Adopsjonens pris

Jeg sitter igjen og håper noe inderlig at dette er spekulativ klipping fra filmselskapet sin side, hva adoptivforeldrene til barna angår. Og den psykologen skulle ikke hatt lov å ha noe med barn å gjøre noensinne.

Som pedagog med en viss utdannelse innen tilknytningspsykologi, satt jeg med en stor, vond klump i magen - alt, absolutt alt ble gjort galt i dette tilfellet, dersom denne filmen gir et riktig inntrykk.

(Forbeholdet er tatt ut fra min journalistiske utdanning, med en viss innsikt i hvordan klippe og redigere for å få en sak fram fra den vinkel man ønsker den skal vises fra.)

Jussen i selve adopsjonsprosessen er jo tvilsom i seg sjøl, enkelt og greit.

Det kaldeste kvinnemennesket jeg har sett på tv. men kan kjenne igjen typen.......

Hvorfor fikk ikke Masho f.eks lov å hjelpe med å bære varer ut av bilen? hvorfor ikke gi ungene en klem på dansk jord etter adopsjonsfirma og andre ikke var tilstedet. Ikke rart jentungen så livredd ut ved matbordet.

Anne C skrev:

Jeg så på programmet i går, og satt egentlig og måpet hele programmet jeg og. Jeg har tenkt masse på det i dag, og jeg er fremdeles like satt ut av det hele.

Kan bare signere. Jeg så denne dokumentaren i går og har knapt sovet i natt. Det er en veldig sterk og god dokumentar om et særdeles viktig tema.

Darth skrev:

Jeg kjenner to familier som har fått "storebror på kjøpet", så det er nok ikke helt uvanlig her heller. Den ene familien adopterte på slutten av 70-tallet, den andre på 80-tallet.

Jeg har forøvrig ikke sett programmet, eller lest noe om problemstillingen. Bare sånn for ordens skyld.

Altså. Man får ikke barn "på kjøpet" her i Norge. I Norge må man være godkjent for søsken for å få søsken.

Jeg har ikke sett dokumentaren. Men jeg vet ganske mye om hvordan adopsjonsprosessen foregår i Norge. Og det er verken Lotto eller tilfeldigheter som råder.

Selvføgelig kommer ikke barna med garantier. Det gjør heller ikke de barna man føder selv. Sånn sett er det greiere med adopsjon - adopterer man eldre barn så ver man at sjansen for at de kan ha både det ene og det andre i baggasjen er til stede.

Og av den grunn så må man altså spesialgodkjennes for eldre barn og søsken. Og veldig mange søskengrupper kommer som special needes barn. Det betyr at man må godkjennes spesielt til barnet/barna, av et eget statlig organ.

Og ja, enig med Poly. Restriktiv adopsjonspolitikk er bra. Veldig.

Herregud for en trist film. Når den stakkars lille jenta begynner å kaste ting rundt seg og rope på mamma. Som mor til en snart 3 år gammel jente får jeg helt vondt i magen.

(Men jeg tror ikKe det er lett å bli foreldre til et barn med tilknytningsproblemer, altså. Og at adoptivforeldrene møtte de biologiske og selv måtte si nei til å si hadet til barna er jo sjokkerende)

Å fy f***...

Jeg har bare skummet gjennom programmet nå, men kjenner i grunn at det kanskje var nok. Hva slags adoptivforeldre var det der? Jenta så jo helt forskremt og fortapt ut. Tror aldri jeg har sett et så lite barn med et så tomt og uttrykksløst ansikt noen sinne.

Carrera skrev:

Jenta så jo helt forskremt og fortapt ut. Tror aldri jeg har sett et så lite barn med et så tomt og uttrykksløst ansikt noen sinne.

Jeg er ingen ekspert på tilknytningsforstyrrelser, men dette er jo typisk for nettopp dette, evt kombinert med traumer/depresjon? (Kanskje sammen med barn som utstråler det med ukritiskhet mot fremmede) Og det er ikke nødvendigvis adoptivforeldrenes skyld at barn får slik forstyrrelse. Eller at et barn er tatt vekk fra foreldrene sine på en så rotete og dårlig måte som det her ble fremvist. Synes bare det er litt vikitg å si dette, fordi det er ganske tabu. Jeg vet om en i adopsjonsmiljøet som sier at det slettes ikke er helt uvanlig med omsorgsovertakelse pga uante utfordringer - også blent ressurssterke foreldre. Men at det snakkes lite om.

