Finansdepartementet har eksplodert!

Skremmern skrev:

Når slutter man å være trist? Jeg er fryktelig trist, synes alt er tungt og mørkt om dagen, og selv om det er en FinTing å føle dette for andre mennesker, ønsker jeg å ta tilbake hverdagen min.

Jeg vet ikke når man slutter, men jeg har det som deg. Jeg er så trist og nummen, noe som er veldig, veldig ulikt slik jeg pleier å reagere på triste ting.

Jeg kan huske fra Estonia og Scandinavian Star som vel er det nærmeste vi kommer - det satt jo i en god stund.

Selv føler jeg meg kjemperar og veldig utenfor for tiden fordi det ikke ligger som en sånn tung tåke mer. Jeg får helt vondt når jeg tenker på de tomme sengene det ikke ligger barn i mer. Men ellers slapp det verste taket for min del når vi begynte å få et innblikk i gjerningsmannen.

Jeg har det akkurat som jeg hadde det etter 11. september: nummen, gråtkvalt og trist hele tiden. Og absolutt nyhetsjunkie. Det tok også mange, mange dager før det normaliserte seg.

Jeg kjenner også på mange voldsomme følelser for tiden. Jeg er heller ikke direkte berørt, men har en nær venn som mistet sønnen sin og det påvirker selvsagt meg også. Men samtidig kjenner jeg på andre følelser også. Jeg kjenner en enorm beundring for lederne i landet vårt med Stoltenberg i spissen. Måten han (og hans rådgivere) har taklet denne tragedien på, opplever jeg som veldig spesiell og voldsomt sterk. Jeg husker så godt en TV-sendt tale George W. Bush holdt bare timer etter 11. september 2001. Han sa "let's hunt them down". Jeg husker så inderlig godt følelsen jeg satt med når jeg hørte det. Jeg var gravid og sikkert ekstra sårbar, men det gikk kaldt nedover ryggen min og jeg ble minst like redd av ordene og kroppspråket hans som av selve terrorangrepet. Det lyste hat og hevngjerrighet av mannen og jeg skjønte med en gang at dette bare var starten på dreping og vondskap.

Jeg satt også foran TV'n fredag kveld når Jens Stoltenberg uttalte seg for første gang. Han snakket om toleranse og demokrati, om å ta vare på de som var rammet og om å stå sammen og vise omsorg for hverandre. Hans ord og kroppsspråk ga trygghet, trøst og framtidstro. Kontrasten ble så stor og jeg hadde Bush sine fatale ord i hodet mens jeg hørte på Stoltenberg. Denne følelsen har forsterket seg i dagene etter. Han holdt en god pressekonferanse lørdag morgen, og talene både i Domkirken på søndag og på Rådhusplassen på mandag, bekreftet jo bare denne gode følelsen av trygghet og ro midt i tragedien og skrekken.

Det som har skjedd er selvsagt helt forferdelig, men for meg ser det ut som om Norge som nasjon og folk har vokst på dette. Stoltenberg har virkelig blitt en stor statsleder og han viser folket vei på en glimrende måte! Jeg er dypt imponert og fryktelig takknemlig for at vi har en så dyktig statsminister når noe så tragisk skulle hende. Jeg tenker med skrekk på hvordan dette hadde vært med visse andre partiledere i sjefsstolen.

Egentlig trodde jeg ikke at jeg var veldig berørt av dette, jeg vet jo at ingen av mine kjære og nære er direkte berørt og egentlig har jeg ikke vært gråtkvalt eller knust siden fredag heller. Rystet, og sjokkert, og nummen har jeg vært, men det er vel ganske vanlig. Men jeg gråt ikke før minnegudstjenesten fra Domkirken søndag, og egentlig trodde jeg at jeg hadde kommet meg greit gjennom dette. Ble selvfølgelig rørt av å være i sentrum på mandag omgitt av folk med roser høyt hevet, og en helt spesiell stemning..
Så hvorfor sover jeg ikke om nettene? Jeg våkner flere ganger i timen av at hjernen min har hengt seg opp i noen av versene fra "Til ungdommen" og jeg klarer rett og slett ikke å skru det av. Blir liggende og vri meg mens sangen går på repeat i hodet. Ikke fæle bilder eller ansikter eller noe til, bare denne sangen og teksten som er helt umulig å stenge ute.
Selv om sangen i utgangspunktet er en jeg er vveldig glad i er det ikke godt å ha den på tvangsrepeat i ryggmargen hele døgnet. 🙁

