Dvs alt må være på stell rundt henne fordi det er kaos inni henne.

Fireåringen min har og ein del av dei tendensene du beskriv. Og noko av det handler nok om å vere fire år. Men eg støtter samtidig dei som snakker om å finne ut om noko plager henne og å snakke med barnehagen. Likevel, konkrete ting eg har god erfaring med er:

- Å snakke med barnet i fredstid. Ein her inne brukte begreper "samarbeid", og det har eg og begynt å bruke. Når han er mett og opplagt snakker vi om at det er viktig at mennesker kam samarbeide og at det er lov å seie at ein ikkje er einig, og vi høyrer på det. Nokre gonger kan vi bli einige om å gjere det annleis. Andre gonger må vi gjere ting vi ikkje liker. Gjenta!

- I situasjoner rundt påkledning og når vi skal rekke ting, trur eg han fanger opp stresset og blir stressa sjølv. Min har lett for å gå i full meltdown viss eg ber han om ting. Eg har veldig god erfaring med å for eksempel sele "Du, eg veit at du er så stor at du klarer å ta på jakka sjølv, men eg må hjelpe deg nå, for nå har vi dårleg tid!"

- Å ikkje gi rom for reaksjoner. Når eg tar på jakken i eksempelet over, passer eg på å snakke om det morsomme dei skal gjere i barnehagen eller fargar på bilar utføre. Det funker bra å snakke ting og å flytte fokus slik at det ikkke er tid til å bli sint.

- På veg heim frå barnehagen er vanskeleg her og når vi henter trøtt og svolten unge. Eg prøver å passe på egg eller anna proteinrikt tilbehør i matboks viss eg veit han ikkje blir henta med bil. Banan eller rosiner i veska ved henting er med på å gjere heimturen lettare. Men vi har 500 meter å gå og det er ofte langt for han. Kan ho hentas med sparkesykkel, søskenbrett på vogn eller liknande? Å vere forberedt på at svolten eller trøtt unge tåler mindre og hjelpe ungen å ta pausar og å fylle på energi jamnt, er med på å forebygge voldsomme reaksjoner. Hos oss er ofte dei verste kampane før frokost, før lunsj, før middag og ved leggetid.

- Vi har jobba ein del med konkrete spørsmål rundt følelsar. "Eg ser at du er sint nå og det er lov å vere sint. Klarer du fortelje meg kva som er gale? Er du kanskje litt lei deg for at du skal i barnehagen?"

- I det siste har vi begynt å jobbe med å ikkje gi respons på sutring. "Eg veit at du er stor og når du er klar for å bruke orda dine, kan eg hjelpe deg." I eksempelet med støvlene ville eg vurdert å seie rolig at "Nå hjelper eg deg og då gjer vi det sånn".

- Rose positiv adferd. "Du så grei du var til å samarbeide denne gongen" eller "Takk for at du tok på deg støvlene så fint!"

- Min er lite glad i overganger mellom ting. Hos oss forebygger vi ein del utbrot med å snakke om kva som skal skje. "Nå må du snart gjere deg ferdig med leikene og komme og spise" eller liknande fem minutter før maten er klar er betre enn å bare be han komme og sette seg når maten er klar.

Eg minner meg sjølv om at fireåringar vil mykje og føler seg store, samtidig som dei er ganske små. Dei har skjønt at dei kan ha eigne meiningar og prøver ut dette. Noko av det som er vanskeleg er at ein aldri veit kva som er viktig den dagen. Hos oss kan det vere krise at eg skrur av vatnet under tannpussen den eine dagen, medan neste dag er det det å ikkje klare å dra opp glidelåsen på jakka sjølv som er problemet. Sjølv om eg har brukt mykje krefter på å finne måtar å forebygge på, rekner eg med ein meltdown eller to til dagen. Minst. Eg trur ikkje vi kan unngå det. Men vi kan lære ungen å regulere følelsane ved å trøste, eller ved å passe på at ytre faktorar som gjer tålegrensene små, blir minimert.

Eg må bare presisere at eg ser at du har litt andre utfordringar enn eg ser hos min. Men det er kanskje noko som har overføringsverdi.