Når DET er sagt, så virket det absolutt ikke som at adoptivforeldrene taklet det særlig godt. Det gjør jo heller ikke alle andre foreldre som får barn med særskilte utfordringer - uten at det rettferdiggjør noe som helst.

Uansett: stakkars stakkars jente.

Det er selvfølgelig viktige poenger Pelle. Jeg synes samtidig man må kunne forlange at adopsjonsforeldre er bedre egnet til å ta seg av spesielle utfordringer enn det foreldre som får barn på tradisjonelt vis er. Noe man vel også sikrer seg delvis ved å ha strenge krav til hvem som får adoptere og ikke minst hvem som får adoptere to på en gang.

Jeg synes også adoptivforeldre bør få bedre veiledning i hvordan forsterke tilknytningen, noe det jo slett ikke virket som om disse adoptivforeldrene fikk, heller det motsatte. Er det noen som vet om adoptivforeldre i Norge får veiledning av denne typen?

Instinktivt tenker jeg at barna må da kunne tilbakeføres til sine foreldre i Etiopia heller enn å bo på institusjon i Danmark dersom foreldrene faktisk ønsker å ta i mot dem. Jeg skjønner jo at det vil være komplisert, men det må da være det absolutt beste for barnet
i denne situasjonen.

Fakse skrev:

Jeg synes også adoptivforeldre bør få bedre veiledning i hvordan forsterke tilknytningen, noe det jo slett ikke virket som om disse adoptivforeldrene fikk, heller det motsatte. Er det noen som vet om adoptivforeldre i Norge får veiledning av denne typen?

Instinktivt tenker jeg at barna må da kunne tilbakeføres til sine foreldre i Etiopia heller enn å bo på institusjon i Danmark dersom foreldrene faktisk ønsker å ta i mot dem. Jeg skjønner jo at det vil være komplisert, men det må da være det absolutt beste for barnet
i denne situasjonen.

De vi kjenner som har adoptert har ihvertfall fått info fra sin adopsjonsforening både om faresignaler og hvordan de kan forsterke bånd, og helsestasjonen har også visst noe om temaet. Men om folk evner å ta til seg info blir jo noe annet...

Hvis et barn er blitt meget skadet, så er det jo ikke sikkert at det ville hatt det bedre ved tilbakeføring? Jeg vet ikke, for jeg tenkte det samme som deg.

Noen kommentarer fra dansk hold om dette programmet:

http://programmer.tv2.dk/articlenew.php/id-60675125:bag-adoptionens-pris-derfor-blandede-jeg-mig-ikke-mere.html


http://politiken.dk/indland/ECE1826124/ekspert-om-masho-adoption--det-er-ren-boernemishandling-fra-starten/

http://www.dr.dk/Nyheder/Indland/2012/11/27/095423.htm

http://www.kommunikationsforum.dk/artikler/er-adoptionens-pris-en-trovaerdig-fortaelling

Fakse skrev:

Instinktivt tenker jeg at barna må da kunne tilbakeføres til sine foreldre i Etiopia heller enn å bo på institusjon i Danmark dersom foreldrene faktisk ønsker å ta i mot dem. Jeg skjønner jo at det vil være komplisert, men det må da være det absolutt beste for barnet
i denne situasjonen.

Eg er ikkje så sikker på at det ville vere det beste for barnet no lengre. Det var jo ganske tydelig at ho hadde utvikla store problemer som ho treng profesjonell behandling for. Dersom ho blir tilbakeført til foreldra i Etopia vil ho nok ikkje få tilgang til slik behandling. I tillegg har det gått svært lang tid. Jenta er 8-9 år no og ho var 4 då ho blei adoptert. Hugsar ho språket fremdeles? Og korleis vil det vere å flytte frå ein barneheim der ho materielt sett har hatt det greit til ekstrem fattigdom og kanskje sult?
Eg trur det kanskje ville vere ei bedre løysing å få familiegjenforening i Danmark, altså at mor, far og søsken får oppholdstillatelse i Danmark. Då kan ho fortsette å få behandling og ha samvær med dei biologiske foreldra.
Men det er sikkert veldig vanskelig å få til reint juridisk.