Jeg er ingen lettrørt person, men nå føler jeg at jeg har gråten i halsen hele tiden. Jeg gråter når jeg hører Til ungdommen, jeg gråter når jeg ser TV-bilder og hører de hysteriske, desperate skrikene, jeg gråter når jeg ser amatørbilder filmet fra Regjeringskvartalet, jeg gråter over bilder av blomster og jeg gråter når jeg hører politiet fortelle om hva som møtte dem på Utøya.

Jeg har også gått litt utenfor meg selv, og etter at jeg knakk sammen i gråt fordi vi hadde glemt å sette ut plast til gjenvinning på mandag ... så kuttet jeg ned på sterke inntrykk fra terroren. Ingen direktesendinger på meg mer, jeg tåler det ikke

All min beundring til alle som står oppreist nå, enten de er direkte berørte eller ikke.

En bekjent har mistet 14 venner. 14! Livet er for brutalt noen ganger.

Jeg går rundt og nynner på Til ungdommen og jeg kjenner at jeg er mye mer irritabel enn vanlig, der må jeg skjerpe meg.

Sonja Sockersöt skrev:

Og FrP er jo allerede, i meget kjent stil, ute og sanker sympati for at alle er så skrekkelig stygge med dem. Går det ikke an å stille noen fra det partiet et kritisk spørsmål uten at de setter seg ned og furter? Og har dere kikket på fansiden til Siv Jensen de siste dagene?

Jeg kjenner at både Hanekamvold og Simonsen kunne spart seg førstesideoppslagene (nett) om hvor sjokkerte de var over at akkurat de hadde fått tilsendt manifestet hvertfall. Det kunne vært tonet ned på en annen måte. Eller de kunne sagt noe med én gang. Ikke ventet til en journalist jaktet dem ned spesifikt fordi de stod på mottagerlisten.

Jeg sover dårlig om natta, drømmer om hendelsen og at jeg selv er på Utøya (jeg har selv vært der for 20 år siden, så jeg har gode minner derfra som nå blir gjort om til mareritt). Jeg våkner med Til Ungdommen kvernende på repeat i hodet mitt og jeg har brutt ut i gråt på jobben når jeg snakket med en kollega som heldigvis fikk sin søster hjem i live og forholdsvis uskadd, men hun er ute av stand til å snakke eller spise. Jeg er nyhetsjunkie og kommer meg aldri i seng, og jeg gir altfor dårlig oppmerksomhet til mine barn de få timene jeg har sammen med dem pga dette, til tross for at det er NÅ vi trenger å være sammen mest (har tatt meg sammen nå, var ille i helgen). Hverdagen vil komme tilbake også etter dette, men jeg vil nok alltid være en som gråter når jeg blir minnet om det grufulle, for jeg har så altfor lett for å sette meg inn i andres sted.

Bokormen skrev:

En bekjent har mistet 14 venner. 14! Livet er for brutalt noen ganger.

Det er nesten så det var vanskeligere å forholde seg til når det var 10 på Utøya enn nå som det er mange-og-60. Fordi det blir så surrealistisk og vanskelig å forstå, men allikevel dypt tragisk, men på en annen måte. 10 mennesker klarer man (nesten) å se for seg, mens 68 blir bare en mengde.

Det blir som en kamerat av meg sa om 911 - om det var 1800 eller 3600 mennesker så er katastrofen like stor. Litt sånn "uendelig i annen". Det for mye og for vanskelig og veldig mange, uansett.

Jonas Gahr Støhre hadde et veldig rørende intervju på NRK den første kvelden, hvor han sa noe slikt som at han var så stolt av all denne ungdommen, så imponert, og syntes de var så flinke - altså før ulykken. Men han var ikke sikker på om han (jeg tror han sa vi) hadde sagt det til dem på en skikkelig måte, om han hadde fått formidlet det til dem. Og nå var mange av dem borte.
Utrolig rørende, og sant. Dette med å passe på å si ting, fortelle hverandre det man føler, mens man kan.