Jeg har også et ekstremt viljesterkt barn. Hun er nå 11 år. Tidligere har det vært ganske krise, men ting begynner å bedre seg (selv om vi nå ser konturene av tenåringsnykker som bygger seg opp).

Mitt aller viktigste råd er å velge dine kamper med omhu. La henne bestemme en del ting, men vær klar overfor henne på hva du faktisk bestemmer.

Vi valgte å gi oss på f.eks. bekledning. Hun fikk selv velge klær, og det viste seg jo fort at hun klarte å kle seg etter været når hun bare fikk teste det ut. Hun fikk også se langt mer på tv enn jeg hadde tenkt at var fornuftig for unger på den alderen.

Kamper vi valgte å ta gikk på tannpuss, ikke slå og leggetid.

Jeg synes alt du beskriver høres rimelig normalt ut, men jeg er sikkert herda etter å ha levd noen år med sånne gærne smådiktatorer. Pluss at jeg har en tendens til å bli en urimelig detaljorientert kontrollfreak sjøl, når jeg er stressa - men vi jobber med saken alle mann. Jeg kan i grunnen bare sitere hele innlegget til nokon, vi prøver å møte ungene slik hun beskriver. (Og noe lar vi slippe gjennom, vi kan ikke henge oss opp i alt.) Seksåringen var sånn - og det har gått over. Femåringen var sånn, og det har gått over. Toåringen har begynt nå, sjøl om han ikke er like ille ennå.

Jeg synes det er fornuftig å sjekke ut så godt du kan hvordan hun har det i barnehagen, men jeg tror ikke nødvendigvis det må bety at hun opplever noe vondt. Vi har riktignok hatt forverring i perioder der det sosiale i barnehagen har vært vanskelig, eller i perioder der vi voksne har vært stressa på jobb, og sikkert virker mer fraværende, eller når vi har blitt oppgitte eller også kjefta for mye, men like mye og verre i perioder der ungene bare har utvikla seg raskt. Minsten har tydeligvis et utviklingssprang nå, og han tegner til å bli en riktig fin, liten diktator, der de mest høyfrekvente frasene er henholdsvis "Dumme mamma!" og "Bæje meg!".

Det som fungerer best hos oss er i alle fall å være forståelsesfull, men bestemt, alle mine roer seg fortere om jeg forsøker å sette ord på hva de opplever som vanskelig sammen med dem. ("Er du sint på meg? Ville du ha på jakka før lua, ja? Er det derfor?" "Jaaa-aaaa! :vræl: ") Og så pleier mellombrors råd å funke, så det hjalp når han lærte seg å sette ord på følelsene sine sjøl: "Mamma! Du skjønnej vel at jeg baje tjengej en KOS!"

Jeg har mange ganger tenkt at mine unger må være helt usannsynlig vanskelige, og jeg veit at særlig han ene har vært en håndfull for barnehagen, men jeg tror i grunnen de er innafor normalen. Det er slitsomt mens det står på, men det går over. Eh - blir bedre, i alle fall. Og sta er bra, det er jeg overbevist om.

Viljesterke barn her også. Begge har blitt bedre mot hhv slutten av barnehage og skolestart. Men særlig den minste er jo en ekstremvariant. Jeg velger kamper med omhu, og lar henne gjerne få gå hjem fra barnehagen i t-skjorte i oktober, hvis hun vil. Fikk faglig råd om å tape kamper i ny og ne som ikke var viktige, man kan ikke være konsekvent med alt alltid, når det er 3.000 kamper om dagen. Man skal ha det hyggelig også. Samtidig gidder jeg ikke la meg kommandere rundt til enhver tid heller. Det er JEG som er voksen og bestemmer.

Jeg bar hylende fireåring ut i bilen - uten jakke og sko - hver dag i et par uker, midt på vinteren. (Han fikk på jakke og sko før vi kjørte videre, da hadde han skjønt at vi dro uansett.) Tilsvarende måtte jeg bære ham inn i barnehagen hver morgen og få en voksen til å holde ham fast når jeg dro, ellers stakk han ut før meg uten sko... Nå går han inn på avdelinga si sjøl og henger fra seg mens jeg leverer lillebror, så noe har da skjedd, sånn litt etter hvert. Men jeg har stadig en unge som ligger og spreller i ei grøft, mens jeg bærer på en annen.