Pelle skrev:

Jeg vet om en i adopsjonsmiljøet som sier at det slettes ikke er helt uvanlig med omsorgsovertakelse pga uante utfordringer - også blent ressurssterke foreldre. Men at det snakkes lite om.

Jeg må innrømme at jeg deler det inntrykket. Mange barnevernssaker med adopterte barn enten som trøblete ungdommer eller som unge foreldre til omsorgssviktede barn. Det er selvsagt rene datapunkter, jeg har ingen statistikk på det. Inntrykket er også at flertallet av disse ble adoptert som relativt store.

Med "storesøsken på kjøpet" mente jeg forresten ikke at man ikke skulle være godkjent for søsken. Det regner jeg med er praksis i Danmark også. Men at flere ønsker søsken eller takker ja til tilbud om søsken tror jeg til dels har med mangel på adopterbare barn og med at i hvert fall ett av søsknene er relativt lite.

Ikke er jeg så overbevist om at Norge har noen mer restriktiv adopsjonspraksis enn Danmark heller. Jeg mistenker at det er naivt om vi tror mumbojumbopraksis blant samarbeidspartnere i landene det adopteres fra ikke forekommer. Og jeg synes det er snodig at godkjenningsprosessen for å bli adoptivforelder til større barn med suspekt bakgrunn og til dels svært sannsynlige relasjonsskader, er mindre omfattende enn prosessen for å bli fosterhjem for tilsvarende barn. Der har man liksom både angrefrist og tett oppfølging. (Jeg sier ikke at det er gjort i en fei å bli godkjent som adoptivforeldre, altså, på ingen måte. Jeg bare undres over om det informeres grundig nok om hvor grundig skadet et barn kan vise seg å være uten at man er klar over det).

shute skrev:

Jeg mistenker at det er naivt om vi tror mumbojumbopraksis blant samarbeidspartnere i landene det adopteres fra ikke forekommer. Og jeg synes det er snodig at godkjenningsprosessen for å bli adoptivforelder til større barn med suspekt bakgrunn og til dels svært sannsynlige relasjonsskader, er mindre omfattende enn prosessen for å bli fosterhjem for tilsvarende barn. Der har man liksom både angrefrist og tett oppfølging. (Jeg sier ikke at det er gjort i en fei å bli godkjent som adoptivforeldre, altså, på ingen måte. Jeg bare undres over om det informeres grundig nok om hvor grundig skadet et barn kan vise seg å være uten at man er klar over det).

Jeg lurer på hvorfor du tenker det er naivt å ikke tro at Norges adopsjonsforeninger ikke samarbeider med land/barnehjem der det ikke foregår suspekt praksis? Om man tar høyde for at ingenting er vanntett noe sted ang hva det skal være, tenker jeg at det er all grunn til å være trygg på at de norske foreningene samarbeider med land og barnehjem som tar adopsjonsprosessen på alvor. Foreningene bruker uendelig lang tid på å inngå avtaler med nye samarbeidsland fordi de gjør store mengder research og ikke vil inngå samarbeid før de er helt sikre. Og de er veldig raske til å bryte samarbeid med land/barnehjem der det er neo som helst rusk i systemet. Jeg synes det er svært uheldig å antyde at man ikke kan stole på utenlandsadopsjon gjennom norske foreninger uten å ha noe annet enn "jeg mistenker" å fare med som begrunnelse.

Du har helt rett i at det å bli adopsjonsforeldre ikke er gjort i en fei. Vi har deltatt på kurs, der vi har fått innblikk i barnas tilværelse på barnehjem, tilknytningsproblematikk og en lang rekke andre relevante problemstillinger. Vi har vært igjennom en lang og grundig godkjennelsesprosess gjennom mange hjemmebesøk og inngående samtaler om alt fra eget liv til samfunnsmessige og etiske problemstillinger. Adopsjonsforeningen vår stiller seg til disposisjon med alt du har av spørsmål i tiden etter at man kommer hjem med barnet i form av et lavterskeltilbud bemannet med fagpersoner. I tillegg har man tilgant til alt av vanlig hjelpeapparat som enhver forelder har i form av helsestasjon, lege, annet helsevesen, PPT og BUP.