Bokormen skrev:

En bekjent har mistet 14 venner. 14! Livet er for brutalt noen ganger.

Å herregud!! Det er for jævlig.

Bokormen skrev:

En bekjent har mistet 14 venner. 14! Livet er for brutalt noen ganger.

Så forferdelig.. Alt er jo forferdelig, men det gjør at man skjønner omfanget, når man får vite at en person har mistet så mange...

Første kvelden reagerte jeg sterkt på intervjuene på både nrk og tv2. Jeg er visst ikke den eneste: http://www.oa.no/nyheter/article5683124.ece

Slettet

Så fælt, Marikken.

Dette blir bare mer og mer forferdelig etter hvert som omfanget går opp for meg. Jeg er heller ikke direkte berørt, kjenner ingen som mistet verken livet eller sine. Men søsteren min og mannen var der det smalt, og dro heldigvis derfra 1/2 time før bomben gikk av. De hadde tenkt å være der lenger, men hun var høygravid og sliten så de dro hjem. Heldigvis! Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort om noe hadde skjedd med dem, og spesielt ille er det å tenke på at mange må håndtere en slik sorg hver eneste dag for resten av livet fordi en mann av en slik karakter, et udyr, tok sin rett til å avslutte mange, mange menneskers liv.

I likhet med mange av dere felles det en del tårer her flere ganger til dagen. Jeg og et par venninner har pratet om dette med at man suger til seg det som er å lese om alt som har skjedd i forsøk på å forstå situasjonen bedre, men det er så stort at det ikke går inn der og da. Men plutselig går det opp for en hva en har lest, og da er det for seint siden man allerede vet. Bare tanken på hvordan situasjonen har artet seg, spesielt for dem på Utøya, er aldeles absurd. De reddet livet, men må kanskje kjempe mot alvorlige traumer for resten av sin tid. Aldri føle ubetinget trygghet igjen. Alltid ha bildene i hodet sitt.

Jeg vet at man ikke burde la seg skremme, og jeg er vanvittig glad for at statslederne går foran med slike gode eksempler, men jeg kjenner meg faktisk utrygg når jeg er på jobb. Hadde min første nattevakt etter terroren i natt, og hadde aldri trodd at jeg skulle få en slik reaksjon, men hodet kjørte sitt eget løp da jeg hadde tilsyns- og oppdragsrundene på et tilhørende, ubemannet bygg. Tidligere har jeg nok alltid tenkt at om jeg møter på noen skumle folk så har de ingen grunn for å skulle drepe meg. Jeg skjønner jo at folk har blitt drept uten at det har vært motiv for det før, men det har aldri blitt så skissert for meg tidligere. Når en mann kan massakrere en hel øy full av ungdommer uten at det er noen klar link til motivet her (i alle fall ikke for et normalt menneske eller andre mennesker jeg noen sinne hadde forestilt meg) så kan det jo tenkes at det finnes et udyr der ute som får det for seg at h*n skal drepe alle sykepleierne der hvor jeg jobber, eller alle lærere, eller andre fordi de representerer noe vedkommende har innvendinger mot.

Det er jo helt tullete å tenke slik, men herregud, en øy med ungdommer..? Det måtte vel ha vært det siste jeg kunne ha tenkt meg, og det føles ekkelt å ikke kunne føle seg trygg når man ikke har gjort noe galt for å kunne forvente å erte på seg slike folk.

Man må jo skyve slike tanker bort, og ikke la frykten overvinne for da har jo terroren tatt overhånd. Men man gjør seg jo noen tanker når slikt skjer. Hvor fort ting kan snu, og hvor fort livene til mange, mange har blitt snudd på hodet på en liten uke.

Thomas: 🙁

At muslimbarn føler slik skyldfølelse er jo rett og slett helt forferdelig.

Jeg vil langt heller bo i det "eurabia" (som jeg i dag har lært at visstnok er det muslimifiserte europa som tas over av arabere) disse fælingene frykter, enn i et ultra-kristenfundamentalistisk hvitt europa, altså!