Så lurt av deg å spørre om råd. Ofte syns jeg at jeg finner ut av masse bare ved å formulere hva jeg fortviles over. Det hjelper å tenke og sortere.

Unger har ulike måter å takle vanskelige perioder og overganger på. Det høres ut som om din er en sånn som prøver å skaffe seg kontroll over ALT for å håndtere at andre ting kanskje er litt usikkert og vanskelig. Og så er hun bare et lite rusk, og helt ute av stand til å sortere viktig og uviktig. Og du prøver sikkert å møte henne på noe, så blir du lei, så nekter du, så gir du deg, du blir av og til sur, av og til syns du synd på henne? Det vil i hvert fall være ganske normalt.

Jeg er jo litt Jesper Juul-fan, og jeg liker måten han legger ansvaret på situasjonen man er i, på den voksne. Det er vi som må tenke gjennom hva vi vil, hvordan vi vil ha det, hva vi kan kompromisse på, hva som er viktig for oss, hvorfor det er viktig for oss. Når vi har tenkt godt gjennom det, slik at et henger sammen for oss selv, da kan vi formidle det til barnet. Da blir det ærlig og oppriktig. Og da være tydelig på at det er din egen vilje du uttrykker: "Jeg vil ikke bære deg" i stedet for "nei, du er jo for stor for å bæres!". "Jeg vil at du skal kle på deg selv, og jeg vet at du kan. Jeg ser at du syns det er vanskelig, så jeg skal være her sammen med deg og vise deg hvis du trenger det, men jeg vet at du kan det, så vi får det til. Vi har tid." Og så puste med magen, rekke frem ett og ett plagg, og la det ta den tiden det tar.

Jesper Juul anbefaler ofte en sånn samtale med barnet, etter at man har hatt en tenkerunde selv, tenkt over hva man syns er vanskelig og hvordan man vil gjøre ting fremover. Noe i denne gata (men avhengig av hva du finner ut av, selvsagt):

- Jeg ser at du syns mye er vanskelig om dagen, og at du er ofte sint og lei deg. Jeg har trodd at det ville være snilt mot deg å hjelpe deg masse med ting du klarer selv, og gjort det for å trøste deg, men det er jo ikke snilt å ikke la deg klare ting! Unnskyld for det. Fra nå av, så skal vi ta oss tid til at du gjør de tingene du klarer å gjøre selv. Når du er helt kjempesliten og ikke orker, så kan du si det pent til meg, så skal vi se om vi kan ta oss bedre tid eller noe. Men fra nå av så kan ikke du kommandere meg til bæring eller at alle ting skal være akkurat som du bestemmer. Det kommer til å være litt rart for deg at vi gjør ting annerledes enn før, men jeg tror vi får det bedre sammen, da, og slipper å bli så sinte på hverandre".

Eller noe. Men tenk først, og se om du klarer å formulere for deg selv hvordan du vil ha det, og hva som er viktig for deg.

Og husk at hun er et bittelite menneske som gjør så godt hun kan for å få orden på tilværelsen sin, og som har landet på noen metoder som ikke er til nytte for noen.

Ha også utgangspunkt i at barn gjør så godt de kan.

Spør gjerne barnehagen om hjelp til hentesituasjonen. Snakk med ansvarlig pedagog.

Jesper Juul ass. Jeg er enig i teorien. Sånn delvis.