Jeg tenker at såframt man ikke er prinsippiell motstander av utenlandsadopsjon, så er det neppe noe bedre utgangspunkt for en slik prosess enn å bo i Norge.

Om noen skulle tenke at det ikke er uvanlig at ting foregår som i den dokumentaren, så er det jo uendelig trist og veldig, veldig feil.

Dokumentaren er et definitivt worst case scenario og så bunnløs trist på så mange plan at det er umulig å sette ord på det. En standard norsk utenlandsadopsjonsprosess er selvfølgelig milelangt fra noe sånt - både når det gjelder det etiske ved prosessen fra giverlandet og når det gjeder foreldrenes evne til å ivareta et barn i den livskrisen det er å bytte hjem og omsorgspersoner.

Zoë skrev:

Jeg lurer på hvorfor du tenker det er naivt å ikke tro at Norges adopsjonsforeninger ikke samarbeider med land/barnehjem der det ikke foregår suspekt praksis?

Fordi Danmark også har en faglig solid adopsjonspraksis, og dette likevel har forekommet i to høyprofilerte saker der over kort tid.

Jeg er helt enig med deg i at adopsjonsprosesser er langt bedre ivaretatt i Norge (Og Sverige. Og Danmark.) enn i de aller fleste andre land.

Jeg er helt satt ut. Ikke slik at jeg får lyst til å gråte, jeg er bare veldig kvalm. Utover det vet jeg nesten ikke hva jeg skal si som ikke alt kloke hoder har sagt her.

http://www.adopsjonsforum.no/index.aspx?article=4409224&mid=4409224.

Adopsonsforum sitt tilsvar.

Jeg vil også påstå at Norge er mye strengere enn andre land mot samarbeid med land og organisasjoner. Norge brøt feks samarbeidet med Guatemala lenge før andre land pga mistanke om at ting ikke gikk riktig for seg. Norge er langt fra liberalt i adopsjonssammenheng. Jeg har vært på nok landsmøter i Adopsjondforum til å vite at de setter etikk veldig høyt.

Jeg begynte å se dokumentaren, men innså kjapt at den må ses når barna sover. Jeg får vondt helt inn i hjerterota.

Samtidig så kjenner jeg at dette aldri burde ha blitt vist på tv. Det er et barn som ikke har valgt å få eksponert livet sitt slik. Den burde kun vært vist til myndighetene, og debatten burde gått i politisk- og fagmiljø, ikke blant folk flest.

Mht forberedelser av adoptivforeldre så har adopsjonsforeningene hold foreldreforberedende kurs (jeg har vært kursleder), og tilknytningsforstyrrelser og det at ikke alt trenger å være en dans på roser var viktig tema. Staten overtok disse kursene (aner ikke om de har dem enda). Men selvfølgelig, man kan ikke være forberedt på alt. Og identitetskriser midt i de hormonelle tenårene kan nok være veldig vanskelig både for barn og foreldre. Det er jo ikke tvilsom at adopterte barn vil ha større utfordringer enn mange som vokser opp hos biologisk familie - vi snakker jo om barnevernsbarn, som mange ganger har hatt grusomme opplevelser bak seg.

Ellers er jeg enig i at foreldre som adopterer burde fått oppfølging slik fosterforldre får, da mange av problemstillingene nok er like.

Adopsjon er ikke for alle.

Og så forstår jeg fremdeles ikke den der med at man får en på kjøpet mot søsken. Man godkjennes for søsken før man får tildeling. Ingen får forespørsel om søsken uten at de først har fått ja fra myndighetene. Ergo er det ikke sånn at man ønsker seg den lille og tar den store på kjøpet. Man vet når man søker om søsken at det er meget mulig at barna ikke er "små og søte".

Milfrid skrev:

Samtidig så kjenner jeg at dette aldri burde ha blitt vist på tv. Det er et barn som ikke har valgt å få eksponert livet sitt slik. Den burde kun vært vist til myndighetene, og debatten burde gått i politisk- og fagmiljø, ikke blant folk flest.

Ja, her synes jeg de aktuelle barnas privatliv er grovt krenket samtidig som jeg synes det er viktig at slike saker belyses.

Milfrid skrev:

Ellers er jeg enig i at foreldre som adopterer burde fått oppfølging slik fosterforldre får, da mange av problemstillingene nok er like.