Men jeg har et barn som etter en slik fin monolog med konstruktiv prat der "jeg ser at [fyll inn]", sier feks "Synes du jeg bør ta Barbie med rødt hår eller blått?" evt så skrek hun for å avbryte og dermed slippe å høre meg snakke, holdt for ørene og sa "lalala", eller brøt i liksomkrampegråt og sa "jeg vet ikke hvorfor det blir sånn, jeg prøver og prøver og får det ikke til" (gjerne helt malplassert i forhold til tematikken som har vært oppe til debatt) eller "jeg bare glemmer meg hele tiden" (selv om vi har stått midt i en diskusjon og hun har slettes ikke glemt noe som helst) eller "jeg vil ikke snakke om det". Eller favoritten for et par uker siden, da mannen rolig satte seg på huk for å si hvordan han ville ha det: hun fikte til ham i fjeset midt i første setning.

Bharg!

Jeg er enig med Polyanna. Så lurt av deg å spørre om råd! Ofte blir vanskeligheter med ungene bedre om man klarer å sette ord på hva det er som egentlig er vanskelig.

Jeg syns du har fått mange gode råd. Jeg vil bare følge opp med et råd i Jesper Juul-ånd: Vær helhjertet. Et helhjertet "Ja!" eller et helhjertet "Nei!". Ikke som jeg så på bussen her forleden. En unge i 2-3-årsalderen som halte og dro i moren fordi ungen ville sitte bakerst i bussen. Til slutt "ga" moren seg, men akket og ojet seg og småkjeftet på jenta på vei bakover i bussen. Jeg forstår jo godt at man som voksen er sliten og lei innimellom, men det ville jo blitt mye bedre for begge parter om moren helhjertet hadde sagt "JA!", uten å samtidig skulle gi ungen skyldfølelse?

Ellers har jeg båret mange slitne unger. Det hjelper så godt på å bli sett, tenker jeg. "Jeg er sliten jeg også, men jeg skal bære deg forbi to lyktestolper, men så må jeg sette deg ned igjen." For meg har det fungert utmerket. Jeg bærer faktisk 9-åringen min slik innimellom fremdeles. Av og til trenger man bare å bli sett og få anerkjent at man er sliten.

"Helhjertet".

Et veldig godt råd.

Helhjertet er mye bedre enn "konsekvent".

Ta bæringen som eksempel. Noen ganger vil du orke å bære henne, eller du vurderer at i dag faktisk trenger hun det. Andre ganger går det ikke, eller du bærer noe annet eller er for sliten eller ser på henne at hun ikke egentlig trenger det. Både å alltid si ja og å alltid si nei vil bli feil. Men hvis du er ærlig mot deg selv om mot henne på at det er DU som velger å si nei og ja, og så gjør det du velger fullt og helt, så trenger det ikke være konsekvent med hva du sa sist. DU velger å bære eller DU velger å ikke bære, og så står du for det. Da kan man til og med ombestemme seg om det skulle bli nødvendig (men det er mye sjeldnere at man føler man må ombestemme seg når man har tatt en helhjertet beslutning i første omgang).

Og en annen ting: man sier at man skal si fem positive ting til barnet for hver negative. Det er kjempevanskelig i sånne perioder, faktisk er det helt forstemmende hvor vanskelig det kan være, men prøv!

Ikke tomme "så flink du er", men oppriktige små ting. "Takk for hjelpen!", "se der, det fikk du fint til, med den sokken, selv om jeg så at du strevde litt, så flott at du ikke ga deg, det må jeg si!" "Hei, så fint å si deg!" "Så glad jeg ble for den tegningen, takk!" "Det var koselig å se barne-TV sammen med deg, takk for en hyggelig stund!"

Polyanna skrev:

Og en annen ting: man sier at man skal si fem positive ting til barnet for hver negative. Det er kjempevanskelig i sånne perioder, faktisk er det helt forstemmende hvor vanskelig det kan være, men prøv!

Ikke tomme "så flink du er", men oppriktige små ting. "Takk for hjelpen!", "se der, det fikk du fint til, med den sokken, selv om jeg så at du strevde litt, så flott at du ikke ga deg, det må jeg si!" "Hei, så fint å si deg!" "Så glad jeg ble for den tegningen, takk!" "Det var koselig å se barne-TV sammen med deg, takk for en hyggelig stund!"

Eg har sett markant endring i negativ adferd etter å ha blitt bevisst på dette. Det er lett å bare mase, ikkje sjå det som blir riktig.